Ekspertsvar Sosial fobi?

[Nycora]

Hei.

Hva gjør man med en person som en dag ønsker hjelp. Jeg bestiller legetime. Neste gang jeg prater med vedkommende, har hun ikke lenger noe problem, selv om alle ser at problemet er der. Hun blir sint på meg fordi jeg påpeker at hun er syk. Så går det kanskje en uke og hun ber meg på nytt om hjelp. Hun sover ikke, spiser lite, tørr ikke gå ut (har ikke vært ute på snart et år), virker deprimert, gjentar seg selv veldig mye, veldig mye som er galt.

 

Så blir hun med til legen hvor hun på nytt benekter at det er noe som feiler henne. Hvem i all verden er det som har sagt dette? Den personen må det være noe galt med? Hjelp, hva gjør jeg? Tror jeg blir gal hvis jeg skal fortsette å bry meg, men det er vanskelig å la det være også, hun har bare meg som kan hjelpe. Greier jo ikke å sitte å se på at min egen mor går nedenunder og hjem.

 

Det er også bare til meg hun snakker om dette, hun har hjemmesykepleie, men til dem bare smiler hun og glatter over alt. Alt er bare bra. Til meg sutrer og bærer hun seg hver gang jeg kommer på besøk. Jeg orker ikke å sitte å ikke gjøre noe, men her står jeg visst fast.

[Bella Dotte]

Snarere en personlighetsfortyrrelse.

[Nycora]

Snarere en personlighetsfortyrrelse.

Ja, kanskje det? Blir i hvert fall ikke klok på dette noen gang. Et håpløst tilfelle tror jeg. Jeg vet at hvis jeg setter hardt mot hardt og tvinger henne til å ta imot hjelp uansett hva hun sier, så vil hun aldri tilgi meg. Jeg vet ikke hvor mange mennesker opp igjennom årene hun har blitt sint/fornærmet på, og hun snakker aldri mere til dem. Låser døra rett foran øynene på folk som hun mener har gjort henne "urett". Det kan være bare en bagatell, som at noen har sagt noe hun ikke liker. Vet ikke om det går an å hjelpe slike mennesker?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ikke sosial fobi. Dett er noe langt mer alvorlig.

 

Det er nok ikke grunnlag for tvangsbehandling. Dermed forutsetter hjelp og bedring at hun selv ønsker hjelp. En moderat dose AP ville gjort mye positivt.

[Nycora]

Dette er ikke sosial fobi. Dett er noe langt mer alvorlig.

 

Det er nok ikke grunnlag for tvangsbehandling. Dermed forutsetter hjelp og bedring at hun selv ønsker hjelp. En moderat dose AP ville gjort mye positivt.

Jeg vet ikke hva som er galt, vet bare at hun blir verre ettersom årene går. Hun har alltid levd i sin egen "boble" (les: hus). Ingen visste faktisk at jeg var født, (utenom far og søsken), før jeg var 3 måneder gammel, det sier kanskje litt?

 

Opp gjennom årene har hun vekslet mye i form. Stengte seg inne i måneder/ år, for så å glimte til å besøke flere "venner" i en uke. Så ble hun den gamle "gode" igjen. Paranoid, stengte til og med faren sin ute når han kom på besøk. På kveldene, da jeg var ganske liten, fikk jeg ofte beskjed om å gjemme meg i et skap på loftet, der måtte jeg være til "faren" var over. Det var mørkt og hun påstod at det var farlige mennesker ute. Jeg kunne ligge i dette skapet i flere kvelder og netter fordi hun var sikker på at det var noen som var ute etter å "ta" oss.

 

Nå, som hun begynner å bli gammel, så nekter hun å gå ut, samme hva jeg sier til henne så kommer det vrangforestillinger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Hun har meninger om folk som er helt på trynet. Ikke blir hun jo bedre når hun ikke har kontakt med omverdenen.

 

Tross dette, jeg er glad i min mor. Egentlig så er hun en snill person, bare veldig redd og mistenksom. Hun har aldri gjort meg noe vondt, jeg ser bare at hun er syk og har vært det hele livet. Får litt vondt fordi jeg har forsøkt å hjelpe henne siden jeg kunne gå, og helt til nå. Jeg når bare ikke fram, uansett hva jeg gjør og sier, så blir det galt.

 

Jeg har ap liggende, kanskje jeg skulle gi henne noen piller? Hun kommer i hvert fall aldri til å ta imot noe mere fra lege eller andre. Hun er altfor mistenksom til å ta imot hjelp. Stoler ikke på andre enn meg, eller knapt nok det.

 

Tror du at jeg kan skrive et brev til fastlegen hennes og fortelle situasjonen? Fastleger er kanskje ikke pliktige til å si dette til den det gjelder? Gjør jeg det og mor får vite det, tror jeg at hun blir enda mindre mottakelig for hjelp, og hun vil i hvert fall aldri igjen stole på meg. Jeg synes mest synd på min far oppe i alt dette. Han sitter der og blir mere og mere tiltaksløs stakkar. Jeg må gjøre noe, men hva???

[frosken]

Jeg får tanker om at du trenger å jobbe med å akseptere at du ikke kommer til å kunne løse din mors problemer. Konsentrer deg om ditt eget liv og la henne og din far håndtere sine problemer. Vær sammen med din mor de gangene du har tenkt til å gjøre det, men slutt med å forestille deg at dette er løsbart.

