Opplevelser ifm samtaleterapi.

[PandaAmanda]

Hei.

 

Jeg har noen spørsmål omkring samtaleterapi over temaet overgrep.

Jeg har overgrepsbakgrunn som jeg tidligere har jobbet ganske mye med og de siste 8-9 årene har jeg følt et avklart og "greit" forhold til min historie. Den har ikke påvirket min hverdag i veldig stor grad.

 

Jeg flyttet nylig tilbake til i nærheten av der jeg vokste opp og det har dukket opp vanskelige ting etter at jeg flyttet hit. Jeg har tatt opp igjen samtaleterapi, men jeg opplever en forverring som gjør at jeg blir usikker på om det er riktig å rote i dette.

 

Jeg sliter med søvn, har vanskelig for å huske og fokusere på hverdagslige ting (som hva det var jeg skulle kjøpe på butikken, følge en samtale med venner o.l.) og føler generelt at dagene er tyngre. Jeg opplever det vanskelig å være sammen med barna mine, som krever at jeg er åpen og tilgjengelig, når jeg har mest lyst til å lukke alle luker og beskytte meg selv.

 

Jeg har tidligere jobbet med de utfordringene jeg hadde i hverdagen der og da og har snakket veldig lite om overgrepene - dette var et bevisst valg fordi det føltes mest fornuftig for meg å jobbe sånn.

Behandleren jeg har nå mener at jeg bør snakke meg igjennom i alle fall ett overgrep, noe jeg syns er veldig vanskelig om ikke umulig.

 

Uten at jeg vet hva som utløser det opplever jeg i samtale at jeg plutselig "fanges" i et minne, som blir til bilder.

 

Jeg opplever at jeg ser det som skjedde fra utsiden. Det ser ut som meg, men det føles ikke som meg.. vanskelig å forklare. Jeg ser jo på.

Jeg klarer ikke å komme ut av denne opplevelsen igjen, selv om jeg ikke ønsker å være der.

Jeg kan høre behandleren stille spørsmål og jeg vil på en måte gjerne svare på spørsmålene, men jeg får det rent fysisk ikke til. Hjernen gir beskjed til munnen om å snakke, men den vil ikke. Det høres teit ut, men jeg kan ikke forklare det på noen annen måte. Jeg kan åpne munnen, men det kommer ingen lyder ut.

 

Hva er det som gjør at dette skjer? Hvorfor kommer jeg ikke ut av opplevelsen og hvorfor klarer jeg ikke å snakke?

Etter en stund spurte behandleren om jeg klarte å gjøre ulike ting med kroppen og da jeg fikk til å snurre litt på den ene foten løsnet det plutselig.

Da følte jeg meg veldig skamfull og hadde mest lyst til å løpe ut derfra og ikke komme tilbake.

 

Jeg er et friskt og oppegående menneske, men når det skjer ting som dette føler jeg at det glipper litt for meg. Er det bedre å la dette ligge i fred og se om det blåser over av seg selv? Blir jeg syk av dette?

Hvordan kan jeg unngå at det skjer igjen?

 

Jeg opplever også at det er vanskelig å konsentrere meg i samtale. Jeg ser at hun snakker og jeg er egentlig interessert og ønsker å følge med, men plutselig merker jeg at jeg ikke får med meg halvparten av det hun sier. Mange av ordene faller bare ut av setningene hennes.

Jeg føler meg dum og er redd for at hun tenker jeg syns det hun sier er uinteressant og at jeg er uoppmerksom. Sånn er det ikke.

 

Jeg håper noen kan hjelpe meg med å se litt klarhet i dette som jeg opplever rotete og vanskelig. Er det dumt av meg å ta opp igjen dette? Gjør jeg det verre enn det trenger å være?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Retraumatisering.

Det er denne type "terapi" som er skadelig for pasientene. Slutt mens leken er god.

http://www.psykiatribloggen.no/?p=315

[PandaAmanda]

Retraumatisering.

Det er denne type "terapi" som er skadelig for pasientene. Slutt mens leken er god.

http://www.psykiatribloggen.no/?p=315

Jeg har lest lenken.

 

Mener du da at dette er en type terapi som kan fungere på enkelte under visse omstendigheter og at det er tydelig at det ikke er hensiktsmessig for meg ut ifra slik jeg opplever det så langt?

[AnonymBruker]

Retraumatisering.

Det er denne type "terapi" som er skadelig for pasientene. Slutt mens leken er god.

http://www.psykiatribloggen.no/?p=315

Takk for viktig link.

Skal alle psykologer ha lært det som står på den siden om PTSD – hvem skades av eksponering?

 

Anonymous poster hash: 97053...371

[Marie Mel]

Nils Håvard,

De som pratet med meg tror jeg var dyktige og gikk ikke inn i alt. jeg eide samtalene, hastigheten og fortalte vel rimelig raskt det som hadde skjedd. Jeg har ikke måtte fortelle alt i detaljer. Jeg har forstått det slik at det heller ikke var nødvendig. Stemmer det at slikt kan få ligge? Det er på en måte plassert på sin "hylle" i hodet.  

