Hvordan bli kvitt "innlærte" tanker?

[AnonymBruker]

De fleste har sikkert hørt at man skal utfordre negative tanker om seg selv, men hva om disse tankene er noe andre har lært en? At det er et budskap man har fått høre gang på gang gjennom oppveksten?

 

 

Hvordan blir man kvitt tanker som ikke behøver å stemme, men som allikevel har blitt godt preget inn i en?

 

For å ta et litt enkelt eksempel, tenk dere en person som er oppvokst i en sekt. Som tenåring eller voksen bestemmer denne personen for å bryte med sekten, helt uten hjelp fra andre. Livet utenfor går bra en stund, men så begynner denne personen å lure. "Tenk om det de sa var sant?" "Tenk om jeg lever helt feil?" Man begynner å lure på om man skulle beholdt verdensbildet fra barndommen, for selv om det på mange måter føles galt, er det det eneste verdensbildet man kjenner til?

 

Hva kan være lurt å gjøre i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 9b830...c69

[motorPrøysen]

 

De fleste har sikkert hørt at man skal utfordre negative tanker om seg selv, men hva om disse tankene er noe andre har lært en? 

Anonymous poster hash: 9b830...c69

 

 

Å utfordre og argumentere mot negative tanker, erstatte dem med positive osv. var en metode som var populær i tradisjonell kognitiv terapi. De siste årene har terapiformer som har en litt annen tilnærming blitt populære, f.eks. acceptance and commitment therapy (ACT), metakognitiv terapi og mindfulnessbaserte terapier. I disse terapiformene er poenget ikke å endre tankene, men å slippe dem til og akseptere dem, noe som paradoksalt nok ofte gjør at de mister kraft. Tankene kan være som de er, men du har fortsatt kontroll over adferden din og kan jobbe med å endre den i en retning der du ikke lar deg styre av destruktive tanker.

 

Det fins mange selvhjelpsbøker basert på ACT med konkrete teknikker du kan bruke, f.eks. Lykkefellen av Russ Harris.

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det blir nok å ta en tur på biblioteket snart... Det er i alle fall vanskelig å kvitte seg med tanker, spesielt de som har blitt preget av andre.

Anonymous poster hash: 979ed...e8a

[AnonymBruker]

 

Takk for svar! Det blir nok å ta en tur på biblioteket snart... Det er i alle fall vanskelig å kvitte seg med tanker, spesielt de som har blitt preget av andre.

Anonymous poster hash: 979ed...e8a

 

Jeg er selv i gang med  MCT behandling, og har lest om at dette er svært effektivt. Man kan bruke boken av A. Wells uten å gå i behandling. Se linker:

http://www.psykologt...s_id=127982&a=4

http://www.adlibris....isbn=8205417695

Dette er den boken som også behandlere bruker i terapi. Boken har et eget kapittel for PTSD, i tillegg til

kapitler for depresjon og angst. Anbefales på det varmeste!

Her også om forskjellen på kognitiv og metakognitiv terapi:

 

http://forum.doktoro...v/#entry2968060

Her er også en fin artikkel:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=127982&a=4

 

Jeg har også positive erfaringer med å snu tanker (erstatte negative tanker om meg selv med positive tanker), ved hjelp av å bruke boken "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 6e1b0...47d

[Marie Mel]

 

De fleste har sikkert hørt at man skal utfordre negative tanker om seg selv, men hva om disse tankene er noe andre har lært en? At det er et budskap man har fått høre gang på gang gjennom oppveksten?

 

 

Hvordan blir man kvitt tanker som ikke behøver å stemme, men som allikevel har blitt godt preget inn i en?

 

For å ta et litt enkelt eksempel, tenk dere en person som er oppvokst i en sekt. Som tenåring eller voksen bestemmer denne personen for å bryte med sekten, helt uten hjelp fra andre. Livet utenfor går bra en stund, men så begynner denne personen å lure. "Tenk om det de sa var sant?" "Tenk om jeg lever helt feil?" Man begynner å lure på om man skulle beholdt verdensbildet fra barndommen, for selv om det på mange måter føles galt, er det det eneste verdensbildet man kjenner til?

