Angst og uvirkelighetsfølelse

[Gjest sunshine84]

Jeg er ei jente på 28 år, som sliter med panikkangst og uvirkelighetsfølelse. Dette begynte med uvirkelighetsfølelse i sommer, etter en stressende periode på jobb. I begynnelsen opplevde jeg det oftest når jeg kjørte bil, og begynte å unngå dette hvis jeg absolutt ikke måtte ut å kjøre på veldig trafikkerte veier. Var hos lege som sjekket øynene mine, og sa at det ikke var noe nevrologisk. Tok også blodprøver som viste seg å være helt fine, samt blodtrykk som var optimalt. Hadde ferie ett par uker senere, men følelsen ble ikke borte. Var hos lege igjen, som sykemeldte meg og mente det var problemer med stiv nakke/skuldre, og henviste meg til fysioterapeut. Jeg er frisør og dette er kjente plager som har lett for å oppstå. Jeg gikk jevnlig til fysioterapi, samtidig som jeg fikk et opptreningsprogram hos fysioterapeuten. Samtidig med alt dette ble moren min veldig syk, og gikk bort i løpet av to uker på sykehuset. Samtidig med dette begynte uvirkelighetsfølelsen og sakte forsvinne. Men på grunn av min mors bortgang ble jeg sykemeldt lenger. Dette gikk hardt utover familien min, det var et stort sjokk for oss alle. Jeg gjorde så godt jeg kunne med å snakke om det og være blant folk, og bearbeide dette. Folk begynte å si til meg at jeg også måtte sjekke meg så jeg ikke fikk hjerneblødning sånn som moren min osv. Dette skremte meg veldig, og jeg tenkte mye på det. På juleaften, ville faren min ha meg med på kirkegården å tenne lys, og da vi var der kjente jeg denne uvirkelighetsfølelsen komme tilbake. Slik fortsatte det hele jula, selv om jeg prøvde å skyve det bort og være som før. Jeg var nok også ganske stresset før jul, siden jeg er eneste jente i familien ville jeg gjerne ordne til en hyggelig jul for alle, tross for alt som hadde skjedd. Ca ett par uker ut i januar, fikk jeg et panikkanfall. Alt rundt meg ble liksom tåkete, jeg ble nummen og redd. Konsentrerte meg om å puste med magen, og samboeren min strøk meg over ryggen og snakket beroligende til meg. Det gikk over etter ca 10 min. Samtidig ble det også veldig vanskelig for meg å gjøre helt vanlige ting, som å gå i butikken osv. Det stoppa rett og slett helt opp. Ca rundt denne tiden gikk også onkelen min bort, også veldig uventet. Jeg gikk til legen, og han ville at jeg skulle prøve ssri( fluoxetin, 10mg), en tablett om dagen. Jeg er veldig skeptisk til medisiner, men valgte å prøve dette da jeg nesten fikk panikk bare av å tenke på at jeg fikk panikkanfall. De to første ukene med medisin gikk ganske bra, men ut i tredje uka fikk jeg kjenne på bivirkningene. Fikk ett par panikkanfall og slet med mye sterkere angst og uvirkelighetsfølelse enn før. Ringte legen og han foreslo å øke til to tabletter om dagen. Etter ett par dager kjente jeg at jeg begynte å bli bedre. Nå har jeg snart brukt 40mg, om dagen i ca tre uker, og føler meg bedre. Jeg er ikke så redd for å få anfall, og er generelt mye roligere i kroppen. Tenker heller ikke så mye. Uvirkelighetsfølelsen har nok blitt litt svakere, og virker som den blir sterkere om kvelden, og når jeg er ute. Jeg leser også ett par selvhjelpsbøker med kognitiv terapi. Samtidig som jeg prøver å utfordre meg selv til å gjøre det jeg gruer meg mest til. Jeg føler jeg har litt framgang, men at jeg burde være flinkere til å pushe meg selv. Jeg konsentrerer meg veldig om å tenke positivt, se på dette med litt humor og at dette går bra." Alt ordner seg til slutt, dette klarer jeg for det skal mer til å ta knekken på meg" og når jeg begynner å tenke negativ kjfter jeg litt på meg sjøl, banner litt, og prøver å le litt av meg selv. Jeg har aldri slitt psykisk før. Ikke annet enn at jeg var veldig sjenert og usikker fram til 20års alderen. Men hvor fort kan man vente seg resultater? Jobber jeg med dette på riktig måte? Tips til hvordan jeg kan bli kvitt disse følelsene? Er medisinen jeg har fått den beste for dette? Hva er egentlig denne uvirkelighetsfølelsen? Det er den som skremmer meg mest. Jeg bor på bygda så det er veldig lang venteliste hos psykolog. Vil du anbefale meg å gå til en, eller tror du det er mulig jeg kan klare dette selv?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Panikkanfall har 13 ulike symptomer. Hvilke av disse som er mest fremtredende varierer fra person til person.

