Ekspertsvar Følelsen av å bli godt likt av andre

[Gjest]

Jeg har lest med interesse de siste innleggene som går ut på dette. Alle menneskene har samme grunnleggende behov, derfor tenker jeg på hva er grunnen til at vi reagerer så ulikt. Noen skriver at det er resultatet av en tjeneste som er viktig og bryr seg lite hva andre tenker, mens hos andre er det det viktigste hva andre mener, selv om de ikke merker noen forskjell.

Selv har jeg nok alltid vært var for hva andre mener om meg. Kan bare ta eksempel her på dol. Jeg lurer på noe og stiller spørsmålet. Det går en stund uten at jeg får respons. Da sniker tankene seg inn. Hvorfor er det ingen som svarer. Er de lei av meg. Synes de jeg spurte om noe dumt osv. Plutselig blir svaret på det, viktigere for meg enn det jeg spurte om. Må bare si jeg er bedre nå, så det er ikke lenger noe stort problem for meg, men jeg irriterer meg på meg selv at jeg skal få slike tanker og følelser. Det er om jeg får et svar jeg kan nyttiggjøre meg som har betydning, og ikke hva folk jeg ikke kjenner mener om meg.

Vi mennesker er innviklet, og noen sikkert mer enn andre. Men hva er det som gjør disse forskjellene? Er det personligheten, oppveksten, eller hva er det. Tror ikke det er noe sikkert svar på det, men jeg fikk litt tanker om det når jeg leser de store forskjellene det er hvordan en reagerer.

[Bella Dotte]

Vi er sosiale vesener, avhengig av å være i en flokk, og det er viktig for de fleste å oppleve seg likt av de andre i flokken. Her inne på dol er vi også en slik flokk Noen er mer opptatt av relasjonene enn andre er, sånn er det bare. Vi er nok preget av barndom og oppvekst; det later til at jo mindre oppmerksomhet man fikk som barn, jo mer skal til når man blir voksen.

[Nycora]

Jeg har lest med interesse de siste innleggene som går ut på dette. Alle menneskene har samme grunnleggende behov, derfor tenker jeg på hva er grunnen til at vi reagerer så ulikt. Noen skriver at det er resultatet av en tjeneste som er viktig og bryr seg lite hva andre tenker, mens hos andre er det det viktigste hva andre mener, selv om de ikke merker noen forskjell.

Selv har jeg nok alltid vært var for hva andre mener om meg. Kan bare ta eksempel her på dol. Jeg lurer på noe og stiller spørsmålet. Det går en stund uten at jeg får respons. Da sniker tankene seg inn. Hvorfor er det ingen som svarer. Er de lei av meg. Synes de jeg spurte om noe dumt osv. Plutselig blir svaret på det, viktigere for meg enn det jeg spurte om. Må bare si jeg er bedre nå, så det er ikke lenger noe stort problem for meg, men jeg irriterer meg på meg selv at jeg skal få slike tanker og følelser. Det er om jeg får et svar jeg kan nyttiggjøre meg som har betydning, og ikke hva folk jeg ikke kjenner mener om meg.

Vi mennesker er innviklet, og noen sikkert mer enn andre. Men hva er det som gjør disse forskjellene? Er det personligheten, oppveksten, eller hva er det. Tror ikke det er noe sikkert svar på det, men jeg fikk litt tanker om det når jeg leser de store forskjellene det er hvordan en reagerer.

Jeg er vant til å bli avvist, ble mobbet og utestengt så mye som ung at jeg til slutt lærte meg å takle dette på et vis. Fant ut at jeg skulle greie meg selv, uten andre mennesker, jeg søkte naturen og var veldig mye i skogen. Var nok ikke helt "god" i mitt hode på den tiden, jeg trodde trærne var mine venner og jeg låste meg inne på rommet når jeg var hjemme. På skolen trakk jeg meg unna folk, gjorde akkurat det samme som de hadde gjort mot meg i mange år.

 

Resultatet? Jo, etter at jeg omsider kom på en annen skole, kom det "plagsomme" elever etter meg hele tiden og søkte kontakt? Hallo? Jeg ville jo være for meg selv for pokker. Men dette førte til at jeg gradvis fikk et par venninner som jeg delvis stolte på.

