Schitzotyp?

[ukebrann]

Jeg lurer på om jeg er schizotyp. Jeg fungerer dårlig i jobb fordi jeg ikke klarer å forholde meg til sjefer og kollegaer, jeg blir ikke kjent med dem og trekker meg vekk, f.eks spiser jeg lunsj andre steder. Jeg mangler lojalitet.

Jeg er mistenksom til folk. Hvis noen f.eks. sier: Han er en person som får mye gjort, tenker jeg at de sier det som et hint om at jeg er en person som får lite gjort.

Jeg tenker magisk. Hvis jeg ser et skilt f.eks. utenfor et sykehus tenker jeg at det er et tegn på at jeg får en viss type sykdom. Jeg kan ikke lese bøker av forfattere som har hatt en viss type sykdom fordi jeg tror det kan smitte over på meg. Vet det ikke er rasjonelt, men tenker det likevel.

Hvis jeg vedder på en tenniskamp tenker jeg at det påvirker resultatet, eller jeg forsøker å påvirke resultatet ved en spesiell pusteteknikk, eller ved visualisering av hvor ballen treffer. Jeg vet det ikke er sannsynelig, men ikke nok usannsynelig til at jeg kan slutte med det, da blir jeg stresset.

Jeg føler jeg kan sense energier fra folk, stemninger som ligger under. Jeg kan merke om folk har gode eller dårlig energier. Dette tror jeg på, ser ikke på det som irrasjonelt.

Noen ganger går tida langsommere eller raskere. Jeg kan identifisere meg med dyr og føle hvordan det er å være dem, f.eks. måser som flyr over meg, føle hvordan det er å fly.

Noen ganger fornadrer folk utseende fra gang til gang når jeg ser dem. Ikke fullstendig, men nok til at jeg syns de er annerledes.

Jeg drømmer mye og blir noen ganger redd for å sovne hvis jeg tenker for mye på at jeg skal over i drømmetilstanden. Jeg kan finne tegn fra drømmene mine i våkenlivet. Noen ganger føler jeg "entiteter" hvis jeg ser inn i mørket når jeg skal sove.

Noen ganger føler jeg at kroppen min er større eller mindre.

Osv., osv. Mye av dette er ting jeg ikke selv ser på som sykelig, bare så det er sagt. Men jeg vet det er kriterier for schitzotyp, har jeg det sannsynligvis? Jeg hører ikke stemmer eller ser syner.

[Madelenemie]

Hei!

Da lurer jeg på hvorfor denne tilstanden blir forvekslet med asperger syndrom? Eller er det kanskje schizoid pf, men det er vel nesten det samme. Skjønner ikke det for som jeg leste en gang innebærer tilstanden ingen gleder og jeg har mange gleder.

Jeg er sjelden/aldri mistenksom, men jeg har ønsket å bli, for å erfare hvordan det føles. En gang jeg spurte min psykiater hvordan bli mistenksom, mente hun det var helt bortkastet da man ikke har bruk for å være mistenksom. Saken er at jeg ikke vet når varsellampene bør gå og man bør begynne å bli mistenksom, da mener jeg det man kaller sunt mistenksom, ikke paranoid.

[ukebrann]

Hei!

Da lurer jeg på hvorfor denne tilstanden blir forvekslet med asperger syndrom? Eller er det kanskje schizoid pf, men det er vel nesten det samme. Skjønner ikke det for som jeg leste en gang innebærer tilstanden ingen gleder og jeg har mange gleder.

Jeg er sjelden/aldri mistenksom, men jeg har ønsket å bli, for å erfare hvordan det føles. En gang jeg spurte min psykiater hvordan bli mistenksom, mente hun det var helt bortkastet da man ikke har bruk for å være mistenksom. Saken er at jeg ikke vet når varsellampene bør gå og man bør begynne å bli mistenksom, da mener jeg det man kaller sunt mistenksom, ikke paranoid.

