Skam for å ikke jobbe

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg for å ikke jobbe. Syns det er ekkelt å gå utendørs pga. dette. Sett at jeg ikke kommer tilbake i jobb noensinne, må jeg leve med denne skammen resten av livet, da? Sånn unngå å være sosial fordi jeg ikke jobber.

 

Tror det er en dum sirkel dette. Ensomhet hjelper vel ikke på helsa...

Anonymous poster hash: aecdb...7b0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner folk som er uføretrygdet, men som sier utad at de jobber halvt eller deltid. Da tror naboer de skal på jobb når de går ut, og at de er hjemme igjen når de er hjemme. I virkeligheten forsøker de (de jeg kjenner i alle fall) å hver dag gjøre noe meningsfullt, enten det er å gå en tur i skogen eller til et bibliotek. Noen av dem er med i Aktiv på Dagtid, et tilbud mange kommuner har.

 

Så ja, jeg tror det er vanskelig å være ufør/langtidssykemeldt. Ikke fordi det egentlig er noe å skamme seg over, for det er det ikke. Men fordi mange har fordommer og de kan få kommentarer og spørsmål. 

 

Jeg skjønner derfor godt dem som heller velger å si en hvit løgn. Det er jo ingen som har noe med det heller, ikke sant.

 

Viktig å ikke sitte inne og være ensom, som du sier blir det da lett en ond sirkel. 

 

Anonymous poster hash: 55560...018

[AnonymBruker]

Takk for svar, du beskriver det godt.

 

Det jeg har problemer med, er at når jeg forsøker å yte noe, altså ikke lønnet arbeid, men annet, f.eks. en tjeneste ovenfor noen, eller en trimtur for å komme i bedre fysisk form, så føler jeg at siden jeg klarer dette, så burde jeg jo klare å jobbe. Dette føler jeg da skam over. Men når jeg har dårlige dager og ikke gjør noe, så føler jeg meg lat og at jeg ikke gjør noe for å bedre situasjonen min. Slik føler jeg jo skam uansett hva jeg gjør...

 

Men det er jo selvsagt mitt problem dette. En viss skepsis mot det å ikke jobbe mener jeg kan være fornuftig, altså jeg mener at siden det faktisk finnes folk som utnytter velferdssystemet, så blir det naivt å anta at alle man treffer ikke gjør dette. Man skal absolutt ikke dømme, det er ikke det jeg sier. Ingen har heller dømt meg. Jeg snakker ikke med mange som vet om min situasjon, men jeg tror jo de aksepterer det og ikke tror jeg er noen "svindler". Poenget er at i samfunnsdebatten så kan man ikke bli for naiv i forhold til dette - og det er jo bare denne debatten jeg påvirkes av - i og med at jeg ikke får negativ kritikk personlig... og det at jeg tar en offentlig debatt "personlig" på denne måten, det er jo opplagt mitt og bare mitt problem.

 

Ja, problemet er vel egentlig at jeg er forutinntatt ovenfor hva andre mener. Det er godt mulig jeg hadde møtt mer negativ kritikk hadde jeg hatt større omgangskrets, egentlig er det sannsynlig. Men i forhold til det jeg har lest så dreier dette seg om et mindretall av kontaktene. Som regel.

 

Jeg må vel bare prøve å jobbe med meg selv, da. Det er jo ikke samfunnet sin skyld, det er min egen.

Anonymous poster hash: aecdb...7b0

[AnonymBruker]

 

Takk for svar, du beskriver det godt.

 

Det jeg har problemer med, er at når jeg forsøker å yte noe, altså ikke lønnet arbeid, men annet, f.eks. en tjeneste ovenfor noen, eller en trimtur for å komme i bedre fysisk form, så føler jeg at siden jeg klarer dette, så burde jeg jo klare å jobbe. Dette føler jeg da skam over. Men når jeg har dårlige dager og ikke gjør noe, så føler jeg meg lat og at jeg ikke gjør noe for å bedre situasjonen min. Slik føler jeg jo skam uansett hva jeg gjør...

 

Men det er jo selvsagt mitt problem dette. En viss skepsis mot det å ikke jobbe mener jeg kan være fornuftig, altså jeg mener at siden det faktisk finnes folk som utnytter velferdssystemet, så blir det naivt å anta at alle man treffer ikke gjør dette. Man skal absolutt ikke dømme, det er ikke det jeg sier. Ingen har heller dømt meg. Jeg snakker ikke med mange som vet om min situasjon, men jeg tror jo de aksepterer det og ikke tror jeg er noen "svindler". Poenget er at i samfunnsdebatten så kan man ikke bli for naiv i forhold til dette - og det er jo bare denne debatten jeg påvirkes av - i og med at jeg ikke får negativ kritikk personlig... og det at jeg tar en offentlig debatt "personlig" på denne måten, det er jo opplagt mitt og bare mitt problem.

