Ekspertsvar Identitetsforvirring - kjønnsidentitet

[bibben]

Hva er din erfaring når det gjelder fysiske plager?

F.eks kvalme, slitenhet og uvelhetsfølelse i kroppen.

Jeg er ikke plaget med kvalme i særlig grad, men jeg blir fort sliten. Jeg sliter med mye hodepine og har en del diffuse smerter i kroppen som kommer og går.

I forhold til kropp, så føler jeg at jeg mangler en omkrets og jeg føler ikke at jeg er fysisk "tett" og sammenhengende i en helhet. Jeg føler ofte at kroppen er langt unna og at jeg bare er to øyne som er ute i rommet et sted og ser ned på de andre.

[stjernestøv]

Jeg er ikke plaget med kvalme i særlig grad, men jeg blir fort sliten. Jeg sliter med mye hodepine og har en del diffuse smerter i kroppen som kommer og går.

I forhold til kropp, så føler jeg at jeg mangler en omkrets og jeg føler ikke at jeg er fysisk "tett" og sammenhengende i en helhet. Jeg føler ofte at kroppen er langt unna og at jeg bare er to øyne som er ute i rommet et sted og ser ned på de andre.

Ok, takk

[bibben]

Den 8. januar 2013 at 15.37, motorPrøysen skrev:

Jeg tror absolutt det er en slik sammenheng. Har du forsøkt psykodynamisk samtaleterapi over lengre tid?

MotorPrøysen og andre.

Jeg fant denne:

http://www.sv.uio.no/psi/forskning/publikasjoner/artikler/2015/haug_oie_andreassen_bratlien_nelson_melle_moller.html

Kan det være en forklaring på identitets-kjønns-forvirringen jeg kjenner?
Tankene om at jeg ikke tilhører en kjønnskategori er betydelige.
Dette fyller tankene temmelig sterkt nå.
Det er ikke lett å bare slutte å tenke på dette.
Tenker veldig sterkt at jeg ikke er en kvinne eller mann, men et intetkjønn eller kanskje en slags ikke-person.
Hva kan jeg gjøre?

[bibben]

Denne tipset xbellax meg om. Ut fra sammendraget kan jeg kjenne ting igjen.

https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2012/haug-elisabeth.html

Jeg lurer på hva sammenhengen mellom det å ha vært utsatt for omsorgssvikt som barn og så å ha kjønnsidentitetsproblemer kan være. Forslag?

[motorPrøysen]

Ja, det kan være noe i at din identitets-/kjønssforvirring kommer av omsorssvikt i barndommen. Men det er vanskelig å si noe generelt om det — det som betyr noe er hva opplevelsene har betydd for deg. Går du/har du gått i psykoterpi og har du i så tilfelle tatt dette opp i terapien?

[bibben]

45 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Ja, det kan være noe i at din identitets-/kjønssforvirring kommer av omsorssvikt i barndommen. Men det er vanskelig å si noe generelt om det — det som betyr noe er hva opplevelsene har betydd for deg. Går du/har du gått i psykoterpi og har du i så tilfelle tatt dette opp i terapien?

Tusen takk for at du svarer meg.

Dette er et problem som er betydelig for meg. Nå er det sterkere enn på lenge. Jeg går i terapi men føler ikke helt at dette er et tema som behandleren vil/kan gå inn i. Det er mulig at jeg er urettferdig fordi jeg har en veldig dyktig terapeut som jeg har et fint forhold til. Det virker på meg som om dette er så komplisert/ukjent at vedkommende ikke helt vet hvordan det skal håndteres.

