Hvor er ekspertisen?

[Bella Dotte]

Er det noen her som har eller har hatt en "trygdekassepsykolog" og er fornøyd med vedkommende? Hvilke sykdommer/lidelser/problemstillinger takler de fint? Jeg opplever meg selv som omgjengelig og mine problemer som håndterbare, hvordan kan det ha seg at jeg ikke har funnet en eneste privatpraktiserende psykolog med refusjonsordning som det har "klikket" med? Jeg må på sykehus, spesialisthelsetjenesten, eller på sosialkontoret, for å bli forstått. Det er så merkelig, synes jeg.

[frosken]

I Oslo-området er det ikke holdepunkter for å anta at de offentlig ansatte behandlerne innehar noen høyere kompetanse enn de privatpraktiserende. Jeg husker kanskje feil, men jeg trodde du hadde psykolog gjennom habiliteringstjenesten? Hvis det stemmer, så synes jeg det er opplagt at vedkommende lettere klarer å tilpasse seg din problematikk enn de fleste andre.

[Bella Dotte]

I Oslo-området er det ikke holdepunkter for å anta at de offentlig ansatte behandlerne innehar noen høyere kompetanse enn de privatpraktiserende. Jeg husker kanskje feil, men jeg trodde du hadde psykolog gjennom habiliteringstjenesten? Hvis det stemmer, så synes jeg det er opplagt at vedkommende lettere klarer å tilpasse seg din problematikk enn de fleste andre.

Ja, det stemmer, jeg har fastpsykolog og vikarpsykolog ved habiliteringen. Jeg skjønner bare ikke hvorfor de skulle være bedre skikket til å tilpasse seg diverse pasienter enn andre behandlere er. Skjønner du det, og kan du forklare? De jobber i hovedsak med psykisk utviklingshemmede, ups, er det et hint?!

[Madelenemie]

Hei!

Hvorfor trenger du enda en psykolog?

Jeg skal ut nå, var ute istad og i dag er det et eller annet ubehagelig, jeg kjente det straks jeg forlot sykehuset, når jeg kom hjem tenkte jeg på hvor sykehuset ligger og at det selvsagt ligger der nå som jeg ikke ser det osv...

Kanskje skal jeg fotografere det hele, så jeg slipper føle så mye ufornuftig. Men saken er at man flytter seg jo stadig rundt, og i den forflytningen skal man tanke og følelsesmessig henge med, det er der noe skjer.

[Gjest gaffeltrucken]

Det kalles ansvarsfraskrivelse. Ingen psykologer gidder/orker å ha med mennesker med AS å gjøre.

Det er iallefall min erfaring.

Og det er veldig, veldig , veldig leit at det er sånn.

[frosken]

Ja, det stemmer, jeg har fastpsykolog og vikarpsykolog ved habiliteringen. Jeg skjønner bare ikke hvorfor de skulle være bedre skikket til å tilpasse seg diverse pasienter enn andre behandlere er. Skjønner du det, og kan du forklare? De jobber i hovedsak med psykisk utviklingshemmede, ups, er det et hint?!

De jobber langt fra kun med utviklingshemmede, de jobber jo også nettopp med folk med aspergerproblematikk og autisme. De treffer svært mange flere som har asperger enn en privatpraktiserende behandler som kanskje knapt har hatt en eneste pasient med den problemstillingen i behandling over lengre tid. Jeg tror at det vil være vanlig å oppleve at behandlingen fungerer bedre hos en som har spesialisert seg blant annet på nøyaktig den problemstillingen man har som hovedproblem. Tipper at f.eks. folk med en tvangslidelse synes det er lettere å få utbytte av en behandler som bruker mye av sin arbeidstid på nettopp denne lidelsen.

[Bella Dotte]

De jobber langt fra kun med utviklingshemmede, de jobber jo også nettopp med folk med aspergerproblematikk og autisme. De treffer svært mange flere som har asperger enn en privatpraktiserende behandler som kanskje knapt har hatt en eneste pasient med den problemstillingen i behandling over lengre tid. Jeg tror at det vil være vanlig å oppleve at behandlingen fungerer bedre hos en som har spesialisert seg blant annet på nøyaktig den problemstillingen man har som hovedproblem. Tipper at f.eks. folk med en tvangslidelse synes det er lettere å få utbytte av en behandler som bruker mye av sin arbeidstid på nettopp denne lidelsen.

