Ekspertsvar NHD: Bør jeg oppsøke hjelp?

[lille_myyy]

Kan jeg egentlig bli bra igjen? Av å føle meg mislykket som person? Har siden jeg var liten alltid følt det slik, og er nå 25 år. Jeg misliker den personen jeg er, og er så forferdelig lei av meg selv.. Skulle bare ønske jeg også var avslappet, balansert, trygg og hadde impulskontroll. 

Føler meg alltid ensom, selv når jeg har mange rundt meg (litt for stort nettverk), rastløs, indre uro, må alltid ha bekreftelse på alt jeg gjør, prater alt for mye. Til og med ting som kanskje andre ikke har noe med, føler jeg må dele det til alle. Energinivået mitt går så opp og ned. Føler vennene mine misliker meg for at jeg nesten aldri klarer å holde én avtale, og om jeg gjør, kommer jeg alltid for seint. Grubler og tenker og jeg blir gaaal av mine egne tanker. Særlig de som forteller meg at jeg ikke er verdt noe. Særlig på ting jeg har gjort i fortiden.

 

Har også hatt spiseforstyrrelse som ung (bulimi), vært i et forhold med én som fortalte meg at jeg ikke var noe verdt pga ting jeg har gjort tidligere, og som alltid kontrollerte at det jeg gjorde var riktig. Hører særlig hans stemme i hode, med at jeg ikke klarer noen ting i hverdagen, og at jeg ikke fortjener å bli elsket pga ting jeg har gjort...

 

Er dette grunn til å oppsøke psykolog litt tidligere enn i november/desember? Først da jeg har fått rett til psykolog eller noe. Selv om det er pga utredning til ADHD (mitt eget ønske). Eller kan det være noe annet som feiler meg? Har også vært til privat psykolog litt av og på i 2 år uten at det hjalp meg noe særlig.

 

Håper på svar. Har det igrunn rimelig kjipt akkurat nå.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg synes absolutt at du bør søke hjelp.

Hjelpen bør i første omgang fokusere på å endre din adferd. Dette vil igjen gi deg færre negative og flere positive tilbakemeldinger som igjen vil bedre din psyke og gi deg mer selvtillit.

 

Om det er mye å hente på å fremskynde behandlingen, er jeg usikker på .

 

Lykke til :-)

[lille_myyy]

Endre adferd? Med tanke på min impulskontroll du tenker på da eller? Unnskyld at jeg spør, men lurte litt på den bare :-)

 

Ellers tror jeg (ganske sikker på) at jeg er godt likt blandt de fleste jeg møter, da jeg som regel alltid er glad og positiv til alle i rundt meg. Det med å opprettholde avtale, har de fleste vennene mine bare godtatt, og sier at det bare er sånn jeg er.. I forhold til jobb og andre viktig gjøremål er jeg alltid tidsnok, så går ikke utover hverdagen min i den forstand.

 

Ellers adferd? Kan ikke komme på at jeg får så mange negative tilbakemeldinger annet enn fra meg selv, og min narsistiske eks-kjæreste Men ting han sa, sitter fortsatt dypt i meg, og gir meg en følelse av at jeg ikke er noe verdt, selv om mine nærmeste sier det motsatte om meg. Og at jeg bør prøve å komme forbi den perioden han brøyt meg ned. 

[Madelenemie]

Endre adferd? Med tanke på min impulskontroll du tenker på da eller? Unnskyld at jeg spør, men lurte litt på den bare :-)

Ellers tror jeg (ganske sikker på) at jeg er godt likt blandt de fleste jeg møter, da jeg som regel alltid er glad og positiv til alle i rundt meg. Det med å opprettholde avtale, har de fleste vennene mine bare godtatt, og sier at det bare er sånn jeg er.. I forhold til jobb og andre viktig gjøremål er jeg alltid tidsnok, så går ikke utover hverdagen min i den forstand.

Ellers adferd? Kan ikke komme på at jeg får så mange negative tilbakemeldinger annet enn fra meg selv, og min narsistiske eks-kjæreste Men ting han sa, sitter fortsatt dypt i meg, og gir meg en følelse av at jeg ikke er noe verdt, selv om mine nærmeste sier det motsatte om meg. Og at jeg bør prøve å komme forbi den perioden han brøyt meg ned.