Mistenksom er det ikke noen vits å prøve å være. Sier de at dette ligner på asperger? Ikke vet jeg.

Nå var jeg nettopp på butikken. I dag hadde jeg ikke lyst å gå ut fordi sanseinntrykkene var så sterke. På veien hørtes lyder rare ut, som om de kom fra en film. Dessuten løste de seg opp i ulike deler. Vanskelig å forklare. Da jeg kom inn på butikken var alle farger veldig sterke, så fasinerende og se på alle grønnsakene der inne. Jeg var overrasket fordi jeg ikke har vært i spesielt godt humør i dag så jeg hadde heller ventet mer grå farger.

Ok, dette er bare et eksempel på hvordan ting forandrer seg. Har folk med asperger det sånn. Jeg fantaserer mye og forestiller meg hva folk tenker om meg, ofte negativt, det gjør vel ikke folk med asperger.

[ukebrann]

Hei!

Da lurer jeg på hvorfor denne tilstanden blir forvekslet med asperger syndrom? Eller er det kanskje schizoid pf, men det er vel nesten det samme. Skjønner ikke det for som jeg leste en gang innebærer tilstanden ingen gleder og jeg har mange gleder.

Jeg er sjelden/aldri mistenksom, men jeg har ønsket å bli, for å erfare hvordan det føles. En gang jeg spurte min psykiater hvordan bli mistenksom, mente hun det var helt bortkastet da man ikke har bruk for å være mistenksom. Saken er at jeg ikke vet når varsellampene bør gå og man bør begynne å bli mistenksom, da mener jeg det man kaller sunt mistenksom, ikke paranoid.

Jeg har også gleder, det glemte jeg å si. Jeg har mange sterke følelser, men de vises vel ikke så ofte på utsiden. Såkalt flat affekt. Men det er bare det ytre, betyr ikke at affekten ikke er der.

[Madelenemie]

Mistenksom er det ikke noen vits å prøve å være. Sier de at dette ligner på asperger? Ikke vet jeg.

Nå var jeg nettopp på butikken. I dag hadde jeg ikke lyst å gå ut fordi sanseinntrykkene var så sterke. På veien hørtes lyder rare ut, som om de kom fra en film. Dessuten løste de seg opp i ulike deler. Vanskelig å forklare. Da jeg kom inn på butikken var alle farger veldig sterke, så fasinerende og se på alle grønnsakene der inne. Jeg var overrasket fordi jeg ikke har vært i spesielt godt humør i dag så jeg hadde heller ventet mer grå farger.

Ok, dette er bare et eksempel på hvordan ting forandrer seg. Har folk med asperger det sånn. Jeg fantaserer mye og forestiller meg hva folk tenker om meg, ofte negativt, det gjør vel ikke folk med asperger.

Hei!

Nei jeg forestiller meg IKKE, (dessverre) hva andre mennesker tenker, mener osv om meg, det er noe jeg aldri/sjelden tenker på. Jeg mangler forestillingsevne, Det jeg kan mene noe om er kun det jeg hører, ser, leser i en tekst eller selv kommer på, altså ideer, samt det andre inni meg.

Det hender imidlertid at jeg forestiller meg noe, men det er mer fordi jeg presser/tvinger det frem nå som jeg er blitt oppmerksom på saken. Det hender jeg spør min mann, "du tror ikke personen tenkte sånn da" han sier som oftest "nei" og jeg tenker så "se det, jeg klarer ikke forestille meg hva mennesker tenker inni seg". Jeg betrakter dette delvis som et handikap, da det ofte forutsettes at man kan forestille seg ting.

Feks da min mann var lei seg en gang, og mente jeg burde vite/merke/se dette. Jeg så da alt jeg kunne og jeg så ingenting, jeg sa så til han at intet var å se noe sted. Han ble da åpenbart lei seg, noe jeg så fordi han sa det, men min psykiater sa at min mann fikk nå heller lære seg å si i fra.

