Ekspertsvar Psykisk problem i familien som jeg er så frustrert over.

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere skrevet om hvordan han i fylla har kommet med trusler om drap og å gå ut med et "smell" .Heldigigvis har han ikke tilgang til våpen og det er nok bare snakk. Men tenk hvor jævlig det er å høre han rope at ring politiet for nå skal jeg drepe pappa. Det skjedde heldigvis ingenting da.Men jævlig var det.

 

 

Vi var alle så glad når broren min etter å ha bodd hos faren min i lengre tid hadde fått seg en leilighet og ting skulle gå bedre. Det var i grunn et helvete da og en lettelse at dette problemet nå er borte. Det er sånn det har blitt nå. Han er ikke lenger den broren jeg er kjempeglad i og genuint likte. Morsom ,hyggelig ,snill ,ekstremt inntelligent ,lysende karriere og ekstremt lovende, Rett og slett en person det var umulig å ikke like.Dette er en situasjon som har pågått i nesten 10 år.

 

 

Broren min er blitt betraktelig verre psykisk over tid nå. Han lever på mange måter som et dyr hvor han ikke ivaretar sin egen hygiene, Rydder eller vasker og rommet hans ser ut som et søppeldynge.Han tisser i tom melkekarton fordi han ikke gidder å gå ned i kjellern. .Han drukner seg i nettspill og forbruker tide på det og er fullstendig avhengig. I tillegg så drikker han ganske mye. Han mistet nylig leiligheten og jeg var den som måtte gjøre alt. Han gjorde ingenting og jeg ga opp å mase. Jeg har egentlig mitt eget liv og sliter selv psykisk i perioder så å håndtere dette problemet er noe jeg egentlig ikke har resssurser til å gjøre. Det ødelegger også det gode forholdet vi engang har hatt når jeg tar ansvar for alt. Han har heller ingen inntekt og jeg må faktisk mase på han i evigheter for å at han skal kunne gidde å skrive under på søknadspapirer. Jeg har fullmakt og ordner nå sånne ting for han. Når jeg sier hvor vanskelig og krevende det er for meg og pappa og leve i dette kaoset sier han at han skal ta livet sitt så vi blir kvitt han.

 

Det som gjør det hele verre er at han nå har flyttet inn til faren min og denne situasjonen er vanskelig for oss alle. Han bare snylter på han og har ikke engang klart å søke sosialhjelp før ganske seint og ting begynte først å skje etter at jeg fikk denne fullmakten. En kunne kanskje se i gjennom med dette hvis han ikke kunne være så ufin og agressiv.. Det er skummelt å mase eller kritisere på han for han reagerer med agresson. Han blir rasende når jeg feks snakker om denne leiliigheten hans.. Og hvis han sier han skal gjøre noe så tar det evigheter med mas og sånt før han faktisk gjør det. Det virker som det er et enormt prosjekt for han bare å putte i oppvaskmaskinen eller helt enkle ting. Hans mønster er at han har en ekstrem unngåelsestaktikk når det gjelder ting som gir han angst. Han klarer ikke å forholde seg til det å stikker hodet helt i sanden. I fylla kan han si de mest horrible ting og ønsker bevist å såre. Han kan bruke ekstremt sensitive vonde opplevelser mot en.

Pappa har gitt han opp helt og orker ikke mase eller forholde seg til situasjonen og når han trenger hjelp til noe så spør han heller.meg. Jeg tror denne situasjonen også har påvirket pappa som lever som en eremitt og han har også sluttet å ivareta seg selv og har nå mistet 2 tenner også går han ikke til tannlegen engang. Jeg gir egentlig broren min skylden for dette også da faren min var en ordentlig ,ekstremt pertentlig og skikkelig person. Hadde dette vært meg ville jeg kastet han ut. Jeg ville stilt krav og presset mye hardere. 

 

Det som nå er skummelt er hvordan agressjonen også er blitt fysisk. Jeg må ta litt av skylden at jeg har vært så dum å faktisk drikke med han. Det går ikke lenger i det hele tatt for det blir aldri hyggelig lenger. Bare krangling og jeg har sikkert min del  i noe av det også. Jeg blir så forbanna innimellom og kan si hvor egoistisk,idiot og ond og slem og uansvarlig han er. Nå har det dessverre eksalert og han ved flere anledninger faktisk brukt vold og slått meg for bagatellmessige ting.Det er gjerne dytting . Han slår aldri med knyttneve men med flat hånd og jeg har nesten aldri fått særlig blåmerker for han slår ikke hard. Så det gjør ikke grusomt vondt eller noe sånt men er skremmende uansett. Det har heller ikke skjedd mange ganger, Jeg hadde gjemt vodkaen førr jeg la meg og han ble så rasende at jeg løp ned på rommet og låste døren. Han fortsatte å banke og var helt vill og hadde tenkt å skru opp døren. Så jeg ga bare opp og ga han den. Dette skjer aldri når han er edru heldigvis og han sier alltid unnskyld dagen d erpå.. Og han har heller aldri vært fysisk mot faren min. Pappa sier han ville blitt gal hvis han skulle irritere seg over dette.

 

Han har nå begynt et behandlingsopplegg. Tidligere har han droppet ut. .Jeg tror ikke han klarer å være helt ærlig så de ser ikke hvor ille det faktisk er. Han har heller ingen tro på behandling tydeligvis og sier han må kun dra dit fordi han må pga NAV. Jeg har strukket meg så lang at jeg snart ikke orker mer. Jeg bor et helt annet sted og jeg har faktisk kjørt han så han faktisk skal klare å komme seg til behandling. Egentlig tenker jeg at han burde vært blitt innlagt.

