Gruer meg til å dø...

15. juli 2013

Dette er nok ikke direkte et psykiatritema. Mer eksistensielt. Men slikt dukker ofte opp i psykiatri har jeg inntrykk av...

Jeg gruer meg til å dø.

Det gjør kanskje de fleste. Men de fleste liker også musikk, og likevel blir musikk snakket om.

Jeg lurer på hvor lenge jeg kommer til å leve. I prinsippet kan man jo dø når som helst. Hvis jeg lever til 80 og klarer å oppnå noe å være stolt av på den tiden, tror jeg jeg kan passere med godt mot. Men jeg er overvektig, og det senker jo den statistiske levealder.

Det paradoksale mtp. overvekt er at jeg tenker mye over om hjertet kan stoppe når jeg tar meg skikkelig ut. Jeg trener ikke så ofte, men når jeg først gjør det er jeg i stand til å presse meg skikkelig. Kan holde på en hel dag med hardt fysisk arbeid.

Det som hadde vært det verste ville være å dø før foreldrene mine. Jeg har plaget dem nok med skyldfølelse fordi jeg ble psykisk syk (jeg har ikke direkte plaget dem med det, men det er vel naturlig for foreldre å ville det beste for barna sine). Så hvis jeg dør før dem, ville i alle fall min mor ta det tungt.

Men det føles også veldig egoistisk å frykte sin egen død. Tenker på mennesker som har risikert livet sitt for en god sak. Eksempler på dette er det mange av i historien. Det føles ikke som jeg ville være i stand til å gjøre noe slikt, jeg er vel for feig - men det ville kanskje oppleves anderledes om situasjonen tilsa at det var det beste valget.

Jeg kan heller ikke skjønne meg på folk som sier de ikke er redd for å dø, sånn i det daglige. Det virker helt fjernt... men det kan nok hende mange sier dette fordi det er litt tøft. De jeg har snakket med som sier dette gjør jo ingen flere risikable ting enn meg, som å råkjøre og gå på fjellet i sandaler (huggorm). Men de sier jo at de likevel ikke ønsker å dø, så det er kanskje noe med det...

Men er man ikke redd for at noe man ikke ønsker skal skje, i større eller mindre grad?

Dette er nok ikke noe stort hinder for meg i livet, om man tenker "sykdom". Men temaet er noe jeg tenker veldig mye over, og jeg syns det er ganske guffent.

Det er selvsagt ingenting å gjøre noe med. Det er naturlig...

Men ang. det med å leve usunt (overvekt), og slik risikere en tidligere død, det er jo dumt av meg. For det første ønsker jeg å utsette døden så lenge som mulig, sånn det er nå i alle fall, for min egen del. Men som sagt også med tanke på foreldrene mine.

Jeg kan tenke meg at slike tanker som dette kan medvirke til at folk blir religiøse. Religion besvarer jo mange av de umulige spørsmålene...

Jeg er derimot ikke religiøs i det hele tatt. Er det noe jeg fordrar, så er det skråsikkerhet, og er det noe som er skråsikkerhet, så er det det å besvare spørsmål det er umulig å svare på - slik som hva døden er for noe, rent bortsett fra at kroppen dør.

Når det er sagt - jeg har ingenting imot religiøse mennesker. Det jeg ikke liker er skremsler om et liv i helvete - i dag er det vel bare enkelte små trossamfunn som driver med dette.

Jeg forventer jo selvsagt ikke noen støtte om at jeg bør ta dette med døden med ro, med dette innlegget.

Men en ting jeg må bli bedre på, er å leve mer i tråd med det som gir lengst liv. Noe jeg syns er vanskelig...

Jeg kjenner av og til / ofte en følelse i "hjerteregionen" på brystet. Det er slettes ikke vondt, plagen er desidert størst psykisk sett. Når jeg klemmer på det kjennes det veldig ut som det er noe på "utsiden", noe med fordøyelsessystemet. Hadde det vært noe med hjertet/blodårer ville det vel gjort veldig vondt også...

Jeg har fått tatt EKG, pga. noen medisiner jeg går på som kan gi økt QT-intervall (noe med hjertets frekvens). Det har vært helt fint, men jeg stoler ikke på at de forteller meg sannheten. Uansett tror jeg også de skjuler andre ting ang. mitt hjerte.

Teorien er at jeg er hjertesyk og kommer til å dø snart / tidlig. Legene sier noe annet fordi de tror jeg er for psykisk syk til å takle den informasjonen.

Lurer forsåvidt på om dette dreier seg om hypokondri eller paranoia... går på antipsykotika og har hatt forfølgelsesvanvidd.

