Ekspertsvar Skjørhet ødelegger livet

[AnonymBruker]

Vil bare dele litt tanker da jeg føler meg så alene om dette. Kanskje du er en likesinnet?

 

Jeg er en jente på 25 år som har vært en angstfyllt, høysensitiv hele livet, alt ga mening da jeg fant ut av denne "Lidelsen". Har så og si alle symptomene, og det er slitsomt, men merker jo godt at jeg får langt mer ut av ting enn venner og bekjente. Et eksempel er at en fin bok, sang eller film kan endre en hel dag for meg i form av at jeg kan føle en dyp sorg resten av dagen om filmen var tragisk og trist, og en nydelig sang kan gi meg gåsehud, tårer i øynene og gi meg følelsen av håp.

 

Et annet eksempel er at ekstremt oppvakt på menneskers humør og sinnstemning. Her om dagen satt jeg i samme rom som ei overvektig og ei tynn jente, hvor den tynne jenta sa høyt at en felles venninne har blitt så tykk. Da skuttet jeg meg, og ubevisst på få sekunder hadde jeg observert at den overvektige jenta hadde blitt rød i ansiktet, dratt i genseren sin og følte seg meget ille til mote. De andre jentene lot ikke til å merke noe og fortsatte og prate om dette fram til jeg klarte å snu samtaleemnet. Fatter ikke hvor antennene til folk har blitt av??

 

Jeg har blitt utsatt for MYE mobbing i livet, jeg kom tidlig i puberteten og har et utseende man legger merke til. Dette har ført til mye uønsket oppmerksomhet og jeg har blitt kalt så mye stygt fra begge kjønn at jeg har fått ødelagte nerver. Har slitt med angst siden jeg var 12, og har også hatt en noe traumatisk barndom, samtidig som jeg elsket den og elsker familien min. Problemet med å være et mobbeoffer og høysensitiv er at man kommer i konstante indre konflikter. Jeg kan bestemme meg for å være bitter og ønske av hele mitt hjerte å drite i andre, fordi folk har vært så grusomme mot meg, og som eksempelet over her som jeg syns skjer ofte føler jeg at så mange mennesker bare durer frem, har NULL evne for refleksjon og medfølelse, at de bare eksisterer og ikke har noe dybde eller vakkerhet i seg i det hele tatt. Så ja, da bestemmer jeg meg for dette hver gang jeg blir såret (som er ofte, tåler jo ingenting), men så er det denne gnugende samvittigheten og empatien som gjør at jeg ikke klarer det i mer enn få timer før jeg får vondt av folk, selv folk som har vært slemme mot meg, og blir heller snill mot dem så det virker som om jeg har null ryggrad.

 

Føler meg så forvirret, full av følelser fra ende til annen og alene i min verden om dette. Har desverre ingen følsomme venninner, og kjæresten min blir sliten av meg. Jeg føler (Ikke alle!) folk er tomme skall uten empati, og dette gjør meg bitter og sliten, men mest av alt såret og trist. Begge mine foreldre er høysensitive, og vi har gode samtaler, og jeg føler de er de eneste som forstår meg, og setter pris på egenskapene mine.

 

Hadde det ikke vært for all ondskap her i verden hadde jeg elsket å være den jeg er, det er jo helt topp og få så stor glede ut av små ting, men jeg HATER det fordi jeg møter så mye motgang og er et lett offer for drittsekker. Jeg klarer aldri å bli en tøff og hardhuda person, jeg klarer ikke kjøre over folk eller ikke føle empati og bli lett glad i mennesker.

 

Noen som har noe annen erfaring enn piller for å bry seg mindre om andre og bli mer stabil i følelseslivet? Psykolog gjorde meg bare enda verre, da jeg ikke følte meg forstått.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5188d...d03

Anonymous poster hash: 5188d...d03

[Bella Dotte]

En psykolog som forstår en! Det hjelper ihvertfall meg. Når man er tryggere på seg selv, kan en også blåse i mer som egentlig ikke betyr noe. Jeg har det veldig på samme måten som deg (samtidig også motsatt, siden jeg har Asperger og visstnok ikke har empati). Det er ofte slitsomt og smertefullt å være sensitiv, men kan også være flott og sterkt.