Jeg er så usikker på om det jeg opplever og føler er kjønnsdysfori eller som det er schizofreni. Jeg har nemlig ikke de klassiske schizofreni-symptomene. Jeg er sosial og har mye virkelyst og jeg er ikke plaget med stemmehøring, dette for å nevne noe.
Men jeg har helt fra barnsben av følt meg veldig jeg-fremmed i forhold til kroppen. I tillegg har jeg ikke følt at jeg har en tydelig identitet. Jeg føler meg bare som to øyne som ser ned på alt som skjer.
Nå er tankene rundt dette med identitet og kjønnsdysfori såpass sterke at jeg tenker på alt fra kirurgi til det å skifte navn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Disse problemene har jeg hatt siden jeg var barn. Er det virkelig slik at barn kan være født med schizofreni? Barn som ellers er velfungerende? Eller er det slik at barn som opplever omsorgssvikt og fysiske overgrep utvikler schizofreni og så begynner ballen å rulle med identitetsproblemer?

Jeg har søkt etter litteratur på feltet både når det gjelder dette med kjønnsdysfori og skjør identitetsopplevelse. Det nærmeste jeg har kommet noe som vinner gjenklang som har med sykdom å gjøre er Elisabeth Haug. Ellers så leser jeg nå en del om det tredje kjønn og føler at det kanskje er en løsning på alt sammen. Men jeg kan bli usikker på om dette er et feilspor. Jeg skjønner etterhvert at denne identitetsforstyrrelsen (det å ikke ha et fast navn/utseende osv) er noe som ikke nødvendigvis har med kjønnsdysfori å gjøre men at det kanskje er schizofreni. 

Vel, som du ser har jeg mange tanker og spørsmål og er veldig usikker. Dette tar enormt mye krefter. 
Kan man virkelig være schizofren og samtidig føle seg så "frisk", aktiv og oppegående som jeg faktisk føler? Jeg har begynt å jobbe litt og klarer det fint, bare for å ha nevnt det.
Har du noen tanker om hva man gjør for å komme videre i løypa?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, bibben skrev:

Tusen takk for at du svarer meg.

Dette er et problem som er betydelig for meg. Nå er det sterkere enn på lenge. Jeg går i terapi men føler ikke helt at dette er et tema som behandleren vil/kan gå inn i. Det er mulig at jeg er urettferdig fordi jeg har en veldig dyktig terapeut som jeg har et fint forhold til. Det virker på meg som om dette er så komplisert/ukjent at vedkommende ikke helt vet hvordan det skal håndteres.

Jeg er så usikker på om det jeg opplever og føler er kjønnsdysfori eller som det er schizofreni. Jeg har nemlig ikke de klassiske schizofreni-symptomene. Jeg er sosial og har mye virkelyst og jeg er ikke plaget med stemmehøring, dette for å nevne noe.
Men jeg har helt fra barnsben av følt meg veldig jeg-fremmed i forhold til kroppen. I tillegg har jeg ikke følt at jeg har en tydelig identitet. Jeg føler meg bare som to øyne som ser ned på alt som skjer.
Nå er tankene rundt dette med identitet og kjønnsdysfori såpass sterke at jeg tenker på alt fra kirurgi til det å skifte navn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Disse problemene har jeg hatt siden jeg var barn. Er det virkelig slik at barn kan være født med schizofreni? Barn som ellers er velfungerende? Eller er det slik at barn som opplever omsorgssvikt og fysiske overgrep utvikler schizofreni og så begynner ballen å rulle med identitetsproblemer?

Jeg har søkt etter litteratur på feltet både når det gjelder dette med kjønnsdysfori og skjør identitetsopplevelse. Det nærmeste jeg har kommet noe som vinner gjenklang som har med sykdom å gjøre er Elisabeth Haug. Ellers så leser jeg nå en del om det tredje kjønn og føler at det kanskje er en løsning på alt sammen. Men jeg kan bli usikker på om dette er et feilspor. Jeg skjønner etterhvert at denne identitetsforstyrrelsen (det å ikke ha et fast navn/utseende osv) er noe som ikke nødvendigvis har med kjønnsdysfori å gjøre men at det kanskje er schizofreni. 

