tilbake til hverdagen

[AnonymBruker]

Jeg har hadde gjester i går, noe som er så stor påkjenning fordi jeg i forkant og etterkant ikke sover, og det knyter seg i magen. Det er vanskelig å gripe tak i tankene som gjør at det blir sånn, men det går jo på hvordan de oppfatter meg, utifra hva jeg har sagt osv. Jeg forsøker å avkrefte tankene, men det går bare ikke å få bort den vonde følelsen. Anspent i mage, bryst, kjever, det går ikke å sove. Ble et par timer på morgenen. Jeg vet at det må stoppe, ellers ødelegger jeg helt energien til jobb og trening.

 

Jeg forsøker alt for å hente energi, trener kondisjon og styrke, spiser sunn mat, vanligvis inkludert grove kornprodukter men og så forsøkt lavkarbo, unngå melk, korn osv. Merker at når det er som verst har jeg lyst på søtsaker men det gjør egentlig vondt verre. Ellers har jeg ikke registrert at jeg har noen problemer med korn og langsomme karbohydrater. Normalvektig og trent. God fysisk form altså, men psykisk...Ja, der er det verre. Var deilig i sommerferien, da var jeg en del alene, eller sammen med en person av gangen, det hjelper. En av gangen fungerer utrolig bra, det løfter meg. Mange sliter meg ut. Det er mange mennesker på jobben.

 

Var tungt å være tilbake på jobb og få klumpen i magen på plass igjen, og våkne netter. Gjesper meg gjennom dagen og er urolig. Lite energi til å trene. Lite lyst til noe som helst. Føles så nytteløst når jeg har forsøkt å konfrontere angsten og gått i terapi, og så må det være sånn og det gir dårlig livskvalitet.

 

Min arbeidsplass er spesielt stressende da det er dårlig organisering, og mye stress og rot. Det er ikke gunstig i min situasjon. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan flykte fra mine problemer. Har hatt en del fravær i perioder med mye angst, og søvnløshet. Dermed er det ikke lett å få ny jobb heller.

 

I dag synes jeg alt er litt stusselig og svart. Jeg har ingen jeg kan snakke med, føler de ikke forstår, eller at de er lei av at jeg ikke blir bedre. Mine tidligere partnere har sagt at det er belastende for dem at jeg er sånn, derfor har jeg i mitt nye forhold forsøkt å skjule det så godt jeg kan for ikke å skremme han vekk. Men da blir det samtidig slik at jeg holder han litt på avstand.

 

Er det noen som har et godt råd og gi meg, eller  en liten oppmuntring hadde gjort så godt i dag.

Anonymous poster hash: 20f35...574