Umodenhet og ansvarsfraskrivelse

[bibben]

Jeg har gjort noen ting som har fått betydelige følger i det siste. Ting som har åpnet mine øyne på en skremmende måte.

Jeg har sett at jeg har en stor oppgave foran meg når det gjelder å ta ansvar og være tydelig i mitt forhold til andre. Jeg ønsker ikke å plassere meg i noen offerrolle når jeg skriver dette, men jeg ønsker å beskrive et slags alvor som jeg føler.

Jeg føler meg svært umoden. Jeg mangler noe vesentlig ved personligheten. Er altfor fragmentert innvendig til at jeg har en fast og tydelig identitet som jeg kan støtte meg på når jeg blir usikker. Det er som om jeg ikke har noen plattform jeg kan stå støtt på med to ben.

Jeg er lite fleksibel i nære forhold, har problemer med å håndtere konflikter og egen og andres frustrasjon og irritasjon. Det er som om jeg mangler en fornemmelse av at uenighet og konfrontasjon ikke er ensbetydende med full katastrofe. At det går an å jobbe med dette. At det går an å diskutere sine egne feil og dårlige sider.

Jeg blir så redd og ender opp med å bli en grell blandning av ”flink-pike”, ultra-formell og følelsesmessig kamuflert.

Jeg har nettopp innsett at jeg har en tendens til relasjonell ansvarsfraskrivelse i den forstand at jeg bare overlater til den annen part å ta initiativ til å rydde opp i relasjonen. Trekker meg tilbake og håper at noe magisk skal skje. Det er umodent. Veldig, veldig umodent.

Jeg går i behandling men er usikker på hva jeg kan gjøre for å bedre dette. Jeg vet det er her jeg skal ta tak, men hva skal til tro?

Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg begynne å tenke for å gjøre noe med dette? Jeg vet at spørsmålene i hovedsak bør rettes mot min behandler, men jeg tenker at jeg kanskje også kan få noen råd og innspill her inne fra personer som enten kjenner seg igjen eller som har hatt erfaringer med slike problemstillinger. Jeg prøver i alle fall.

[Gondor]

Jeg er imponert over din selvinnsikt. Det er alt jeg klarer å si til deg. Hvordan klarer du å se alt dette ved deg selv?

[bibben]

Jeg er imponert over din selvinnsikt. Det er alt jeg klarer å si til deg. Hvordan klarer du å se alt dette ved deg selv?

Svaret er at jeg ikke har så mye selvinnsikt men at jeg har vært i lange, lange dialoger med et menneske som forsøker å hjelpe meg med en bevisstgjøring. Men takk for svaret ditt, og at du stoppet opp ved hva jeg skrev.

[stjernestøv]

''Jeg føler meg svært umoden. Jeg mangler noe vesentlig ved personligheten. Er altfor fragmentert innvendig til at jeg har en fast og tydelig identitet som jeg kan støtte meg på når jeg blir usikker. Det er som om jeg ikke har noen plattform jeg kan stå støtt på med to ben.''

Dette føler jeg og på og jeg hater konflikter, føles som å være på gyngene grunn. Prøver bare å jatte med folk jeg, ingen ser jo hvordan vi er inni. Men det blir jo å ta på seg en rolle, blir en flink skuespiller

[Gondor]

Svaret er at jeg ikke har så mye selvinnsikt men at jeg har vært i lange, lange dialoger med et menneske som forsøker å hjelpe meg med en bevisstgjøring. Men takk for svaret ditt, og at du stoppet opp ved hva jeg skrev.

Lykke til videre i din prosess. Jeg har ikke kommet dithen at jeg kan ta innover meg så mye som du gjør. Her går det i slow motion. Noen ganger holder det å ta en tanke av gangen.

[Bella Dotte]

Jeg har kjent på mye av det som du beskriver. Jeg brukte lang tid på å jobbe med det, sette ord på det, slik som du gjør her; intellektualisere; det ble mer og mer teoretisk og fjernt fra hvordan jeg selv egentlig hadde det - men det var skummelt stoff, og min unge psykolog lot til å synes at jeg uttrykte meg bra, og han turte ikke nærme seg det noe mer, han heller.

Det ble fart i sakene først da jeg begynte i Angstringen, i gruppa mi gjorde vi hverandre både tøffere og mer følsomme; og da jeg fikk faste samtaler med en sosionom, min saksbehandler som jeg også kunne maile med og klemme på.

