Ekspertsvar NHD: Når skal man avslutte terapi?

[Nycora]

Jeg er kronisk psyk, har bp og varig ptsd. Blir kanskje aldri helt bra av dette, uansett hvor mye jeg arbeider sammen med terapeuter. Jeg har lært meg en del teknikker, hvordan tenke, hvordan overleve, prøvd medisiner etter medisiner. Egentlig er jeg drittlei av terapi, jeg tror egentlig at jeg ikke kommer så mye lenger?

 

Hva mener du om dette? Det er sikkert mange andre som er sykere enn meg som trenger plassen min bedre, tenker jeg. Jeg burde egentlig skamme meg over å ta så mye plass i helsevesenet, jeg er voksen nå og burde klare meg selv.

 

Jeg har selv sagt ifra om at jeg ikke vil ha noen timer i sommer, jeg vil vente og se. Det går opp og ned, men det er kanskje noe jeg må leve med? Når noe er kronisk, kan jeg jo ikke forvente at jeg skal være frisk hele tiden. Jeg må vel heller lære og leve med meg selv sånn som jeg er, fortsette og jobbe med det jeg har lært i terapi. Den jobben tror jeg at jeg kan greie selv, så noenlunde i hvert fall.

 

Depresjonen har blitt bedre, jeg har ikke selvmordstanker mere, bare tanker om at jeg har den muligheten om livet blir like ille som det har vært til tider. Men det er jo meg, det går ikke an å endre på realiteten, slik har jeg tenkt siden jeg var liten, det er jo en mulighet som alle har. Akkurat nå tenker jeg at jeg skal nyte livet som det er, jeg skal være selvstendig, ikke avhengig av andre mennesker, jeg trenger ikke andre mennesker, jeg trenger ikke at noen bryr seg og er greie.

 

På denne måten overlever jeg, vet ikke hvordan jeg ellers skal greie å forholde meg til andre. Jeg har det bra nok, nå ser jeg igjen at naturen er vakker, jeg ser farger, jeg har følelser, jeg har ikke så mye angst, jeg har funnet en slags fred med meg selv. Mere forlanger jeg ikke. Synes du at jeg nå virker frisk nok til å  avslutte terapien og stå på egne bein?

[ISW]

Håper det er OK å kommentere litt.

 

Først til disse selvmordstankene/mulighetene: Det var en filosof som en gang sa; "hvis det ikke var for vissheten om at jeg når som helst har muligheten til suicid, ville jeg tatt livet av meg med en gang".

 

Høres ganske galgenhumoristisk og "satt på spissen" ut, men det er nå en gang litt sannhet i det. Det SKAL jo være en siste utvei hvis alt annet feiler, men problemet oppstår jo når man pga en psykisk lidelse "blindes" for de mer rasjonelle og fornuftige utveier som ikke medfører skade eller død. Så jeg tror at det å vite at alle har muligheten til å ta livet sitt ikke er noe "galt", men heller et menneskelig fenomen og et resultat av evne til refleksjon og fri vilje. Men nok om det.

 

Jeg synes ikke at hensynet til om noen andre kunne fått plassen din, skal bety noe som helst. Du tilbys jo behandling av en grunn, hadde din behandler ment at det ikke var hensiktsmessig, ville vedkommende selv avsluttet terapien. At du opplever skyld over å ta en plass, er et tegn på din sykdom og forsåvidt et tegn på at du bør fortsette.

 

Du må nok sikte litt høyere synes jeg. Du skal leve. Ikke bare overleve.

Endret 19. juli 2013 av issomethingwrong

[Madelenemie]

Jeg er kronisk psyk, har bp og varig ptsd. Blir kanskje aldri helt bra av dette, uansett hvor mye jeg arbeider sammen med terapeuter. Jeg har lært meg en del teknikker, hvordan tenke, hvordan overleve, prøvd medisiner etter medisiner. Egentlig er jeg drittlei av terapi, jeg tror egentlig at jeg ikke kommer så mye lenger?

