Tvil på diagnosens alvorlighetsgrad og rettmessighet av trygdeytelser

[frosken]

 

Grunnen til dette diagnosefokuset er at jeg føler folk misliker meg pga. at jeg ikke har lønnet arbeid, og at det også henger sammen med at jeg ikke kan ha den diagnosen, eller noen diagnose... jeg føler at hvis jeg hadde vært sikker på at diagnosen var korrekt, så hadde jeg på et vis fått en bedre "plattform" mot disse tankene om hva andre måtte mene...

 

Jeg føler jo at jeg har en bedre "unnskyldning" for å motta trygd med en sikker diagnose... men jeg vet ikke helt om det gjenspeiler realitetene?

 

Jeg tror dog faktisk ikke at alle som ikke "klarer" å jobbe kvalifiserer for diagnoser jeg... dette har jeg inntrykk av at det er delte meninger om, men.

 

Men konstruktivt er nok dette så absolutt ikke. Når jeg tenker over det så er det jo ikke noe spørsmål hvis svar vil føre til praktiske implikasjoner - jeg vet jo med meg selv at det ikke nytter å hoppe rett ut i arbeidslivet. For min del, i alle fall.

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

 

At du føler at ting er på en bestemt måte, betyr ikke at det nødvendigvis er slik. Jeg har vanskelig for å tro at folk flest misliker deg fordi du ikke har lønnet arbeid. Dette tror jeg er tanker uten særlig fundament i virkeligheten.

 

Jeg tror heller ikke at alle som ikke orker å jobbe, nødvendigvis kvalifiserer for en diagnose. Men du har en lang sykehistorie, så jeg betviler ikke at du har hatt legitime grunner til å ikke være i jobb.

 

Jeg tror ikke grublingen rundt diagnose medfører noe konstruktivt.

[frosken]

 

Det som er det morsomme er at alle, inkludert nær familie, tror jeg er en svindler. Jeg forteller aldri om meg selv, i alle fall ikke ting som viser meg fra en sårbar eller følsom side. Så hvorfor ikke...

 

Jeg har på en måte "sett" det på bl.a. fastlegen min, i det siste, at noe er på ferde. De tror jeg er en svindler... jeg må legge til, _føles det som_.

 

Fastlegen lyver også til meg, og sier at hjertet mitt er bra - har mine mistanker om at det egentlig er i ferd med å dø.

 

Ja, også tror de jeg er pedofil da.

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

 

Det du skriver her, tyder på at sykdommen din er ganske aktiv fortsatt.

[AnonymBruker]

Det du skriver her, tyder på at sykdommen din er ganske aktiv fortsatt.

 

Jeg ser jo hvorfor du mener det.

 

Tror du det kan være medisinene som gjør at jeg er slik? Altså har slike tanker selv om de ikke i stor grad påvirker meg... det er snakk om antipsykotika. Er det et vanlig utfall av slik medisinering?

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

[AnonymBruker]

At du føler at ting er på en bestemt måte, betyr ikke at det nødvendigvis er slik. Jeg har vanskelig for å tro at folk flest misliker deg fordi du ikke har lønnet arbeid. Dette tror jeg er tanker uten særlig fundament i virkeligheten.

 

Jeg tror heller ikke at alle som ikke orker å jobbe, nødvendigvis kvalifiserer for en diagnose. Men du har en lang sykehistorie, så jeg betviler ikke at du har hatt legitime grunner til å ikke være i jobb.

 

Jeg tror ikke grublingen rundt diagnose medfører noe konstruktivt.

 

Du har rett i at diagnosegrublingen bare er tull.

 

Men jeg syns jo stadig jeg hører folk uttrykke sin forakt for trygdede.

 

Jeg har en i familien som har endel somatiske plager, men likevel er i full jobb og står på på fritiden og. Han virker til å være veldig stolt av det han greier, og snakker stadig om at legene egentlig vil trygde han, men at han står i mot, fordi det er "feil". Det er jo en flott egenskap å presse seg hardt i forhold til arbeid og jobb, men jeg syns det virker som han bruker dette til å se ned på meg. Jeg får av og til en del kommentarer, ingen av de har substans men går mest ut på å le av meg. Ingen alvorlige ting, bare "spøk".

 

Men jeg syns ikke dette er like festlig hele tiden. Uansett tror jeg ikke han skiller seg ut med tanke på syn på trygdede.

