Ekspertsvar Jeg er redd for å dø, men tenker noen ganger at det kunne vært deilig!

[idefixa]

Jeg er 40 år, og voksen!

 

Det blir jeg også påmint om når de irrasjonelle tankene blir for psyke for omgivelsene.

 

Jeg har vært redd siden jeg var liten, har trodd at jeg har hatt utallige skrekkelige sykdommer, funnet at symptomene har vært helt identisk osv, osv.

 

NÅ har jeg gått til behandling i ca et halvt år, jeg har tatt blodprøver, blodtrykk, GU, ja, til og med vært hos tannlege. Jeg feiler ingenting fysisk... eller ? kan jeg være sikker på det?

 

Jeg går i kognitiv terapi, og det hjelper, men jeg blir fryktelig fortvilt av alle tilbakeslag, når tankene lammer, og jeg ikke klarer å bruke teknikkene.

 

Har mye diffuse symptomer fra magen, veldig vekslende avføring, farge, konsistens osv. Det hører med til historien at jeg får akutt diare når angsten tiltar, og når det skjer, tror jeg at dette er symptom på kreft i bukspyttkjertelen- som jo nærmest er en dødsdom, så får jeg angst for diare, som gir mer diare......

 

Det er et helvete, her lever jeg i et supert- tilsynelatende- ekteskap, har tre flotte barn, og alt er velstand, men jeg, jeg gleder meg ikke. jeg ER. ER veldig redd for å dø, og kaster bort masse tid på å være redd.....

 

Og, noen ganger tenker jeg at kanskje det er eneste da man får fred?

[ISW]

Hei,

 

Jeg tror det er ganske så vanlig, og når man har dødsangst så melder det seg jo en rekke eksistensielle spørsmål. Noe helt annet er jo hvis man aktivt planlegger å ta livet sitt, men jeg regner med at det ikke gjelder deg. Da trenger man jo hjelp raskt.

 

Dette med å leve vs å dø er jo noe som filosofer har lurt på i årtusener. Man må jo skape en mening med sin tilværelse, og så gjelder det å finne ut hvordan. Her er det viktig å få hjelp, for livet er så stort og mulighetene så mange at man ofte går seg litt vill og ender opp med å føle livet meningsløst.

 

Vissheten om at man en gang skal dø, og i ytterste konsekvens; at man faktisk besitter muligheten til å ta livet sitt, er (utrolig nok) noe som kan brukes til å sette mer pris på livet. Man kan sette mer pris på dagen i dag, for man vet at livet kan være kort.

 

Når det gjelder å bli sliten av helseangsten (som stort sett alltid bunner ut i en angst for å dø): Ja, det er slitsomt. Jeg har helseangst selv, så jeg vet det meget godt. Spørsmålet er; skal du bruke hele livet ditt på å unngå å dø? Da blir livet fryktelig slitsomt, og prosjektet i seg selv er meningsløst, for det er ingen ting (foruten å unngå å gjøre åpenbart farlige ting, samt å unngå å ta ditt eget liv, selvsagt) du kan gjøre for å gjøre livet ditt lengre. Du nevner kreft i bukspyttkjertelen. Om du har kreft i bukspyttkjertelen dør du uansett, det er likegyldig om sykdommen oppdages sent eller tidlig. Det kan sammenlignes med at bilen din mister styringen og du kjører i en fjellvegg. Du sjekker ikke bremsene og rattstammen på bilen din hver dag. Det samme burde gjelde din bukspyttkjertel.

 

Angst gir diare, og du legger merke til det. Hadde du vært bekymret for hjertet ditt, hadde det vært den ledsagende hjertebanken som hadde stresset deg. Du har nok blitt veldig flink til å overvåke alt angsten din gjør med deg, som igjen forsterker angsten.

 

Du lever i dag. Nyt dagen for du vet ikke om du lever i morgen. Satt på spissen selvsagt, men du kan ikke kontrollere døden. Uavhengig av om å dø er en frykt eller et mål, blir det meningsløst å kontrollere noe som er ukontrollerbart. Det koster deg bare tid og krefter. Veldig mye av begge deler.

 

Målet ditt er å leve. Med dine tre flotte barn. Du aner ikke hvor lenge du får være blant oss, og du aner ikke om barna dine får leve lenge. Ta sunne, rasjonelle forhåndsregler (f.eks ikke røyke, drikke moderat, ikke gå alene på skumle steder om natten, bruk sikkerhetsbelte, alle disse tingene som vanlige mennesker gjør for å sikre seg selv). Mer får du faktisk ikke gjort, du kommer til et punkt hvor "payoff" for innsatsen du legger i å ikke dø, overstiger nytteverdien. Og da skjer det som skjer nå, du sliter deg ut for ingenting.

