NHD..! Hjernekjemi og personkjemi

[Bella Dotte]

Jeg har lenge prøvd å finne ut av dette og det har vært tema i mange tråder. Men nå spør jeg direkte!

Jeg reagerer så sterkt når jeg snakker med behandlerne mine. Det gjelder menn som jeg kommer spesielt godt overens med. Jeg knytter meg sterkt og øyeblikkelig til vedkommende. (Det er og har vært flere, derfor vekslingen mellom "han" og "de".) Det samme skjer når jeg snakker med andre, "legfolk", venner, bekjente og tilfeldig forbipasserende, både kvinner og menn, men bare av og til, ikke så lenge av gangen, og sjelden like sterkt. Jeg kan også ha den samme opplevelsen med dyr (når jeg får klappe en hund eller katt).

Jeg skjønner det delvis, at det er godt å få støtte og bli sett og forstått, en hel time hvor jeg har den andres fulle oppmerksomhet, vi kan snakke om hva som helst, alt er på mine premisser osv. Men det er så intenst. Jeg føler meg som en verdensmester, at jeg er så smart og morsom og tapper og kreativ og snill. Behandler fremstår som perfekt og vellykket og supersmart han også, fordi han forstår meg og alltid sier de riktige tingene (det jeg helst vil høre). De ser så vennlig og medfølende på meg. Jeg synes det er stor stas at så flotte og viktige personer bruker tid på meg og sier pene ting til meg, det må jo bety at jeg også er viktig. Det kjennes ofte ut som de gir meg en faderlig klem mens de snakker, og jeg får også en intens lyst til å bli holdt rundt. Jeg føler at behandler er så veldig "tilstede" og "nær". Av og til er temaet min ulykkelige barndom, og da blir jeg så rørt og synes så deilig synd på meg selv når behandler snakker om at jeg ikke ble sett og ikke fikk mine behov tilfredsstilt, mor var mest opptatt av seg selv osv. Jeg føler meg intenst tilstede, avslappet men samtidig lysvåken og skjerpet. Jeg føler meg direkte ruset. Faktisk hender det at jeg sjangler når jeg går derfra. Det ligner ikke på andre rusmidler jeg har prøvd. Alkohol blir jeg bare sløv og dorsk av. Amfetamin har jeg ikke kjent effekt av (bortsett fra litt skjelving). Heroin har jeg ikke prøvd(!) men jeg forestiller meg at det jeg opplever kan ligne på heroinrus. Jeg har aldri kjent noen effekt av koffein eller nikotin.

Det føles godt og jeg tror det er sunt. Det får meg til å fungere bedre i hverdagen, jeg får overskudd til å gjøre ting både hjemme og ute, både får til og ønsker å være sosial. Jeg modellerer meg til en viss grad etter dem som jeg snakker med.

Men nedturen kommer jo. Det kan gå alt fra en halv time til tre dager, når rusen går ut av kroppen, så å si. Og den kommer og går. Da tenker jeg over det behandler har sagt på en helt annen måte. Det som på hans kontor hørtes ut som at jeg ble rost opp i skyene, fortoner seg nå som en nøytral bemerkning eller tilogmed litt nedlatende. Jeg savner dem og lengter bare etter neste gang jeg kan snakke med dem. Jeg føler meg ikke ensom (jeg har venner), men forlatt, jeg vil bare snakke med dem. Siden vi snakker om det meste, støter jeg hele tiden på ting som gir meg assosiasjoner til dem, og det stikker i meg.

Jeg trodde en stund at det er det fysiske nærværet som er viktig, men jeg opplever det samme når vi mailer. Første gang jeg leser mailen, er det gjerne kjempehyggelig, men når jeg leser den igjen, feks noen timer senere, kan den samme teksten signalisere avstand. Når jeg er "nede", føler jeg at de er så mye bedre enn meg, at jeg bare er en liten dritt. Når jeg er "oppe", er jeg stolt og kjenner meg som likeverdig med disse toppfolkene.

Jeg mener selv at jeg ikke er forelsket, selv om jeg kan forstå at noen vil oppfatte det sånn. Jeg tenker mye på dem, men kunne aldri tenkt meg å være kjæreste med noen av dem; men jeg er begeistret og beundrer dem, jeg elsker å snakke med dem og jeg sitrer av spenning når en anledning nærmer seg. Jeg blir ivrig og opprømt, men ikke seksuelt opphisset. Jeg blir så glad at jeg blir regelrett flau og innimellom litt irritert på meg selv.

