Irrasjonell frykt?

[AnonymBruker]

Kort fortalt så ble jeg innlagt på sykehuset rett før sommeren på grunn av sterke selvmordstanker/planer og jeg ikke lenger stolte på meg selv og hva jeg kunne gjøre på impuls når jeg var alene. Der inne ble jeg kjent med noen av de andre pasientene, spesielt han som hadde naborommet, fordi han tok kontakt og pratet med meg selv om jeg ikke sa så mye tilbake eller var sosial av meg. Han var hyggelig og fikk meg til å bli med ut i stua, når jeg satt alene på rommet og var nedfor og det hjalp å få tankene over på noe annet, selv om det bare var for en kort stund. Så etter hvert ble jeg bedre og reiste jeg hjem, mens han ble igjen på avdelingen.

 

Det som nå er skjedd er at jeg for et par dager siden leste dødsannonsen hans, han hadde tatt sitt eget liv.  Selv om jeg ikke kjente han så godt ble jeg veldig lei meg, for mens vi var der samtidig så fortalte han meg om alle ønskene og planene han hadde for tiden fremover og jeg fikk inntrykk av at det ville gå bra med han og at han begynte å få orden på livet sitt igjen.

 

Det er også noe annet jeg ikke klarer å slutte å tenke på og det er at det stod at han døde på sykehuset og med det så har jeg fått det for meg at han fremdeles var innlagt når han tok livet sitt (noe som selvfølgelig kan være feil oppfattet) og det skremmer meg veldig. Skal ikke slike steder sørge for at ingen tar livet sitt mens de er der? Er det en «falsk trygghet» å overlate ansvaret til de som jobber der når en ikke klarer å ha det ansvaret selv? Kjenner nå på en sterk frykt for å ha mistet den tryggheten jeg kjente når jeg var innlagt, at jeg ikke kan stole på at de vil passe på meg. Er klar over at dette høres irrasjonelt ut for andre fordi det jo egentlig er mine egne handlinger/planer/ønsker jeg er redd for, men slik situasjonen var for meg da så stolte jeg ikke på meg selv og kunne ikke være hjemme alene. Hva skal jeg nå gjøre den dagen jeg havner i samme situasjon igjen, vil jeg kunne klare å stole på at de kan passe på meg og si i fra at jeg trenger hjelp eller vil jeg bare gi opp å kjempe for meg selv fordi det er nytteløst likevel?     

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd

[Caylee]

 

Kort fortalt så ble jeg innlagt på sykehuset rett før sommeren på grunn av sterke selvmordstanker/planer og jeg ikke lenger stolte på meg selv og hva jeg kunne gjøre på impuls når jeg var alene. Der inne ble jeg kjent med noen av de andre pasientene, spesielt han som hadde naborommet, fordi han tok kontakt og pratet med meg selv om jeg ikke sa så mye tilbake eller var sosial av meg. Han var hyggelig og fikk meg til å bli med ut i stua, når jeg satt alene på rommet og var nedfor og det hjalp å få tankene over på noe annet, selv om det bare var for en kort stund. Så etter hvert ble jeg bedre og reiste jeg hjem, mens han ble igjen på avdelingen.

 

Det som nå er skjedd er at jeg for et par dager siden leste dødsannonsen hans, han hadde tatt sitt eget liv.  Selv om jeg ikke kjente han så godt ble jeg veldig lei meg, for mens vi var der samtidig så fortalte han meg om alle ønskene og planene han hadde for tiden fremover og jeg fikk inntrykk av at det ville gå bra med han og at han begynte å få orden på livet sitt igjen.