Men sikkert fins det mennesker med asperger som tenker mer over hva andre tenker om dem, det bør du spørre psykiateren her inne om, for jeg vet kun hvordan det er å ha asperger for meg. Til gjengjeld blir jeg kalt et skoleeksempel, selv om jeg ikke ser en prikk i speilet som ligner på en utviklingsforstyrrelse. (jeg vet det ikke syns på utsiden, likevel er jeg av en eller annen grunn opphengt i å se i speilet om jeg kan se min asperger noe sted)

Men når det gjelder det du skriver om farger...

Jeg er opphengt og opptatt av fargene. Da jeg fikk diagnosen hadde jeg nesten ingen ord for følelser, jeg beskrev da følelsene mine som farger, min psykiater sa, det er fint du har fargene:)

Det er fint nå som jeg kan sette ord på ting, det har jeg fått hjelp til. Men fargene er der med meg hele tiden likevel, og når jeg blir glad, blir det varme røde og gule farger sånne som kiler inni en fordi de ikke skjærer noe sted. Men i dag har jeg lært å formidle til andre litt mer hva jeg føler, da sier jeg feks, "jeg er veldig glad" men som med deg, det er slett ikke sikkert det syns på utsiden av meg heller.

Noen dager er fargene akkurat kjempegrå, og jeg har merket at ikke bare er det solen som avgjør fargene, det er også, lufttrykk, luftfutighet og temperatur. Det meste er greit for meg, det verste er endringene, jeg kan ikke like at været skifter.

Jeg må liksom venne meg til det skarpe sollyset, eller når lyset nedjusteres, jeg kan også få vondt i øynene av for skarpt lys eller kan blir overveldet av fargene, og mye mer enn andre, og det skifter, fra dag til dag.

Jeg kjører bil, og kan henge meg opp i lysstrålene fra trafikklysene, men nå har jeg regel på at ikke se for lenge for redd for å glemme meg, derfor klarer jeg ved å konsentrere meg veldig å kjøre. Men det er krevende, for jeg ser så mange fine røde lys, men heldigvis så er bremselysene røde og kommer jeg for nære dem så bremser jeg.

Jeg har oppdaget at i motsetning til mennesker ellers så ser jeg kun konturer og rammer, det er ofte ikke noe inni rammen, dvs når jeg kommer inn i et rom til noen, kan jeg merke meg vinkler, dører, vinduer, karmer og bitte bitte små ting når jeg zoomer inn, men jeg ser på en måte ikke noe i midten av rammen. Slik at hvis jeg ser på et bilde ser jeg på rammen, så følger jeg denne rundt bildet og oppdaget en bitteliten detalj som jeg lurer på hva er, denne SER jeg så på lenge. Men selve bildet, hva det er, hvordan det ser ut, vet jeg ofte ikke noe om. Jeg har lurt på om det er derfor jeg er ansiktsblind, for jeg ser mer fasongen av mennesker og hvordan de går i en rytme, og jeg er kjempeflink på å gjenkjenne stemmer, men ansiktene klarer jeg ikke gjenkjenne.

For en stund siden så jeg en dame som hadde nøyaktig lik stemme som en jeg hadde snakket med før, hun snakket til meg, men stemmen passet ikke til noen form jeg hadde sett før. Jeg ble veldig usikker. Inntil damen sa hun hadde lagt på seg. Da sa jeg at "nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke kjente deg igjen, for stemmen din passet jo ikke til fasongen". Sånn er verden ganske annerledes for meg.

Vil du jeg skal sende deg noen fine linker om litt hvordan verden ser ut? Høres ut for meg og flere andre med autisme? kanskje det er sånn for deg litt også.

[Madelenemie]

Jeg har også gleder, det glemte jeg å si. Jeg har mange sterke følelser, men de vises vel ikke så ofte på utsiden. Såkalt flat affekt. Men det er bare det ytre, betyr ikke at affekten ikke er der.