Hei!

Endre atferd kan bety, måten du tenker dårlig om deg selv. Noen ganger trenger man hjelp til dette, det kan du få av en psykiater.

Jeg tenkte en del feil om jeg selv før, men etter samtalene med min psykiater ble det fort borte.

Så det fins hjelp.:-)

[lille_myyy]

Hei!

Endre atferd kan bety, måten du tenker dårlig om deg selv. Noen ganger trenger man hjelp til dette, det kan du få av en psykiater.

Jeg tenkte en del feil om jeg selv før, men etter samtalene med min psykiater ble det fort borte.

Så det fins hjelp.:-)

Åja, tusen takk for svar :-) Håper det går bra med deg nå, og det er godt å høre at det faktisk går an å endre tankemønster. Selv om jeg ikke helt klarer å se for meg at jeg kan klare det nå. Og det er vel nettopp derfor jeg trenger hjelp da, siden jeg ikke klarer det selv.. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Endre adferd? Med tanke på min impulskontroll du tenker på da eller? Unnskyld at jeg spør, men lurte litt på den bare :-)

 

Ellers tror jeg (ganske sikker på) at jeg er godt likt blandt de fleste jeg møter, da jeg som regel alltid er glad og positiv til alle i rundt meg. Det med å opprettholde avtale, har de fleste vennene mine bare godtatt, og sier at det bare er sånn jeg er.. I forhold til jobb og andre viktig gjøremål er jeg alltid tidsnok, så går ikke utover hverdagen min i den forstand.

 

 

Når jeg leser startinnlegget og ditt neste innlegg, undrer jeg meg på om det er samme sak vi diskuterer. I det første er det alvorlige symptomer, i det neste bagatelliserer du symptomene.

 

Med adferd tente jeg særlig på to saker: Kan du slutte å prate så mye (om ting som kanskje ikke andre har noe med/interesserer dem), og kan du begynne å holde avtaler?

 

Da vil du i det minste få bedre tilbakemeldinger fra deg selv.

 

Etter ditt andre innlegg er det i hvert fall ingen grunn til å bruke energi på å skulle fremskynde behandlingen.

[Bella Dotte]

Man kan bli fornærmet om noen foreslår at man bør endre atferd! Og så komme i en slags forsvarsposisjon... Selv om det ikke er vondt ment. Jeg har endret min atferd gjennom de siste årene, men på fullstendig eget initiativ, fordi jeg plutselig skjønte (da jeg fikk diagnosen (Asperger syndrom)) litt mer om hva og hvorfor mennesker gjør de de gjør. Og jeg får hjelp, både fra venner og profesjonelle. Men det blir aldri sagt at jeg har en atferd som bør endres! Det blir bare finurlig lirket og lokket og påvirket i det skjulte, mens jeg oppdager mer og prøver ut nye ting, og dropper atferd som ikke lenger er funksjonell.

[lille_myyy]

Når jeg leser startinnlegget og ditt neste innlegg, undrer jeg meg på om det er samme sak vi diskuterer. I det første er det alvorlige symptomer, i det neste bagatelliserer du symptomene.

 

Med adferd tente jeg særlig på to saker: Kan du slutte å prate så mye (om ting som kanskje ikke andre har noe med/interesserer dem), og kan du begynne å holde avtaler?

 

Da vil du i det minste få bedre tilbakemeldinger fra deg selv.

 

Etter ditt andre innlegg er det i hvert fall ingen grunn til å bruke energi på å skulle fremskynde behandlingen.

Mitt første innlegg er reelt, og er tanker og følelser jeg sitter inne med. Tror kanskje ikke jeg skrev noe om hvordan jeg virker utad i mitt første innlegg uansett? Jeg skrev vel at jeg følte at mine venner mislikte meg pga avtaler osv, og det var kanskje overdriving. 

 

Når det er sagt, har jeg alltid bagatellisert meg selv og mine problem, det såkalte "flink pike syndromet". Og naturlig nok er det vel litt vanlig å komme i forsvarsmodus når man hører at man må endre adferd?! 

