Impulsiv

[Gjest Bipolar 3]

Kan impulsivitet med penger og vanskelig for å tenke framover på konsekvenser ha med bipolitet å gjøre? Har aldri klart å spare.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror vi har et eget økonomigen.

Jeg synes jeg ser økonomistyringsutviklingshemmede i alle diagnosegrupper og samfunnslag.

[laguna1]

Jeg tror vi har et eget økonomigen.

Jeg synes jeg ser økonomistyringsutviklingshemmede i alle diagnosegrupper og samfunnslag.

Jupps.

Men er ikke dette et (dårlig) karaktertrekk, og ikke en diagnose?

Synes folk etterhvert har blitt så opptatt av å sykliggjøre enhver negativ faktor ved personligheten sin, og ansvarfraskrive seg i form av diagnose, at jeg nesten ikke klarer å ta det alvorlig lenger.

Hva hendte med at man er så lat at man ikke gidder å ta oppvasken den dagen, så sint at man knuser glass, så dårlig med penger at man er blakk, osv, osv...Etter fulgt av skjerpings, og ikke "jeg kan ikke for det - jeg er syk".

Tror mange selvsagt helt realistisk har psykiske proplemer og diagnoser, men tror sannelig det er utmerkede hvileputer også, for noen av oss som bare har noen dårlige sider også..

Jeg har drøssevis med personlige egenskaper jeg sikkert kunne psykeliggjort meg på grunnlag av, men velger heller å gjennkjenne at jeg innimellom er en figur med dubiøse kvaliteter. Og skjerper meg, eller lar være, deretter.

Er det sundt, at alt fra pengebruk til å ikke gidde å ta oppvasken, har krav på en diagnose? Nå, og på sikt? Og at dette ser ut til å være tanketrenden, og har vært det lenge?

En digresjon, men bare lurte på hva andre synes.

[Gjest poncho]

Jeg tror vi har et eget økonomigen.

Jeg synes jeg ser økonomistyringsutviklingshemmede i alle diagnosegrupper og samfunnslag.

Lurer på om det å bruke opp mange kredittkort er kjennetegn på bipolare ? :-). Har mange kort og i perioder er jeg truende til å ta opp enda flere, selv om jeg ikke har økonomi til dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jupps.

Men er ikke dette et (dårlig) karaktertrekk, og ikke en diagnose?

Synes folk etterhvert har blitt så opptatt av å sykliggjøre enhver negativ faktor ved personligheten sin, og ansvarfraskrive seg i form av diagnose, at jeg nesten ikke klarer å ta det alvorlig lenger.

Hva hendte med at man er så lat at man ikke gidder å ta oppvasken den dagen, så sint at man knuser glass, så dårlig med penger at man er blakk, osv, osv...Etter fulgt av skjerpings, og ikke "jeg kan ikke for det - jeg er syk".

Tror mange selvsagt helt realistisk har psykiske proplemer og diagnoser, men tror sannelig det er utmerkede hvileputer også, for noen av oss som bare har noen dårlige sider også..

Jeg har drøssevis med personlige egenskaper jeg sikkert kunne psykeliggjort meg på grunnlag av, men velger heller å gjennkjenne at jeg innimellom er en figur med dubiøse kvaliteter. Og skjerper meg, eller lar være, deretter.

Er det sundt, at alt fra pengebruk til å ikke gidde å ta oppvasken, har krav på en diagnose? Nå, og på sikt? Og at dette ser ut til å være tanketrenden, og har vært det lenge?

En digresjon, men bare lurte på hva andre synes.

Ja, halt klart.

Det er et (dårlig) karaktertrekk - ikke en diagnose.

Skrev jeg noe som kan oppfattes som at jeg mente det var en diagnose?

[laguna1]

Ja, halt klart.

Det er et (dårlig) karaktertrekk - ikke en diagnose.

Skrev jeg noe som kan oppfattes som at jeg mente det var en diagnose?

Nei, det var bare en digresjon, som jeg skrev

Var bare interessert i andres synspunkter på det her, da det ser ut til (synes jeg) at det blir mere og mere allminlig å ønske å sykliggjøre seg for ting jeg mener er variabler på normale personlighetstrekk.

og jeg mener at den utviklingen er både personlig og samfunnsmessig kontraproduktiv, da slike holdninger er med å ansvarfraskrive alt fra latskap til f.eks dårlig barneoppdragelse (ved å sette merkelapp & medisin på alt som er av unger i stedet for å...ja...litt forenkla..ha bedre tid til dem). Så det var bare det. Og jeg kom på det når jeg leste hovedinnlegget. Jeg tror nemlig ikke impulsiv pengebruk nødvendigvis er noe sykdomstegn, men kan være alt mulig, fra bortskjemthet, behov for instant gratification, at man har vært blakk og kompenserer, at man rett og slett er dårlig med økonomi..etc,etc...og muligens i _sjeldne_ tilfeller, et sykdomstegn. Hva vet jeg. Men i utgangspunktet bare et ikke særlig praktisk personlighets trekk.