 

Han har fått flere diagnoser men føler ingen av de stemmer. Problemene kommer på bakgrunn av unngåelsestaktikken han har. iforhold til problemer. En av disse er at han drukner seg i nettet og kan bli ekstremt opptatt av ulike ting. Nå er dette spillet, tidligere har det vært at han har druknet seg i historie,politikk,tv-serier, Han hadde til og med en periode hvor han var helt sykelig opptatt av ozonlaget og verdensrommet. Det var det eneste han snakket om og han leste alt han kunne finne om det.

Den siste psykiateren han var hos nevnte ordet psykose. Det tror jeg ikke stemmer. Han har ikke forvrengt virkelighetsoppfattning,hallusinerer eller noe sånt, Det handler vel mer om virkelighetsflukt at han blir opphengt i ting i perioder. Egentlig har jeg lyst å fortelle alt til legen hans men jeg tør ikke. Da vil han hate for meg alltid. Det har han faktisk sagt også helt edru og at gjør jeg noe sånt er jeg ikke søsteren hans lenger.Legen hans er dessuten den eneste det virker som han har litt tillitt til og det vil også bli ødelagt hvis jeg blander meg inn i det. Og hvis legen hans får vite enkelte detaljer og det vil komme frem i samtalene mellom de vil han skjønne at det er meg som har tystet,.

 

 

Når jeg leser igjennom dette så ser jeg at jeg ikke tegner et særlig flatterende bilde. Og kanskje det ikke er så ille som jeg beskriver ,jeg vet ikke. Jeg er bare så utrolig lei,sliten,bekymret og egentlig ganske rasende også så innlegget mitt er nok preget av det.Jeg har gitt ut alt for mye detaljer og burde vært mer generell men det har jeg jo vært tidligere. Engang snakket jeg med legen hans men jeg var bare generell og bekymret og sa ikke hvor ille det egentlig var. Heldigvis frekventerer han ikke denne siden så han finner det ikke ut.

 

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ. Dette er så vanskelig.!!!!!

Anonymous poster hash: d65d2...025

Anonymous poster hash: d65d2...025

[AnonymBruker]

Ang. psykose: du kan jo egentlig ikke vite om han har forvrengt virkelighetsoppfatning (i psykotisk forstand) eller om han hallusinerer. Det kan være vanskelig for ufaglærte å se dette - stol på ekspertene du. Uansett så syns jeg det du sier om funksjonsevnen tyder på psykose. Uten at jeg er noen ekspert i det hele tatt, selvsagt.

 

Det jeg ville gjort, var å lagt sjelen min i en tvangsinnleggelse.

Anonymous poster hash: 0b590...a8f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så lenge dere syr puter under armene på han, vil denne adferden bare oppmuntres og forsterkes.

 

Du må trekke deg ut og la han ta ansvar for seg selv. Da kommer det til en krise, men en kommer ikke utenom det om ting skal endre seg.

 

Kutt all kontakt og be han oppsøke hjelp selv.

[ISW]

Tenkte ikke å skrive så mye om broren din, men heller litt om deg:

 

Det er deg som er viktig her. Det blir gjerne slik når familiemedlemmer blir syke (egentlig uavhengig av hvilken sykdom man har) at man tar et veldig stort forsørgeransvar for vedkommende. Det er jo klart, i en familie skal man støtte hverandre i tykt og tynt, men det kommer til en grense hvor man selv egentlig bare må melde pass og la helsevesenet ta over. Jeg tror du nå har kommet til dette punktet og vel så det.

 

Når det kommer til psykiske lidelser blir det gjerne litt ekstra jævlig fordi man selvfølgelig ønsker å se den personen man var glad i komme tilbake. Men man må nesten ha tillit til at legen greier denne jobben bedre enn en selv.

 

Jeg ser jo at både du og faren din nå begynner å bli alvorlig slitne av dette. Dere kan ikke risikere at denne situasjonen spiser dere begge opp og at dere selv får alvorlige symptomer. Jeg ser jo at broren din truer med både det ene og det andre, for å få viljen sin. Så lenge han ser en respons hos dere, kommer han aldri til å slutte med det.

 

Følg rådet fra dr. Dahl. Kutt all kontakt, så lenge han ser at han kan få gjennomslag for sine trusler og meninger, vil han aldri slutte. Man må nesten bare ta sjansen, kutte kontakten og la han selv oppsøke hjelp. Det er nok på lang sikt det beste man kan gjøre for han, men ikke minst for dere selv.

[frosken]

Jeg synes det er vondt å lese hvordan dere alle har latt dere fange inn i et destruktivt samspill med broren din. Sannsynligvis er eneste løsning at du trekker deg helt ut av dette, men jeg lurer på om du klarer det uten at faren din gjør det samme. Hva tror du faren din ville si til deg om du sa at du hadde bestemt deg for å kutte all kontakt med broren din en periode fordi det virker ødeleggende både for deg og han slik dere nå holder på? Ville faren din ha forståelse for dette og støtte ditt valg?

 

Det er synd at det har gått så langt at han har flyttet tilbake til din far. Han burde så avgjort ikke bo hjemme.

 

Jeg synes for øvrig du bør skrive et brev til hans fastlege og fortelle fullt ut hvordan dette er. Du kan be fastlegen om at han ikke forteller din bror om brevet, da det i motsatt fall kan oppstå store konflikter mellom din bror og deg. Hvis du samtidig forteller at din bror av og til bruker fysisk vold, så vil hans fastlege måtte sørge for at han ikke får vite at du har skrevet brev.

 

Bortsett fra et slikt brev, en samtale med din far og en oppfordring til din bror om å søke hjelp  - så synes jeg du skal holde deg langt unna dette en lang periode, f.eks. et år i første omgang.