[AnonymBruker]

Hei, og takk for svar  

 

Enig, smertefullt og flott på samme tid. Man kan aldri forutse hvordan en en dag vil ende følelsesmessig. Hadde jeg ikke vært hos han psykologen i en god stund hadde jeg trodd jeg hadde en masse lidelser, men i følge han var det bare angst og høysensitivitet.

 

Har vurdert psykolog på nytt, men syns det er litt flaut å spørre legen da jeg har dårlig immunforsvar og er der for så mye annet, men burde vel få karret meg til det.. Flott og høre at det hjelper for deg.

 

Anonymous poster hash: 5188d...d03

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje vil du bli tøffere psykisk hvis du også blir tøffere fysisk. Jeg tror ikke du trenger mer prateterapi.  Hva med å starte med sport/friluftsliv?

[stjernestøv]

Kanskje vil du bli tøffere psykisk hvis du også blir tøffere fysisk. Jeg tror ikke du trenger mer prateterapi.  Hva med å starte med sport/friluftsliv?

Ikke alle blir bedre psykisk av fysisk aktivitet, tenk om man ikke klarer å være fysisk aktiv? Ikke lett å være høysensitiv.

[Madelenemie]

 

Vil bare dele litt tanker da jeg føler meg så alene om dette. Kanskje du er en likesinnet?

 

Jeg er en jente på 25 år som har vært en angstfyllt, høysensitiv hele livet, alt ga mening da jeg fant ut av denne "Lidelsen". Har så og si alle symptomene, og det er slitsomt, men merker jo godt at jeg får langt mer ut av ting enn venner og bekjente. Et eksempel er at en fin bok, sang eller film kan endre en hel dag for meg i form av at jeg kan føle en dyp sorg resten av dagen om filmen var tragisk og trist, og en nydelig sang kan gi meg gåsehud, tårer i øynene og gi meg følelsen av håp.

 

Et annet eksempel er at ekstremt oppvakt på menneskers humør og sinnstemning. Her om dagen satt jeg i samme rom som ei overvektig og ei tynn jente, hvor den tynne jenta sa høyt at en felles venninne har blitt så tykk. Da skuttet jeg meg, og ubevisst på få sekunder hadde jeg observert at den overvektige jenta hadde blitt rød i ansiktet, dratt i genseren sin og følte seg meget ille til mote. De andre jentene lot ikke til å merke noe og fortsatte og prate om dette fram til jeg klarte å snu samtaleemnet. Fatter ikke hvor antennene til folk har blitt av??

 

Jeg har blitt utsatt for MYE mobbing i livet, jeg kom tidlig i puberteten og har et utseende man legger merke til. Dette har ført til mye uønsket oppmerksomhet og jeg har blitt kalt så mye stygt fra begge kjønn at jeg har fått ødelagte nerver. Har slitt med angst siden jeg var 12, og har også hatt en noe traumatisk barndom, samtidig som jeg elsket den og elsker familien min. Problemet med å være et mobbeoffer og høysensitiv er at man kommer i konstante indre konflikter. Jeg kan bestemme meg for å være bitter og ønske av hele mitt hjerte å drite i andre, fordi folk har vært så grusomme mot meg, og som eksempelet over her som jeg syns skjer ofte føler jeg at så mange mennesker bare durer frem, har NULL evne for refleksjon og medfølelse, at de bare eksisterer og ikke har noe dybde eller vakkerhet i seg i det hele tatt. Så ja, da bestemmer jeg meg for dette hver gang jeg blir såret (som er ofte, tåler jo ingenting), men så er det denne gnugende samvittigheten og empatien som gjør at jeg ikke klarer det i mer enn få timer før jeg får vondt av folk, selv folk som har vært slemme mot meg, og blir heller snill mot dem så det virker som om jeg har null ryggrad.

 

Føler meg så forvirret, full av følelser fra ende til annen og alene i min verden om dette. Har desverre ingen følsomme venninner, og kjæresten min blir sliten av meg. Jeg føler (Ikke alle!) folk er tomme skall uten empati, og dette gjør meg bitter og sliten, men mest av alt såret og trist. Begge mine foreldre er høysensitive, og vi har gode samtaler, og jeg føler de er de eneste som forstår meg, og setter pris på egenskapene mine.