(Jeg leste din link og har ikke gått i terapi med konfrontasjoner, eksponering osv.)

Jeg har et spørsmål jeg håper du svarer på. Som følge av møte med avmakt og voldtekt kan en få depresjoner og angst i ettertid. Jeg lurer på hva annet en kan få?

Dette er to alvorlige diagnoser. Finnes det flere? Jeg må si at jeg ble ikke bare litt sinna, men veldig sinna

[PandaAmanda]

Noen andre som har erfaringer å komme med?

 

Det var et lite utfyllende svar fra eksperten. Føler ikke jeg kan avslutte behandlingen pga en persons mening. Vil gjerne høre fra andre også?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis jeg har forstått deg riktig, ligner ditt tilfelle på utallige tilfeller jeg har hatt befatning med.

Opplever overgrep og får psykiske problemer. Ved hjelp av hardt arbeid og god behandling kommer en seg i aktivitet igjen. De fleste symptomer dempes betydelig og funksjonen stiger. Livet er ikke så aller verst.

Så skjer det et eller annet som gjør at en må søke hjelp igjen. En kommer til en behandler som får med seg overgrepet, og som blir fiksert på dette, forklarer alle problemer med dette, og som insisterer på at dette må "gjennomarbeides" for at en skal bli bra igjen. Så starter retraumatiseringen i terapien. Symptomene øker og funksjonsnivået faller.

Om en ikke er tydelig i sin bestilling om at en ønsker psykologisk hjelp, men uten å "gjennomarbeide" det gamle traumet, ender det ofte med at bunnen nås og en innlegges på lukket avdeling. Personer som har opplevd overgrephar ofte dårlig selvhevding - også overfor behandlere.

[motorPrøysen]

Dette med å knytte nesten alle symptomer og problemer til et traume eller overgrep er nok en felle enkelte behandlere går i. Det er bra å fokusere på mestring, her-og-nå-situasjonen og adferdsendring.

 

Likevel: Hvis man har åpenbare traumer i historien sin tror jeg det åpenbart bør være noe man utforsker i behandlingen, med mindre bestillingen er å kurere en enkel fobi e.l. Hvis dette gjøres på riktig måte, og pasienten ikke føler seg pressa, tror jeg det oftere enn ikke fører til bedring på sikt. Jeg tror ikke at å snakke om traumer automatisk fører til retraumatisering, og det tror jeg heller ikke flertallet av psykiatere eller psykologer mener.

 

Det du beskriver i forhold til minnene og problemene du har med konsentrasjonen når du snakker om dem med behandleren er typisk disossiasjon — en forsvarsmekanisme mot ekstremt stress der en selv eller omgivelsene oppleves som fjerne eller uvirkelige. Behandleren din er antagelig klar over dette, men hvis du ikke har gjort det bør du formidle, slik du har gjort her, hvor stressende det er for deg å gå inn på disse tingene sånn at dere kan ta det i små steg.

 

Hvis du absolutt ikke vil snakke om traumene må du si det slik at dere kan jobbe på en annen måte, eller at du kan henvises til en behandler med en annen filosofi.

[PandaAmanda]

Takk for mer utfyllende svar og flere synspunkter.

Jeg har ikke vært veldig bestemt på hva jeg ønsker eller ikke ønsker denne gangen fordi jeg ikke helt vet selv hva jeg trenger.

Utfordringene jeg står ovenfor nå minner mest om vanskelighetene jeg hadde da jeg bodde her som barn og er ikke helt de samme som de utfordringene jeg tidligere har hatt som voksen.

Tidligere har jeg alltid jobbet mot målsetninger som har vært formulert og tydelige, så det er uvant for meg å ikke vite helt hva jeg egentlig skal håndtere.

 

Jeg vil ikke avskrive henne som behandler fordi jeg føler vi har god kjemi og at hun forstår meg og jeg har brukt lang tid på å finne en jeg kan snakke med. Jeg bør selvfølgelig likevel ta dette opp med henne, jeg skjønner det.
Jeg har uttrykt at jeg opplever forverring og at jeg er usikker på om det hadde vært bedre å ignorere de tingene jeg opplever som problemer, men hun forteller at det også er normalt å oppleve forverring i begynnelsen. Det høres jo logisk ut, men jeg føler at jeg mister grepet litt og er redd for at det skal bli enda verre.

 

Jeg har lest om dissosiasjon og kjenner meg veldig igjen i det. Det hjelper meg å se at ting jeg opplever som unormale og rare har en vitenskapelig forklaring. Da er det ikke så mye meg selv det er noe galt med.

 

Det er ikke sånn at jeg absolutt nekter å snakke om overgrepene hvis det er det som må til, men her jeg står nå oppleves det ikke som en situasjon jeg mestrer. Jeg føler meg fanget i en opplevelse jeg ikke klarer å uttrykke. Hadde jeg klart å si noe om det kan det vel hende at det hadde blitt lettere, men akkurat nå ser jeg ikke veien dit.