Kan du forklare meg hva det er som skjer og hvilke stoffer som skilles ut fra hvor? Er det sunt, er det normalt, er det vanlig? Finnes det noe om dette i litteraturen? Har noen av dine pasienter fortalt at de opplever slikt når de snakker med deg? Og hva kan jeg gjøre for å unngå disse nedturene, hvis det er mulig?

Jeg har Asperger syndrom som ble diagnostisert i voksen alder, har hatt sosial angst i en årrekke, har en forhistorie med mobbing, utestengning og lett omsorgssvikt. Har dette noe å si for måten jeg reagerer på?

Endret 15. juni 2013 av Bella Dotte

[Bella Dotte]

Andre er selvfølgelig også velkomne til å svare

[Madelenemie]

Jeg har lenge prøvd å finne ut av dette og det har vært tema i mange tråder. Men nå spør jeg direkte!

Jeg reagerer så sterkt når jeg snakker med behandlerne mine. Det gjelder menn som jeg kommer spesielt godt overens med. Jeg knytter meg sterkt og øyeblikkelig til vedkommende. (Det er og har vært flere, derfor vekslingen mellom "han" og "de".) Det samme skjer når jeg snakker med andre, "legfolk", venner, bekjente og tilfeldig forbipasserende, både kvinner og menn, men bare av og til, ikke så lenge av gangen, og sjelden like sterkt. Jeg kan også ha den samme opplevelsen med dyr (når jeg får klappe en hund eller katt).

Jeg skjønner det delvis, at det er godt å få støtte og bli sett og forstått, en hel time hvor jeg har den andres fulle oppmerksomhet, vi kan snakke om hva som helst, alt er på mine premisser osv. Men det er så intenst. Jeg føler meg som en verdensmester, at jeg er så smart og morsom og tapper og kreativ og snill. Behandler fremstår som perfekt og vellykket og supersmart han også, fordi han forstår meg og alltid sier de riktige tingene (det jeg helst vil høre). De ser så vennlig og medfølende på meg. Jeg synes det er stor stas at så flotte og viktige personer bruker tid på meg og sier pene ting til meg, det må jo bety at jeg også er viktig. Det kjennes ofte ut som de gir meg en faderlig klem mens de snakker, og jeg får også en intens lyst til å bli holdt rundt. Jeg føler at behandler er så veldig "tilstede" og "nær". Av og til er temaet min ulykkelige barndom, og da blir jeg så rørt og synes så deilig synd på meg selv når behandler snakker om at jeg ikke ble sett og ikke fikk mine behov tilfredsstilt, mor var mest opptatt av seg selv osv. Jeg føler meg intenst tilstede, avslappet men samtidig lysvåken og skjerpet. Jeg føler meg direkte ruset. Faktisk hender det at jeg sjangler når jeg går derfra. Det ligner ikke på andre rusmidler jeg har prøvd. Alkohol blir jeg bare sløv og dorsk av. Amfetamin har jeg ikke kjent effekt av (bortsett fra litt skjelving). Heroin har jeg ikke prøvd(!) men jeg forestiller meg at det jeg opplever kan ligne på heroinrus. Jeg har aldri kjent noen effekt av koffein eller nikotin.

Det føles godt og jeg tror det er sunt. Det får meg til å fungere bedre i hverdagen, jeg får overskudd til å gjøre ting både hjemme og ute, både får til og ønsker å være sosial. Jeg modellerer meg til en viss grad etter dem som jeg snakker med.

Men nedturen kommer jo. Det kan gå alt fra en halv time til tre dager, når rusen går ut av kroppen, så å si. Og den kommer og går. Da tenker jeg over det behandler har sagt på en helt annen måte. Det som på hans kontor hørtes ut som at jeg ble rost opp i skyene, fortoner seg nå som en nøytral bemerkning eller tilogmed litt nedlatende. Jeg savner dem og lengter bare etter neste gang jeg kan snakke med dem. Jeg føler meg ikke ensom (jeg har venner), men forlatt, jeg vil bare snakke med dem. Siden vi snakker om det meste, støter jeg hele tiden på ting som gir meg assosiasjoner til dem, og det stikker i meg.