Anonymous poster hash: ec952...d35

16. juli 2013

Det som er mest skremmende med døden, er att vi som mennesker er programmert til å frykte den, til å unngå den på alle mulige måter. Derfor er av og til død også smertefullt. Alt i oss stritter i mot. Jeg kan ikke forstå mennesker som begår selvmord, med mindre de har utsikt til en vond dødsprosess, for eksempel ved dødelig kreft o.l.

Jeg er ikke redd for å være død, det er det samme som å ikke eksistere, slik det var før man ble unnfanget... Jeg har ingen vonde minner fra tiden før jeg ble unnfanget

Jeg kjenner selv til hvordan det er å gå med selvmordstanker/depresjon, og har selv vurdert selvmord, men når alt kom til alt, så feiget jeg ut da tidspunktet kom. Man stritter i mot. Dette har fått meg til å reflektere over hvordan mennesker klarer å ta sitt liv, det som jeg kan tenke meg er att de har ett jævlig bråk i hodet, som ikke kan slutte. Selv var jeg psykotisk, men jeg var redd og selv ikke da tok jeg selvmord.

Religion er så lett å gjennomskue, tenke seg til på psykiatrisk avdeling ble jeg gitt en religiøs bok av en pleier, det skulle de vist om i ledelsen. Religion har sikkert fine ting i seg. Men jeg har hatt en religiøs psykose, så aldri i verden om religion er sann. Kunne jeg se det guddommelige/sataniske spill, og zyprexa tok det bort, så kan jeg da saktens regne sammen att kanskje zyprexa hadde kurert profetene opp igjennom tidene også... Uansett hadde gud ville hatt oss til å tro på han (dersom han faktisk fantes), ville det vært den enkleste tingen i verden, han kunne bare åpenbart seg for alle.... Religion er logisk brist og massepsykose. IMHO. Men det er mulig jeg tar feil, jeg har tatt feil før..

16. juli 2013

Jeg vil egentlig si takk til dere begge for fantastiske innlegg.

Sannsynligvis sliter man seg unødvendig ut ved å "bestemme" når det ville være greit å dø og ikke. Man har ingen kontroll over døden, så det eneste man bør gjøre foruten å ikke leve åpenbart usunt, er å ha størst mulig fokus på livet før døden. Man må gjerne ta utgangspunkt i at man skal bli 80 år, og starte pensjonssparing, osv. Men likevel er det nok slik at veien er målet. Å leve hver dag.

Les gjerne NHD sitt svar til meg på en tråd jeg startet, litt om samme tema.

Denne hjerteangsten henger ALLTID sammen med en frykt for å dø. Fordi hjertesykdom kan være så akutt, tenker vi. At vi ikke en gang skal kunne ta farvel med våre kjære? Sannheten er nok at det er ytterst sjeldent, egentlig neglisjerbart. Og apropos ingenting, QT-tid har ikke noe med hjerterytmen å gjøre, det er et mål for hvor lang tid hjertet bruker på å "lade seg opp" elektrisk mellom hvert hjerteslag. Har du tatt et EKG og det er normalt, trenger du ikke tenke mer på QT-tiden din. Og et forlenget QT-intervall gir ikke smerter.

Du snakker om disse som gjør småfarlige ting og ikke frykter å dø. Sannheten er nok heller at de tar en kalkulert risiko for å få mer ut av livet. Og det er hovedpoenget mitt her, håper du biter deg merke i det jeg skriver nå:

Dødsangst låser oss fast og hindrer oss å nyte livet. For eksempel: Unngår du å fly fordi flyet kan styrte, går du glipp av enormt mange fine ferier. Lar du være å kjøre bil pga risiko for kollisjon, hemmer du bevegelsesfriheten din. Jeg kunne fortsatt i det evinnelige.

Å bli konfrontert med sin mulighet til å dø, vil jo styrke ens glede over livet. Det erketypiske eksempel er jo hvis man står på en høy balkong. Kikker du fremover, føler du styrke og overblikk. Kikker du ned, føler du deg nesten trukket ned i dypet. Da går 3 tanker gjennom hodet ditt:

1. Hva om jeg faller ned?

2. Hva om jeg hopper?

3. Nei, det gjør jeg ikke.

Hvorpå du tar to skritt tilbake og er trygg. Poenget her er at "kan du velge å hoppe, kan du også velge å la være". Altså, "muligheten" til å dø, og at du velger det bort, styrker din glede over å leve.

Du kan ikke bruke livet ditt på å unngå å dø. Du skal bruke livet ditt på å leve.