angst/depresjon?

[Gjest katrineMV]

Jeg er en jente på 32 år som i år er i ferd med å fullføre et lengre studium, på normert tid. Jeg lurer på om jeg kan være tidvis lett deprimert eller ha det som kalles generalisert angst, og hva jeg kan gjøre av gode strategier for å leve med dette. Jeg har bodd alene i over 10 år og vært en flittig og funksjonell student. Har tatt eksamen til tiden osv. Periodevis, noen ganger verre enn andre, blir jeg "utslitt" slik at jeg føler over lengre tid (en mnd kanskje) at jeg bare ønsker å sove på ubestemt tid og at ingen skal stille krav til meg. Ønsker at jeg slapp å møte folk, blir stresset av at de vurderer meg, blir stresset av at jeg egentlig synes det vi snakker om og hverdagslivet er meningsløst, drømmer om å slippe å pynte meg og fremstille meg som jeg føler man gjør hele tida. Har lyst til å gå hjem hele tida, skulker mest mulig forelesninger og leser ikke, men går hjem og legger meg, ser på internett hele dagen og prøver å døyve en slags uro. Spiser mye. sover innimellom hjemme på dagene og hele natta, men aldri nok. Ønsker bare å sove. Legger for så vidt på meglitt da, men klarer å trene det av i andre perioder. Vet at flere medlemmer i familien har angstliknende/lett depresjon plager, uten at det har vært alvorlig og snakket om, er en del av personligheten bare. Er også generelt plaget med at når jeg skal se folk i øynene, blir jeg liksom flau, jeg føler meg vurdert og jeg føler at de vurderer meg, jeg klarer liksom ikke slappe av og mene det jeg sier, er alltid i en "vurdering", og snakker mye ironisk. Har mange gode venner og har hengt med på skolen. Synes dette allikevel ble ille i vår, det var slik at jeg nevnte i en del samtaler at ting er meningsløse for meg (ikke at jeg ikke vil leve), negative utsagn angående om livet er verdt å kjempe for-dette var i litt filosofisk, ikke personlig sammenheng, og fikk rare blikk for det, sa jo heller ikke tydelig at problemet var personlig. var tung hjemme over lang tid i humøret. Har vært bdre med miljøskifte en periode i sommer men nå er det på an igjen. Jeg orker ikke tanken på å stifte familie, blir irritert over å se hvor teite folk er som forelsker seg og ser på konforme leiligheter de skal pusse opp og pynte, og orker ikke tanken på å ha familie rundt meg som skulle avsløre at jeg egentlig bare vil trekke meg apatisk tilbake, sove og spise. Det er jo det eneste jeg vil! Blir kvalm ved tanken på mange sosiale sammenhenger. Jeg får det jo til å gå, men har det ikke noe bra med meg selv. Har aldri følt dette så tydelig som nå. Føler jeg bare henger med for å være "flink". Hvis jeg virkelig ga opp ville jo alt rase sammen. Fins det noe selvhjelpslitteratur som jeg kan bruke for å angripe /adressere disse tankene som drar meg ned? Regner med dette er en del av personligheten, men hvordan kommer jeg videre, står så fast nå. Er det farlig å trene, har tenkt på en slags ME og at man bare pusher seg selv med "flinkis"-trening, men føler meg bedre av å komme i aktivitet. De siste to ukene har jeg vært inne hele dagen etter skolen. dette ble langt. ville være takknemlig for et råd.

[Franzeska]

Ville bare gi beskjed om at jeg har lest innlegget ditt og at det var fin lesning. Fin på den måtern at jeg kjente meg veldig igjen i deg og det er godt å vite at en ikke er alene om å ha en særegen personlighet som kanskje ikke er like akseptabelt etter samfunnets "sosiale normer".

Så du er ikke alene!

Har derimot ingen råd utifra det og syns det er synd du ikke har fått noen svar.

Jeg har derimot vurdert å skaffe meg en henvisning til psykolog o.l. Kanskje jeg også ville hatt godt av medisiner av noe slag for mine lette depresjoner? (sosiale) angst? Dette er kanskje noe du også allerede har tenkt på?