Fortvilet

[Gjest Fortvilet23]

Hei. Jeg har tenkt å gå til fastlegen lenge for å få henvisning til en psykolog. Det som stopper meg er at jeg har dårlig erfaring med helsevesenet og har problemer med å få samlet tankene mine. Er også redd for å bli vurdert. Livet har kommet til et punkt nå at jeg ikke orker mer motstand, har vurdert lenge å bare gi slipp på livet for det gir ingen mening for meg. Men hver gang er det noe som stopper meg. Så lenge jeg kan huske har det vært problemer i livet mitt. Mamma fikk meg når hun var 17. Når jeg var 2 gikk mamma og pappa fra hverandre. Pappa ønsket ikke å ha meg. De få gangene jeg var hos han kom jeg hjem til mamma å sa at pappa kysset meg med tungen og at jeg sov i sengen hans. Dette kan jeg ikke huske. Det ble undersøkt for incest, noe som ikke ble funnet. Dette fortalte mamma til meg i voksen alder, noe jeg blir dårlig av. Har tenkt mye om det kan være bakgrunnen til det dårlige selvbildet jeg har, å hvordan jeg er med menn. Føler meg ukomfortabel med å være intim, klarer aldri å slippe noen inn, distanserer meg. Meg og pappa har aldri hatt noe bra forhold. Han traff "stemoren" min når jeg var 5 år, hun ville ikke ha noe med meg å gjøre. Når jeg var 6 år hørte jeg at hun sa til pappa at hun hatet meg og ikke ville ha meg der mer. Siden har jeg distansert meg fra dem også. I dag er jeg 23 år. Prøver å ikke ha kontakt med dem, men problemet er at stemoren min ringer, sender meldinger å gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke har kontakt med brødrene mine, og resten av familien. Hun vet hvordan hun skal trigge meg. Jeg gir etter, fordi jeg selvølgelig vil ha et godt forhold med resten av familien. De snakker dritt om mamma og familien min der. Har alltid vært en kasteball mellom pappa og mamma, og har alltid hatt dårlig samvittighet fordi jeg har følt at det er jeg som har vært problemet. Mamma har alltid hatt mange forhold, siden jeg kan huske. Har flyttet 25 ganger i livet. Hun giftet seg når jeg var 7. De fikk to barn sammen. I begynnelsen av forholdet deres husker jeg at han slo meg hardt på munnen, mamma prøvde febrilsk å dekke til fordi pappa skulle hente meg. Det forholdet har vært et helvette. Krangling og vold hver dag. Prøvde å ta livet av mamma flere ganger, prøvde å skyte meg flere ganger, slo søsknene mine. Den ene gangen sparket han mamma så hardt at jeg trudde hun skulle dø. Siden familien våres var så destruktiv tok jeg rollen som mor for mine søsken. Prøvde å trøste dem, skåne dem for virkeligheten. Prøvde så hardt jeg kunne å få dem til å ha en så normal oppvekst som mulig. Mamma kunne ligge i sengen flere dager i strekk, var ikke i stand til å ta vare på barna. Slik hadde vi det i 12 år. Da var jeg såpass voksen at jeg ga mamma et ultimatum, enten å forlate stefar min, eller så gikk jeg til barnevernet. Det ente med skilsmisse rett etterpå pga han hadde funnet seg ei ny ei. Det som er er at mamma også har slått meg siden jeg var liten, jeg er så redd for at jeg skal bli lik! Jeg flyttet ut å begynte å studere, skulle starte et nytt liv for meg selv. Uten problemer! Men saken er slik at jeg tror problemer alltid kommer til å forfølge meg. Mamma er så psykisk ustabil nå at hun har prøvd å ta livet sitt flere ganger. Politiet, fastlege og barnevernet har vært innblandet. Men mamma er så flink til å manipulere, så fagfolk mener at hun ikke har problemer. Jeg orker ikke mer. Vet ikke hvordan jeg skal få hjelp. Mamma driver med terror hver dag, skriver meldinger, ringer, kommer på døren, får aldri fred. Hun innser ikke selv at hun har problemer og trenger hjelp, alle andre er problemet inkludert meg. Hopper på mannfolk til mannfolk, hver gang en drittsekk. Da går det rett til meg å fortelle hvor jevlig hun har det. Hater livet sitt. Hun tenker ikke på barna. Det er de jeg er bekymret for. Heldigvis har jeg et godt forhold til dem, de ser jo meg som en mor. Kommer til meg i stedet for å komme til mamma. Men nå har jeg kommet til et punkt der jeg ikke klarer å ta ansvar for andre sitt liv! Har alltid gjort det, å nå er det nok. Jeg er så redd for å bli lik foreldrene mine. Hadde et forhold i 3 år, han var utro i 2 av de årene og det endte med brudd. Var singel i 2 år, var med flere menn men klarte ikke å bry meg om noen av dem. Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte finne meg en å slå meg til ro. Jeg var unormal i forhold til venninnene mine. Jeg traff en som hadde et barn fra før av, var 1 når jeg traff han. Virkelig et turbulent forhold med eksen. Eksen hadde også et godt forhold til familien hans, der moren hadde den mellomste datteren hennes 1 til flere dager hver uke. (var ikke datteren til eksen min) Jeg gjorde alt for han og barnet hans. Tenkte på meg selv som liten, ville ikke at jenta hans skulle få den samme oppveksten. Hun skulle få det trygt og forutsigbart. Fikk nettopp vite at han sjekket opp flere damer, var inne på nettdating sider på nett, sex treff sider på nett osv. Fikk nok og gikk i fra han for 2 dager siden. Etter alt jeg gjorde for han så fikk jeg dritt tilbake. Flytte til han sitt hjemsted, der ingen tok meg godt i mot. Hadde ingen nettverk der, pendlet fra og til jobb 2 timer til dagen osv, jeg hadde aldri penger fordi jeg hjalp han alltid ut økonomisk. Etter dette vet jeg ikke om jeg klarer å stole på noen igjen. Er stress på jobb. Har nettopp fått en lederstilling (vikariat) som jeg ble presset til å ta fordi lederen er sykemeldt. Føler alt bare raser foran øynene mine og har ingen kontroll til å stanse det. Er ganske fortvilet, og tenker hvorfor meg. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver her, men må bare få det ut på en eller annen måte. Har alltid hatt problemer med å snakke om ting, vet ikke hvor jeg skal begynne hva jeg skal si, er flau over livet mitt, vil ikke at folk skal få vite det, vil ikke bry folk med det.