Jeg trodde en stund at det er det fysiske nærværet som er viktig, men jeg opplever det samme når vi mailer. Første gang jeg leser mailen, er det gjerne kjempehyggelig, men når jeg leser den igjen, feks noen timer senere, kan den samme teksten signalisere avstand. Når jeg er "nede", føler jeg at de er så mye bedre enn meg, at jeg bare er en liten dritt. Når jeg er "oppe", er jeg stolt og kjenner meg som likeverdig med disse toppfolkene.

Jeg mener selv at jeg ikke er forelsket, selv om jeg kan forstå at noen vil oppfatte det sånn. Jeg tenker mye på dem, men kunne aldri tenkt meg å være kjæreste med noen av dem; men jeg er begeistret og beundrer dem, jeg elsker å snakke med dem og jeg sitrer av spenning når en anledning nærmer seg. Jeg blir ivrig og opprømt, men ikke seksuelt opphisset. Jeg blir så glad at jeg blir regelrett flau og innimellom litt irritert på meg selv.

Kan du forklare meg hva det er som skjer og hvilke stoffer som skilles ut fra hvor? Er det sunt, er det normalt, er det vanlig? Finnes det noe om dette i litteraturen? Har noen av dine pasienter fortalt at de opplever slikt når de snakker med deg? Og hva kan jeg gjøre for å unngå disse nedturene, hvis det er mulig?

Jeg har Asperger syndrom som ble diagnostisert i voksen alder, har hatt sosial angst i en årrekke, har en forhistorie med mobbing, utestengning og lett omsorgssvikt. Har dette noe å si for måten jeg reagerer på?

Hei!

 

 

Når jeg snakker med min psykiater som jeg også elsker/ er forelsket i, så føler jeg meg ikke som verdensmester eller perfekt slik du gjør, det er en forskjell osv...jeg føler meg likevel HEL og verdsatt som den jeg er med min autisme, det er deilig.. men jeg er veldig glad inni meg, det kjennes godt, så det er noen paralleller. Jeg er også veldig lykkelig som regel etter timen, men stadig oftere kjenner jeg mer et dypt savn når jeg går, det er mindre bra. Tror fordi selv er jeg mor, men selv har jeg ingen, kvinnen jeg elsker er andres mor og trygghet, hun har vist meg vei, men er ikke der i hverdagen.

Jeg tenker spesielt mye på henne i høytidene, på bursdager, på konserter, da er der i hjertet mitt, vil så gjerne sende sms og bilde av barna til den mor jeg tror/ønsker... er min, men som er psykiater og venn og ansatt og ikke der når jeg savner og trenger og lengter. (det er så forferdelig vondt)

 

 

Mye av det vi føler er normalt i terapi, dessverre snakkes det for lite om, tror det skyldes usikkerhet og umodenhet hos behandlere. Det er så vanlig at man feks i psykotarepien ser det som noe som alltid inntreffer/skjer, men der mener man det går over.

 

 

For din del, er det kanskje for tidlig å mene noe om, for min del har det vart alt for lenge. Jeg har selv funnet ut at min psykiater vekket savnet etter en mor i meg, før jeg møtte min psykiater viste jeg ikke om hva en mor er, hvordan hun er, hvor trengt og nødvendig er for utvikling, trygghet og personlig utvikling videre.

 

 

Jeg tror disse ordene samt de forrige fødte i meg motet til å ta det opp. Ikke som en påtrengende kjærlighetserklæring, men som en modig formidling av det savn som er mitt lodd å bære.

 

Er man løsningsorientert og realistisk kan man på en god måte også bære sorgen og savnet, men man skal ikke og bør ikke og kan ikke bortforklare den smerte og det svik barn vokser opp med og blir voksne av, men ikke alltid like lett og enkelt som for andre. Smerten og savnet omsorgsvikten føder, er verre enn å gå i krig, man har ingen soldatvenner, man står ikke samlet for en sak, man er et lite umodent menneske som blir kastet ut i krigen uten noe våpen, uten skjold og uten vern, da sliter man lenge, helt til man forstår at "nå må jeg gi meg selv det liv jeg ikke fikk" da begynner man litt bakfra, men det er mulig!