 

Hadde det ikke vært for all ondskap her i verden hadde jeg elsket å være den jeg er, det er jo helt topp og få så stor glede ut av små ting, men jeg HATER det fordi jeg møter så mye motgang og er et lett offer for drittsekker. Jeg klarer aldri å bli en tøff og hardhuda person, jeg klarer ikke kjøre over folk eller ikke føle empati og bli lett glad i mennesker.

 

Noen som har noe annen erfaring enn piller for å bry seg mindre om andre og bli mer stabil i følelseslivet? Psykolog gjorde meg bare enda verre, da jeg ikke følte meg forstått.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5188d...d03

Anonymous poster hash: 5188d...d03

 

Hei!

 

Jeg har selv asperger syndrom, jeg er sensitiv ( vet ikke om høysensitiiv) på lyder!!! 

 

Og ord, for mange ord, innviklede og mase ord om vås og visvas (håper du forstår)

 

Jeg fornemmer sjelden/ aldri andres sinnetilstander, jeg har forsøkt, men det er og blir en gjettelek.

konklusjon er at menneske, et hvert, får det bedre av å forholde seg til klar og tydelig formidlet tale, dvs fakta, mye blir ellers misforståelser og tåpelige fortolkninger/gjetteleker (og de klør i ørene og gir bare rot som resultat)

 

Selv bruker jeg sommerferien til intensiv trening, jeg løper hver dag hardt 5 km (/ikke langt men jeg løper uansett om jeg er dårlig) Jeg skal bestige 4 høye fjell i sommer, samt på en rekke utflukter eks moskussafari på lørdag. Jeg fikk nå tak i mannen jeg vil ha , og har søkt i 1 mnd etter han. Det duret høyt rundt han når jeg ringte, så jeg antar han er i felten, så vi avtalte kl 09.45 på dovre.

 

Jeg tror fysisk og hard trening også når man ikke vil er en god ting.

I går frøs jeg veldig, da tenkte jeg "løp" også løp jeg av meg uvelfølelsen, som bare kom fra min ulyst mot å ut. Da jeg kom hjem var jeg i form, og jeg sa "der ser du" til meg selv, bare du tvinger deg går det bra, jeg spilte så kort til kl 23.00 ca. Jeg har laget løperuter for hele familien, slik at 2 mnd sommerferie kan brukes på å forbedre gymkarakteren feks. Da blir man jo i god form og får mer energi, og hele familien er enig i at det er viktig å bruke tiden effektivt.

 

For min del spiller det liten rolle om man leser, eller studerer høyflellsflora eller løper, jeg vil bare at man bruker tiden på en positiv og konstruktiv måte.

[frosken]

 

Vil bare dele litt tanker da jeg føler meg så alene om dette. Kanskje du er en likesinnet?

 

Har desverre ingen følsomme venninner, og kjæresten min blir sliten av meg. Jeg føler (Ikke alle!) folk er tomme skall uten empati, og dette gjør meg bitter og sliten, men mest av alt såret og trist. Begge mine foreldre er høysensitive, og vi har gode samtaler, og jeg føler de er de eneste som forstår meg, og setter pris på egenskapene mine.

 

Hadde det ikke vært for all ondskap her i verden hadde jeg elsket å være den jeg er, det er jo helt topp og få så stor glede ut av små ting, men jeg HATER det fordi jeg møter så mye motgang og er et lett offer for drittsekker. Jeg klarer aldri å bli en tøff og hardhuda person, jeg klarer ikke kjøre over folk eller ikke føle empati og bli lett glad i mennesker.

 

 Psykolog gjorde meg bare enda verre, da jeg ikke følte meg forstått.

 

 

 

 

 

 

Teoriene om høysensitive mennesker dekker tydeligvis et behov hos ganske mange som sliter psykisk. Jeg tenker at det på sett og vis er bra at noen har forsøkt å vektlegge det positive ved å være sensitiv, men jeg blir samtidig spørrende til om disse teoriene kan bli en sovepute for mennesker som kanskje trenger å utfordre seg selv.