 

Jeg har fått en del "skader" pga en del ting. Har problemer nå også med å føle meg avvist, jeg tenker da lett at jeg skal for pokker ikke bry meg om deg heller. Det kan være nok med et blikk, jeg vet egentlig at den personen ikke trengte å mene noe med det, men det er lett at mine gamle tanker dukker opp og ødelegger.

 

Når det gjelder dol, så takler jeg å ikke få svar. Jeg tenker at de sikkert ikke liker meg, men det er jeg vant til. Da takler jeg dette på "mine måte" og tenker: Ingen her inne liker meg, men det er jo ingen bombe, jeg er dum, har gjort og skrevet mye dumt, ingen orker jo å svare et sånt menneske som meg. Så lar jeg dol være i dager, gjerne uker, for jeg tror ikke jeg har godt av å være her. Samtidig er det god trening på å øve seg på å tenke "riktig". Jeg kan jo velge å kutte ut alle disse dumme tankene og heller tenke at jeg får ikke svar fordi ingen egentlig vet noe om det jeg spør om? Kanskje er det ikke fordi jeg er et så dårlig menneske?  .

 

Så tenker jeg videre (filosoferer) at jeg kan se på verden som den er akkurat her og nå. Virkelig legge merke til at jeg har det bra nå, jeg har tak over hodet, nok mat, medisiner for sykdom, barn som oppfører seg og har det bra, naturen som jeg elsker. Trenger jeg egentlig at alle mennesker skal like meg? Jeg blir glad bare jeg får snakket med en person noen ganger. Er noen vennlige og greie så lever jeg på dette i mange dager. Da kan alle andre dra dit det er varmt, eller hvor de vil   .

[Gjest]

Jeg har lest med interesse de siste innleggene som går ut på dette. Alle menneskene har samme grunnleggende behov, derfor tenker jeg på hva er grunnen til at vi reagerer så ulikt. Noen skriver at det er resultatet av en tjeneste som er viktig og bryr seg lite hva andre tenker, mens hos andre er det det viktigste hva andre mener, selv om de ikke merker noen forskjell.

Selv har jeg nok alltid vært var for hva andre mener om meg. Kan bare ta eksempel her på dol. Jeg lurer på noe og stiller spørsmålet. Det går en stund uten at jeg får respons. Da sniker tankene seg inn. Hvorfor er det ingen som svarer. Er de lei av meg. Synes de jeg spurte om noe dumt osv. Plutselig blir svaret på det, viktigere for meg enn det jeg spurte om. Må bare si jeg er bedre nå, så det er ikke lenger noe stort problem for meg, men jeg irriterer meg på meg selv at jeg skal få slike tanker og følelser. Det er om jeg får et svar jeg kan nyttiggjøre meg som har betydning, og ikke hva folk jeg ikke kjenner mener om meg.

Vi mennesker er innviklet, og noen sikkert mer enn andre. Men hva er det som gjør disse forskjellene? Er det personligheten, oppveksten, eller hva er det. Tror ikke det er noe sikkert svar på det, men jeg fikk litt tanker om det når jeg leser de store forskjellene det er hvordan en reagerer.

Jeg kan bare svare for meg selv: oppveksten var med å forme personlighen. Det er ikke noe rart jeg er sånn. Så ja, hos meg er det personlighet (sforstyrrelse). Men jeg kan ikke la fortiden få ta ansvar foe hvordan jeg handler i dag. Det er ene og alene mitt eget ansvar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kan lønne seg å lese om emotional reasoning. Emosjonell årsaksforklaring.

 

"Jeg føler at hun ikke liker meg. Derfor er det slik at hun ikke liker meg"

 

Mange har følelser som det er liten grunn til å stole på. Derfor bør en slutte med ER

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Cognitive_distortion

[Gjest]

Det kan lønne seg å lese om emotional reasoning. Emosjonell årsaksforklaring.

"Jeg føler at hun ikke liker meg. Derfor er det slik at hun ikke liker meg"

Mange har følelser som det er liten grunn til å stole på. Derfor bør en slutte med ER

http://en.wikipedia.org/wiki/Cognitive_distortion

Jeg tror at jeg for det meste har vært realistisk til at tanker og følelser ikke alltid stemmer med virkeligheten. Likevel gjorde de meg nedfor. Det som er litt merkelig et at etter at jeg begynte med lithium så blir jeg bare irritert på meg selv at jeg reagerer slik, så klarer jeg å riste det av meg. Det påvirker meg ikke i samme grad som før.