[Gjest togli]

Du har jammen ikke hatt det lett i livet :/

Det er imponerende at du faktisk er ute i jobb og at du prøver så godt du kan, så du er nok egentlig et sterkt menneske!

Du kan ikke ta ansvar for familien din mer... Det får andre ta seg av.. Nå vet jeg ikke hvor gamle søskenene dine er? Hvis de er under 18, så ville jeg bedt om et møte med barnevernet og lagt fram hele saken - forklart så ærlig som jeg kunne. Du kan f.eks. printe ut det du har skrevet her og si at du synes det er vanskelig å fortelle alt verbalt, men at du har skrevet ned tankene dine?

Hva om du reiser bort for et år? Søker jobb langt hjemmefra. Kanskje til utlandet? Au Pair etc? Jeg tror kanskje du må komme deg bort fra alle som vil ha en bit av deg.... Kanskje du kan starte et nytt liv et annet sted?

Jeg tror kanskje du tenker litt på det med å bli mamma en gang..hvordan du kan bli en god mamma, som har så dårlige erfaringer selv? Personlig tror jeg du kan bli en god mamma fordi du er såpass reflektert over hva som var feil i din oppvekst, og hva du kan gjøre for å unngå å videreføre "arven"..

Jeg har en venninne som har opplevd endel av det samme som deg. Hun har idag to barn, og hun var i forkant veldig redd for å gjøre samme feil som sin mor - noe hun absolutt ikke har gjort. Hun er en flott mamma for sine barn

Jeg tror det er greit at du er åpen overfor andre mht hva du har opplevd osv. Da vil du sikkert føle mer støtte og forståelse, og det tror jeg er viktig i din situasjon. Kanskje vil det også da dukke opp hjelp fra ulike hold? En ting du skal være forsiktig med, og det er å gå inn i et forhold for å "bli redda"..veldig mange går i den fellen. Skal du inn i et forhold, så er det fordi det er med en mann du kjenner du kan elske fordi han er den han er, og ikke fordi han skal "beskytte" deg mot familien din. Du har ikke sagt så mye om akkurat dette, men jeg skriver det fordi jeg tenker på hvordan jeg sikkert ville følt det om jeg var deg.

Husk - ikke gi opp livet! Se på det som at du har fått en unik erfaring du kan bruke på en god måte resten av livet ditt!

*klem*