Vel, som du ser har jeg mange tanker og spørsmål og er veldig usikker. Dette tar enormt mye krefter. 
Kan man virkelig være schizofren og samtidig føle seg så "frisk", aktiv og oppegående som jeg faktisk føler? Jeg har begynt å jobbe litt og klarer det fint, bare for å ha nevnt det.
Har du noen tanker om hva man gjør for å komme videre i løypa?

Trenger du antipsykotiske medisiner for å fungere?

Anonymkode: 749a2...75e

[bibben]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trenger du antipsykotiske medisiner for å fungere?

Anonymkode: 749a2...75e

Jeg får antipsykotisk medisin (depot) som bremser litt ned på katastrofetanker og den slags. Jeg har ikke hallusinasjoner.

[AnonymBruker]

Vell, jeg har ikke noe svar men jeg kan jo skrive litt om kjønnsdysfor, siden du er usikker. Jeg er transkjønnet, og begynte med en medisinsk og sosial transittion i tenårene. Fra kvinne til mann.

Sånn føles kjønnsdysfori for meg:

- Sterkt og vedvarende ubehag rundt kjønna aspekter ved egen kropp (pupper, hofter, lys stemme etc)
- "Fantomfølelse" av å ha en penis
- Som om kroppen min ikke hørte til meg; at den var objektiv helt ok men ikke "min"
- At jeg følte meg kvalm når folk kalte meg "hun, dame, søster, datter" etc.
- Et sterkt behov om å få lov til å leve som en mann, og ha partnere som likte menn (i mitt tilfelle homofile menn)
- Et brennende ønske om å få lov til å være gutt, og en ide om at alle jenter sikkert egentlig ønsket dette
- Jeg følte også en sterk lindring i lidelsen min gjennom å binde brystene mine, for eksempel, og opplevde meg selv mer og mer som ekte jo lenger jeg kom i prossesen

Det over er bare noen av hovedtrekkene.
Samtidig så har jeg slitt mye med dissosiasjon i forbindelse med traumer, det føltes sånn her ut:

-  At jeg ikke er et menneske i det hele tatt
- Kjenner ikke meg selv igjen i speilet, føles ut som det kunne vært en annen eller dobbeltgjenger
- Føles som jeg lever i en drøm og at verden rundt meg føles uvirkelig
- At jeg ikke fantes som en "helhet" men bare var en fasade eller masse deler satt sammen til noe som ligna et menneske
- At jeg ikke klarte å skille "meg" fra "omgivelser" på noen god måte

Når jeg ble psykotisk opplevde jeg alle følelsene ved dissosiasjon, men i tillegg ting som ekstrem paranoia, stemmehøring og hallusinasjoner.

Håper dette hjelper.
 

 

Anonymkode: e122b...1d3

[bibben]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vell, jeg har ikke noe svar men jeg kan jo skrive litt om kjønnsdysfor, siden du er usikker. Jeg er transkjønnet, og begynte med en medisinsk og sosial transittion i tenårene. Fra kvinne til mann.

Sånn føles kjønnsdysfori for meg:

- Sterkt og vedvarende ubehag rundt kjønna aspekter ved egen kropp (pupper, hofter, lys stemme etc)
- "Fantomfølelse" av å ha en penis
- Som om kroppen min ikke hørte til meg; at den var objektiv helt ok men ikke "min"
- At jeg følte meg kvalm når folk kalte meg "hun, dame, søster, datter" etc.
- Et sterkt behov om å få lov til å leve som en mann, og ha partnere som likte menn (i mitt tilfelle homofile menn)
- Et brennende ønske om å få lov til å være gutt, og en ide om at alle jenter sikkert egentlig ønsket dette
- Jeg følte også en sterk lindring i lidelsen min gjennom å binde brystene mine, for eksempel, og opplevde meg selv mer og mer som ekte jo lenger jeg kom i prossesen

Det over er bare noen av hovedtrekkene.
Samtidig så har jeg slitt mye med dissosiasjon i forbindelse med traumer, det føltes sånn her ut:

-  At jeg ikke er et menneske i det hele tatt
- Kjenner ikke meg selv igjen i speilet, føles ut som det kunne vært en annen eller dobbeltgjenger
- Føles som jeg lever i en drøm og at verden rundt meg føles uvirkelig
- At jeg ikke fantes som en "helhet" men bare var en fasade eller masse deler satt sammen til noe som ligna et menneske
- At jeg ikke klarte å skille "meg" fra "omgivelser" på noen god måte

Når jeg ble psykotisk opplevde jeg alle følelsene ved dissosiasjon, men i tillegg ting som ekstrem paranoia, stemmehøring og hallusinasjoner.

Håper dette hjelper.
 

 

Anonymkode: e122b...1d3

Tusen takk for at du delte dette. Jeg kjenner meg svært godt igjen i alt du skriver med unntak av fantomsfølelsen og dette med å være tiltrukket av homofile menn. Ellers har jeg uttrykt helt identiske ting som det du her skriver.

Du skriver at du ble psykotisk. Vil det si at du har en psykoselidelse eller var det en engangshendelse som følge av store belastninger? Er du også diagnostisert med schizofreni? Det går jo faktisk an å være schizofren og transseksuell samtidig.

Jeg sliter også med dissosiasjon. Som jeg har skrevet tidligere i denne tråden, samt i tråder om tilsvarende tema, så føler jeg meg "detached" fra kroppen. Jeg føler at jeg ikke er en helhetlig person men at jeg mangler en omkrets, og jeg flyter ut i ingenting. Rare greier dette.

Takk igjen for ditt grundige svar/innspill. 

[motorPrøysen]

Siden dette er veldig viktig for deg er det også naturlig at det er et sentralt tema i terapien. Det er du som bestemmer hva som skal være fokus i terapien. Hvis du syns terapeuten er unnvikende i forhold til dette kan du ta det opp; det kan være avklarende.

Det virker som du grubler mye over hva som er årsakene til den uklare identitetsfølelsen din og hvorvidt du har schizofreni eller ikke. Det siste har jeg ikke grunnlag for å ha noen formening om, men det er i hvert fall mulig å ha uklar identitetsfølelse slik du beskriver uten å ha schizofreni. Når det gjelder traumer og schizofreni/psykose har det den siste tiden kommet forskning som tyder på at omsorgssvikt i tidlig barndom kan være en viktig faktor.

Jeg tror du — i tillegg til psykoterapi — kan ha utbytte av aktiviteter som gir deg bedre kontakt med egen kropp. Det kan være gjennom psykomotorisk fysioterapi, meditasjon, yoga eller ulike former for idrett.

[bibben]

8 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Siden dette er veldig viktig for deg er det også naturlig at det er et sentralt tema i terapien. Det er du som bestemmer hva som skal være fokus i terapien. Hvis du syns terapeuten er unnvikende i forhold til dette kan du ta det opp; det kan være avklarende.

Det virker som du grubler mye over hva som er årsakene til den uklare identitetsfølelsen din og hvorvidt du har schizofreni eller ikke. Det siste har jeg ikke grunnlag for å ha noen formening om, men det er i hvert fall mulig å ha uklar identitetsfølelse slik du beskriver uten å ha schizofreni. Når det gjelder traumer og schizofreni/psykose har det den siste tiden kommet forskning som tyder på at omsorgssvikt i tidlig barndom kan være en viktig faktor.

Jeg tror du — i tillegg til psykoterapi — kan ha utbytte av aktiviteter som gir deg bedre kontakt med egen kropp. Det kan være gjennom psykomotorisk fysioterapi, meditasjon, yoga eller ulike former for idrett.