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

[frosken]

 

Du har rett i at diagnosegrublingen bare er tull.

 

Men jeg syns jo stadig jeg hører folk uttrykke sin forakt for trygdede.

 

Jeg har en i familien som har endel somatiske plager, men likevel er i full jobb og står på på fritiden og. Han virker til å være veldig stolt av det han greier, og snakker stadig om at legene egentlig vil trygde han, men at han står i mot, fordi det er "feil". Det er jo en flott egenskap å presse seg hardt i forhold til arbeid og jobb, men jeg syns det virker som han bruker dette til å se ned på meg. Jeg får av og til en del kommentarer, ingen av de har substans men går mest ut på å le av meg. Ingen alvorlige ting, bare "spøk".

 

Men jeg syns ikke dette er like festlig hele tiden. Uansett tror jeg ikke han skiller seg ut med tanke på syn på trygdede.

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

 

Det stemmer at mange mistenkeliggjør trygdede. Allikevel får jeg inntrykk av at du tolker ting litt sært, at du får litt flere ting til å handle om deg enn de egentlig gjør. Uansett så har jeg inntrykk av at din sykehistorie så avgjort kvalifiserer for trygd. Forhåpentligvis vil du etter hvert fungere så bra at du kanskje også kan være noe i arbeid, slik at du slipper de negative sidene ved å stå utenfor arbeidslivet.

[AnonymBruker]

Stemmer sikkert det, frosken. Folk bryr seg sikkert veldig lite om meg og mitt. Det verste er egentlig familiemedlemmer man må forholde seg til. De fleste (av dem) aner ingenting om hva jeg har blitt trygdet for. Skulle gjerne sagt litt mer om dette, men skammen er rett og slett for stor. Sånn det er nå vet de kun "psykiske lidelser", hvilket de ikke kan se på meg at jeg har, og da tenker de nok at jeg er en svindler, i det minste en snylter.

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, så tviler jeg veldig mye på om jeg har en så alvorlig sykdom som diagnosen tilsier, og om jeg har fått trygdeytesler på rettmessig grunnlag.

Jeg har diagnosen schizoaffektiv lidelse, bipolar type. Bruker både antipsykotika og stemningsstabiliserende, og begge gjør livet mitt mye bedre.

Men når jeg leser om diagnosen på nettet, får jeg stor tvil på om det kan være korrekt. Det virker som man må være fullt ut psykotisk og manisk for å få denne diagnosen. Noe jeg tviler på om jeg har vært.

Hadde en periode før jeg kom inn i psykiatrien hvor jeg tenkte at ting som at noen hadde dopet meg ned og lobotomert meg fordi de mente jeg var farlig og måtte behandles i hjernen. Disse ideene fikk jeg ved å lese i avisen, se på TV eller høre læreren forelese. Jeg kan ikke huske at jeg følte noen tvil på om dette var korrekt.

Men dette er veldig lenge siden. Jeg kom inn i psykiatrien etter dette, og det har aldri vært i nærheten av samme alvorlighet.

Ang. mani så har jeg aldri vært manisk. Jeg har hatt episoder med urealistisk positivt fremtidshåp og det som følger med. Ukritiske handlinger.

Depresjon har jeg følt mye på igrunn. Ikke sånn at jeg har vært suicidal, men generelt hatt det ganske vondt og vært inaktiv og tilbaketrukket fra det sosiale.

-----------------

Jeg har spurt "psykiatrien" mange ganger om dette kan stemme, men får til svar gang på gang at jeg ikke skal bry meg med diagnosen og at det bare er relevant om de trenger å uttale seg ovenfor andre instanser.

Men jeg er ikke helt fornøyd med det svaret. Jeg føler at jeg kanskje har fått trygdeytelser på urettmessig grunnlag...

Det må da være lov til å vise litt kritisk sans i forhold til hvilke goder man har krav på fra det offentlige!

------------------

Hva mener dere? Kan dette være nok til å ha den diagnosen?

Jeg vet man ikke får trygd på grunnlag av diagnose alene. Men man får heller ikke trygd på bakgrunn av manglende arbeidsprestasjoner alene.

Anonymous poster hash: 6abae...1ac

har du ikke stilt dette spørsmålet et snes ganger over flere år?

Anonymous poster hash: f877f...6b3