Uvirkelighetsfølelse er et slikt symptom. Korrekt behandling av panikklidelsen med SSRI vil sannsynligvis kurere dette.

[motorPrøysen]

Høres ut som du er på rett vei med medisinene og selvhjelpsbøker, men jeg biter meg merke i at du skriver at du forsøker å tenke positivt og kjefter på deg selv hvis du får negative tanker. Jeg tror det er bra at du forsøker å være optimistisk, men jeg tror også det er lurt å slippe til de tankene som dukker opp, uansett om det er tanker du vil ha eller ikke. Trickset er å observere tankene litt på avstand, uten å bedømme dem eller la seg rive med av dem, bare la dem komme og gå. Hvis man forsøker å skyve vekk tanker virker det lett mot sin hensikt.

Acceptance and commitment therapy er en form for kognitiv terapi som blant annet går på dette. Det fins etter hvert mange selvhjelpsbøker innafor denne retninga, en av dem på norsk er Lykkefellen av Russ Harris.

[XbellaX]

Pens deg inn på bøker om kognitiv behandling. Dette sammen med nevnte medisin er løsningen for panikkangst.

[FjellOgDalar]

Leit at du strever slik med dette! Jeg kjenner meg igjen med dette som går på uvirkelighetsfølelsen, og på å oppleve den som kanskje den mest skremmende biten av det å slite med angst.

For meg personlig har en kombinasjon av nedisin og psykologisk behandling fungert best. Medisinene reduserer for meg både hyppigheten av panikkanfall og intensiteten på de som allikevel kommer innimellom.

Erfaring har også vært nyttig for meg. Rett og slett det å vite at jeg har hatt utallige panikkanfall uten å miste forstanden, svime av, dø... Man kan og eksponere seg gradvis for de mest skremmende symptoeme, og etter hvert oppleve det mindre skremmende. Dette står det en del om i en bok som heter Trange rom og åpne plasser (Torkild Berge). Imidlertid er det alltid nyttig å ha noen som spiller på lag med en og støtter opp underveis. Man skal ikke slite med noe så vondt aldeles alene. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå til psykolog. I påvente burde fastlegen din kunne hjelpe deg med støttesamtaler. Kanskje finnes det et lavterskeltilbud i kommunen din der du kan få samtaler hos en psykiatrisk sykepleier inntil videre.

Du fortjener virkelig all støtte du kan få nå etter disse vonde opplevelsene!

[Gjest sunshine84]

Leit at du strever slik med dette! Jeg kjenner meg igjen med dette som går på uvirkelighetsfølelsen, og på å oppleve den som kanskje den mest skremmende biten av det å slite med angst.

For meg personlig har en kombinasjon av nedisin og psykologisk behandling fungert best. Medisinene reduserer for meg både hyppigheten av panikkanfall og intensiteten på de som allikevel kommer innimellom.

Erfaring har også vært nyttig for meg. Rett og slett det å vite at jeg har hatt utallige panikkanfall uten å miste forstanden, svime av, dø... Man kan og eksponere seg gradvis for de mest skremmende symptoeme, og etter hvert oppleve det mindre skremmende. Dette står det en del om i en bok som heter Trange rom og åpne plasser (Torkild Berge). Imidlertid er det alltid nyttig å ha noen som spiller på lag med en og støtter opp underveis. Man skal ikke slite med noe så vondt aldeles alene. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå til psykolog. I påvente burde fastlegen din kunne hjelpe deg med støttesamtaler. Kanskje finnes det et lavterskeltilbud i kommunen din der du kan få samtaler hos en psykiatrisk sykepleier inntil videre.