 

Måten du skriver om andre mennesker på er ganske tankevekkende; for meg fremstår du som ganske krevende. Andre mennesker beskrives ganske svart-hvitt, og jeg synes også du nærmest idealiserer din egen følsomhet. Kanskje har dine foreldre i altfor stor grad forstått deg? Og kanskje du tålte dårlig at psykologen ga deg en del motstand?

 

Hvordan fungerer du på jobb? Klarer du å nedtone følsomheten der?

[Madelenemie]

Teoriene om høysensitive mennesker dekker tydeligvis et behov hos ganske mange som sliter psykisk. Jeg tenker at det på sett og vis er bra at noen har forsøkt å vektlegge det positive ved å være sensitiv, men jeg blir samtidig spørrende til om disse teoriene kan bli en sovepute for mennesker som kanskje trenger å utfordre seg selv.

 

Måten du skriver om andre mennesker på er ganske tankevekkende; for meg fremstår du som ganske krevende. Andre mennesker beskrives ganske svart-hvitt, og jeg synes også du nærmest idealiserer din egen følsomhet. Kanskje har dine foreldre i altfor stor grad forstått deg? Og kanskje du tålte dårlig at psykologen ga deg en del motstand?

 

Hvordan fungerer du på jobb? Klarer du å nedtone følsomheten der?

Hei!

 

 

Jeg er jo selv sensitiv, og rådet om hard trening, både fra nhd og meg, bør tas til etterretning.

 

Når det gjelder det med å være høysensitiv så har jeg ikke forstått det? Jeg er høysensitiv og mer enn andre for lyder og ulyder og ord og gjetteleker.

 

Likevel, tror jeg og vet jeg at jeg feks ikke oppfatter andres sinnetilstand på noen annen måte enn at de sier med ord "Nå er jeg lei meg i hjertet mitt" feks, sier de det, tenker jeg og prøver finne ut en god løsning, feks gi et råd, jeg liker ikke at mennesker er lei seg og vil gjerne oppmuntre dem.

[frosken]

Hei!

 

 

Jeg er jo selv sensitiv, og rådet om hard trening, både fra nhd og meg, bør tas til etterretning.

 

Når det gjelder det med å være høysensitiv så har jeg ikke forstått det? Jeg er høysensitiv og mer enn andre for lyder og ulyder og ord og gjetteleker.

 

Likevel, tror jeg og vet jeg at jeg feks ikke oppfatter andres sinnetilstand på noen annen måte enn at de sier med ord "Nå er jeg lei meg i hjertet mitt" feks, sier de det, tenker jeg og prøver finne ut en god løsning, feks gi et råd, jeg liker ikke at mennesker er lei seg og vil gjerne oppmuntre dem.

 

Jeg tror ikke du er "høysensitiv" slik dette blir omtalt/definert i noen nyere bøker. Men mye av det du beskriver vil vel folk flest omtale som en ekstrem sensitivitet i forhold til enkelte typer stimuli. "Høysensitivitet" har vært mye omtalt de siste månedene og har blitt gitt et mer spesifikt begrepsinnhold.

[Madelenemie]

Jeg tror ikke du er "høysensitiv" slik dette blir omtalt/definert i noen nyere bøker. Men mye av det du beskriver vil vel folk flest omtale som en ekstrem sensitivitet i forhold til enkelte typer stimuli. "Høysensitivitet" har vært mye omtalt de siste månedene og har blitt gitt et mer spesifikt begrepsinnhold.

Hei!

 

 

Fikk en link av Bella Dotte og ut i fra den begynte jeg tenke at nokså sensitiv jeg.

 

Men orket ikke høre ferdig den forelesning for damen som forelest hadde en grusom stemme, en sånn man får gåsehud av, knaket og knitret og gjorde meg kvalm og ille inni meg.

 

 

Men tenkte først, "nei nei jeg ikke høysensitiv, men så etter en stund pga av ulydene.. tenkte jeg/kom jeg på at JO JEG MÅ VÆRE høysensitiv.

[frosken]

Hei!

 

 

Fikk en link av Bella Dotte og ut i fra den begynte jeg tenke at nokså sensitiv jeg.

 

Men orket ikke høre ferdig den forelesning for damen som forelest hadde en grusom stemme, en sånn man får gåsehud av, knaket og knitret og gjorde meg kvalm og ille inni meg.