Tusen takk for fyldig svar. Ja, jeg grubler en del kjenner jeg og det tar på. Jeg får imidlertid mye støtte av en person som står meg nær og jeg kjenner at vedkommendes innspill er støttende og tidvis korrigerende. Jeg kjenner at rammene vedkommende gir skaper "friminutt" i tenkningen, og det er godt. Jeg har både behov for friminutt, men også å drøfte dette som er på nærliggende og present. Jeg har av vedkommende blitt oppfordret til å være aktiv fysisk, og jeg har nå begynt med en enkel form for trening. Denne formen for trening gir en slags opplevelse av å ha en kropp innimellom. I går følte jeg en betydelig ro som var svært kroppslig - uvant men godt!

Ja, jeg føler et betydelig behov for svar på hvordan tingene henger sammen. Jeg skjønner altså at det kan være en sammenheng mellom tidlige traumer og schizofreni. Det er et slags svar. Det er interessant at du skriver at det å ha en uklar identitetsfølelse ikke nødvendigvis er knyttet opp til schizofreni. Men det å føle seg så fragmentert og "jeg-fremmed" for seg selv er antagelig noe som peker i retning av psykoselidelse. Mangler fast utseende, navn og omkrets/avgrensning til omverdenen.

Vel, dette ble noen løse tråder ser jeg, igjen et resultat av mange tanker som spinner i hodet. Men takk for at du svarte meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Den 8.1.2013 at 15.03, bibben skrev:

Jeg lurer litt på om det kan være en sammenheng mellom slike problemer og psykoselidelse. At en har en veldig vag opplevelse av å være en hel person, være et fast "jeg".

 

Hva tror du?

Ja, det er en klar sammenheng mellom identitet og psykoselidelse.

[bibben]

7 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er en klar sammenheng mellom identitet og psykoselidelse.

Takk for at du svarte meg. Det jeg synes er vanskelig å forstå er at jeg ellers fungerer så bra, og jeg tenker at en person med psykoselidelse har større problemer med å fungere i hverdagen enn jeg har. Jeg klarer å passe en jobb, riktignok ikke 100%-stilling, men jeg trives og gjør en innsats. Jeg har orden på hjem og økonomi og trives sosialt. I løpet av min tid som disippel her inne på Dol har jeg forstått at det er på disse hverdagslige områdene i livet at psykdom kommer til syne. Det jeg sliter med er helt usynlig og bare inne i mitt hode. Hvis dette er psykdom så må de tankene jeg har omkring kjønnsidentitet være vrangforestillinger fordi jeg er så fordømt overbevist og jeg tenker mye på det. Tror du at dette kan være/er vrangforestillinger? De har vart siden jeg var liten, altså så lenge jeg kan huske.

[frosken]

3 minutter siden, bibben skrev:

Takk for at du svarte meg. Det jeg synes er vanskelig å forstå er at jeg ellers fungerer så bra, og jeg tenker at en person med psykoselidelse har større problemer med å fungere i hverdagen enn jeg har. Jeg klarer å passe en jobb, riktignok ikke 100%-stilling, men jeg trives og gjør en innsats. Jeg har orden på hjem og økonomi og trives sosialt. I løpet av min tid som disippel her inne på Dol har jeg forstått at det er på disse hverdagslige områdene i livet at psykdom kommer til syne. Det jeg sliter med er helt usynlig og bare inne i mitt hode. Hvis dette er psykdom så må de tankene jeg har omkring kjønnsidentitet være vrangforestillinger fordi jeg er så fordømt overbevist og jeg tenker mye på det. Tror du at dette kan være/er vrangforestillinger? De har vart siden jeg var liten, altså så lenge jeg kan huske.

Er du sikker på at din fremstilling her er i samsvar med hvordan andre vil vurdere situasjonen? Slik jeg kjenner deg, så er dine vansker så langt fra usynlige. Når du skjønnmaler virkeligheten, så vil du fort kunne få svar som er lite adekvate.

[bibben]

Et øyeblikk siden, frosken skrev:

Er du sikker på at din fremstilling her er i samsvar med hvordan andre vil vurdere situasjonen? Slik jeg kjenner deg, så er dine vansker så langt fra usynlige. Når du skjønnmaler virkeligheten, så vil du fort kunne få svar som er lite adekvate.