 

 

Mitt tips til deg er : Når noen vil være din venn, sett vennen langt foran, ikke se på din behandler, men grip sjansen som ligger der i det menneske som er der for deg, hvis du treffer ett.

Det er derfor jeg inviterer til fest, fordi jeg vil skape mitt liv. bøte på det savn som jeg må bære, men kanskje kan "venner" gode mennesker være en hjelp på den vanskelige veien.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Og dopamin fører sikkert til at du sjangler'

 

Og oxytocin at du er så lykkelig etter timen :-)

 

Det er i vertfall to viktige hormoner ved forelskelse, og man trenger ikke berøring for å utskille dem, men nettopp at man blir sett, forstått og hørt :-)

[Bella Dotte]

Ulykkelig kjærlighet er jo noe av det vondeste og vakreste som finnes. Det skjønne i det tragiske. Man må lide for å kjenne at man lever.

 

Men når det dreier seg om en behandler, blir det i tillegg litt komisk, de er jo der for å hjelpe en å få det mindre vondt, man henviser ofte til psykologer når man har kjærlighetssorg som ikke går over.

 

Jeg klarer ikke å komme med noe særlig vettugt nå. Men tusen takk for gode innspill! Det er både godt og vondt å vite at du har det litt likt, og interessant å se hvordan du håndterer det.

[Madelenemie]

Ulykkelig kjærlighet er jo noe av det vondeste og vakreste som finnes. Det skjønne i det tragiske. Man må lide for å kjenne at man lever.

 

Men når det dreier seg om en behandler, blir det i tillegg litt komisk, de er jo der for å hjelpe en å få det mindre vondt, man henviser ofte til psykologer når man har kjærlighetssorg som ikke går over.

 

Jeg klarer ikke å komme med noe særlig vettugt nå. Men tusen takk for gode innspill! Det er både godt og vondt å vite at du har det litt likt, og interessant å se hvordan du håndterer det.

Hei!

 

 

Det er ikke noe skjønt eller fornuftig eller vakkert, gangbart eller noen deilig måte å kjenne at man lever på...

det vet man jo uansett, man er jo glad, og har det bra og det uten sånn tåpelighet.

 

Jeg misliker å lide, tror for å se noe bra i det at man må være dikter, jeg ser bare ufornuft i å kjenne lidelse for å kjenne seg levende, det trenger ikke jeg, jeg trenger å være glad for å orker med alt.

 

Tåpelige diktergreier, tror jeg lest noe sånt rart i dikt... 

 

Husker det nok for forstod ikke sammenhengen.

 

Jeg håndterer ikke sorgen min, jeg overlever den bare dag for dag, ikke på en god måte, fordi den tynger meg.

[Bella Dotte]

Men du er jo selv svært poetisk når du skriver om kjærlighet og smerte!

[Madelenemie]

Men du er jo selv svært poetisk når du skriver om kjærlighet og smerte!

Hei!

 

 

:-) 

 

 

Da er jeg det uten å tenke over det :-) 

 

 

Dette ble morsomt, er jeg poetisk ? Det må jeg fortelle min mann :-)

[Madelenemie]

Men du er jo selv svært poetisk når du skriver om kjærlighet og smerte!

Hei!

 

 

kanskje jeg har en poet, dikter i meg :-)

 

Det må være en poet som ikke pynter på det... jeg trodde poeter (eller poteter:-) var slike som gjør grøss og gru om til noe vakkert. Det fins ikke noe vakkert eller skjønt ved lidelse og smerte. 

Det var det jeg mente.

[Bella Dotte]

Jo, herregud, du skriver slik at det tristeste blir skjønt. Du er en poet :-)

 

Og en potet, du kan visst brukes til det meste ;-)

[Madelenemie]

[Kalevaala]

Da er jeg det uten å tenke over det :-) 

 

 

Dette ble morsomt, er jeg poetisk ? Det må jeg fortelle min mann :-)

 

Mange av dine tekster her er svært poetiske, det synes jeg også. 

[Madelenemie]

Hei!

 

 Da har jeg en side jeg selv ikke kjenner.

[Marie Mel]

Hei Bella Dotte!

Du beskriver din situasjon utrolig godt. Sterke, om korte møter med andre hvor dere er i øyeblikket. Et sted du trives å være, slik jeg leser det.