Hei!

Da tror jeg du har mere asperger, for da har man vist alle følelser, men det syns bare ikke så godt på utsiden, man er for andres øyne og oppfattelse litt flat. (tror det var det du skrev og derfor er jeg blitt kalt en kald fisk) Selv om jeg kan bli synlig sint hvis flere enn en snakker til meg og jeg ikke hører hva noen forsøker å si, likevel syns vist ikke dette sinne så godt på utsiden, jeg blir vist det man kaller for "komisk sint" jeg skjønner ikke hva man mener med det.

Jeg kan bli så lei meg når noen har det vondt, men istedet for å legge armen rundt eller si de pene ordne man skal si, så kan jeg snu meg en annen vei og gjerne gå min vei. Jeg mener ikke det vondt,. men følelsene blir så intense og jeg vet ikke hva man skal gjøre liksom... men nå jobber jeg med den saken der, så jeg er flinkere på å si dette feks som jeg sa til en nabo en gang hun var lei seg (en lang historie)" slår din mann deg", damen gråt i min bil og etter hvert kom det frem at ja det gjorde han. Jeg sa så at jeg alltid var der for henne og at hun kunne ringe meg når som helst på døgnet, samt sove hos meg. Min nabo har ikke ringt, men hun spør meg ofte om hjelp til forskjellig eks å kjøre søppel og jeg liker å hjelpe henne og er nok langt flinkere på slik praktisk hjelp enn med de trøstende ordene, de er vanskeligere for meg å finne.

[Madelenemie]

Hei!

Hvorfor kaller du deg ukebrann?

[ukebrann]

Hei!

Hvorfor kaller du deg ukebrann?

Fordi jeg så for meg en uke som hadde tatt fyr.

[stjernestøv]

Scinzofreni?

Det er iallefall schizotyp...

[ukebrann]

Hei!

Nei jeg forestiller meg IKKE, (dessverre) hva andre mennesker tenker, mener osv om meg, det er noe jeg aldri/sjelden tenker på. Jeg mangler forestillingsevne, Det jeg kan mene noe om er kun det jeg hører, ser, leser i en tekst eller selv kommer på, altså ideer, samt det andre inni meg.

Det hender imidlertid at jeg forestiller meg noe, men det er mer fordi jeg presser/tvinger det frem nå som jeg er blitt oppmerksom på saken. Det hender jeg spør min mann, "du tror ikke personen tenkte sånn da" han sier som oftest "nei" og jeg tenker så "se det, jeg klarer ikke forestille meg hva mennesker tenker inni seg". Jeg betrakter dette delvis som et handikap, da det ofte forutsettes at man kan forestille seg ting.

Feks da min mann var lei seg en gang, og mente jeg burde vite/merke/se dette. Jeg så da alt jeg kunne og jeg så ingenting, jeg sa så til han at intet var å se noe sted. Han ble da åpenbart lei seg, noe jeg så fordi han sa det, men min psykiater sa at min mann fikk nå heller lære seg å si i fra.

Men sikkert fins det mennesker med asperger som tenker mer over hva andre tenker om dem, det bør du spørre psykiateren her inne om, for jeg vet kun hvordan det er å ha asperger for meg. Til gjengjeld blir jeg kalt et skoleeksempel, selv om jeg ikke ser en prikk i speilet som ligner på en utviklingsforstyrrelse. (jeg vet det ikke syns på utsiden, likevel er jeg av en eller annen grunn opphengt i å se i speilet om jeg kan se min asperger noe sted)

Men når det gjelder det du skriver om farger...