Dette her gir mening, takk skal du ha.

(Jeg gremmes av og til over at jeg må ha det inn med teskje.)

((Det er også mulig at jeg har glemt et vesentlig poeng, men hvis jeg kommer på det, kommer jeg tilbake til det.))

[Bella Dotte]

Det kalles ansvarsfraskrivelse. Ingen psykologer gidder/orker å ha med mennesker med AS å gjøre.

Det er iallefall min erfaring.

Og det er veldig, veldig , veldig leit at det er sånn.

Ja, er det sant, er det fælt. Men jeg hadde de samme problemene med psykologene også før jeg fikk AS-diagnosen på papiret, og dette var heller ikke blant de mest aktuelle problemstillingene, om det i det hele tatt ble nevnt under samtalene. Og jeg var altså nærmere 40 da jeg fikk diagnosen, så det kan ikke ha vært SÅ tydelig.

[Bella Dotte]

Hei!

Hvorfor trenger du enda en psykolog?

Jeg skal ut nå, var ute istad og i dag er det et eller annet ubehagelig, jeg kjente det straks jeg forlot sykehuset, når jeg kom hjem tenkte jeg på hvor sykehuset ligger og at det selvsagt ligger der nå som jeg ikke ser det osv...

Kanskje skal jeg fotografere det hele, så jeg slipper føle så mye ufornuftig. Men saken er at man flytter seg jo stadig rundt, og i den forflytningen skal man tanke og følelsesmessig henge med, det er der noe skjer.

Trenger jeg enda en psykolog? Jeg gjør vel ikke det, jeg vil bare ha mer av det samme! Flere av samme type, eller mer kontakt med de samme, det går litt ut på ett...

Det høres ikke ut som du har det så bra nå... Får du tid for deg selv og sjansen til å samle krefter? Eller er det litt mye krav fra forskjellige hold? Hvordan er kriseplanen din, inneholder den punkter om hvordan avverge kriser?

[Madelenemie]

Trenger jeg enda en psykolog? Jeg gjør vel ikke det, jeg vil bare ha mer av det samme! Flere av samme type, eller mer kontakt med de samme, det går litt ut på ett...

Det høres ikke ut som du har det så bra nå... Får du tid for deg selv og sjansen til å samle krefter? Eller er det litt mye krav fra forskjellige hold? Hvordan er kriseplanen din, inneholder den punkter om hvordan avverge kriser?

Hei!

Ja jeg tenkte på det samme, nei jeg får IKKE tid for meg selv, jeg baker jo brød hver kveld, lager middager, desserter, sylter, vasker, kjører, går på forelesning, har enda ikke fått ryddet mitt rom, og jeg har masse hagearbeide igjen. I går kom jeg hjem kl 22.00 fra en undervisning.

Da hadde jeg hatt time hos min psykiater på formiddagen, vært på barnehabilitering med et av barna, kjøpt ballettutstyret, mailet med lærerne, laget fiskekakedeigen, potetstappe, brød til i dag, vasket gulvene, klippet rosene , hentet og kjørt barn på skolen, funnet frem joggesko med hvite såler til innegym, matet alle dyr og gått tur med hunden, sånn er jo hver dag, men det er jeg selv som lager disse listene, det med all mat fra grunnen var noe jeg kom på etter å ha lest en artikkel om overlegen på rusklinikken i Trondheim, hun har like mange barn, og jeg vil min mann skal være glad, derfor middager hver dag. I forgårs lagde jeg spanske kjøttboller på kvelden etter fiskesuppe fra sicilia, men nå er han så vant med alt at han bare sa "enda mere mat", men barna syns de var gode.