Endret 2. juli 2013 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre døde i ung alder, ene av hjertestans med hjertefeil og andre av hjerneslag i en alder av 39 år. Jeg kunne tatt en gentest, da begge tilfellene er arvelige. Men jeg velger å ikke gjøre det og leve livet når jeg har det, og ikke bekymre meg for at døden. Den kommer når den kommer uansett, og om jeg skal daue når jeg er 40, vil jeg ikke ha brukt 20 år på å være redd for å bli syk. Jeg vil heller leve hver dag og HER OG NÅ!  

Anonymous poster hash: cb3a3...cf8

[stjernestøv]

Kjenner igjen noe av den dødsangsten og angst for sykdommer, har og hatt det hele livet. Men jeg lever jo fremdeles, og tenker jeg har brukt mye unødig tid på å bekymre meg men ikke lett når det står på. Det beste er vel å tenke at vi skal dø alle sammen...før eller senere, det er livets gang. Men har tenkt mer på døden enn livet i dette livet tror jeg, hvordan det blir å dø. Jeg tror vi får det bra da heldigvis, men noen ganger er jeg redd det blir verre og. Men tror vi får det vi skaper og på astralplanet, gjelder å skape gode ting. Ting blir skapt fortere på den andre siden enn her, men vi skaper jo her og...saktere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For å bli kvitt disse plagene, må du akseptere at du er dødelig. Vi vet ikke om døden kommer i dag, i morgen eller om 40 år. I bare en minimal del av tilfellene har vi noen mulighet til å påvirke dette. Det eneste vi kan gjøre er å ikke røyke, være moderat med rusmidler, spise vanlig sunn mat, bevege oss en del hver dag, ferdes i trafikken med vett og ta de medisiner som legen evt anbefaler. Tross dette er det meste et spørsmål om flaks og uflaks.

 

Siden vi ikke kan gjøre mye med dette, må vi passe på å leve når vi gjør det. Vi må tro på et liv før døden :-)

[Bella Dotte]

Vi skal alle dø en dag.

 

Men alle de andre dagene skal vi ikke.

[rose23]

For å bli kvitt disse plagene, må du akseptere at du er dødelig. Vi vet ikke om døden kommer i dag, i morgen eller om 40 år. I bare en minimal del av tilfellene har vi noen mulighet til å påvirke dette. Det eneste vi kan gjøre er å ikke røyke, være moderat med rusmidler, spise vanlig sunn mat, bevege oss en del hver dag, ferdes i trafikken med vett og ta de medisiner som legen evt anbefaler. Tross dette er det meste et spørsmål om flaks og uflaks.

 

Siden vi ikke kan gjøre mye med dette, må vi passe på å leve når vi gjør det. Vi må tro på et liv før døden :-)

shit. Jeg gjør ikke noe av dette, annet at jeg stort sett holder fartsgrensen :-( Men jeg kan ha flaks for det....

[Dorthe]

Vi skal alle dø en dag.

 

Men alle de andre dagene skal vi ikke.

Tommelen opp for den  

[AnonymBruker]

Jeg har lest at innerst inne de vi som er redde for døden rett og slett redd for livet ?! Jeg klarte å tolke det da jeg var på mitt "dypeste"

Anonymous poster hash: 0cf0a...ef0

[AnonymBruker]

 

Jeg har lest at innerst inne de vi som er redde for døden rett og slett redd for livet ?! Jeg klarte å tolke det da jeg var på mitt "dypeste"

Anonymous poster hash: 0cf0a...ef0

 

 

Hadde du røyka hasj da?

Anonymous poster hash: c7b69...efb

[idefixa]

Først og fremst; tusen takk for svar! Det betyr mye å få noen andres tanker når man selv er helt på bærtur.

Var hos legen i går, og han har klemt og kjent på magen, fått servert symptomer i detalj, og er ikke bekymret for det samme som meg. Tvert i mot var det ingen grunn til videre undersøkelse.

 

Vips, så er diareen borte... ingen tvil om at den er tilknyttet angsten.

 

Nå, derimot, kjenner jeg meg stiv og støl i ryggen, som jo er et annet symptom... hhahaha, det måååå jo være noe.... Men, vet at aktivitet i det siste åpenbart er skyld i det, så det er greit ;-)

 

Til deg som skriver at man kanskje er litt redd for livet... det hang jeg meg opp i! Jeg tror det er noe sant i det, livet er mektig, mennesker mange, og en selv en liten brikke i det hele....

 

OG; til deg som sier at en dag skal vi dø, alle de andre skal vi ikke... HERLIG og TAKK! Så enkelt og så sant! Jeg skal ta med meg de ordene, har til og med en sanse påminner, som skal minne meg på det, flere ganger for dagen.

 

Og, tusen takk til alle som ville skrive noen ord til et menneske i mørke, det går mye bedre nå :-)