Etter hvert har jeg kuttet kontakten med min mor, som jeg anser som grunnlaget for mye av min usikkerhet og mangel på autonomi. Det er lettere å være meg etter at jeg har funnet mer ut om hvem jeg er. Og jeg var ikke så ille som jeg trodde.

[bibben]

Jeg har kjent på mye av det som du beskriver. Jeg brukte lang tid på å jobbe med det, sette ord på det, slik som du gjør her; intellektualisere; det ble mer og mer teoretisk og fjernt fra hvordan jeg selv egentlig hadde det - men det var skummelt stoff, og min unge psykolog lot til å synes at jeg uttrykte meg bra, og han turte ikke nærme seg det noe mer, han heller.

Det ble fart i sakene først da jeg begynte i Angstringen, i gruppa mi gjorde vi hverandre både tøffere og mer følsomme; og da jeg fikk faste samtaler med en sosionom, min saksbehandler som jeg også kunne maile med og klemme på.

Etter hvert har jeg kuttet kontakten med min mor, som jeg anser som grunnlaget for mye av min usikkerhet og mangel på autonomi. Det er lettere å være meg etter at jeg har funnet mer ut om hvem jeg er. Og jeg var ikke så ille som jeg trodde.

Takk for svaret ditt. Dette med intellektualisering er fiende av verste sort! Det har jeg slitt med i mange år. Tror nå at det er mer følelsesmessig det jeg kjenner, men det har preg av noe mer kaotisk heller enn "rene", forståelige følelser. Det er også i dette jeg merker en umodenhet fordi jeg ikke klarer å skille, og å differensiere følelsene og tankene i etterkant. Jeg jobber i alle fall med å forstå dette i en sammenheng. Jeg må få et bedre tak på årsak - virkning og ikke minst hva jeg skaper i andre mennesker som jeg forholder meg til.

Som deg har jeg også en relasjon til min mor som i alle fall har gjort meg mer konfliktsky enn nødvendig. Men igjen så er ikke tiden inne for meg til å skylde på andre faktorer akkurat nå. Jeg er nå så voksen at jeg må se at dette er mitt prosjekt uavhengig av hva som har skjedd eller ikke skjedd i fortiden.

Jeg har heldigvis en behandler, en psykolog, som holder tak i tråden også når jeg synes det er svært ubehagelig. Jeg har tillit til at mye kan gjøres i samarbeid med henne, men jeg synes det er godt og interessant å høre hvilke erfaringer brukerne her inne har gjort seg. Takk skal du ha )

[cathlin]

Kjenner meg igjen i deler av det du skriver om, men så var det det å ha noe smart å si... For min del mener jeg at jeg har blitt bedre på å håndtere kritikk og kanskje også litt bedre på irritasjon, men nå husker jeg ikke helt disse aha-opplevelsene underveis. Skal vi se... jo, f.eks har jeg ikke vært vant til at det finnes noen som helst mulighet for å jobbe seg gjennom konflikter. Har aldri gjort det før i voksen alder, så det tar tid å finne ut av hvordan man gjør det. Det er helt nytt. Og hva det er mulig å snakke om, alt det er mulig å snakke om, er også helt nytt. At det i det hele tatt er mulig å rydde opp, at det fins ord, og at følelser kommer og går. Gud, nå skriver jeg veldig rotete. Si at du fikk noe ut av dette, da;-) Jeg mener også at det ikke er katastrofe å ha noen umodne trekk. Det er det mange som har. Det jeg prøver å si er - slapp litt av, bibben, hvis du klarer:-) Det er greit å bli klar over egne dårlige sider, og det er mulig å jobbe med det, og det er fint at du ønsker å utvikle deg, men du trenger ikke å bade selvkritikk hver kveld.

[bibben]

Kjenner meg igjen i deler av det du skriver om, men så var det det å ha noe smart å si... For min del mener jeg at jeg har blitt bedre på å håndtere kritikk og kanskje også litt bedre på irritasjon, men nå husker jeg ikke helt disse aha-opplevelsene underveis. Skal vi se... jo, f.eks har jeg ikke vært vant til at det finnes noen som helst mulighet for å jobbe seg gjennom konflikter. Har aldri gjort det før i voksen alder, så det tar tid å finne ut av hvordan man gjør det. Det er helt nytt. Og hva det er mulig å snakke om, alt det er mulig å snakke om, er også helt nytt. At det i det hele tatt er mulig å rydde opp, at det fins ord, og at følelser kommer og går. Gud, nå skriver jeg veldig rotete. Si at du fikk noe ut av dette, da;-) Jeg mener også at det ikke er katastrofe å ha noen umodne trekk. Det er det mange som har. Det jeg prøver å si er - slapp litt av, bibben, hvis du klarer:-) Det er greit å bli klar over egne dårlige sider, og det er mulig å jobbe med det, og det er fint at du ønsker å utvikle deg, men du trenger ikke å bade selvkritikk hver kveld.