[Gjest]

Beklager.

Endret 19. juli 2013 av hww

[gullfisk]

Unnskyld at jeg blander meg.. bare si fra hvis jeg skal slutte med å blande meg i andres tråder.. men hva mener du med "ER"....?

 

 

Det kan lønne seg å lese om emotional reasoning. Emosjonell årsaksforklaring.

 

Han mener vel Emotional Reasoning = emosjonell årsaksforklaring.

[Bella Dotte]

Jeg tror at jeg for det meste har vært realistisk til at tanker og følelser ikke alltid stemmer med virkeligheten. Likevel gjorde de meg nedfor. Det som er litt merkelig et at etter at jeg begynte med lithium så blir jeg bare irritert på meg selv at jeg reagerer slik, så klarer jeg å riste det av meg. Det påvirker meg ikke i samme grad som før.

 

Haha, jeg har det på samme måten, bare erstatt lithium med oxytocin...!

[Nycora]

Jeg tror at jeg for det meste har vært realistisk til at tanker og følelser ikke alltid stemmer med virkeligheten. Likevel gjorde de meg nedfor. Det som er litt merkelig et at etter at jeg begynte med lithium så blir jeg bare irritert på meg selv at jeg reagerer slik, så klarer jeg å riste det av meg. Det påvirker meg ikke i samme grad som før.

Å, jeg kjenner igjen dette. Husker den gode tiden da jeg brukte litium, var helt annerledes da. Bra du tåler den og har blitt bedre, nyt livet mens du kan  .

[Gjest]

Jeg tror at jeg for det meste har vært realistisk til at tanker og følelser ikke alltid stemmer med virkeligheten. Likevel gjorde de meg nedfor. Det som er litt merkelig et at etter at jeg begynte med lithium så blir jeg bare irritert på meg selv at jeg reagerer slik, så klarer jeg å riste det av meg. Det påvirker meg ikke i samme grad som før.

Kanskje det er Litium jeg også skulle hatt.. kanskje jeg hadde fått det bedre jeg også. Kanskje jeg skal bestille meg time til legen og spørre om jeg kan få prøve det, eller må en til psykiater for det?

[Gjest]

Kanskje det er Litium jeg også skulle hatt.. kanskje jeg hadde fått det bedre jeg også. Kanskje jeg skal bestille meg time til legen og spørre om jeg kan få prøve det, eller må en til psykiater for det?

Jeg vil jo anbefale det til alle som ikke blir frisk på andre medisiner, men jeg vet at det som gir effekt på den ene ikke trenger å gi samme effekt på en annen, så det skal jeg være forsiktig med.

Vi ser at du sliter for tiden. Mulig du ikke er optimalt medisinert, eller at dette er noe du må jobbe videre med. De mente nok at en del av de problemene jeg slet medvar noe jeg måtte jobbe med, men jeg kan ikke si at jeg sliter så veldig med de etter at jeg begynte med lithium, noe som nok kan tyde på at det var en del av sykdommen.

Legen min ville ikke skrive ut stemningsstabiliserende, men henviste meg til psykiater. Går ikke du til psykiater? Jeg synes du eventuelt skal diskutere det med han eller legen. Håper du også kan få svar fra nhd om det kan være lurt å Prøve.

[Gjest]

Jeg vil jo anbefale det til alle som ikke blir frisk på andre medisiner, men jeg vet at det som gir effekt på den ene ikke trenger å gi samme effekt på en annen, så det skal jeg være forsiktig med.

Vi ser at du sliter for tiden. Mulig du ikke er optimalt medisinert, eller at dette er noe du må jobbe videre med. De mente nok at en del av de problemene jeg slet medvar noe jeg måtte jobbe med, men jeg kan ikke si at jeg sliter så veldig med de etter at jeg begynte med lithium, noe som nok kan tyde på at det var en del av sykdommen.

Legen min ville ikke skrive ut stemningsstabiliserende, men henviste meg til psykiater. Går ikke du til psykiater? Jeg synes du eventuelt skal diskutere det med han eller legen. Håper du også kan få svar fra nhd om det kan være lurt å Prøve.

Jeg går ikke til psykiater nei. Tviler på at nhd svarer meg på det, så jeg får bestille meg en time til fastlegen. Fastlegen vil at jeg skal seponere Lanictal, så jeg vet ikke om han ville gitt meg Lithium da.