Du fortjener virkelig all støtte du kan få nå etter disse vonde opplevelsene!

Takk for svar

Jeg har ikke hatt noe panikkanfall siste måneden, bare en antydning til at det er et på vei. Men da har jg som regel tenkt at det bare får komme så jg blir ferdig med det. Prøver å bare godta at jg er sånn nå, så får det bli bedre etterhvert.

Medisinene har fungert bra syns jg. Har aldri brukt noen medisiner før så har jo ingen erfaring med dette, men siden anfallene har blitt redusert og jg føler meg roligere så fungerer de vel som de skal. Håper bare jg blir kvitt denne uvirkelighetsfølelsen helt snart Nå er den sjelden tilstede når jg er hjemme og når jg er hos folk jg er trygg på.

Problemet nå er å klare å pushe meg selv til å gjøre de tingene jg gruer mest for, og etterhvert komme meg ut i jobb igjen.

Leser nå ei bok som heter "tenk deg trygg." Og syns den virker litt. Er godt bare å lese at en ikke er alene om dette:)

Legen min er veldig forståelsesfull og flink, og jg stoler fullt og helt på han. Han har jobbet innen psykiatrien, så han har erfaring. Han mener det rett og slett har blitt for mye for meg den siste tida, og at jg trenger en "time out." Han mener også at jg antagelig har hatt dette lenger enn jg tror, men at jg egentlig aldri har tenkt så mye på det. har jo hatt denne uvirkelighetsfølelsen før også, men som regel bare når jg har vært veldig sliten/trøtt.

Jeg har også en samboer som støtter meg fullt ut, og har forståelse for at jg sliter. Selv om han selvfølgelig ikke skjønner helt hvordan det er, men det skjønner man jo ikke før en opplever det selv. Jeg er veldig åpen om at jg sliter, ser ikke noe poeng i å skjule det siden alle vet hva jg har vært igjennom det siste halvåret. Ett par av venninene mine har også slitt psykisk, så snakker veldig mye med dem om dette. Broren min har også angst(sosial angst), og han er også veldig forståelsesfull. Så jg føler meg ikke alene hvertfall Det hjelper masse med støtte fra venner og familie!!

Noen som har tips til åssen jg skal klare å pushe meg selv?

Til å begynne med var det et mareritt bare å gå ut (fikk et panikkanfall da jg var ute å gikk tur), men nå har jg begynt å hente posten og sånn. Høres jo helt forferdelig ut at en ikke klarer å gå utenfor døra, men sånn er det nå bare ;p

[Gjest sunshine84]

Pens deg inn på bøker om kognitiv behandling. Dette sammen med nevnte medisin er løsningen for panikkangst.

Jeg har tre forskjellige bøker innen kognitiv terapi. Driver med en som heter "tenk deg trygg" nå. Har også "sjef i eget liv" og "tenk deg glad".

Har du tips til andre bøker som er bra?

[XbellaX]

Jeg har tre forskjellige bøker innen kognitiv terapi. Driver med en som heter "tenk deg trygg" nå. Har også "sjef i eget liv" og "tenk deg glad".

Har du tips til andre bøker som er bra?

http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Psykologi/Klinisk-psykologi/Haandbok-i-kognitiv-terapi/(language)/nor-NO

[Gjest sunshine84]

Panikkanfall har 13 ulike symptomer. Hvilke av disse som er mest fremtredende varierer fra person til person.

Uvirkelighetsfølelse er et slikt symptom. Korrekt behandling av panikklidelsen med SSRI vil sannsynligvis kurere dette.

Hvor lang tid sånn ca må man regne før medisinene stabiliserer seg, så man kan forvente at symptomene uteblir? Har brukt 20mg fluoxetin først i fire uker, deretter gikk jg opp til 40mg. Og det har jg snart brukt i fire uker. Begynner å kjenne bedring, men jg kjenner forts uvirkelighetsfølelsen når jg er ute av huset, og noen ganger kjenner jg begynnelsen av et panikkanfall. Men det eskalerer ikke til å bli et ordentlig anfall. Det føles bare ekkelt, og jg blir ikke så redd lenger.