Slutte med AP?

[stjernestøv]

Leste at det var en myte at man måtte ta AP livet ut, men når er en god tid å slutte? Hvor lenge må man være stabil?

[ISW]

Kommer ikke det veldig an på tilstanden din?

 

For min egen del (men da snakker vi om SSRI og ikke AP) så er jeg fullt inneforstått med at jeg må bruke dette medikamentet veldig lenge. Nå gjør det igrunn ikke så mye, ettersom jeg ikke har noen bivirkninger (foruten plagen med å måtte ta med seg medikamenter på ferie, huske å ta pillene, etc.) og selvfølgelig koster det litt.

 

Men - hva er årsaken til at du vil slutte? Plagsomme bivirkninger? Dårlig effekt?

 

Jeg tror det er viktig for deg at du har en god dialog med din behandlende lege - han vil kunne svare deg eksakt på spørsmålene dine. Hvis du opplever at medikamentene gir mye bivirkninger eller dårlig effekt er det tilsvarende viktig at du sier fra, slik at det kan gjøres korreksjoner. Det er jo slik at medisiner skal være mest mulig bivirkningsfrie - slik at de om nødvendig kan brukes livet ut.

[stjernestøv]

Kommer ikke det veldig an på tilstanden din?

 

For min egen del (men da snakker vi om SSRI og ikke AP) så er jeg fullt inneforstått med at jeg må bruke dette medikamentet veldig lenge. Nå gjør det igrunn ikke så mye, ettersom jeg ikke har noen bivirkninger (foruten plagen med å måtte ta med seg medikamenter på ferie, huske å ta pillene, etc.) og selvfølgelig koster det litt.

 

Men - hva er årsaken til at du vil slutte? Plagsomme bivirkninger? Dårlig effekt?

 

Jeg tror det er viktig for deg at du har en god dialog med din behandlende lege - han vil kunne svare deg eksakt på spørsmålene dine. Hvis du opplever at medikamentene gir mye bivirkninger eller dårlig effekt er det tilsvarende viktig at du sier fra, slik at det kan gjøres korreksjoner. Det er jo slik at medisiner skal være mest mulig bivirkningsfrie - slik at de om nødvendig kan brukes livet ut.

 

Har bare lest ting om medisiner, kunne til og med dø. Og jeg savner å svinge skikkelig høyt opp, slik at alt bare er topp og jeg er veldig glad. Dessuten savner jeg følelsene mine, det å gråte f.eks. Eneste følelsen jeg har hatt på AP er angst, og da tror jeg jeg tok for lite. Nå har jeg bare lyst å spise igjen, får cisordinol depot nå og tar zeldox i tilegg, forstår ikke hvorfor jeg skal ta zeldox da. Spisingen er det verste tror jeg, klarer ikke stoppe.

[ISW]

Har bare lest ting om medisiner, kunne til og med dø. Og jeg savner å svinge skikkelig høyt opp, slik at alt bare er topp og jeg er veldig glad. Dessuten savner jeg følelsene mine, det å gråte f.eks. Eneste følelsen jeg har hatt på AP er angst, og da tror jeg jeg tok for lite. Nå har jeg bare lyst å spise igjen, får cisordinol depot nå og tar zeldox i tilegg, forstår ikke hvorfor jeg skal ta zeldox da. Spisingen er det verste tror jeg, klarer ikke stoppe.

 

Omtrent alle medisiner brukt i psykiatrien har en eller annen form for plutselig død som bivirkning, heldigvis er dette svært sjeldent og kan jo stort sett sees bort fra. Men ja, det kan være skremmende lesning. Legen min ville en gang teste ut Seroquel på meg, medisinen hadde "suicidal atferd", nettopp det jeg frykter mest av alt, som "vanlig bivirkning" (var visstnok en feilmerking fikk jeg vite i ettertid), men no more Seroquel til meg får heller tåle litt angst.

 

Jeg ville tatt dette opp med legen hvis jeg var deg. Det finnes jo diverse AP som også virker dempende på angst. Nå er det jo slik med følelser at de gjerne blir tatt litt med i "dragsuget" med slik behandling, men så ille som dette skulle det jo ikke være?

