Nominalisme

[Madelenemie]

Hei!

Jeg viste ikke at det er kjent i psykiatrien at psykopater bruker "tåkeprat", dette syns jeg er interessant, ikke rart jeg har slitt med en del av familien.

De bruker nettopp ord og begreper som skifter betydning, alt kan justerers etter hva det er behov for.

Jeg tror jeg nå rett og slett skal si at "nå får det være nok tåkeprat" mer presist sagt nominalisme" de kommer til å lure på hvorfor jeg sier det, da skal jeg henvise til wikipedia.

Jeg lukker øynene av og til i oppgitthet og kaosfølelse, men den siste teknikken, overse/se sur ut/se travel ut var svært virkningsfull, personen sa da "er du travel" jeg gjorde som min venn sa, jeg sa "he hva hm, ja jeg er veldig opptatt, hva gjelder saken?" personen så forbauset på meg og sa "så sur du ser ut" (jeg pleier nemlig alltid smile og videre ser jeg fortumlet ut det fordi ordene går så fort) Jeg svarte ikke... jeg gjentok bare "hva gjelder saken?" personen i min familie fikk et lite sjokk (sånn så det ut han lagde andre øyne), han sa " nei tar det en annen gang".

Neste gang vi traff skulle vedkommende latterliggjøre meg igjen, som regel bare smiler jeg, ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg ikke skjønner hva som skjer, jeg er ikke sikker, får bare av og til vondt i magen, men jeg forsøker å være høflig og vennlig tilbake, den gangen snudde jeg meg og gikk.

Personen sa noe bak ryggen min og kom litt etter, da ristet jeg på hodet og gikk vekk. (jeg var vel det man kaller uhøflig, men dette var planlagt etter samtale med min venn)

Resten av kvelden var han " lille lam" ikke noen stygge kommentarer (hvis dere skjønner hva jeg mener) svært hyggelig mot meg. Jeg var hyggelig tilbake, men ett feil ord, så hadde jeg reist meg og gjort noe annet/jeg overser sånne barnsligheter.

(nå som jeg vet at det er det det er)

Det rare for meg er at dette virket så godt?

Det var etter råd fra min venn.

Nå skulle en person i min familie latterliggjøre meg ved å lese opp alle mine gamle brev fra jeg var barn til andre. Jeg svarte ikke, jeg bare så på vedkommende, men inni meg tenkte jeg disse ordene" eier han ikke skam?" Jeg er der nå at akkurat det bryr jeg meg ikke om, det sier mye mer om vedkommende enn om mine ord som barn i brevform, om andre ler av det, ler jeg av av deres dårlige oppførsel, det er jo tragikomisk.

Da jeg tilfeldigvis fortalte min psykiater dette sa hun dette, "du skal ikke la noen latterliggjøre deg med å lese disse brevene du skrev som barn, du skal si "Disse brevene tilhører meg, de er skrevet til min avdøde bestemor i fortrolighet, det er ikke riktig å lese dem opp for andre", (hun sa noe mer og min psykiater) jeg sa da "okey, da skal jeg si det".

Og egentlig er det best, jeg sier at jeg ikke liker det, at brevene tilhører meg, og at jeg anser det som dårlig å lese andres brev. Hvordan det går vet jeg ikke, men jeg sier i fra, og leser de brevene mine høyt og ler av meg, ler jeg også før jeg går.

Men jeg ler av dem, og jeg kommer til å si som det siste at slik oppfører simple mennesker seg. Så blir de rasende, ja men det bryr jeg meg jo ikke med. Jeg tror ikke de leser brevene mine når jeg sier i fra, på et merkelig punkt har de respekt for meg, og noen virker redde... kanskje feil ord, og ikke trenger de være redde, men muligens er deres ytre selvsikkerhet så liten når det kommer til stykke at den lett går i stykker når man blir satt på plass. jeg vet ikke hva disse mekanismene er, men jeg liker å ha et redskap å håndtere slike mennesker med, for de er jo tross alt min familie. De er ikke bare slemme heller, de har noen fine sider også, derfor skal man ha noe kontakt må man si fra hvor ens grenser går. Det er mange ting de ikke skjønner, og når man ikke har sympati, samvittighet o.l så gjør man andre valg. Jeg har mine mangler de er annerledes, men andre holder jo ut med meg så holder jeg ut med dem en stund til, men man må sette grenser for slike mennesker. Det er et spebarnstadiet der de kun ser sitt eget behov, og sin egen navle, men når man ikke vokser ut av det, blir det destruktivt når man kan gå på bena men oppfører seg parasitterisk.