 

Hva mener du om dette? Det er sikkert mange andre som er sykere enn meg som trenger plassen min bedre, tenker jeg. Jeg burde egentlig skamme meg over å ta så mye plass i helsevesenet, jeg er voksen nå og burde klare meg selv.

 

Jeg har selv sagt ifra om at jeg ikke vil ha noen timer i sommer, jeg vil vente og se. Det går opp og ned, men det er kanskje noe jeg må leve med? Når noe er kronisk, kan jeg jo ikke forvente at jeg skal være frisk hele tiden. Jeg må vel heller lære og leve med meg selv sånn som jeg er, fortsette og jobbe med det jeg har lært i terapi. Den jobben tror jeg at jeg kan greie selv, så noenlunde i hvert fall.

 

Depresjonen har blitt bedre, jeg har ikke selvmordstanker mere, bare tanker om at jeg har den muligheten om livet blir like ille som det har vært til tider. Men det er jo meg, det går ikke an å endre på realiteten, slik har jeg tenkt siden jeg var liten, det er jo en mulighet som alle har. Akkurat nå tenker jeg at jeg skal nyte livet som det er, jeg skal være selvstendig, ikke avhengig av andre mennesker, jeg trenger ikke andre mennesker, jeg trenger ikke at noen bryr seg og er greie.

 

På denne måten overlever jeg, vet ikke hvordan jeg ellers skal greie å forholde meg til andre. Jeg har det bra nok, nå ser jeg igjen at naturen er vakker, jeg ser farger, jeg har følelser, jeg har ikke så mye angst, jeg har funnet en slags fred med meg selv. Mere forlanger jeg ikke. Synes du at jeg nå virker frisk nok til å  avslutte terapien og stå på egne bein?

Hei!

 

 

Jeg syns det virker som om du bør slutte i terapi.

 

Jeg har det litt likt, jeg har egentlig ingen problemer lenger som jeg ikke klarer løse selv.

 

At jeg går til min psykiater videre har mer med at vi er blitt venner og et forskningsprosjekt.

 

Jeg tror det er litt over et år siden jeg ga min psykiater et puslespill, et kaleidioskop og et pinnsvin, hver ting av sin grunn, men puslespillet med 4 årstider i etasjer, fikk min psykiater fordi jeg føler meg helt i orden, på den måten at jeg klarer meg selv. Jeg kan både bli syk og lei meg og sliten, men jeg finner ut av det selv og kommer meg videre. Jeg er så veldig puslet sammen og ikke en bit mangler.

 

Da min psykiater tilbød meg en ny psykiater fordi hun nå er pensjonist takket jeg nei, både fordi jeg følte meg i orden og fordi jeg ikke orker noen ny, begynne bli kjent med noen på nytt, jeg har således hatt lengre intervall mellom timene. Det har medført en del sorg og savn for meg, men de siste ukene har også dette blitt sortert ut, jeg har ikke savnet min psykiater på noen håpløs og vond måte i sommer :-)

 

Nå er jeg hennes siste pasient, hun sa før sommeren at hun skal følge meg opp videre, det betyr ikke så ofte timer, men jeg tror nå savnet er mulig å takle. Jeg skrev om savnet, identifiserte det som sorgen og savnet etter en mor, og fra jeg var ærlig mot meg selv, om hvorfor jeg elsker og savner min psykiater så høyt så falt sorgen og savnet til et nivå jeg kan leve med.

 

På et tidspunkt er man moden nok i seg selv til å slippe helt taket i terapi/ støttesamtaler eller hva man skal kalle det, å komme dit kjennes godt og jeg skulle unne alle å slippe taket når de kjenner seg rede slik jeg gjør fordi jeg ble møtt med en uendelighet av timer :-) og mye kjærlighet og omsorg. 

 

For min del er det bra å øke intervallene mellom timene, slik at man ikke kutter kontakten så fort.