[stjernestøv]

Omtrent alle medisiner brukt i psykiatrien har en eller annen form for plutselig død som bivirkning, heldigvis er dette svært sjeldent og kan jo stort sett sees bort fra. Men ja, det kan være skremmende lesning. Legen min ville en gang teste ut Seroquel på meg, medisinen hadde "suicidal atferd", nettopp det jeg frykter mest av alt, som "vanlig bivirkning" (var visstnok en feilmerking fikk jeg vite i ettertid), men no more Seroquel til meg får heller tåle litt angst.

 

Jeg ville tatt dette opp med legen hvis jeg var deg. Det finnes jo diverse AP som også virker dempende på angst. Nå er det jo slik med følelser at de gjerne blir tatt litt med i "dragsuget" med slik behandling, men så ille som dette skulle det jo ikke være?

 

Jeg tar seroquel om kvelden for å sove, jeg liker den men tror den gir meg hjertebank når jeg legger meg. Det må være den.

 

Nei skal vel ikke være så ille, har ikke grått siden jeg begynte med AP der jeg var innlagt sist. Gråt fordi jeg skulle begynne med dem, trodde jeg kom til å dø men gjorde jo ikke det. Men savner følelsene mine, annet enn angst. Skal ta det opp med behandleren min.

 

Men hvis noen dør kommer ikke jeg til å gråte, tenker på det. Det vil jo folk reagere på.

Endret 5. juli 2013 av stjernestøv

[frosken]

Leste at det var en myte at man måtte ta AP livet ut, men når er en god tid å slutte? Hvor lenge må man være stabil?

Man må i allefall være stabil _mye_ lenger enn du har vært det. Bortkastet å spekulere på seponering nå igjen :-)

[stjernestøv]

Man må i allefall være stabil _mye_ lenger enn du har vært det. Bortkastet å spekulere på seponering nå igjen :-)

 

Ok

[ISW]

Tenkte bare å si litt om følelser.

 

Det er kanskje ofte slik at man føler seg følelsesløs, men at man i realiteten ikke er det? Når angsten river og sliter i meg som verst, kan jeg også føle meg "nummen" og likegyldig, uten at jeg egentlig er det. Det gir seg etter et par timer da, uansett.

 

Jeg tror nok du ville opplevd følelser hvis noen som sto deg nær gikk bort. Men angsten kan jo uansett være en nokså overveldende følelse som ofte står ganske i sentrum, når man plages med slikt. Kan jo være at når angsten din går bort, at flere vanlige følelser merkes bedre?

[stjernestøv]

Tenkte bare å si litt om følelser.

 

Det er kanskje ofte slik at man føler seg følelsesløs, men at man i realiteten ikke er det? Når angsten river og sliter i meg som verst, kan jeg også føle meg "nummen" og likegyldig, uten at jeg egentlig er det. Det gir seg etter et par timer da, uansett.

 

Jeg tror nok du ville opplevd følelser hvis noen som sto deg nær gikk bort. Men angsten kan jo uansett være en nokså overveldende følelse som ofte står ganske i sentrum, når man plages med slikt. Kan jo være at når angsten din går bort, at flere vanlige følelser merkes bedre?

 

Men jeg har ikke angst hele tiden nå, det er bare innimellom og visst jeg stresser for mye. Jeg kjenner glede men ikke tristhet, før medisinene var jeg trist mye og gråt ofte. Ble lett rørt noe jeg ikke blir lenger, det er som jeg har forandret personlighet.

[ISW]

Men jeg har ikke angst hele tiden nå, det er bare innimellom og visst jeg stresser for mye. Jeg kjenner glede men ikke tristhet, før medisinene var jeg trist mye og gråt ofte. Ble lett rørt noe jeg ikke blir lenger, det er som jeg har forandret personlighet.

 

Her ville jeg nesten sagt at du hadde et luksusproblem, men jeg skjønner at det ikke er riktig så enkelt.

 

Irrasjonell tristhet, i likhet med irrasjonell angst og irrasjonelle tanker er ikke en nødvendig del av livet. Men når man går med en lidelse i lang tid, opplever man nesten at man begynner å sympatisere med de unødvendige tankene. Litt som en form for "Stockholm-syndrom", hvis du vet hva det er.

 

Denne bekymringen din blir litt som om jeg skulle tenke at "når jeg får angsten min behandlet, vil jeg da ikke bli redd hvis jeg ser en ulv i skogen"? Sannheten er vel mer i retning av at hvis man opplever en reell grunn til å være trist (f.eks et dødsfall i familien) så vil du nok greie å gråte.

