Ekspertsvar Utolmodig, ukonsentrert og urolig

[stramse]

Irritasjon, ukonsentrert og urolig

Jeg er en gutt på 31år med 2 barn fra tidligere forhold og er nå i et forhold hvor jeg venter barn nummer 3. Jeg sliter litt med å forklare min situasjon, men jeg kan begynne med min barndom. Jeg slet en del med ukonsentrasjon på skolen, klarte ikke å henge med like raskt som mine med elever. Ble en del mobbet på barneskolen fordi jeg ikke hang helt med og var mye for meg selv til tider, men dette kom seg litt på ungdomsskolen og videregående. Jeg var veldig glad i de tingene som jeg interesserte meg for. Musikk, gym, heimkunnskap og sløyd. Jeg lå vel midt på treet i de fleste fag på barne og ungdomsskole. Jeg hang kanskje litt etter på noen fag mer enn andre. Men jeg fikk bestått og var fornøyd med det. Dette er mitt syn på det i voksen alder.
Jeg ser nå i voksen alder at jeg sliter med konsentrasjon, og har veldig lett for å glemme ting. Jeg kan f.eks reise hjemme fra og glemme igjen lommeboken hjemme samtidig som jeg glemmer å låse døren. Dette er jo sikkert ting som kan skje de fleste, men med meg «hender» det ikke bare av og til. Jeg glemmer avtaler og ender opp med situasjoner jeg kunne vert foruten. Som jeg nevnte tidligere har jeg 2 barn ( 2 gutter på 9 og 4 år). Yngste mann har jeg annen hver uke og eldste mann annen hver helg.
Min situasjon nå er at jeg ikke klarer å ta meg sammen å finne energi til å aktivisere barna når jeg har dem. Jeg er jo ufattelig glad i dem og alt det der, men jeg føler at jeg ikke har energi til å ta meg av dem når jeg har dem. Jeg vil gjerne leke med dem og gi de den beste barndommen de kan få. Jeg har jo energi til å besøke venner og familie å finne på mye moro med dem, og da er energien på topp. Er jeg ikke interessert nok til å klare å finne på noe med dem? Jeg finner jo på mye moro med ungene av og til når jeg har dem og vi storkoser oss og har det gøy, men det er kanskje 10 % av tiden med dem på et år. Resten føler jeg går med på å måtte kjefte på dem og irritere seg over ting de gjør som er galt osv. Dette går jo også ut over min samboer. Hun vil jo gjerne ha regler og kommer med tips og råd som kan være bra, og som jeg er 100% enig i. Jeg tenker jo hver gang jeg leverer de fra meg at neste gang de kommer til meg skal vi finne på mye moro sammen, og tenker at jeg vil planlegge ting vi kan finne på frem til de kommer til meg neste gang. Men det blir jo bare med tankene, for neste gang har jeg glemt det selfølgelig og jeg sitter igjen med en følelse av å ha mislykkes med det og energien er nok en gang på bunn. Jeg vil mer enn noe annet skjerpe meg på dette og misunner de som har energi til alt. Gjerne får en jo høre hva venner har funnet på med ungene og tenker at det burde jo jeg også ha funnet på. Min eldste sønn har fått diagnosen AD_HD. Og jeg tenkte at når han fikk hjelp og medisinering for dette at ting skulle bli mye bedre og at jeg slapp å kjefte og irritere meg over rampestreker så mye. Og det har blitt bedre, mye bedre. Men jeg klarer allikevel ikke holde roen når de øser hverandre opp og de blir høylytte. Jeg blir veldig lett irritert og sur på dem. Det går en den bedre når jeg har dem hver for deg, men ting blir vanskeligere når jeg har begge. Og når kvelden kommer og de har roet seg ned og kommet i seng, er jeg irritert på meg selv for at jeg ikke klarer å holde styr på dem og angrer på at jeg ikke tok en roligere tone med dem og brukte noen av tipsene og rådene jeg fikk.(som jeg ikke husket når situasjonen var der) Jeg er ikke på noen måte voldelig med dem, men blir lett små irritert på dem og klarer ikke slappe av og nyte å ha dem alltid.
Jeg har de siste 2 årene gått rundt og grublet på om deg er meg som er problemet, og kjenner meg en del igjen i eldste mann sin være måte fra jeg selv var barn. Jeg kan for eksempel være med å spille kort med venner og slikt, men jeg liker ikke og måtte lære meg nye kort spill for jeg klarer ikke konsentrere meg for eksempel når reglene skal forklares. Jeg skjønner jo hvordan det fungerer etter hvert, men må gjerne spørre etterpå om forskjellig fordi jeg ikke hørte etter. Og neste gang det skal spilles har jeg gjerne delvis glemt hvordan spillet var og må sette meg inn i det igjen. Jeg kan holde en lang å hyggelig samtale med min samboer, og være enig i ting. Men så kan hun dagen etter eller evt senere på dag si til meg at hun fortalte meg svaret på noe som jeg prøver å finne svar på tidligere på dagen. Jeg vil veldig gjerne forandre meg og bli slik alle vil jeg skal være, og slik jeg selv vil være å høre etter. Holde avtaler, finne regler for barna som en kan forholde seg til for å få ting til å fungere. Men jeg føler ikke at jeg mestrer det. Jeg føler at jeg feiler på alt jeg gjør og at jeg ikke lykkes i noen verdens ting. Jeg vil gjerne være en god far, samboer og venn. Jeg sliter med meg selv på grunn av dette, og lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å bli bedre, eller er der ikke håp for meg? Jeg har allerede mistet en samboer delvis på grunn av dette, selv om det var andre faktorer i bildet det som gjorde at det ikke fungerte. Har jeg hukommelsestap? Hvorfor klarer jeg ikke huske alt, og hvorfor klarer jeg ikke gjøre ting som jeg er 100% enig i og har så lyst å gjennomføre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Jeg synes du skal sørge for at du får en utredning for ADHD selv. Det er stor sannsynlighet for at det er dette du plages med.

2. Ikke tenk at du skal finne på så mye skøy med barna hele tiden. De aller fleste barn er mest fornøyd med at de får foreldrenes tid og oppmerksomhet i rolige forhold i hjemmet.