 

Så merkelig, nå får man jo se virkningen av hvor fort jeg svinger i humør.. Ene dagen er jeg så altfor langt nede, og da naturlig nok kommer symptomene sterkere. Andre dager, slik som i dag, er det ikke fullt så ille...

 

Uansett vanskelig å skulle fortelle noe om hvordan er person er og sliter med når man ikke får helheten via tastatur. Tusen takk for svar iallefall Jeg skal vente til jeg får time i løpet av høsten, og legge alle kortene på bordet, så får jeg se hva jeg/de kommer frem til. 

 

Har som sagt vært til psykolog før (sist sommer), og han vet om mye av det samme jeg skrev her. Bare at jeg har en ulempe for å pynte på sannheten om meg selv. Han nevnte at jeg burde jobbe mye med selvtillitten min, men ikke noe om min adferd.. :/ 

 

Jeg prøver jo å opprettholde avtaler, men jeg glemmer at jeg har avtalt å møtes   Eller, glemmer tiden om jeg ikke MÅ til jobb, eller andre viktige møter. For da er jeg alltid presis, som sagt. Ellers prater jeg for mye om mine innterste hemmeligheter til alt for mange. Hvorfor gjør jeg det? Akkurat som jeg må ha alt på mitt "reine", og ikke skal holde noe sjult om hvem jeg er/hva jeg har gjort. Igjen, tror jeg at jeg har god sosial intelligens, bare at jeg skulle ønske jeg selv ikke følte et BEHOV for å dele alt om meg selv. Vet ikke hvordan jeg skal starte for å endre den adferden.. Jeg var ikke slik før, da holdt jeg kortene tett inn til meg selv, og åpnet meg sjeldent. Også plutselig skjedde det motsatte liksom. Ytterpunkter er sjeldent positivt iallefall.. 

Endret 9. august 2013 av lille_myyy

[lille_myyy]

 

Endret 9. august 2013 av lille_myyy

[lille_myyy]

Man kan bli fornærmet om noen foreslår at man bør endre atferd! Og så komme i en slags forsvarsposisjon... Selv om det ikke er vondt ment. Jeg har endret min atferd gjennom de siste årene, men på fullstendig eget initiativ, fordi jeg plutselig skjønte (da jeg fikk diagnosen (Asperger syndrom)) litt mer om hva og hvorfor mennesker gjør de de gjør. Og jeg får hjelp, både fra venner og profesjonelle. Men det blir aldri sagt at jeg har en atferd som bør endres! Det blir bare finurlig lirket og lokket og påvirket i det skjulte, mens jeg oppdager mer og prøver ut nye ting, og dropper atferd som ikke lenger er funksjonell.

Huff, så synd at man ikke kan få ha en personlighet uten at det skal være "uønsket" atferd som ikke er funksjonell lengre. Men igjen, om man ser at mennesker i rundt deg reagerer på hvordan man oppfører seg, må man jo forsøke å endre på det.

 

Jeg er så splittet på hva jeg føler og mener. Fordi, jeg har alltid vært energisk, og hatt mangel på impulskontroll, og alltid pratet og vært i senter av oppmerksomhet. Og skal endre på adferd nå føles så merkelig. Og, da mister jeg jo litt av det som gjør meg selv til meg da? Vet jo at jeg blir godt likt av mange, men igjen er det jo alltid noen som blir litt "redd" når man møter mennesker som er litt for "voldsomme" i enten den ene ytterkanten eller den andre.. Tror jeg må høre med mine nærmeste hvordan de oppfatter meg, så får jeg litt mer bilde på hvordan jeg kan endre adferd.. Og ja, jeg ble fornærmet, Naturlig nok!

 

Hvilken adferd er det du har endret?  

[Madelenemie]

Huff, så synd at man ikke kan få ha en personlighet uten at det skal være "uønsket" atferd som ikke er funksjonell lengre. Men igjen, om man ser at mennesker i rundt deg reagerer på hvordan man oppfører seg, må man jo forsøke å endre på det.