 

Tror jeg :-)

[Nycora]

Jeg får tanker om at du trenger å jobbe med å akseptere at du ikke kommer til å kunne løse din mors problemer. Konsentrer deg om ditt eget liv og la henne og din far håndtere sine problemer. Vær sammen med din mor de gangene du har tenkt til å gjøre det, men slutt med å forestille deg at dette er løsbart.

 

Tror jeg :-)

Kanskje kan jeg akseptere at det ikke går an å forandre, eller hjelpe min mor. Det tror jeg vel heller ikke, innerst inne i hvertfall.

 

Men min far? Han har hele tiden, mens han var i stand til det, gått på fjellet, fisket, jaktet, arbeidet og gjort det han kunne for å holde seg borte fra hjemmet. Heldigvis fikk jeg være med når det passet seg sånn, selv om mor ble mere eller mindre "gal"av det også.

 

Nå har han vanskeligheter med å gå, så han kan ikke lenger "stikke av", slik som jeg heldigvis kan. Han sitter der dag ut, og dag inn og hører på ( vrang) forestillingene til min mor. Han  vil heller ikke bli med meg ut, fordi han må passe på mor, hun kan ikke være alene.

 

Jeg har nok en liten nedtur selv nå, da blir alt dette også verre. Skal se til å arbeide meg opp igjen.

 

Tenkte forresten å ha froskelår til frokost i morgen, så du må passe deg :-).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke hva som er galt, vet bare at hun blir verre ettersom årene går. Hun har alltid levd i sin egen "boble" (les: hus). Ingen visste faktisk at jeg var født, (utenom far og søsken), før jeg var 3 måneder gammel, det sier kanskje litt?

 

Opp gjennom årene har hun vekslet mye i form. Stengte seg inne i måneder/ år, for så å glimte til å besøke flere "venner" i en uke. Så ble hun den gamle "gode" igjen. Paranoid, stengte til og med faren sin ute når han kom på besøk. På kveldene, da jeg var ganske liten, fikk jeg ofte beskjed om å gjemme meg i et skap på loftet, der måtte jeg være til "faren" var over. Det var mørkt og hun påstod at det var farlige mennesker ute. Jeg kunne ligge i dette skapet i flere kvelder og netter fordi hun var sikker på at det var noen som var ute etter å "ta" oss.

 

Nå, som hun begynner å bli gammel, så nekter hun å gå ut, samme hva jeg sier til henne så kommer det vrangforestillinger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Hun har meninger om folk som er helt på trynet. Ikke blir hun jo bedre når hun ikke har kontakt med omverdenen.

 

Tross dette, jeg er glad i min mor. Egentlig så er hun en snill person, bare veldig redd og mistenksom. Hun har aldri gjort meg noe vondt, jeg ser bare at hun er syk og har vært det hele livet. Får litt vondt fordi jeg har forsøkt å hjelpe henne siden jeg kunne gå, og helt til nå. Jeg når bare ikke fram, uansett hva jeg gjør og sier, så blir det galt.

 

Jeg har ap liggende, kanskje jeg skulle gi henne noen piller? Hun kommer i hvert fall aldri til å ta imot noe mere fra lege eller andre. Hun er altfor mistenksom til å ta imot hjelp. Stoler ikke på andre enn meg, eller knapt nok det.

 

Tror du at jeg kan skrive et brev til fastlegen hennes og fortelle situasjonen? Fastleger er kanskje ikke pliktige til å si dette til den det gjelder? Gjør jeg det og mor får vite det, tror jeg at hun blir enda mindre mottakelig for hjelp, og hun vil i hvert fall aldri igjen stole på meg. Jeg synes mest synd på min far oppe i alt dette. Han sitter der og blir mere og mere tiltaksløs stakkar. Jeg må gjøre noe, men hva???

Ja, du kan gi alle disse opplysningene til fastlegen hennes. Han kan nyttiggjøre seg denne informasjonen uten at han trenger å nevne at det kom fra deg.

 

Uansett hvordan du måtte klare å få henne til å ta AP (antiskeptika), vil det kunne gjøre situasjonen en del lettere  - ikke minst for din ansvarsbevisste far som tar ansvar for sin kone som ikke gir han annet enn smerte og bekymringer.

 

Du aner ikke hvor mange slike ansvarsfulle ektefeller jeg møter i løpet av et år. Jeg har stor respekt for dem samtidig som jeg inne i meg gremmes for deres ødelagte liv.

[Nycora]

Ja, du kan gi alle disse opplysningene til fastlegen hennes. Han kan nyttiggjøre seg denne informasjonen uten at han trenger å nevne at det kom fra deg.

 

Uansett hvordan du måtte klare å få henne til å ta AP (antiskeptika), vil det kunne gjøre situasjonen en del lettere  - ikke minst for din ansvarsbevisste far som tar ansvar for sin kone som ikke gir han annet enn smerte og bekymringer.

 

Du aner ikke hvor mange slike ansvarsfulle ektefeller jeg møter i løpet av et år. Jeg har stor respekt for dem samtidig som jeg inne i meg gremmes for deres ødelagte liv.

Takk for svar! Jeg skal skrive et brev til fastlegen og forklare situasjonen, så få vi se hva som skjer. Ja, far får også sitt liv ødelagt, han som elsker å være ute i naturen og dra på turer. Så pga han skal jeg forsøke å få mor i litt bedre form, hvis det er mulig da. Takk igjen !