 

Men - det er ingen grunn til å skulle gå og kjenne på tristhet i hverdagen. Det er ikke en nødvendig del av livet. Se på medisinene dine litt som en form for "pacemaker" som hindrer humøret ditt i å bli for lavt, akkurat som en pacemaker hindrer hjerterytmen i å bli for lav.

 

Men, når man går over lang tid og kjenner på negative følelser, er det nok ganske vanlig å føle seg litt "ensom" når de forsvinner.

[motorPrøysen]

Flat affekt er på antipsykotika er desverre en realitet for mange. Til syvende og sist blir det en avveining mellom i hvilken grad medisinen demper plagsomme symptomer vs. hvor plagsomme bivirkningene er. Ingen av oss her ute på Internett kan gi deg svaret på hvordan du finner den balansen.

[stjernestøv]

Her ville jeg nesten sagt at du hadde et luksusproblem, men jeg skjønner at det ikke er riktig så enkelt.

 

Irrasjonell tristhet, i likhet med irrasjonell angst og irrasjonelle tanker er ikke en nødvendig del av livet. Men når man går med en lidelse i lang tid, opplever man nesten at man begynner å sympatisere med de unødvendige tankene. Litt som en form for "Stockholm-syndrom", hvis du vet hva det er.

 

Denne bekymringen din blir litt som om jeg skulle tenke at "når jeg får angsten min behandlet, vil jeg da ikke bli redd hvis jeg ser en ulv i skogen"? Sannheten er vel mer i retning av at hvis man opplever en reell grunn til å være trist (f.eks et dødsfall i familien) så vil du nok greie å gråte.

 

Men - det er ingen grunn til å skulle gå og kjenne på tristhet i hverdagen. Det er ikke en nødvendig del av livet. Se på medisinene dine litt som en form for "pacemaker" som hindrer humøret ditt i å bli for lavt, akkurat som en pacemaker hindrer hjerterytmen i å bli for lav.

 

Men, når man går over lang tid og kjenner på negative følelser, er det nok ganske vanlig å føle seg litt "ensom" når de forsvinner.

Det er vel et luksusproblem for jeg trenger ikke å gråte, men det var godt av og til husker jeg. Men vil ikke være overfølsom igjen...det er ikke det. Da jeg gikk på medisiner for en del år siden og mistet jeg et nært familiemedlem, jeg gråt ikke. Det synes jeg var ubehagelig at alle la merke til, som om jeg var en kald fisk.

[stjernestøv]

Flat affekt er på antipsykotika er desverre en realitet for mange. Til syvende og sist blir det en avveining mellom i hvilken grad medisinen demper plagsomme symptomer vs. hvor plagsomme bivirkningene er. Ingen av oss her ute på Internett kan gi deg svaret på hvordan du finner den balansen.

Du har et poeng der, jeg må vel finne ut av det selv.

[frosken]

Du har et poeng der, jeg må vel finne ut av det selv.

Finne ut av det selv, men i samarbeid med din behandler over lang tid :-)

[stjernestøv]

Finne ut av det selv, men i samarbeid med din behandler over lang tid :-)

 

Ja, får samarbeide med behandleren

[serenity777]

Hvilke kilder var det som sa att AP er noe man kan slutte med? Du må ikke ta alt for god fisk, spesielt i denne internettidsalderen, hvor alle som mener noe kan presentere "forskning" for sin egen del.

 

Jeg har i alle fall tenkt å fortsette med mine AP, du gjør jo selvfølgelig som du vil, men husk att hver psykose setter deg tilbake i funksjon og evner.

[stjernestøv]

allerede her ville jeg slutte, det er noen år siden. Har vært mye frem og tilbake. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (7 minutter siden):

allerede her ville jeg slutte, det er noen år siden. Har vært mye frem og tilbake. 

Å enda har du ikke lært?

Anonymkode: 1cb63...684

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å enda har du ikke lært?

Anonymkode: 1cb63...684

Det er vel hvordan jeg blir på ap. Klarer jo ikke gråte. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (50 minutter siden):

Det er vel hvordan jeg blir på ap. Klarer jo ikke gråte. 

Så gråte er viktigere enn å være psykotisk?

Anonymkode: 1cb63...684