Gondor Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 NHD; kan du ikke skrive litt om hvordan menn opplever sin psykdom? De har vel andre utfordringer enn kvinner? Jeg tror at i en familiesituasjon ønsker menn fremdeles være den store, sterke og trygge. Og så faller alt i grus når en episode kommer. Skikkelig egoknuser. Vi vet at samlivsbrudd og rusmisbruk er vanlig bant bipolare. Hvordan opplever menn dette? Det er jo ofte de som må flytte ut av huset og blir redusert til helgepappa. Jeg er nysgjerrig. Det er mer akseptert at en kvinne er deprimert, men desto mer fordømmende at hun er hypoman, drikker som en svamp, snakker høyt og raskt og driver med seksuelle indiskresjoner. 0 Siter
Gjest poncho Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 De menn jeg har sett blir aggresive og humørsyke i perioder ihvertfall. 0 Siter
Gondor Skrevet 2. september 2012 Forfatter Skrevet 2. september 2012 De menn jeg har sett blir aggresive og humørsyke i perioder ihvertfall. Jeg kjenner ingen bipolare menn. Ingen kvinner heller for den saks skyld. Lurer på hvordan det ville være å ha en venninne som var bipolar. Felles skjebne felles trøst? Men jeg skjuler det så godt jeg kan. 0 Siter
Gjest poncho Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Jeg kjenner ingen bipolare menn. Ingen kvinner heller for den saks skyld. Lurer på hvordan det ville være å ha en venninne som var bipolar. Felles skjebne felles trøst? Men jeg skjuler det så godt jeg kan. Har snakket med mange bipolare og har bipolaritet i nær familie. Vi sitter ikke å snakker sykdom hele tiden nei. Ikke er vi så veldig like heller, det har jo også med personlighet å gjøre. 0 Siter
Gondor Skrevet 2. september 2012 Forfatter Skrevet 2. september 2012 Har snakket med mange bipolare og har bipolaritet i nær familie. Vi sitter ikke å snakker sykdom hele tiden nei. Ikke er vi så veldig like heller, det har jo også med personlighet å gjøre. Det har du vel rett i. Når jeg tenker meg om har jeg en tante som er bipolar. Vi snakker ikke om det. Hun sier bare at hun og jeg er familiens tandre sjeler. 0 Siter
Gjest poncho Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Det har du vel rett i. Når jeg tenker meg om har jeg en tante som er bipolar. Vi snakker ikke om det. Hun sier bare at hun og jeg er familiens tandre sjeler. Tror dette er arvelig ja. Ikke enkelt å få operert inn en "annen" sjel heller. Ikke som med andre organer og sykdommer liksom... 0 Siter
Gjest fruitcake Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Jeg er mann og bipolar. Ville vel tro at hvilken type bipolar sykdom man har er mer avgjørende for egen sykdomsopplevelse, enn kjønn? 0 Siter
Gondor Skrevet 2. september 2012 Forfatter Skrevet 2. september 2012 Jeg er mann og bipolar. Ville vel tro at hvilken type bipolar sykdom man har er mer avgjørende for egen sykdomsopplevelse, enn kjønn? Hvordan opplever du dine hypomane/maniske faser hvis jeg kan få spørre om det? 0 Siter
Gjest fruitcake Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Hvordan opplever du dine hypomane/maniske faser hvis jeg kan få spørre om det? Selvsagt. Har kun hypomanier, og i seg selv så synes jeg det er svært så behagelig. Da vil jeg ha mest mulig inntrykk og har lyst til å gjøre mange ting på en gang. Har mer kreativitet. Heldigvis har jeg medisiner, uten dem hadde det nok vært vanskeligere å være i jobb. 0 Siter
Gondor Skrevet 2. september 2012 Forfatter Skrevet 2. september 2012 Selvsagt. Har kun hypomanier, og i seg selv så synes jeg det er svært så behagelig. Da vil jeg ha mest mulig inntrykk og har lyst til å gjøre mange ting på en gang. Har mer kreativitet. Heldigvis har jeg medisiner, uten dem hadde det nok vært vanskeligere å være i jobb. Da jeg var hypoman (nå er det medisinert bort. Buhu), var verden vidunderlig. Jeg elsket alle mennesker og alle farver var klarere. Jeg kommuniserte med trær. Litt skremmende faktisk. Jeg pratet mer og var ikke redd for mennekser. Jeg følte meg absolutt på toppen av verden. Trodde jeg kunne få til alt. Var overoptimistisk, Folk rundt meg sa jeg så forelsket ut. I siste fase av hypomanien ble jeg irritert og redd. Så kom depresjonen. 0 Siter
Gjest fruitcake Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Da jeg var hypoman (nå er det medisinert bort. Buhu), var verden vidunderlig. Jeg elsket alle mennesker og alle farver var klarere. Jeg kommuniserte med trær. Litt skremmende faktisk. Jeg pratet mer og var ikke redd for mennekser. Jeg følte meg absolutt på toppen av verden. Trodde jeg kunne få til alt. Var overoptimistisk, Folk rundt meg sa jeg så forelsket ut. I siste fase av hypomanien ble jeg irritert og redd. Så kom depresjonen. Godt beskrevet. Kjenner igjen mye av dette. Har ikke pratet med trær ennå da. 0 Siter
Gjest poncho Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Godt beskrevet. Kjenner igjen mye av dette. Har ikke pratet med trær ennå da. Ikke det? Det har jeg gjort, de har vært mine beste venner :-). Ikke helt normalt da kanskje, var syk da. 0 Siter
Gjest fruitcake Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Ikke det? Det har jeg gjort, de har vært mine beste venner :-). Ikke helt normalt da kanskje, var syk da. Man kan visst "kommunisere" med det meste. 0 Siter
Gjest poncho Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Man kan visst "kommunisere" med det meste. Hahaha :-). Dette har jeg enda tilgode 0 Siter
Gjest fruitcake Skrevet 2. september 2012 Skrevet 2. september 2012 Hahaha :-). Dette har jeg enda tilgode Det der kvalifiserer sikkert for tyngre diagnoser enn bipolar lidelse. 0 Siter
tjohei Skrevet 3. september 2012 Skrevet 3. september 2012 Enig med deg. Synd at ikke menn "får lov" til å være like åpen om sine problemer som kvinner. Dette håper jeg vil forandre seg i framtiden. Det er nok flere menn som tenker som deg som kunne ønske å høre andre menns erfaringer på området. Dette har nok med de dumme kjønnsrollene å gjøre. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.