NHD

[Gjest meg igjen da]

Det er jeg som skrev her i går kveld som ble slettet.

Ville du som lege blitt veldig oppgitt og irritert på en pasient som kom og fortalte at hn var så deprimert _igjen_ at hn vurderer selvmord? Hva ville du gjort/sagt til vedkommende?

Bare sånn at jeg kan være litt forberedt på hva legen vil si hvis jeg tør å fortelle det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kommer an på omstendighetene.

Noen pasienter dropper anbefalt behandling gang på gang tross at de får tilbakefall. I slike tilfeller må jeg problematisere hvorfor de ønsker å ha kontakt med meg. Hvorfor vil de gå hos meg/oss dersom de ikke anerkjenner min/vår kompetanse og følger våre behandlingsanbefalinger? Noen pasienter avsluttes etter en slik drøfting. Jeg har blitt mer tydelig på dette med årene.

Andre får tilbakefall selv om alt er gjort etter læreboka. Da må vi sammen finne nye tiltak som bringer dem ut av tilbakefallet ( i dette tilfellet depresjonen).

[kaffekjerringa]

Det kommer an på omstendighetene.

Noen pasienter dropper anbefalt behandling gang på gang tross at de får tilbakefall. I slike tilfeller må jeg problematisere hvorfor de ønsker å ha kontakt med meg. Hvorfor vil de gå hos meg/oss dersom de ikke anerkjenner min/vår kompetanse og følger våre behandlingsanbefalinger? Noen pasienter avsluttes etter en slik drøfting. Jeg har blitt mer tydelig på dette med årene.

Andre får tilbakefall selv om alt er gjort etter læreboka. Da må vi sammen finne nye tiltak som bringer dem ut av tilbakefallet ( i dette tilfellet depresjonen).

''Noen pasienter dropper anbefalt behandling gang på gang tross at de får tilbakefall. I slike tilfeller må jeg problematisere hvorfor de ønsker å ha kontakt med meg. Hvorfor vil de gå hos meg/oss dersom de ikke anerkjenner min/vår kompetanse og følger våre behandlingsanbefalinger?''

Hva tror du er årsaken til at noen pasienter gjør dette? Er ikke det tegn på sykdom hos disse, og skal de bare gis opp av behandlingsapparatet?

Jeg ble oppgitt av DPS for noen år siden. Gikk der i gruppeterapi, men siden de menete at jeg ikke hadde potensiale for forandring i meg, måtte jeg slutte der og heller overføres til psykepleier i kommunen.

Det er jo årsaker til at folk ikke greier å forandre seg, men jeg forstår at man ikke kan hjelpe noen som ikke greier å forandre seg. Det er jo umulig, og således opptar pasienten jo bare plassen til andre som trenger den mer og som faktisk har forandringspotensiale i seg.

Men hva gjøres med slike som meg? Ingenting?

Det må sies at jeg har bp2, men jeg tar medisinene mine som avtalt med legen/psykiateren. De tilbakevennende depresjonene har, slik jeg ser det, to årsaker. Jeg er sårbar i utganspunktet på grunn av diagnosen, og blir derfor lettere syk når noe rundt meg blir for tøft? Kan det stemme, tro?

Er det lettere å bli syk (alvorlig deprimert) av ytre faktorer når man i utgangspunktet har en bipolar lidelse? Og hvis det er slik, kan man (når man følger legens medisinråd) da holdes "ansvarlig" for sine tilbakevennede depresjoner?

[kaffekjerringa]

Det kommer an på omstendighetene.

Noen pasienter dropper anbefalt behandling gang på gang tross at de får tilbakefall. I slike tilfeller må jeg problematisere hvorfor de ønsker å ha kontakt med meg. Hvorfor vil de gå hos meg/oss dersom de ikke anerkjenner min/vår kompetanse og følger våre behandlingsanbefalinger? Noen pasienter avsluttes etter en slik drøfting. Jeg har blitt mer tydelig på dette med årene.

Andre får tilbakefall selv om alt er gjort etter læreboka. Da må vi sammen finne nye tiltak som bringer dem ut av tilbakefallet ( i dette tilfellet depresjonen).

Er grunnen til at du ikke svarte meg at du ikke har noe svar på det jeg tar opp, eller er det fordi du synes jeg er vanskelig?

Eller kanskje du i innlegget over her mener XbellaX har svart meg godt nok?

Jeg er enig i det, XbellaX er ei jente med kunnskap og det hjalp å "samtale" med henne litt i natt om problemstillingen.

Men siden jeg mange ganger er en paranoid type menneske, så lurer jeg på om du ikke svarte mer fordi du syntes jeg var rar eller vanskelig. Ja, sogar dum.