Ja, det kan hende jeg skjønnmaler litt nå. Kanskje er mitt behov for å være så velfungerende på overflaten, i alle fall tro at jeg er det, et resultat og kompensasjon for at det virker så haltende innvendig. Jeg tenker mye på dette som du vet og jeg sliter mye med det og jeg vet at jeg har en del sosiale hang ups i perioder både på jobben og ellers i mitt sosiale liv. Beklager at jeg var litt tøff i trynet der, men jeg er redd for å ikke flyte greit på overflaten. Jeg ønsker selvsagt så nyttige svar som mulig og da må jeg selv også kanskje være enda et hakk mer eksponerende. 

[XbellaX]

11 minutter siden, bibben skrev:

Takk for at du svarte meg. Det jeg synes er vanskelig å forstå er at jeg ellers fungerer så bra, og jeg tenker at en person med psykoselidelse har større problemer med å fungere i hverdagen enn jeg har. Jeg klarer å passe en jobb, riktignok ikke 100%-stilling, men jeg trives og gjør en innsats. Jeg har orden på hjem og økonomi og trives sosialt. I løpet av min tid som disippel her inne på Dol har jeg forstått at det er på disse hverdagslige områdene i livet at psykdom kommer til syne. Det jeg sliter med er helt usynlig og bare inne i mitt hode. Hvis dette er psykdom så må de tankene jeg har omkring kjønnsidentitet være vrangforestillinger fordi jeg er så fordømt overbevist og jeg tenker mye på det. Tror du at dette kan være/er vrangforestillinger? De har vart siden jeg var liten, altså så lenge jeg kan huske.

 

Jeg rynker på nesen når jeg leser dette fordi det kan virke som om du fullstendig har glemt alle de årene du var svært ustabil og dårlig. Det gleder meg stort at du fungerer bedre i dag, men ikke glem sykehistorien din.

[frosken]

5 minutter siden, bibben skrev:

Ja, det kan hende jeg skjønnmaler litt nå. Kanskje er mitt behov for å være så velfungerende på overflaten, i alle fall tro at jeg er det, et resultat og kompensasjon for at det virker så haltende innvendig. Jeg tenker mye på dette som du vet og jeg sliter mye med det og jeg vet at jeg har en del sosiale hang ups i perioder både på jobben og ellers i mitt sosiale liv. Beklager at jeg var litt tøff i trynet der, men jeg er redd for å ikke flyte greit på overflaten. Jeg ønsker selvsagt så nyttige svar som mulig og da må jeg selv også kanskje være enda et hakk mer eksponerende. 

Det blir litt sært når du velger å eksponere noe i nesten overdreven grad samtidig som du tildekker voldsomt (eller glemmer) hverdagsproblemene.

[bibben]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

 

Jeg rynker på nesen når jeg leser dette fordi det kan virke som om du fullstendig har glemt alle de årene du var svært ustabil og dårlig. Det gleder meg stort at du fungerer bedre i dag, men ikke glem sykehistorien din.

Ja, som jeg også svarte frosken som bemerket det samme så var jeg kanskje litt i overkant tøff i trynet. Kanskje fordi jeg ønsker sterkt at tingene skal være bra nå, og under overflaten sliter jeg med mange krevende tanker. Beklager det.

[XbellaX]

Et øyeblikk siden, bibben skrev:

Ja, som jeg også svarte frosken som bemerket det samme så var jeg kanskje litt i overkant tøff i trynet. Kanskje fordi jeg ønsker sterkt at tingene skal være bra nå, og under overflaten sliter jeg med mange krevende tanker. Beklager det.

Ikke vær redd vi skal holde deg på jorda ;-)  

Det er forståelig at du ønsker å glatte ut alle rynkene i hverdagen, det er ingenting unormalt ved det men jeg tror det vil hjelpe deg å være litt mer nøytral/ærlig i din egen beskrivelse.