For min del vil jeg alltid skrive brev til min psykiater, holde henne underrettet osv... noe hun blir glad for, hun liker å få brev med sjokolade og te :-) og jeg liker at hun liker meg, og at jeg vet jeg betyr mye for henne, det er så hyggelig at man jo blir frisk av det :-) Kjærligheten til min psykiater kan jeg nå bære, hun vet litt og kanskje mer enn jeg forstår, men ikke alt skal ødelegges ved ord, noen ting skal man av respekt for den man elsker holde for seg selv.

 

Men en behandler som har gitt en livet, hjulpet en med identitet og indre trygghet vil jo alltid ha en spesiell plass i ens hjerte, også når man slutter terapien, på den måten lever forholdet og kjærligheten videre.

[Marie Mel]

Nycora, 

Jeg tenker at det er flere grunner i din tekst på at du skal fortsette med god samvittighet. Om du ønsker lenger avstand mellom timene får du prøve ut. Du vil jo se med tiden om det dekker ditt behov. Årsaken til å ha avstand mellom timene skal ikke være dårlig samvittighet. Det må være at du klarer deg bedre med timer sjeldnere. 

 

Unn deg samtaler for å bedre din situasjon. Det å ha en å prate med er gull verd. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg synes det høres meget fornuftig ut at du nå avslutter terapien. I det minste at du tar et lengre avbrudd.

 

Kanskje vil du ha nytte av en kort runde igjen senere, men nå er du åpenbart klar for å avslutte i denne omgang.

 

Lykke til :-)

[frosken]

Jeg er kronisk psyk, har bp og varig ptsd. Blir kanskje aldri helt bra av dette, uansett hvor mye jeg arbeider sammen med terapeuter. Jeg har lært meg en del teknikker, hvordan tenke, hvordan overleve, prøvd medisiner etter medisiner. Egentlig er jeg drittlei av terapi, jeg tror egentlig at jeg ikke kommer så mye lenger?

 

Hva mener du om dette? Det er sikkert mange andre som er sykere enn meg som trenger plassen min bedre, tenker jeg. Jeg burde egentlig skamme meg over å ta så mye plass i helsevesenet, jeg er voksen nå og burde klare meg selv.

 

Jeg har selv sagt ifra om at jeg ikke vil ha noen timer i sommer, jeg vil vente og se. Det går opp og ned, men det er kanskje noe jeg må leve med? Når noe er kronisk, kan jeg jo ikke forvente at jeg skal være frisk hele tiden. Jeg må vel heller lære og leve med meg selv sånn som jeg er, fortsette og jobbe med det jeg har lært i terapi. Den jobben tror jeg at jeg kan greie selv, så noenlunde i hvert fall.

 

Depresjonen har blitt bedre, jeg har ikke selvmordstanker mere, bare tanker om at jeg har den muligheten om livet blir like ille som det har vært til tider. Men det er jo meg, det går ikke an å endre på realiteten, slik har jeg tenkt siden jeg var liten, det er jo en mulighet som alle har. Akkurat nå tenker jeg at jeg skal nyte livet som det er, jeg skal være selvstendig, ikke avhengig av andre mennesker, jeg trenger ikke andre mennesker, jeg trenger ikke at noen bryr seg og er greie.

 

På denne måten overlever jeg, vet ikke hvordan jeg ellers skal greie å forholde meg til andre. Jeg har det bra nok, nå ser jeg igjen at naturen er vakker, jeg ser farger, jeg har følelser, jeg har ikke så mye angst, jeg har funnet en slags fred med meg selv. Mere forlanger jeg ikke. Synes du at jeg nå virker frisk nok til å  avslutte terapien og stå på egne bein?

Det kan være ganske befriende å slutte i terapi. Det å kjenne at man står på egne ben fullt ut, er rimelig forsonet med fortiden og klar for utforskning av livet i eget tempo. Hvis jeg var deg så ville jeg tatt en lang terapipause, og så kan du på et senere tidspunkt vurdere om du ønsker en ny terapirunde.

 

Jeg synes imidlertid ikke du skal slutte pga dårlig samvittighet for at du tar opp plass. Jeg synes du skal slutte dersom du har lyst til å prøve deg på egenhånd.

