Hva var dette?

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på ungdomsskolen mistrivdes jeg sterkt i friminuttene. Det var alltid en "røykegjeng" et annet sted i skolegården, som jeg var redd for. Jeg husker at jeg trodde de gjorde narr av meg langt der borte. Jeg følte at de fulgte med på meg, og kommenterte.

 

Barn i den alderen er høylydte. Så når vi skulle gå inn var det alltid noen som skrålte. Husker jeg var spesielt redd for denne seansen, da jeg kom "nærmere" disse folka. Jeg trodde jo at jeg stadig hørte de ropte skjellsord til meg.

 

Nå som jeg er voksen har jeg visse paranoide trekk, sier psykiatrien. Jeg er ganske mistenkelig ovenfor hva andre mener om meg, og deres hensikter ovenfor meg. Bruker antipsykotika, og det har "kurert" meg for psykosesymptomene - men er jo ikke helt frisk likevel. "Lager" meg ofte tankebygninger om at folk "snur ryggen til meg" - dvs. at de plutselig har begynt å hate meg. Det kan være fastlegen min som har "funnet ut" noe om meg som er forkastelig/motbydelig. At legen er stresset og svarer litt anderledes i telefonen kan utløse slike kverninger.

 

Det jeg lurer på er vel om jeg har blitt mobbet, eller om dette kun var mine egne tanker og følelser. Altså det på ungdomsskolen. På barneskolen vet jeg at jeg ble mobbet, fordi det artet seg på en helt annen måte.

 

Når barn kommer i ungdomskolealder så blir gjerne mobbingen mer subtil.

 

Men er det egentlig realistisk at de mobbet meg gjennom å rope skjellsord ut over en flokk med elever som skulle inn døren? Da kunne de jo like gjerne ha ropt dette til en hvilken som helst annen der - men jeg trodde jo det gjaldt meg, og jeg hadde absolutt ingen mistanker om at dette kunne være feil.

 

Og hvorfor skulle 25 personer 50 meter unna meg sitte og snakke nedsettende om meg, som ikke hadde gjort noe galt?

 

Hva syns dere høres realistisk ut? Jeg selv aner egentlig ikke. Men syns jo hvordan jeg hadde det på den tiden med tanke på dette kan sammenlignes med hvordan jeg har det nå - jeg er hele tiden i verdens sentrum... på en måte...

 

Det ble kanskje litt selvmedlidende dette, men greia er vel først og fremst at jeg ikke forstår dette.

 

På barneskolen var det litt anderledes. Husker spesielt en gang da en yngre elev hadde snakket med fadderen sin, en eldre enn meg, om at jeg hadde banket og plaget han. Noe jeg ikke kan huske å ha gjort, da jeg ikke engang visste hvem denne var. Jeg fikk beskjed om at denne eldre skulle "ta" meg, og jeg var jo pissredd. Heldigvis holdt det med et slag i magen slik at jeg mistet pusten i ett minutt.

 

Ganske glad jeg har blitt voksen, selv om det faktisk er nå jeg trenger medisiner for å fjerne tanker om at familiemedlemmer skal drepe meg f.eks.

Anonymous poster hash: f6499...d82