Jeg er opphengt og opptatt av fargene. Da jeg fikk diagnosen hadde jeg nesten ingen ord for følelser, jeg beskrev da følelsene mine som farger, min psykiater sa, det er fint du har fargene:)

Det er fint nå som jeg kan sette ord på ting, det har jeg fått hjelp til. Men fargene er der med meg hele tiden likevel, og når jeg blir glad, blir det varme røde og gule farger sånne som kiler inni en fordi de ikke skjærer noe sted. Men i dag har jeg lært å formidle til andre litt mer hva jeg føler, da sier jeg feks, "jeg er veldig glad" men som med deg, det er slett ikke sikkert det syns på utsiden av meg heller.

Noen dager er fargene akkurat kjempegrå, og jeg har merket at ikke bare er det solen som avgjør fargene, det er også, lufttrykk, luftfutighet og temperatur. Det meste er greit for meg, det verste er endringene, jeg kan ikke like at været skifter.

Jeg må liksom venne meg til det skarpe sollyset, eller når lyset nedjusteres, jeg kan også få vondt i øynene av for skarpt lys eller kan blir overveldet av fargene, og mye mer enn andre, og det skifter, fra dag til dag.

Jeg kjører bil, og kan henge meg opp i lysstrålene fra trafikklysene, men nå har jeg regel på at ikke se for lenge for redd for å glemme meg, derfor klarer jeg ved å konsentrere meg veldig å kjøre. Men det er krevende, for jeg ser så mange fine røde lys, men heldigvis så er bremselysene røde og kommer jeg for nære dem så bremser jeg.

Jeg har oppdaget at i motsetning til mennesker ellers så ser jeg kun konturer og rammer, det er ofte ikke noe inni rammen, dvs når jeg kommer inn i et rom til noen, kan jeg merke meg vinkler, dører, vinduer, karmer og bitte bitte små ting når jeg zoomer inn, men jeg ser på en måte ikke noe i midten av rammen. Slik at hvis jeg ser på et bilde ser jeg på rammen, så følger jeg denne rundt bildet og oppdaget en bitteliten detalj som jeg lurer på hva er, denne SER jeg så på lenge. Men selve bildet, hva det er, hvordan det ser ut, vet jeg ofte ikke noe om. Jeg har lurt på om det er derfor jeg er ansiktsblind, for jeg ser mer fasongen av mennesker og hvordan de går i en rytme, og jeg er kjempeflink på å gjenkjenne stemmer, men ansiktene klarer jeg ikke gjenkjenne.

For en stund siden så jeg en dame som hadde nøyaktig lik stemme som en jeg hadde snakket med før, hun snakket til meg, men stemmen passet ikke til noen form jeg hadde sett før. Jeg ble veldig usikker. Inntil damen sa hun hadde lagt på seg. Da sa jeg at "nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke kjente deg igjen, for stemmen din passet jo ikke til fasongen". Sånn er verden ganske annerledes for meg.

Vil du jeg skal sende deg noen fine linker om litt hvordan verden ser ut? Høres ut for meg og flere andre med autisme? kanskje det er sånn for deg litt også.

Du må gjerne gi meg de linkene. Jeg har det ikke som deg at jeg bare ser vinkler og detaljer. Som regel ser ting helt vanlige ut, men noen ganger virker ting merkelige. Vanskelig å si bedre, ting virker litt rare, at det er noe med dem.

Jeg tror vel ikke jeg er asperger egentlig, jeg tror jeg er mer schizotyp slik psykiatrien definerer det, det er ikke så farlig for meg, mye av det ser jeg ikke på som sykdom, bare det som er vanskelig, som ofte dårlig humør, og først og fremst å forholde meg til andre og mistenksomhet.

Men oppfatning av ting som annerledes enn det jeg har inntrykk av det er for de fleste er vel felles.

[bibben]

Scinzofreni?

Det er iallefall schizotyp...

Hei stjernestøv,

Hva var det du spesielt tenkte på kunne være schizofreni?

Selv kunne jeg kjenne meg igjen i flere av symptomene som ukebrann beskriver.

[stjernestøv]

Hei stjernestøv,

Hva var det du spesielt tenkte på kunne være schizofreni?