 

Det er også noe annet jeg ikke klarer å slutte å tenke på og det er at det stod at han døde på sykehuset og med det så har jeg fått det for meg at han fremdeles var innlagt når han tok livet sitt (noe som selvfølgelig kan være feil oppfattet) og det skremmer meg veldig. Skal ikke slike steder sørge for at ingen tar livet sitt mens de er der? Er det en «falsk trygghet» å overlate ansvaret til de som jobber der når en ikke klarer å ha det ansvaret selv? Kjenner nå på en sterk frykt for å ha mistet den tryggheten jeg kjente når jeg var innlagt, at jeg ikke kan stole på at de vil passe på meg. Er klar over at dette høres irrasjonelt ut for andre fordi det jo egentlig er mine egne handlinger/planer/ønsker jeg er redd for, men slik situasjonen var for meg da så stolte jeg ikke på meg selv og kunne ikke være hjemme alene. Hva skal jeg nå gjøre den dagen jeg havner i samme situasjon igjen, vil jeg kunne klare å stole på at de kan passe på meg og si i fra at jeg trenger hjelp eller vil jeg bare gi opp å kjempe for meg selv fordi det er nytteløst likevel?     

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd

 

Utrolig trist å høre. Er forferdelig når slikt skjer. Kondolerer så mye. Jeg tror ikke han har vært ærlig med avdelingen når det gjelder selvmordstanker og planer. Eller så har han bare gjort selvmord på impuls. De fleste avdelingen prøver å gjøre hva de kan for at ingen skal ta selvmord. Men når de ikke får vite om planer, så får pasienten heller ikke ekstra tilsyn. Når man har vanlig tilsyn kan det godt gå 2-3 timer før en ansatt kommer inn (som jeg har telt). Det er forferdelig lite tilsyn dessverre. Egentlig bør det være slik at man har minst tilsyn en gang i timen uansett om man er suicidal eller ikke.

 

Man kan ikke føle seg 100% trygg på en psykriatisk avdeling nei. De har ikke tilsyn ofte nok. Men om du blir innlagt på nytt på grunn av selvmordsfare så tror jeg du får ganske ofte tilsyn, og da kan du føle deg tryggere. Men om du absolutt vil dø og de bare kommer innom vær time så er det absolutt ikke trygt dessverre. Men om du da føler deg utrygg, burde du fortelle det til personalen så du får oftere tilsyn.

 

Forferdelig å høre at han hadde planer om fremtiden. Slike skjebner er utrolig trist. Du er en god venn som bryr deg. Håper det går greit med deg.

[ISW]

http://www.cnsspectrums.com/aspx/articledetail.aspx?articleid=1134

 

Kan dette gjelde deg? Har tankene endret seg fra ønske til frykt?

[AnonymBruker]

http://www.cnsspectrums.com/aspx/articledetail.aspx?articleid=1134

 

Kan dette gjelde deg? Har tankene endret seg fra ønske til frykt?

Har lest linken du sendte meg mange ganger nå, men synes det er vanskelig å vite om det kan være dette jeg opplever eller ikke. Det kan på en måte kjennes ut som en frykt for hva jeg kan komme til å gjøre mot meg selv nå som jeg ikke er dårlig, mens i situasjonen hvor jeg ser på selvmord som en reell løsning er det mer som et ønske. Kan det "gli over" fra det ene til det andre når situasjonen tilspisser seg, eller er dette ikke mulig og det er enten eller som gjelder her, vet du det?

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd

[ISW]

Ja, for å ta et annet eksempel som kanskje er bedre: Hvilke tanker har du?

 

Disse:

‘I want to be dead. I found a simple and sure way to do it’

‘I know my family will be better off without me’

‘Life is too hard, too much pain. I just want to end it all’

‘I’ve come to the end, life for me is over and done’

‘I know my life is over. I just have to find the right way to do it’

‘Nobody cares about me. It is as if I am already dead’

‘I have nothing to live for’

 

Eller disse:

‘I am having suicidal thoughts again and I don’t like it’

‘I’m afraid the illness is coming back. I can’t stop these images’

‘I see my body in a coffin. It scares the hell out of me’

‘I don’t want to die. Please help me get well again’

‘It is as if a part of me wants to die but the rest of me wants to live’

‘I know my family needs me. I want to be there for them’

‘I have so much to live for, why am I having such crazy thoughts?’

 

De skulle egentlig stå i en tabell, men tekstredigeringen var litt rar her. De nederste tilsier at du på en måte ikke tar eierskap til tankene og vil ha de vekk, men den øverste er mer skummel i så måte.

