Ekspertsvar asberger med adhd?

[pådolikveld]

Hei, har en datter som fikk asberger diagnose når hun var 16 år. nå skal hun også utredes for ADHD. hun vil utredes selv, da hun føler mye uro. Og en ting som jeg ser at hun stadig gjør; er å fikle/ røre på håret sitt. det skjer hele tiden. vet du hva som skiller ADHD fra asberger? og en annen ting er at hun totalt isolerer seg på sitt rom. går kun fra rom til badet, og tilbake. vi er helt fortvilet, prøver å få henne til å være med oss på ting, være i stuen med oss osv. men hun har alltid ting å skylde på. at jeg som mor, ser \"så sur ut\" i dag for eksempel. ALLTID unnskyldninger. Er veldig redd for at hun skal måtte leve slik resten av livet. Hun får fontex for depresjon. hun sier selv at de hjelper, men vi som foreldre mener at de hjelper henne ikke så mye. hun har et veldig fattig liv. sier selv at hun er ensom. går til psykolog, ca en gang pr 14. dag. føler at det de snakker om, er kun å jatte med henne, og gi henne medhold. ikke å pushe henne til å prøve å få et bedre liv. men hva vet jeg? har du noe synspunkter?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg har noen synspunkter. Først om ADHD. Denne sykdommen karakteriseres ved de tre hovedsymptomene hyperaktivitet, oppmerksomhetssvikt og impulsivitet. Sykdommen kan være ulikt dominert av hver av de tre symptomene, og det er betydelige individuelle forskjeller.

Asperger: Personer med denne lidelsen er lite i stand til å endre seg. Behandlingen retter seg mer hvordan personen selv og omgivelsene kan lære seg å leve med at en er som en er.

Jeg tror dere foreldre skal etterspørre mer opplysninger om lidelsen fra behandleren hennes. Jeg tror ikke dere kan forvente at hun i vesentlig grad endrer sin adferd og blir mere sosial med dere.

Dr Online sitt psykiatriforum har et par brukere med inngående kjennskap til asperger og med utmerkede formidlingsevner. Jeg håper de kan være med og hjelpe dere.

[Bella Dotte]

Fiklingen kan være både ADHD (uro) og Asperger (selvstimulering). Hvor gammel er datteren deres? Har dere vurdert å bytte behandler, enten en annen psykolog, eller en annen profesjon; det finnes mange, jeg har feks vært til bådepsykiater, psykolog, sosionom og spesialpedagog (jeg har både Asperger og ADHD selv). Ikke for å være frekk, men hvor morsomt vil det være for en ung jente å henge med foreldrene sine om kveldene? Kanskje hun holder på med noe hun finner mer interessant på rommet sitt? Sjekk ut om det finnes et tilbud for unge med Asperger/ADHD i området dere bor, kanskje hun vil kunne synes noe av det som enten Autismeforeningen eller ADHD Norge arrangerer, er spennende.

[Madelenemie]

Hei, har en datter som fikk asberger diagnose når hun var 16 år. nå skal hun også utredes for ADHD. hun vil utredes selv, da hun føler mye uro. Og en ting som jeg ser at hun stadig gjør; er å fikle/ røre på håret sitt. det skjer hele tiden. vet du hva som skiller ADHD fra asberger? og en annen ting er at hun totalt isolerer seg på sitt rom. går kun fra rom til badet, og tilbake. vi er helt fortvilet, prøver å få henne til å være med oss på ting, være i stuen med oss osv. men hun har alltid ting å skylde på. at jeg som mor, ser \"så sur ut\" i dag for eksempel. ALLTID unnskyldninger. Er veldig redd for at hun skal måtte leve slik resten av livet. Hun får fontex for depresjon. hun sier selv at de hjelper, men vi som foreldre mener at de hjelper henne ikke så mye. hun har et veldig fattig liv. sier selv at hun er ensom. går til psykolog, ca en gang pr 14. dag. føler at det de snakker om, er kun å jatte med henne, og gi henne medhold. ikke å pushe henne til å prøve å få et bedre liv. men hva vet jeg? har du noe synspunkter?

Hei!

 

 

Jeg har også asperger og bare det :-) Jeg har et godt liv :-)

 

Jeg fikler masse med håret mitt, prøver la være, og adhd har jeg i følge min psykiater ikke noe av.

 

Da jeg var tenåring og barn var jeg også mest på rommet mitt, jeg husker ikke at jeg var lei meg der, jeg hadde det hyggelig. Jeg vet mine "foreldre" vil si jeg hadde et fattig liv, fordi var ikke ute og traff andre, og orket ikke være med dem.

 

Jeg tror ikke din datter nødvendigvis har et fattig liv, og ensomheten hun nevner kan være mer konsentrert til enkeltsituasjoner. Jeg var ensom når jeg var med andre og ikke fikk til det sosiale, jeg hadde liten evne til å kommunisere og ble mest stående å se. Jeg gikk i en grei klasse, de "tok seg av meg" det gjorde det lettere, da jeg ble lite ertet. Jeg følte meg likevel ensom når jeg var med andre. Når jeg var alene på rommet mitt, der jeg drev med mine ting, var jeg lykkelig.

 

Jeg tror det er viktig at man kjenner godt til asperger som foreldre, at man virkelig forstår og setter seg inn i den enorme glede vi med asperger kan ha når vi er alene, med en interesse, har ro og bare er med oss selv.