 

 

Men tenkte først, "nei nei jeg ikke høysensitiv, men så etter en stund pga av ulydene.. tenkte jeg/kom jeg på at JO JEG MÅ VÆRE høysensitiv.

Ekstrem sensitivitet i forhold til inntrykk er ikke kun forbeholdt de som nylig har blitt omtalt som "høysensitive".

 

Det finnes ulike grunner og ulike måter å være sensitiv på.

[Madelenemie]

Ekstrem sensitivitet i forhold til inntrykk er ikke kun forbeholdt de som nylig har blitt omtalt som "høysensitive".

 

Det finnes ulike grunner og ulike måter å være sensitiv på.

Hei!

 

 

Ja det forstod jeg ikke mye av!

 

Er jeg høysensitiv eller ikke?

 

Jeg vil gjerne vite det. Jeg er høysensitiv på lyder. Ingen er høysensitiv på følelser, tror jeg, det er bare innbildning og evt noe man trenger å lære seg av med, dvs innbildning er ikke bra for noen, realitet er noe annet, lyder er realitet, og feilkobling i nervesystemet noe man vet for lite om.

[Bella Dotte]

Jo, det er snakk om høysensitivitet når det gjelder følelser. Det man i gamle dager kalte nærtagende eller hårsår. På fint kalles det å internalisere. Jeg har blitt mye "tøffere" etter at jeg fikk AS-diagnosen og dermed forsto hva det var jeg ikke forsto, og kunne jobbe med meg selv på en mer konstruktiv måte. Vet ikke om alle kan få "tykkere hud".

[AnonymBruker]

Teoriene om høysensitive mennesker dekker tydeligvis et behov hos ganske mange som sliter psykisk. Jeg tenker at det på sett og vis er bra at noen har forsøkt å vektlegge det positive ved å være sensitiv, men jeg blir samtidig spørrende til om disse teoriene kan bli en sovepute for mennesker som kanskje trenger å utfordre seg selv.

 

Måten du skriver om andre mennesker på er ganske tankevekkende; for meg fremstår du som ganske krevende. Andre mennesker beskrives ganske svart-hvitt, og jeg synes også du nærmest idealiserer din egen følsomhet. Kanskje har dine foreldre i altfor stor grad forstått deg? Og kanskje du tålte dårlig at psykologen ga deg en del motstand?

 

Hvordan fungerer du på jobb? Klarer du å nedtone følsomheten der?

Har nylig begynt å trene litt styrke noen dager i uka og det er helt toppers, et veldig godt råd av dere :-)

 

Frosken: Psykologen ga meg ikke motstand i det hele tatt, jeg følte meg ikke forstått i den måten at han (selvsagt) ikke er sånn selv, og jeg savner å prate med andre i samme situasjon, det jeg mente med at psykolog ikke er noe for meg, og jeg sliter ikke med annet enn angst og dårlige nerver selv om du tydelig hinter til dette

 

Vet godt at jeg er krevende, har full selvinnsikt på dette og når ting blir for mye for meg trekker jeg meg vekk fra venner og kjæreste for å gi dem ro. Når det gjelder jobb har jeg det helt fantastisk så lenge miljøet er godt, og da har jeg masse og gi. Blir fort sliten og dette her, men som sagt elsker jeg å jobbe når det er godt miljø og har det forferdelig når det er dårlig miljø, blir syk av det faktisk.

 

Hilsen trådstarter

Anonymous poster hash: 5188d...d03

[AnonymBruker]

Jo, det er snakk om høysensitivitet når det gjelder følelser. Det man i gamle dager kalte nærtagende eller hårsår. På fint kalles det å internalisere. Jeg har blitt mye "tøffere" etter at jeg fikk AS-diagnosen og dermed forsto hva det var jeg ikke forsto, og kunne jobbe med meg selv på en mer konstruktiv måte. Vet ikke om alle kan få "tykkere hud".

Nærtagende er godt beskrevet ja, jeg er EKSTREMT nærtagende, samtidig som jeg er uhøytidelig.