[Bella Dotte]

Behøver nå det ene utelukke det andre? Er dere fullstendig hjelpeløse og avhengige av behandlerne deres? Jeg ser ikke på det jeg får som at noen har tatt over styringen av livet mitt, tvertimot blir jeg oppmuntret til å være selvstendig. Kanskje jeg bare har veldig rare psykologer.

[Gjest]

Ja, jeg synes det høres meget fornuftig ut at du nå avslutter terapien. I det minste at du tar et lengre avbrudd.

 

Kanskje vil du ha nytte av en kort runde igjen senere, men nå er du åpenbart klar for å avslutte i denne omgang.

 

Lykke til :-)

Får man eller har rett til den samme behandleren om man skal ha en ny runde senere, eller er det ulikt fra sted til sted?

[stjernestøv]

Får man eller har rett til den samme behandleren om man skal ha en ny runde senere, eller er det ulikt fra sted til sted?

 

Jeg fikk i hvert fall samme behandler, vet ikke om det er vanlig.

[frosken]

Behøver nå det ene utelukke det andre? Er dere fullstendig hjelpeløse og avhengige av behandlerne deres? Jeg ser ikke på det jeg får som at noen har tatt over styringen av livet mitt, tvertimot blir jeg oppmuntret til å være selvstendig. Kanskje jeg bare har veldig rare psykologer.

Hva mener du med at "det ene utelukker det andre" i denne sammenhengen? Det er jo slik at enten går man i en eller annen form for terapi _eller_ så har man avsluttet terapien og er inne i en ny fase. Fasen etter en terapi er av mange ansett som en svært viktig fase videre personlig utvikling.

[Nycora]

Ja, jeg synes det høres meget fornuftig ut at du nå avslutter terapien. I det minste at du tar et lengre avbrudd.

 

Kanskje vil du ha nytte av en kort runde igjen senere, men nå er du åpenbart klar for å avslutte i denne omgang.

 

Lykke til :-)

Takk, tror jeg hører på deg og tar en laaang pause. Har uansett hatt veldig lite terapitimer det siste året. Tror jeg er såpass mye bedre at det skal gå bra nå. Det er jo uansett lov å håpe :-).

[stjernestøv]

Takk, tror jeg hører på deg og tar en laaang pause. Har uansett hatt veldig lite terapitimer det siste året. Tror jeg er såpass mye bedre at det skal gå bra nå. Det er jo uansett lov å håpe :-).

 

Hvordan

går det med deg? Går det fint uten medisiner?

[Nycora]

Hvordan

går det med deg? Går det fint uten medisiner?

Hei :-). Merker godt at ting går mere innpå meg nå enn med ap. Det er jo også ganske logisk at det er slik. Mistet en god venn i dag og gråter så tårene spruter. Det har jeg ikke gjort på alle de årene jeg brukte ap, selv om jeg har opplevd en del triste ting. Merker også at jeg får hatefulle blikk fra en del folk, må liksom stålsette meg hele tiden, merker hatet fra dem. Jeg jobber hardt med meg selv og skal prøve og overvinne dette uten ap. Time will show :-).

 

Står til med deg da? Har du en fin sommer?

[Madelenemie]

Jeg blir feit og ekkel for jeg har ikke vilje, men har planer om å leve på salat i ei uke. Får se hvordan det går. Du er flink :-)

Hei!

Det hjelper ikke leve på salat en uke.

Hvis du virkelig vil få kontroll bør du faste.

Sett av en uke der du er forberedt på å bli dårlig :-)

Etter 2-3 uker ønsker du lite mat:-) og du raser ned i vekt, magesekken skrumpet :-) og du orker lite mat.

Jeg har anbefalt dette for andre og de er fortsatt tynne men det hele startet med faste . Videre har jeg oppskrift, men førstevuken er for de fleste mennesker med et vist ubehag, så slutter sultfølelse å komme også må man bruke nye tanketeknikker :-)