Jeg er spent på svaret du får, og håper at Nils Håvar vil svare deg. Det er en spennende kontrast her fra det livlige til å se mørkt på ting.

Jeg har skrevet tidligere at jeg syntes du røpet deg litt ovenfor en behandler som ble nevnt. Det er ikke slik jeg opplever at du skriver nå. Kontakten du beskriver her har høy grad av nærhet hvor en besøker en annens "indre" rom. Jeg liker selv å være så personlig og nær.

Så beskriver du hvor stor den andre da blir under en slik kontakt og at du lever på den og godt kunne hvilt i vedkommende sin armkrok, og denne kontrasten til å se helt annerledes på alt.

Jeg leser tillit og håp, gode følelser og kanskje kjemi i tunge stunder.

Det er et godt spørsmål, etter min mening, å lure på om det er personkjemi (denne evnen til å konekte med andre. Og kanskje er det mer kjemi når det bølger slik.

Igjen, det var godt beskrevet.

[Bella Dotte]

Hei, tusen takk for svaret ditt.

 

Jeg tror ikke NHD kommer til å svare, det er ikke noe penger i dette (bare gratisdop).

 

Jeg har skrevet tidligere at jeg syntes du røpet deg litt ovenfor en behandler som ble nevnt. Det er ikke slik jeg opplever at du skriver nå. Kontakten du beskriver her har høy grad av nærhet hvor en besøker en annens "indre" rom.

 

Hvordan da mener du, at jeg røpet meg overfor en behandler? Her inne? Ingen av dem har sagt til meg at de leser her inne?

 

Det jeg opplever kan sammenlignes litt med et optisk bedrag ("jeg vet at de to linjene er like lange, og at de to sirklene har samme gråfarge, men de ser helt forskjellige ut") - ("jeg vet at han bare er psykologen min, men når vi snakker sanmen, kjennes det ut som han er faren min, eller en god venn") - og det føles mye mer "viktig" a være i en relasjon enn hvorvidt en strek er lenger enn en annen. Det er så frustrerende. Jeg både føler at vi er "tettere" enn vi "skal", og at jeg ønsker å være enda "tettere". Jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker så mye av hans tid, og jeg vil ha mer av den. Jeg både skammer meg over at jeg føler så sterkt, og er glad for at jeg har et rikt følelsesliv. Det er ganske kaotisk inni meg.

[Madelenemie]

Hei, tusen takk for svaret ditt.

 

Jeg tror ikke NHD kommer til å svare, det er ikke noe penger i dette (bare gratisdop).

 

 

Hvordan da mener du, at jeg røpet meg overfor en behandler? Her inne? Ingen av dem har sagt til meg at de leser her inne?

 

Det jeg opplever kan sammenlignes litt med et optisk bedrag ("jeg vet at de to linjene er like lange, og at de to sirklene har samme gråfarge, men de ser helt forskjellige ut") - ("jeg vet at han bare er psykologen min, men når vi snakker sanmen, kjennes det ut som han er faren min, eller en god venn") - og det føles mye mer "viktig" a være i en relasjon enn hvorvidt en strek er lenger enn en annen. Det er så frustrerende. Jeg både føler at vi er "tettere" enn vi "skal", og at jeg ønsker å være enda "tettere". Jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker så mye av hans tid, og jeg vil ha mer av den. Jeg både skammer meg over at jeg føler så sterkt, og er glad for at jeg har et rikt følelsesliv. Det er ganske kaotisk inni meg.

Hei!

 

 

Skamme deg trenger du ikke gjøre, det er naturlig å føle slik.

 

Men være flau er noe annet, det kan du være.

 

Selv er jeg ikke glad for mitt følelsesliv, det skaper uro inni meg, men kanskje bør man sette mer pris på det, enn man gjør, takk for at du minnet, meg, bedre det enn å være et slikt menneske som driver med løgn og sladder fordi de er tomme inni seg, det kommer av det, det vet jeg for min psykiater forklarte dette:

De som lager problemer for andre ved å fare med løgn, overdrivelser og sladder, har en indre tomhet og pga av den lager de dramatikk rundt seg".  (det var ca forklaringen)

[Marie Mel]

Hei, tusen takk for svaret ditt.

 

Jeg tror ikke NHD kommer til å svare, det er ikke noe penger i dette (bare gratisdop).

