Hvordan forholde seg til usannheter?

[Gjest Ladytron]

Vel, det har seg slik at sønnen til min samboer... Han er en bra gutt på veldig mange måter. Han er snart myndig, veloppdragen for alderen, osv, men han har et veldig avslappet forhold til sannheten.

Et eksempel: Han går på et par fotballtreninger og mener selv at han snart er klar for landslaget. Dette kan han gjerne prate om i timesvis (til tross for at han omtrent aldri har spilt fotball tidligere og i tillegg har problemer med motorikken).

Et annet: Han glemmer å gjøre lekser, får brev med hjem, men forteller at det er fordi at læreren er en dust som har lagt han for hat og at han har tatt det opp med rektor som nå er kjempesinna på læreren som har oppført seg på en slik forkastelig måte. Mye drama, med andre ord.

Hvis han kommer til kort på noe område har han alltid en unnskyldning (for han er jo såklart egentlig best). Hvis det er i forhold til idrett er han syk eller skadet. Hvis det er i forhold til kunnskapsspill (quiz f.eks.) er det fordi han fikk jernteppe (men han kunne såklart ha svart på alle andre sine spørsmål - han har nok bare vært uheldig). Hvis det er i forhold til PC spill er det fordi han ikke har sovet i det hele tatt natten før... Osv... Han har fått tilbakemeldinger fra skolen om at han har urealistiske forventninger og ser på seg selv som en verdensmester i alt, noe han virker sint og såret over og ikke på noen måte kan kjenne seg igjen i.

Han bor hos oss nå så jeg ser mye til han. Det er litt vanskelig for meg, jeg setter ærlighet høyt. I begynnelsen jattet jeg med, men nå har jeg begynt å sette spørsmålstegn ved mange av historiene hans... Jeg orker rett og slett ikke å lytte til løgn etter løgn, og tenker vel også at han har godt av at folk er litt kritisk. Samtidig vil jeg at vi skal ha en god relasjon. I dag satte jeg faktisk spørsmålstegn ved en historie som faktisk viste seg å være sann. Han svarte da at jeg tror han lyger om alt han forteller... Den traff litt. (Men det er jo svært mye han forteller som ikke er sant).

Faren er tidvis kritisk, men ofte unnlater han helt å engasjere seg i historier han ikke tror på (f.eks. ved å slutte å svare). Det er andre i familien til sønnen til min samboer som oppfører seg på en lignende måte...

Noen tips?

[EnolaGay]

Han juger ikke. Han forteller deg det han selv ønsker. Og da hadde jeg lagt mer vekt på de tingene han gjør BRA, og fokusert på hva han skal gjøre for å bli BEDRE.

For eksempel si med et smil at selv Becham MÅ stille på trening HVER gang. Så du skal komme på første landskamp på første rad, om han faktisk velger å jobbe for å komme dit.. See?

:0)

[Mandolaika]

At han er veloppdragen er bra, men jeg hadde hatt problemer med de personlighetstrekkene der, særlig hvis de får utvikle seg og feste seg slik at de blir en del av hans personlighet som voksen. Derfor synes jeg du gjør lurt i å stille litt spørsmålstegn til ting han forteller, ikke nødvendigvis anklage ham for løgn hver gang, men det blir jo fort til at når man roper ulv for mange ganger så.....

Jeg ville i tillegg ha prøvd å få ham til å være litt mer selvkritisk, se seg selv utenifra. Men dette er kanskje en oppgave faren heller burde ta og ikke du.

Det siste jeg ville gjort var å jatte med ham, han trenger nok en liten realitetssjekk.

[laban]

Han er nesten 18 år? Jeg forbinder den stilen der med barn som er 10-12 år yngre. Jeg synes det er rart at ikke foreldrene hans reagerer.

Vyer om landslagsspill og denslags synes jeg man kan være litt avslappet på. Svar ala "ja, det er lov å drømme, men husk på at det er veldig mange som har akkurat den samme drømmen, og man må på kretslaget før man kommer på landslaget".

Men jeg hadde IKKE tolerert løgner om skolen og andre faktiske forhold, for å komme unna problemer. Der hadde jeg (forhåpentligvis nokså rolig) fortsatt å stille nærgående spørsmål, inntil han var såpass klemt opp i et hjørne at kortene måtte på bordet. Så hadde jeg minnet om at det er slike historier som gjør at man ikke blir trodd når man forteller sannheten ved andre anledninger.

Du kan jo ikke ta dette alene, da blir du lett heksa i husstanden. Jeg synes du og faren hans bør ha en felles strategi på saken, gutten er for stor til å komme unna med sånt. Hvis ting bare blir verre (i betydning hardere konfrontasjoner) selv om dere tar dette på en ikke-agressiv måte, hadde jeg vurdert litt hjelp utenfra.

[Madelenemie]

Hei!

Sannsynligvis har han hatt foreldre som har behandlet han som utvalgt, da blir man slik.

De har gjort han en bjørnestjeneste, forteller du han sannheten vennlig gjør du han en god tjeneste, han trenger å få vite at slik prat ikke blir oppfattet bra av andre mennesker. Han er nok uvitende om det.

Derfor er det jo synd at hans gode sider drukner i hans eget selvskryt/usannheter.

Når jeg var liten spiste jeg opp alt pålegget jeg likte på et fat, til andres sjokk (jeg så ikke de andre menneskene og klarte ikke tenke mer enn fisken jeg så og som jeg ville spise), det hadde vært fint om noen veiledet meg slik at jeg viste hvordan man skulle te seg.

Til slutt gjorde en dame det, jeg ble veldig lei meg, men i dag setter jeg pris på akkurat det.