 

Jeg har barn med asperger syndrom selv, de og jeg trenger MYE alenetid. For min mann som ikke har asperger blir det vel stille her i blant, han syns vi er tause til tider og lite tilstede. Vi er sammen når vi spiser, ser film, men ingen av oss liker kun "snakk og prat for å ødelegge stillheten". Når vi snakker er det alltid om saker, enten en nyhet, en naturfaglig sak, noe som må ordnes osv...Vi syns vi hygger oss når alle sitter rundt et bord med en pc i fanget, når det sosiale kan begrenses til saker og ikke vare for lenge. Vi har det derfor hyggelig sammen, men smaltalk liker ingen av oss.

 

Da jeg oppfatter veldig bokstavelig, også barna, har min psykiater hjulpet min mann en hel del. 

Selv om han har lest noen bøker om asperger syndrom, så har ensomheten og frustrasjonen hans vært tøff til tider. Han har noen ganger trengt å bli minnet om ting, få ny informasjon, osv... jeg tror derfor en psykiater eller noen med god kunnskap om autisme kan bidra positivt til ektefeller til oss med asperger eller foreldre til barn med asperger. Jeg har selv fått mye hjelp til å forstå hvorfor min mann føler sånn og sånn, dette har min psykiater forklart detaljert for meg.

 

Jeg tenker at meg all den kunnskap jeg nå har tror jeg at jeg er ganske enig med noe nhd skrev til meg her inne, han skrev at vi med asperger har en annen hjernefungering og jeg tror han skrev sjelsliv? (ble usikker nå på det siste) men han mente at vi tenker såpass ulikt at jeg burde la være å kommentere i en del tråder. Det irriterte meg først, men så kom jeg frem til at han har rett. Faktisk tenker vi ganske så ulikt de fleste, det kan innby til gjensidige misforståelser. 

 

Det er slett ikke sikkert din datter har et fattig liv, og ensomheten hun føler, kanskje mest når hun er med andre, er en ensomhet hun kanskje må lære seg å bære, til en viss grad. Men den blir mindre i det øyeblikk man er åpen med andre om at man har autisme. I vertfall når man er voksen blir det en fordel, voksne er virkelig greie på å ta de rette hensyn bare de får en forklaring, også barn er det erfarer jeg i forhold til mine barn, litt mer vrient er det med tenåringer og den perioden.

 

Jeg vil du skal vite at tenårene er vanskelige for alle på sine måter, og vi med asperger slipper ikke unna :-) men med rett hjelp kan vi leve gode liv, bli litt mer flinkere sosialt osv... men vi er avhengig av god hjelp og rett hjelp, for å komme på riktig kurs :-)

 

En svært viktig ting for aspergerbarn er tidlig (og dette høres rart ut for foreldre med ikke-asperger barn)

snakke om mål som interesser, utdanning og jobb. Vi har gjort dette med våre tidlig, de jobber målrettet frem mot sine mål, da blir norskstilene gjort også :-) fordi guleroten om feks matematikkstudier henger der foran dem :-) Vi må likevel ofte ta en samtale og minne dem, når de kommer på at sånn var det jo, at må analysere denne kjedelige novellen fordi... så er de blide og jobber videre,. Da vi gikk kurs med psykolog Tony Attwood (autismeekspert fra Australia) i Sverige vektla han nettopp dette med tidlig fokus på interesser, studier og jobb.

Lykkes man her er mye av grunnlaget for et godt liv lagt for et asperger menneske :-)

[pådolikveld]

Hei, takk for svar, psykolog. Og dere andre. Vi har fått mye informasjon om asberger. og vet  sånn noenlunde hvordan det virker. vi har tross alt levd med vår datter og hennes problemer i mange år. men etter at hun fikk diagnosen, så virker det som at hun har større problemer, og skylder mye på sykdommen.  Hun har kun en venn. Og liker ikke være med andre unge, eller andre mennesker for den saks skyld. Så at hun er hos oss i stuen, er igrunnen det eneste sosiale hun gjør. Vi har mange fine samtaler. Hun er svært intelligent, og vet mye. skulle så inderlig ønske at hun fikk et rikere liv, det er mitt største ønske her i livet. Har i samråd med psykolog og lege begynt å "belønne" henne hvis hun klarer enkelte sosiale ting. som legen sa til henne: det blir en vinn-vinn situasjon for deg; du får en ting, og du får et rikere sosialt liv. 

 

hun kom på selv at hun ville utredes for adhd. og det er nok pga den uroen hun føler. hun er også veldig impulsiv, har veldig dårlig konsentrasjonevne. 

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Det er ikke en psykolog som svarte deg, men en psykiater!

 

Hvis hun har en venn er hun vel sosial med denne vennen? ellers er det ingen venn!

 

Man kan være lykkeligst alene, hvis dere ikke forstår og vet dette, vet dere lite om asperger og bør lese på nytt.

 

De fleste aspergere jeg kjenner er inteligente, man får ikke et rikere liv av å være med andre mennesker, man får et rikere liv ved å leve ut/ gjøre sin interesse til en tjenelig næring, dvs utdanning og arbeide og ikke ved sosialt tull. Arbeide er gøy, sosialt blir man sliten av.