 

 

Hvordan da mener du, at jeg røpet meg overfor en behandler? Her inne? Ingen av dem har sagt til meg at de leser her inne?

 

Det jeg opplever kan sammenlignes litt med et optisk bedrag ("jeg vet at de to linjene er like lange, og at de to sirklene har samme gråfarge, men de ser helt forskjellige ut") - ("jeg vet at han bare er psykologen min, men når vi snakker sanmen, kjennes det ut som han er faren min, eller en god venn") - og det føles mye mer "viktig" a være i en relasjon enn hvorvidt en strek er lenger enn en annen. Det er så frustrerende. Jeg både føler at vi er "tettere" enn vi "skal", og at jeg ønsker å være enda "tettere". Jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker så mye av hans tid, og jeg vil ha mer av den. Jeg både skammer meg over at jeg føler så sterkt, og er glad for at jeg har et rikt følelsesliv. Det er ganske kaotisk inni meg.

Det med "å røpe seg", mente jeg at jeg skrev til deg i en annen tråd tidligere til deg. Jeg sier nå at kanskje var det feil, for det du beskriver her er en slik nær kontakt du får med flere og ulike kjønn.

Så kommer du farlig nær de forelskelsesfølelsene også Men det finnes nok mer betegnende ord enn det. Du får gode samtaler og kjemi med noen. Og i det møte med mennesker skjer det noe med deg som gir noen konsekvenser. Du kommer nær og liker de veldig godt, ser bare det gode og beskriver det litt likt med hvordan det er å forelske seg. Så beskriver du hvordan du faller ned etterpå.

Jeg håper fortsatt at NHD vil svare deg. Flere som ønsker å høre svar

[Bella Dotte]

Nei, hadde jeg bare vært glad og i en konstant rus, ville jeg ikke sett på det som et problem...! Bare rart, og kanskje vært flau. Men dette er vondt også.

 

Det ligner på eller høres ut som ulykkelig kjærlighet (som høres vakkert og tragisk ut) og ikke-gjengjeldt forelskelse (som bare høres ekkelt og patetisk ut).

 

Jeg skulle gjerne hatt et mer nøytralt uttrykk for det. Og i det hele tatt fått satt ord på og analysert hva det er som foregår. Takk for at dere bidrar! Jeg vet fra før at det å forstå, gjør det mye lettere å takle ting, og jeg regner med at dette også ville blitt mer håndterbart om det hadde vært et vokabular og en ordbruk som passet sånn noenlunde med slik jeg opplever situasjonen.

[Bella Dotte]

Når jeg snakker med min psykiater som jeg også elsker/ er forelsket i, så føler jeg meg ikke som verdensmester eller perfekt slik du gjør, det er en forskjell osv...jeg føler meg likevel HEL og verdsatt som den jeg er med min autisme, det er deilig.. men jeg er veldig glad inni meg, det kjennes godt, så det er noen paralleller. Jeg er også veldig lykkelig som regel etter timen, men stadig oftere kjenner jeg mer et dypt savn når jeg går, det er mindre bra. Tror fordi selv er jeg mor, men selv har jeg ingen, kvinnen jeg elsker er andres mor og trygghet, hun har vist meg vei, men er ikke der i hverdagen.

Jeg tenker spesielt mye på henne i høytidene, på bursdager, på konserter, da er der i hjertet mitt, vil så gjerne sende sms og bilde av barna til den mor jeg tror/ønsker... er min, men som er psykiater og venn og ansatt og ikke der når jeg savner og trenger og lengter. (det er så forferdelig vondt)

 

Mye av det vi føler er normalt i terapi, dessverre snakkes det for lite om, tror det skyldes usikkerhet og umodenhet hos behandlere. Det er så vanlig at man feks i psykotarepien ser det som noe som alltid inntreffer/skjer, men der mener man det går over.

...

 

Mitt tips til deg er : Når noen vil være din venn, sett vennen langt foran, ikke se på din behandler, men grip sjansen som ligger der i det menneske som er der for deg, hvis du treffer ett.

 

Jeg hører du sier dette... du som er gift og har en mann du er veldig glad i og som er veldig glad i deg. Vi forstår begge at det er vanskelig å "glemme" vår behandler (et fryktelig ord).

 

Og jeg fikk forresten den faderlige klemmen.