Jeg tror det som opprørte meg i går var at da jeg ikke rakk å renskrive notatene for å gi til min psykiater, sendte jeg dem uredigert men med beskjed om at hun ikke måtte lese fra punkt 4. Til min store overraskelse sa hun hun hadde lest også det jeg sa hun ikke skulle lese. Jeg sendte det bare slik at hun skulle se jeg jobber med saken, det gjaldt virkning av medisinen. Jeg sa så "men jeg skrev jo du ikke måtte lese det", grunnen til dette var at det var noe flaut, det var det med å bli så lett forelsket pga av oxytocin. Hun forklarte at det var en helt normal reaksjon og smilte mye (?) og sa det ikke var noe annet enn naturlig. jeg sa flere ganger, "men du leste det når jeg skrev du ikke skulle?" så sa hun "ja ja jeg skråleste slik" så lagde hun en skrå strek i luften med fingeren. Er ikke dette merkelig? ja ja det var nok en forunderlig ting, jeg selv ville ikke lest noe noen bad meg ikke lese, min mann sier han absolutt da ville lest det av nysgjerrighet, så verden er derfor ganske underlig.

I det minste er min psykiater ærlig, og det er jeg glad for, aldri noen form for ueærlighet alltid tydelig, rettlinjet, ærlig, konkret og tydelig!

Når jeg kjørte hjem ble jeg med et lei meg da jeg ikke husket hvordan det hele hang sammen, sykehuset var borte og min psykiater kjentes farlig borte og jeg måtte sette meg på en stol for å tenke hvordan det hele henger sammen, jeg kom da frem til at nå hadde jeg denne autistiske vansken med å forestille meg at det jeg ikke ser fortsatt fins, jeg beroliget således meg selv.

Jeg sendte i sorg en sms til min psykiater (noe jeg aldri tror jeg har gjort, jeg har kun svart på sms fra henne) i den skrev jeg bare en kort beskjed ikke om min sorg, jeg takket for timen og minnet henne på en sak som er viktig for meg. Jeg fikk ikke svar, så måtte jeg tenke meg frem til grunnen til det. Min mann får nemlig svar. Da jeg kjørte på forelesning i går, var jeg kvalm og svimmel, kjente jeg fikk tungt for å puste, og jeg måtte liksom kjempe meg opp trappene, dra meg selv med egne muskler og mot min egen vilje opp trappene. Jo nærmere salen jeg kom jo mer og mer uvel ble jeg, men jeg er glad jeg gjorde det, for etter ca en time hadde jeg det utmerket. Sliten, ja, men jeg var ikke kvalm mer. Derfor jeg sendte deg den sms for håpet du ville svare, orket ikke noe mer av mennesker akkurat da. Hadde ørepropper i ørene og så ned i gulvet, men selvsagt hjalp ikke det. En jente setter seg alltid ved siden min og smiler (hun er søt og hyggelig) så da må jeg ta ut øreproppene og snakke litt. Jeg har tenkt å forklare henne at jeg har problemer med lyder, at jeg hører dårlig når det er andre mennesker rundt, men i går viste jeg ikke hva si, så jeg mest hørte på henne og smilte. Hun spurte vennlig hvordan jeg klarte slike kveldforelesninger jeg med så mange barn, jeg sa noe om barn med autisme og at jeg var veldig sliten, men jeg sa ikke noe om meg selv, for det orket jeg ikke.

Sikkert hun merker noe etter hvert, men jeg orker ikke forklare, i dag er jeg bedre, skal prøve å ordne i mine ting, men jeg blir irritert på meg selv at jeg har så vansker med å forestille meg ting, det er derfor jeg til tider tror jeg har HFA. Min psykiater sa i går at jeg har asperger syndrom, men mange de møter som er diagnostisert utenfor spesialisthelsetjenesten har det nok ikke, de har mer noen av trekkene sa hun, men ikke nok til at det burde settes asperger syndrom. Så jeg er vist ikke spesielt hardt angrepet bare ganske vanlig for tilstanden.

Jeg hadde blitt glad om du svarte meg i går kveld, når jeg var fortvilt, bare noen få ord, jeg får jo ingen sms, jeg tror det er det man kaller å være venneløs , men akkurat det er min egen skyld da jeg mere ikke vet hvordan man skal være venn, det er noe med systemet jeg ikke forstår, men derfor er det fint med deg som forstår at det er noe jeg ikke forstår. Jeg har jo tilbudene rundt meg, men jeg prøver å unngå all bytting av mobilnr m.m syns slikt er skummelt, for det blir fort for mye, og jeg vet ikke alltid hva jeg skal gjøre/svare når det kommer en sms. Det kan til tider være like vanskelig som kaffeautomater.