Anonymous poster hash: 5188d...d03

[AnonymBruker]

Jeg fornemmer sjelden/ aldri andres sinnetilstander, jeg har forsøkt, men det er og blir en gjettelek.

konklusjon er at menneske, et hvert, får det bedre av å forholde seg til klar og tydelig formidlet tale, dvs fakta, mye blir ellers misforståelser og tåpelige fortolkninger/gjetteleker (og de klør i ørene og gir bare rot som result

Her generaliserer du og tenker at din oppfattelse og forståelse av samspillet mellom mennesker er det riktige for andre som ikke har asperger. Personer uten asperger er mer fleksible og forstår mer av det sosiale samspillet. De oppfatter i varierende grad mer av det usagte og vil ikke bare ha fakta og tydelig tale.

Anonymous poster hash: b3d0b...bd3

[frosken]

 

 

 

Frosken: Psykologen ga meg ikke motstand i det hele tatt, jeg følte meg ikke forstått i den måten at han (selvsagt) ikke er sånn selv, og jeg savner å prate med andre i samme situasjon, det jeg mente med at psykolog ikke er noe for meg, og jeg sliter ikke med annet enn angst og dårlige nerver selv om du tydelig hinter til dette

 

 

Hva er det du mener jeg hinter til?

[motorPrøysen]

 

Hadde det ikke vært for all ondskap her i verden hadde jeg elsket å være den jeg er, det er jo helt topp og få så stor glede ut av små ting, men jeg HATER det fordi jeg møter så mye motgang og er et lett offer for drittsekker. Jeg klarer aldri å bli en tøff og hardhuda person, jeg klarer ikke kjøre over folk eller ikke føle empati og bli lett glad i mennesker.

 

Jeg tror mange av problemene dine har å gjøre med splitting. Du lager en kløft mellom deg og andre der du er følsom, mens de er hardhuda. Men hvordan kan du egentlig vite f.eks. hvor mye veninnene dine lar en film gå inn på seg? 

 

Ut fra innlegget ditt virker det som du har et forhold til andre som svinger mellom at du på den ene sida tilpasser deg og tar for mye hensyn og på den andre ønsker å distansere deg eller prioritere egne behov. Dette er noe de fleste mennesker må balansere. Problemet ditt, tror jeg, er at du ser dette som et enten-eller valg: Enten er du følsom og empatisk, eller så er du en egoistisk drittsekk.

 

Forsøke å åpne deg for muligheten av at det er mer komplisert enn som så, at det går an å være empatisk og følsom samtidig som man er selvhevdende og ivaretar egne behov.

[Madelenemie]

Her generaliserer du og tenker at din oppfattelse og forståelse av samspillet mellom mennesker er det riktige for andre som ikke har asperger. Personer uten asperger er mer fleksible og forstår mer av det sosiale samspillet. De oppfatter i varierende grad mer av det usagte og vil ikke bare ha fakta og tydelig tale.

Anonymous poster hash: b3d0b...bd3

Hei!

 

 

Og her har du rett i en del :-)

 

Jeg tror likevel mange har bedre av å ikke spekulere så mye å forholde seg til det sagte/utalte.

 

Jeg fikk senest nå et eksempel da min bror istedet for å ringe meg ringer min mor for å "snakke" 

 

Enda jeg har forsøkt å kontakte han lenge ang en nøkkel. Han "klagde på meg"sa min mor, og jeg svarte min mor, "jeg orker ikke høre, be han ringe meg" . Jeg orker ikke forholde meg til hans ord/klaging via en tredjeperson som ikke husker eksakt hva han sa /hvorfor/men tror, synser, føler ,og mener..., har han noe å si får han snakke med meg. Jeg skal ta dette opp med han så fort jeg ser han. Jeg skal da spørre han rett ut hvorfor han ikke ringte meg. Det er et mysterium og det irriterer meg på en skala fra 0-10, på omtrent 1. Fordelen ved at jeg vil ha hans ord og ikke et annet menneskes oppfatning er at misforståelser fort blir avklart når man hører de faktisk ord og ikke tolkninger og fordreininger.

 

Jeg skal på safari og vil ha en rask avklaring på en del saker. Så ringer han et annet menneske enn meg? Når jeg sitter på svarene og løsningen for den kommende uken?