Fantastisk film om asberger!

[Balut]

Filmen Mary and Max (animasjonsfilm, men for voksene) er en utrolig fin og trist fortelling om asberger. Om ensomhet, hvor rar verden er, hvor frustrerende alt er, om å telle, lage lister og selvstimulere for å få ro og mening. Hvordan karakteren har favorittord forde de er fine å uttale, hvordan ansiktsutrykk må tolkes helt visuelt utifra en bok, og Max mangel på egen mimik. Hjernen smiler, men det vises ikke på utsiden. Og om at det å ha asberger ikke er vanskelig å seg selv, det er bare vanskelig i møte med andre for de er så uforståelige. F.eks er det umulig for Max å forstå hvorfor folk kaster søppel på gata, det er jo ulovlig, og det vet alle. Men likvel gjør de det.....

Fantastisk film. Løp og kjøpt, lei den, last ned eller hva som helst. Hold ut en litt traurig begynnelse, og nyt reisen.

[Madelenemie]

Hei!

Ja og jeg kjente meg faktisk igjen, jeg ble rett og slett litt overrasket. Jeg er ikke så trist jeg da, men en del elementer syns jeg kom godt frem. Jeg er mye mere nøye på mitt tøy, jeg er ikke så opptatt av klær, men jeg vil kle meg diskré og ikke vekke oppsikt/anstøt eller uro.

Selv om jeg syns han var urenslig, så hadde han i vertfall system i skapene sine. Det har jeg også, jeg har merket alle hyller og ting skal stå på rekke og rad, når det står på rekke og rad smiler jeg. (men andre roter til, det har jeg måttet lære meg å leve med så det går fint)

Det med å kaste søppel på gaten eller bryte reglene i samfunnet syns jeg personlig er så rart at man gjør uten å føle det ubehagelig inni seg. Ja at mange feks går på rødt lys? Ikke sier hade/adjø når man feks forlater et legekontor, eller som en dame jeg så, satte fra seg et kaffebeger og bare gikk? Da tenkte jeg, men hvem tror hun skal kaste det? Jeg går da gjennom lange tankerekker. Ja det er så mye rart, jo mer jeg slipper å se det, jo lettere får jeg det, derfor har jeg det best inne og hjemme. Før spurte jeg min mann om alt for mye rart, nå spør jeg mindre, jeg vet at man kan rett og slett ikke forstå seg på mennesker. Jeg tenker noen ganger matematisk på saken, men ikke lenge etter på, så tenker jeg at det nytter ikke å sette et menneske inn i et matematisk system da hadde jeg jo hatt løsningen. (dette driver jeg mest med for min egen del. Jeg tapeserte faktisk et helt rom med A4 sider før jeg fikk diagnosen asperger syndrom, da min mann lurte på hva jeg drev med sa jeg, "slik som du ser dette rommet nå oppfatter jeg verden" det var et fullstendig kaos der inne, ark fra gulv til tak, på kryss og tvers, jeg hadde limt papiret rett på veggen i hulter til bulter og brukt flere papirbunker.

Da var jeg så lei meg av å ikke forstå det jeg burde forstå osv..

Ikke lenge etter dette ble min mann med meg til fastlegen, forunderlig nok startet en kjede av reaksjoner, der jeg slapp å si noe nesten, men der den ene snakket med den andre som utløste en ny situasjon og etter svært kort tid var fastlegen og to psykiatere (den ene min egen elskede psykiater) enig om at jeg hadde asperger syndrom.

Problemet med denne diagnosen for min del har vært at det hele fremstår så diffust, det er ikke tester som viser noe, jeg får ikke selv tak i hva det er, jeg hører bare slike setninger som " Ja akkurat er det det med din kone?"osv... Ingen ting syns på utsiden, jeg ser det ikke, ingen ser det, likevel ser de det ? Ja da begynner det å bli innviklet.

Jeg har godtatt at jeg har asperger syndrom, fordi det er så klart for andre, min psykiater var ikke en dag i tvil osv...Jeg selv ser det av og til, glimtvis, så nå har jeg bare godtatt at sånn er det med den saken. Sikkert kommer jeg til å fortsette å lure på den saken der, men jeg godtar situasjonen.

Det spiller ikke så stor rolle, alle mennesker selv om jeg ikke forstår meg riktig på dem slik jeg vil, er jo hyggelige mot meg. Jeg liker andre mennesker, derfor skulle jeg gjerne ville forstå meg bedre på dem, men det er mye informasjon jeg går glipp av i møte med dem. Jeg har selv lurt på om ikke jeg går glipp av mye informasjon når jeg ser såpass mye mindre enn andre i ansiktenes deres. men mitt problem er at jeg klarer ikke tenke hvis jeg må se i øynene og ikke kan se ned/eller opp, eller til siden eller lukke øynene.

Jeg husker det nå når jeg skriver dette at jeg har asperger syndrom, for nå kommer jeg på ting, men jeg lurer så veldig på hvordan den fastlegen sa "jaha" da min mann forklarte så vennlig alt, og psykiateren på Ullevål etter 30 min mente jeg burde utredes for asperger syndrom, og neste psykiater bad meg fylle ut et skjema og vips så var de helt sikre på den saken der. Det er det at det gikk så fort. Men jeg skrev et 60 siders brev til min psykiater, inndelt i kapitler så det kan hende det var det som gjorde henne så sikker på saken. Jeg mener å ha spurt henne om dette, men hun svarer ikke helt tydelig, bare sier at "at du har asperger har jeg aldri tvilt på" osv.. men hun svarer ikke på hvorfor hun / de bestemte seg så fort?

Andre jeg vet som har vært hos dem fikk ikke diagnosen, så noe var altså mer opplagt med meg, og det er det jeg lurer på hva er, som ingen forklarer for meg! Min mann har sagt at det er noe med måten jeg tenker detaljert rundt forunderlige og dagligdagse ting som andre ikke tenker over, så det er nok noe der.

Jo jeg er lydsensitiv kanskje det er det.

Men jeg har et fint liv i dag, jeg studerer og strever med lydene ute, men bare vite hvorfor gjør saken straks litt lettere. Jeg er heldig som har en så snill mann og psykiater og barna og andre snille mennesker rundt meg. Jeg er lykkelig.

[Gjest Ivan 5th]

Takk skal du ha. Denne hadde jeg ikke hørt om før. Gleder meg til å se den, og om jeg kan kjenne meg igjen.