[EnolaGay]

Nei, det var bare en digresjon, som jeg skrev

Var bare interessert i andres synspunkter på det her, da det ser ut til (synes jeg) at det blir mere og mere allminlig å ønske å sykliggjøre seg for ting jeg mener er variabler på normale personlighetstrekk.

og jeg mener at den utviklingen er både personlig og samfunnsmessig kontraproduktiv, da slike holdninger er med å ansvarfraskrive alt fra latskap til f.eks dårlig barneoppdragelse (ved å sette merkelapp & medisin på alt som er av unger i stedet for å...ja...litt forenkla..ha bedre tid til dem). Så det var bare det. Og jeg kom på det når jeg leste hovedinnlegget. Jeg tror nemlig ikke impulsiv pengebruk nødvendigvis er noe sykdomstegn, men kan være alt mulig, fra bortskjemthet, behov for instant gratification, at man har vært blakk og kompenserer, at man rett og slett er dårlig med økonomi..etc,etc...og muligens i _sjeldne_ tilfeller, et sykdomstegn. Hva vet jeg. Men i utgangspunktet bare et ikke særlig praktisk personlighets trekk.

Jeg kjenner at jeg er enig med deg i dette. *nikker*

[Gjest Bipolar 3]

Nei, det var bare en digresjon, som jeg skrev

Var bare interessert i andres synspunkter på det her, da det ser ut til (synes jeg) at det blir mere og mere allminlig å ønske å sykliggjøre seg for ting jeg mener er variabler på normale personlighetstrekk.

og jeg mener at den utviklingen er både personlig og samfunnsmessig kontraproduktiv, da slike holdninger er med å ansvarfraskrive alt fra latskap til f.eks dårlig barneoppdragelse (ved å sette merkelapp & medisin på alt som er av unger i stedet for å...ja...litt forenkla..ha bedre tid til dem). Så det var bare det. Og jeg kom på det når jeg leste hovedinnlegget. Jeg tror nemlig ikke impulsiv pengebruk nødvendigvis er noe sykdomstegn, men kan være alt mulig, fra bortskjemthet, behov for instant gratification, at man har vært blakk og kompenserer, at man rett og slett er dårlig med økonomi..etc,etc...og muligens i _sjeldne_ tilfeller, et sykdomstegn. Hva vet jeg. Men i utgangspunktet bare et ikke særlig praktisk personlighets trekk.

Enig, laguna. Driver bare å analyserer meg selv litt for tiden..... alt trenger jo ikke være psykdom...

Da har jeg et medfødt dårlig-styrings-økonomi-gen....hehehe.

[laguna1]

Enig, laguna. Driver bare å analyserer meg selv litt for tiden..... alt trenger jo ikke være psykdom...

Da har jeg et medfødt dårlig-styrings-økonomi-gen....hehehe.

Det har i grunnen jeg også.. Men, tror det er et dårlig personlighetstrekk, rett og slett, som jeg må skjerpe meg på.

[laguna1]

Jeg kjenner at jeg er enig med deg i dette. *nikker*

[laban]

Nei, det var bare en digresjon, som jeg skrev

Var bare interessert i andres synspunkter på det her, da det ser ut til (synes jeg) at det blir mere og mere allminlig å ønske å sykliggjøre seg for ting jeg mener er variabler på normale personlighetstrekk.

og jeg mener at den utviklingen er både personlig og samfunnsmessig kontraproduktiv, da slike holdninger er med å ansvarfraskrive alt fra latskap til f.eks dårlig barneoppdragelse (ved å sette merkelapp & medisin på alt som er av unger i stedet for å...ja...litt forenkla..ha bedre tid til dem). Så det var bare det. Og jeg kom på det når jeg leste hovedinnlegget. Jeg tror nemlig ikke impulsiv pengebruk nødvendigvis er noe sykdomstegn, men kan være alt mulig, fra bortskjemthet, behov for instant gratification, at man har vært blakk og kompenserer, at man rett og slett er dårlig med økonomi..etc,etc...og muligens i _sjeldne_ tilfeller, et sykdomstegn. Hva vet jeg. Men i utgangspunktet bare et ikke særlig praktisk personlighets trekk.

Når det gjelder barn, er situasjonen i skolen at man (forenklet beskrevet) til elever med "bare" adferds-problemer ikke får noe som helst, mens elever med en diagnose utløser ressurser som kan være til hjelp både for elevene som sliter og de 25 andre de ofte ødelegger skoledagen for (gjentar: forenklet).

Så det er forståelig at både foreldre og lærere kan være litt på jakt etter diagnose for barn med problemer, selv om det motsatte (at foreldrene for enhver pris vil unngå diagnose) også finnes.

For voksne handler det kanskje oftere om en god unnskyldning eller bortforklaring.

[Gjest Bipolar 3]

Det har i grunnen jeg også.. Men, tror det er et dårlig personlighetstrekk, rett og slett, som jeg må skjerpe meg på.

Me too!