 

Hva kan være lurt å gjøre i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 9b830...c69

 

Uansett inlærte tanker, så må alle tanker være en del av det du tror på og ønsker å tro på. 

Når du bruker ord som sekt og barndommens verdensbilde, så tenker jeg på indoktrinering og andres ønsker for deg. Det er så viktig å tenke selv og at verdensbilde blir noe du finner fram til. 

 

Som en sjømannsprest sa en gang; ofte må en langt ut for å finne veien hjem igjen. 

Andre mener at en må ut og finne seg selv først, før en finner ut hva en mener og tror i alt. 

 

Du kan jo ikke leve på andres virkelighetsbilde og ønsker. Om jeg skal lese mellom linjene her så, må det være noe du frykter for med å skaffe deg et nytt virkeligshetsbilde

[AnonymBruker]

Takk, begge to. Metakognitiv terapi virker interessant. Når det ikke er mulig å utslette negative tanker, er det nok lurt å ikke bli alt for påvirket av dem.

 

I slik situasjon er det mulig å sitte igjen med splittede tanker. Man angrer ikke på at man brøt ut (ville snarere hatt motet og muligheten til å bryte ut som enda yngre), men i ettertid føles ikke alt negativt. Det oppstår et lite savn etter forutsigbarheten. Det pleide å føles trygt å ha noe(n) å tro på.

 

Og ja, det kan ligge en frykt der. En frykt for å feile eller ikke strekke til. Redsel for at man ikke fortjener et bra liv.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 979ed...e8a

[Nycora]

 

De fleste har sikkert hørt at man skal utfordre negative tanker om seg selv, men hva om disse tankene er noe andre har lært en? At det er et budskap man har fått høre gang på gang gjennom oppveksten?

 

 

Hvordan blir man kvitt tanker som ikke behøver å stemme, men som allikevel har blitt godt preget inn i en?

 

For å ta et litt enkelt eksempel, tenk dere en person som er oppvokst i en sekt. Som tenåring eller voksen bestemmer denne personen for å bryte med sekten, helt uten hjelp fra andre. Livet utenfor går bra en stund, men så begynner denne personen å lure. "Tenk om det de sa var sant?" "Tenk om jeg lever helt feil?" Man begynner å lure på om man skulle beholdt verdensbildet fra barndommen, for selv om det på mange måter føles galt, er det det eneste verdensbildet man kjenner til?

 

Hva kan være lurt å gjøre i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 9b830...c69

 

Metakognitiv terapi: Hva tenker du om dine egne tanker? Trenger de nødvendigvis å være riktige? Det er bare tanker, er tanker farlige? Trenger du å være redd dine egne tanker?

[tjohei1]

 

De fleste har sikkert hørt at man skal utfordre negative tanker om seg selv, men hva om disse tankene er noe andre har lært en? At det er et budskap man har fått høre gang på gang gjennom oppveksten?

 

 

Hvordan blir man kvitt tanker som ikke behøver å stemme, men som allikevel har blitt godt preget inn i en?

 

For å ta et litt enkelt eksempel, tenk dere en person som er oppvokst i en sekt. Som tenåring eller voksen bestemmer denne personen for å bryte med sekten, helt uten hjelp fra andre. Livet utenfor går bra en stund, men så begynner denne personen å lure. "Tenk om det de sa var sant?" "Tenk om jeg lever helt feil?" Man begynner å lure på om man skulle beholdt verdensbildet fra barndommen, for selv om det på mange måter føles galt, er det det eneste verdensbildet man kjenner til?

 

Hva kan være lurt å gjøre i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: 9b830...c69

 

Trening og atter trening! Skape selvstendige tanker. Hvor har jeg fått tankene mine fra? Er de mine eller mine foreldres tanker som jeg tenker? Stoppe negative tanker som ikke gjør en godt ved å ikke vie dem oppmerksomhet og si til seg selv at jeg blir bare verre av å tenke slik. La ditt indre kompass bestemme kursen, dvs. følelser, fornuft og magefølelsen.