Selv kunne jeg kjenne meg igjen i flere av symptomene som ukebrann beskriver.

Hei

Kjente meg igjen i endel jeg og, derfor tror jeg det kan være schizofreni.

[ukebrann]

Scinzofreni?

Det er iallefall schizotyp...

Nei hvorfor tror du det. Jeg hører ikke stemmer, jeg har ikke vrangforestillinger. Jeg ser ikke ting som ikke andre ser.

Men schizotyp, ja kanksje, det er dobbelt, jeg vil bare ha bort de symptomene som plager meg, ikke alt, jeg vil ikke være som alle andre.

[Madelenemie]

Fordi jeg så for meg en uke som hadde tatt fyr.

Hei!

Fantastisk

[bibben]

Hei

Kjente meg igjen i endel jeg og, derfor tror jeg det kan være schizofreni.

Hva kjente du deg igjen i?

Jeg kjente meg igjen i dette med magisk tenkning, og det at jeg ofte føler at utseende er foranderlig. I alle fall mitt eget.

Jeg har også forestillinger om at jeg sanser veldig mye.

[stjernestøv]

Nei hvorfor tror du det. Jeg hører ikke stemmer, jeg har ikke vrangforestillinger. Jeg ser ikke ting som ikke andre ser.

Men schizotyp, ja kanksje, det er dobbelt, jeg vil bare ha bort de symptomene som plager meg, ikke alt, jeg vil ikke være som alle andre.

''Jeg føler jeg kan sense energier fra folk, stemninger som ligger under. Jeg kan merke om folk har gode eller dårlig energier. ''

I psykiatrien er dette vrangforestilling.

[ukebrann]

''Jeg føler jeg kan sense energier fra folk, stemninger som ligger under. Jeg kan merke om folk har gode eller dårlig energier. ''

I psykiatrien er dette vrangforestilling.

Det er jo umulig å vite om det er en vrangforestilling. Jeg tror det ligger noe under den fysiske virkeligheten som man kan sense mer eller mindre. Da måtte man jo si at alle religiøse hadde vrangforestillinger, da er man på ville veier.

Men jeg kan si deg hva jeg faktisk tror. Jeg tror at jeg kunne blitt schizofren da jeg var yngre. Da trodde jeg f.eks. av og til at noen kunne lese tankene mine. Jeg var ikke sikker, men begynte å tenke hva hvis... Det sier seg selv at det blir stressende å tenke da. Jeg begynte også å få tanker som f.eks. hva om alt bare er kulisser, hele verden kulisser satt opp som et eksperiment med meg, alle visste om det, bare ikke jeg. Det var en periode jeg kanskje var på nippet til å tippe over. Men det er over ti år siden nå, så jeg er vel neppe schizofren hvis jeg aldri har blitt psykotisk.

Faktisk hadde jeg en lang periode der jeg var mer flat og død og ikke tenkte noe særlig på disse tingene, men i det siste har jeg blitt mer levende og opptatt av det metafysiske og åndelige. I mangel av et bedre ord.

Det er ikke schizofreni for meg og hvis det blir sett på som det kommer jeg i hvert fall aldri til å ta kontakt med hjelpevesenet.

[stjernestøv]

Hva kjente du deg igjen i?

Jeg kjente meg igjen i dette med magisk tenkning, og det at jeg ofte føler at utseende er foranderlig. I alle fall mitt eget.

Jeg har også forestillinger om at jeg sanser veldig mye.

Kjente meg igjen i det med energier, kunne føle andres følelser og følte stemninger. Kunne til og med få andres tanker i hodet mitt, var veldig oversanselig...eller hva jeg skal si.

Hadde vel magisk tenkning og, sikkert mer jeg kunne relatere meg til og. Men nå er det ikke slik, har tenkt på det i dag. Må fylle meg med noe ant, vet ikke hva.