Endret 7. august 2013 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Ja, for å ta et annet eksempel som kanskje er bedre: Hvilke tanker har du?

 

Disse:

‘I want to be dead. I found a simple and sure way to do it’

‘I know my family will be better off without me’

‘Life is too hard, too much pain. I just want to end it all’

‘I’ve come to the end, life for me is over and done’

‘I know my life is over. I just have to find the right way to do it’

‘Nobody cares about me. It is as if I am already dead’

‘I have nothing to live for’

 

Eller disse:

‘I am having suicidal thoughts again and I don’t like it’

‘I’m afraid the illness is coming back. I can’t stop these images’

‘I see my body in a coffin. It scares the hell out of me’

‘I don’t want to die. Please help me get well again’

‘It is as if a part of me wants to die but the rest of me wants to live’

‘I know my family needs me. I want to be there for them’

‘I have so much to live for, why am I having such crazy thoughts?’

 

De skulle egentlig stå i en tabell, men tekstredigeringen var litt rar her. De nederste tilsier at du på en måte ikke tar eierskap til tankene og vil ha de vekk, men den øverste er mer skummel i så måte.

Takk for at du svarte meg, forstod det litt bedre nå. ;o) Det er de øverste jeg kjenner på når jeg er dårlig og det er denne "tilstanden" jeg kjenner at jeg er redd for å havne i igjen. Jeg vet at det er realistisk av meg å frykte nye nedturer, for de kommer dessverre med jevne mellomrom og så lenge den livssituasjonen jeg lever i og har levd i noen år nå ikke endrer seg, så vil jeg få nye episoder med sterke selvmords tanker/ønsker/impulser og det er da jeg ønsker å føle meg trygg på at det er mulig å få hjelp til å komme gjennom "de akutte krisene", men det er vel det jeg nå på en måte føler jeg har mistet litt om du forstår hva jeg mener... 

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd

[ISW]

Måten du løser dette på er at du i dårlige perioder "fester" et grep rundt noe i fremtiden. For eksempel å få barn, å se barna vokse opp, et sted du har lyst til å reise, et mål i livet du har lyst til å oppnå. Dette bruker du på en måte som en "motgift" mot selvmordstankene.

 

Ved å se framtiden din, så får du også mindre fokus på eventuelt fandenskap du skulle måtte oppleve nå.

 

Oppi dette er det jo viktig å huske på at tanker kun er tanker. En selvmordstanke har aldri drept noen, og jeg tror kroppen har ganske sterke mekanismer for å styre unna død. 

 

Glem den første artikkelen jeg linket til. Her er den jeg tok det siste fra, tror den kan være interessant hvis du lærer deg noen av teknikkene her:

 

https://sites.google.com/site/nucleodeneurociencia/blog/psicoterapiaetranstornobipolarbipolaridade

[AnonymBruker]

Måten du løser dette på er at du i dårlige perioder "fester" et grep rundt noe i fremtiden. For eksempel å få barn, å se barna vokse opp, et sted du har lyst til å reise, et mål i livet du har lyst til å oppnå. Dette bruker du på en måte som en "motgift" mot selvmordstankene.

 

Ved å se framtiden din, så får du også mindre fokus på eventuelt fandenskap du skulle måtte oppleve nå.

 

Oppi dette er det jo viktig å huske på at tanker kun er tanker. En selvmordstanke har aldri drept noen, og jeg tror kroppen har ganske sterke mekanismer for å styre unna død. 

 

Glem den første artikkelen jeg linket til. Her er den jeg tok det siste fra, tror den kan være interessant hvis du lærer deg noen av teknikkene her:

 

https://sites.google.com/site/nucleodeneurociencia/blog/psicoterapiaetranstornobipolarbipolaridade

Igjen tusen takk for at du gidder å svare meg! Det med å feste grep om et fremtidsønske har jeg aldri hørt om/tenkt på før, men det virker jo som en god ide og noe jeg håper jeg klarer å benytte meg av når jeg trenger det selv om det er svært lett å kun fokusere på/se det negative i livet når en er inne i en depressiv tilstand...

Anonymous poster hash: 6f1cd...efd