 

Ja, problemet er vel egentlig at jeg er forutinntatt ovenfor hva andre mener. Det er godt mulig jeg hadde møtt mer negativ kritikk hadde jeg hatt større omgangskrets, egentlig er det sannsynlig. Men i forhold til det jeg har lest så dreier dette seg om et mindretall av kontaktene. Som regel.

 

Jeg må vel bare prøve å jobbe med meg selv, da. Det er jo ikke samfunnet sin skyld, det er min egen.

Anonymous poster hash: aecdb...7b0

 

Tenk heller på at du bidrar til samfunnet på mange måter, ved at du kommer deg på tur og aktiviteter (inkl det å hjelpe andre) de dagene du greier det. Du bidrar til samfunnet ved å gjøre ting for å beholde en best mulig helse, og dermed sparer du samfunnet for utgifter som de kunne hatt.

I tillegg sparer du samfunnet for utgifter ved å hjelpe andre (de du hjelper får en bedre livskvalitet av det du gjør og dermed holder de seg friskere enn uten din hjelp).

 

Jeg håper at du velger å tenke positive tanker, og ikke trykke deg ned med dårlig samvittighet/skam.

 

Jeg håper at du får flere svar.

 

God søndag til deg!

 

Anonymous poster hash: c4f6a...6e6

[AnonymBruker]

 

Takk for svar, du beskriver det godt.

 

Det jeg har problemer med, er at når jeg forsøker å yte noe, altså ikke lønnet arbeid, men annet, f.eks. en tjeneste ovenfor noen, eller en trimtur for å komme i bedre fysisk form, så føler jeg at siden jeg klarer dette, så burde jeg jo klare å jobbe. Dette føler jeg da skam over. Men når jeg har dårlige dager og ikke gjør noe, så føler jeg meg lat og at jeg ikke gjør noe for å bedre situasjonen min. Slik føler jeg jo skam uansett hva jeg gjør...

 

Men det er jo selvsagt mitt problem dette. En viss skepsis mot det å ikke jobbe mener jeg kan være fornuftig, altså jeg mener at siden det faktisk finnes folk som utnytter velferdssystemet, så blir det naivt å anta at alle man treffer ikke gjør dette. Man skal absolutt ikke dømme, det er ikke det jeg sier. Ingen har heller dømt meg. Jeg snakker ikke med mange som vet om min situasjon, men jeg tror jo de aksepterer det og ikke tror jeg er noen "svindler". Poenget er at i samfunnsdebatten så kan man ikke bli for naiv i forhold til dette - og det er jo bare denne debatten jeg påvirkes av - i og med at jeg ikke får negativ kritikk personlig... og det at jeg tar en offentlig debatt "personlig" på denne måten, det er jo opplagt mitt og bare mitt problem.

 

Ja, problemet er vel egentlig at jeg er forutinntatt ovenfor hva andre mener. Det er godt mulig jeg hadde møtt mer negativ kritikk hadde jeg hatt større omgangskrets, egentlig er det sannsynlig. Men i forhold til det jeg har lest så dreier dette seg om et mindretall av kontaktene. Som regel.

 

Jeg må vel bare prøve å jobbe med meg selv, da. Det er jo ikke samfunnet sin skyld, det er min egen.

Anonymous poster hash: aecdb...7b0

 

Jeg vil anbefale boken "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen.

Det er en bok i kognitiv terapi for depresjon og angst. Leser du og bruker denne boken, lærer du å snu tankene. Meget effektivt. Det er veldig synd at du ødelegger for deg selv med å tenke negative tanker.

 

Jeg håper at du velger å jobbe med å endre tankene. Jeg har selv brukt den nevnte boken, og effekten merket jeg samme kveld som jeg startet å lese og gjøre oppgaver som sto i boken

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: c4f6a...6e6

[Marie Mel]

 

Jeg skammer meg for å ikke jobbe. Syns det er ekkelt å gå utendørs pga. dette. Sett at jeg ikke kommer tilbake i jobb noensinne, må jeg leve med denne skammen resten av livet, da? Sånn unngå å være sosial fordi jeg ikke jobber.

 

Tror det er en dum sirkel dette. Ensomhet hjelper vel ikke på helsa...

Anonymous poster hash: aecdb...7b0

 

Skammen må bort, og det er noe som kan endres.  

Årsaken til skam er verdt å se på. Om årsaken kommer fra deg, fra omgivelser osv.

Så håper jeg du kan se mulighetene i ditt liv. Ta opp igjen tidligere interesser eller skape nye. Det er mange ting å bidra med i det små om det høyt ønsket fra din side. Bare innen for røde kors finnes det mye frivillig arbeid å delta i. Kanskje blir du overrasket over å se at mange andre trygdede deltar i slikt arbeid etter som deres situasjon tillater det.