Takk for svaret ditt cathlin. Det var ikke så rotete som du skrev…apropos selvkritikk *s* …vel jeg håper ikke det ikke ser ut som om jeg bader i selvkritikk hver kveld, men akkurat i kveld så ser jeg at jeg har et kritisk fokus, noe jeg opplever som nødvendig.

Det betyr mye for meg det du skriver om gjenkjennelse. Det jeg sikter mot er å håndtere kritikk på en så skvær måte at jeg ikke gjør det mer vanskelig for andre enn nødvendig å komme med berettiget kritikk når jeg fortjener det. Når en ikke klarer å ta det imot på en real måte så skaper en lett ubalanse i relasjonen, og det er ingen tjent med. Min tidligere erfaringsbakgrunn sier at det ikke er mulig å komme helskinnet igjennom konflikter. MEN nå er det annerledes! Jeg vet med min fornuft at det er mulig, men det er følelsene og motet som henger etter som et seigt slep. Det er denne delen av meg selv som må mobiliseres og komme på banen. Den må modnes.

Du snakker om aha-opplevelser, og foreløpig så er min aha-opplevelse den at jeg innser at noe alvorlig må gjøres. Jeg må jobbe med konflikthåndtering med både tanker og følelser. ”Følelsene kommer og går”…skriver du…godt skrevet. Det er nettopp det som skjer. De kommer og går, noen ganger i et virr varr som forstyrrer tankene og gangsynet. Det har nok med gammel redsel og katastrofetenkning å gjøre. Men slik er det ikke nå. Jeg har muligheten for å tenke nytt.

Vel, jeg tar oppfordringen; jeg skal slappe litt av og roe ned et par hakk, men jeg syntes ikke jeg så ofte kommer med denne type stoff til at det blir too much…ikke nå ) Og jeg sier: jeg fikk noe ut av det du skrev…og ikke så rent lite!

[cathlin]

Takk for svaret ditt cathlin. Det var ikke så rotete som du skrev…apropos selvkritikk *s* …vel jeg håper ikke det ikke ser ut som om jeg bader i selvkritikk hver kveld, men akkurat i kveld så ser jeg at jeg har et kritisk fokus, noe jeg opplever som nødvendig.

Det betyr mye for meg det du skriver om gjenkjennelse. Det jeg sikter mot er å håndtere kritikk på en så skvær måte at jeg ikke gjør det mer vanskelig for andre enn nødvendig å komme med berettiget kritikk når jeg fortjener det. Når en ikke klarer å ta det imot på en real måte så skaper en lett ubalanse i relasjonen, og det er ingen tjent med. Min tidligere erfaringsbakgrunn sier at det ikke er mulig å komme helskinnet igjennom konflikter. MEN nå er det annerledes! Jeg vet med min fornuft at det er mulig, men det er følelsene og motet som henger etter som et seigt slep. Det er denne delen av meg selv som må mobiliseres og komme på banen. Den må modnes.

Du snakker om aha-opplevelser, og foreløpig så er min aha-opplevelse den at jeg innser at noe alvorlig må gjøres. Jeg må jobbe med konflikthåndtering med både tanker og følelser. ”Følelsene kommer og går”…skriver du…godt skrevet. Det er nettopp det som skjer. De kommer og går, noen ganger i et virr varr som forstyrrer tankene og gangsynet. Det har nok med gammel redsel og katastrofetenkning å gjøre. Men slik er det ikke nå. Jeg har muligheten for å tenke nytt.

Vel, jeg tar oppfordringen; jeg skal slappe litt av og roe ned et par hakk, men jeg syntes ikke jeg så ofte kommer med denne type stoff til at det blir too much…ikke nå ) Og jeg sier: jeg fikk noe ut av det du skrev…og ikke så rent lite!

Godt å høre at du ikke bader i selvkritikk hver kveld:-) Nei, du skriver ikke for mye. Jeg tror av og til at folk har det verre en det de har, så blir alltid glad når det ikke stemmer helt.

Vanskelig å styre følelser, men det bruker å roe seg litt når man får nye og bedre erfaringer. Hadde vært kult å bli god på konflikthåndtering.