[stjernestøv]

Det er jo umulig å vite om det er en vrangforestilling. Jeg tror det ligger noe under den fysiske virkeligheten som man kan sense mer eller mindre. Da måtte man jo si at alle religiøse hadde vrangforestillinger, da er man på ville veier.

Men jeg kan si deg hva jeg faktisk tror. Jeg tror at jeg kunne blitt schizofren da jeg var yngre. Da trodde jeg f.eks. av og til at noen kunne lese tankene mine. Jeg var ikke sikker, men begynte å tenke hva hvis... Det sier seg selv at det blir stressende å tenke da. Jeg begynte også å få tanker som f.eks. hva om alt bare er kulisser, hele verden kulisser satt opp som et eksperiment med meg, alle visste om det, bare ikke jeg. Det var en periode jeg kanskje var på nippet til å tippe over. Men det er over ti år siden nå, så jeg er vel neppe schizofren hvis jeg aldri har blitt psykotisk.

Faktisk hadde jeg en lang periode der jeg var mer flat og død og ikke tenkte noe særlig på disse tingene, men i det siste har jeg blitt mer levende og opptatt av det metafysiske og åndelige. I mangel av et bedre ord.

Det er ikke schizofreni for meg og hvis det blir sett på som det kommer jeg i hvert fall aldri til å ta kontakt med hjelpevesenet.

Ikke godt å si hva som er åndelig, og hva som er sykt.

Jeg trodde jeg kunne lese andres tanker, iallefall fikk jeg andres tanker inn i hodet mitt. Og i perioder trodde jeg og alt var kulisser, jeg levde inni en film på en måte.

Men det betyr vel ikke schizofreni fordet, de ser vel på hvordan en fungerer og. Om man klarer seg i livet, har man jobb osv..

Har vært mye dårlig i livet mitt, har du det?

[bibben]

Det er jo umulig å vite om det er en vrangforestilling. Jeg tror det ligger noe under den fysiske virkeligheten som man kan sense mer eller mindre. Da måtte man jo si at alle religiøse hadde vrangforestillinger, da er man på ville veier.

Men jeg kan si deg hva jeg faktisk tror. Jeg tror at jeg kunne blitt schizofren da jeg var yngre. Da trodde jeg f.eks. av og til at noen kunne lese tankene mine. Jeg var ikke sikker, men begynte å tenke hva hvis... Det sier seg selv at det blir stressende å tenke da. Jeg begynte også å få tanker som f.eks. hva om alt bare er kulisser, hele verden kulisser satt opp som et eksperiment med meg, alle visste om det, bare ikke jeg. Det var en periode jeg kanskje var på nippet til å tippe over. Men det er over ti år siden nå, så jeg er vel neppe schizofren hvis jeg aldri har blitt psykotisk.

Faktisk hadde jeg en lang periode der jeg var mer flat og død og ikke tenkte noe særlig på disse tingene, men i det siste har jeg blitt mer levende og opptatt av det metafysiske og åndelige. I mangel av et bedre ord.

Det er ikke schizofreni for meg og hvis det blir sett på som det kommer jeg i hvert fall aldri til å ta kontakt med hjelpevesenet.

Jeg er ikke opptatt av det metafysiske eller åndelige og har diagnosen schizofreni. Men jeg har hatt perioder der jeg har trodd at andre kan lese tankene mine.

Jeg er også veldig usikker på hva som regnes for vrangforestillinger. Du trekker frem eksepelet med religioner og det synes jeg er interessant. Jeg tenker at hvis jeg hadde trukket frem en del som andre tror på ovenfor behandlingsapparatet, så hadde jeg blitt bedt om å øke AP-dosen. Det er sikkert.

Jeg kan også få det for meg at visse ting i mine omgivelser er tegn på noe viktig, noe som varsler meg for eksempel om sykdom eller annet.

Det verste med sykdommen er imidlertid at man kan bli så paranoid ovenfor ens pårørende og skape mange vonde situasjoner for dem og for seg selv...