Jeg er så splittet på hva jeg føler og mener. Fordi, jeg har alltid vært energisk, og hatt mangel på impulskontroll, og alltid pratet og vært i senter av oppmerksomhet. Og skal endre på adferd nå føles så merkelig. Og, da mister jeg jo litt av det som gjør meg selv til meg da? Vet jo at jeg blir godt likt av mange, men igjen er det jo alltid noen som blir litt "redd" når man møter mennesker som er litt for "voldsomme" i enten den ene ytterkanten eller den andre.. Tror jeg må høre med mine nærmeste hvordan de oppfatter meg, så får jeg litt mer bilde på hvordan jeg kan endre adferd.. Og ja, jeg ble fornærmet, Naturlig nok!

Hvilken adferd er det du har endret?

Hei!

Var ikke meg du spurte om atferd, men jeg svarer for jeg har endret Mye atferd:

1) sier jeg elsker deg hver dag til min mann og stiller spørsmål om hans jobb og kollegaer.

( jeg trodde før han hadde bra, men viktig at jeg viser interesse)

2) jeg/ vi, har begynt å invitere mennesker/ venner hjem til oss, når min mann vil se fotball med venner, lager jeg mat, det gleder han.

( i følge Dr Nils Håvard Dahl er det noe flere bør gjøre)

3) jeg repiterer mindre, når jeg får høre at jeg har sagt en setning feks 5 ganger, slutter jeg.

4) jeg viser interesse for min mann og sitter stille og lytter når vi skal " snakke"( jeg misliker det!! Men jeg har funnet min måte, hvis jeg er enig og forstår, slipper samtalen å vare så lenge)

5) vi reiser til utlandet hvert år, og jeg har bestemt meg for at det er kjempekoselig. ( selv om jeg har det like koselig på fjellet)

6) jeg setter av 10 min hver dag der jeg forsøker SE barna Dvs direkte øyekontakt.

7) jeg avslutter mine gjøremål hvis barna slår seg/ trenger meg/ jeg har trent på dette og trener enda, det er vanskelig.

Man får det bedre om man justerer seg og endrer atferd, da blir omgivelsene mer fornøyde.

[Gjest Xtra]

 

 

Jeg prøver jo å opprettholde avtaler, men jeg glemmer at jeg har avtalt å møtes   Eller, glemmer tiden om jeg ikke MÅ til jobb, eller andre viktige møter. For da er jeg alltid presis, som sagt. 

 

Nå bagatelliserer du også dette. Men om jeg var din venn ville jeg blitt støtt om du bestandig kom for sent til våre møter, når jeg samtidig visste at du kunne rekke det om du måtte. Og det skjønner du sikkert hvis du tenker deg om. Med enkle midler som alarm på mobilen bør du klare å være presis også til avtaler som ikke er helt presserende.

[Bella Dotte]

7) jeg avslutter mine gjøremål hvis barna slår seg/ trenger meg/ jeg har trent på dette og trener enda, det er vanskelig.

 

Spesielt denne likte jeg!

 

Og lille_myyy, jeg skal svare utfyllende på hva jeg har endret med min atferd:

 

Jeg har blitt flinkere til å si ifra og be om hjelp, ikke la meg tråkke på hele tiden. Takke og be om unnskyldning bare når det er nødvendig. Når jeg henvender meg til noen, prøver jeg å sette meg inn i deres situasjon, er det jeg sier forståelig eller relevant for dem? (Tidligere kunne jeg prøve å bryte isen med fremmede ved å si noe rart, gjerne et sitat fra en fortelling eller en vits, ala "unnskyld, men har du sett røøøret mitt??" (jeg synes den er morsom, da, men jeg gjorde slikt hele tiden, hadde ikke noe annet reportoar). Jeg har utviklet magefølelse slik at jeg i større grad klarer å se an situasjonen (er det trygt, er det velkomment?). Jeg er ikke lenger så oppsatt på å få rett og at "sannheten skal fram", det viktigste er ofte bare å prate og å være sammen (fakta kan man slå opp). Jeg har blitt flinkere til å si nei og takke nei, uten å måtte tenke ut en unnskyldning. Jeg har forstått at det er normalt og ønsket å fortelle om og spørre andre om personlige ting, tidligere syntes jeg dette var frekt. Stille oppfølgingsspørsmål og spørre tilbake, be om forklaring hvis det er noe jeg stusser på.

 

Jeg takler bedre både å få og ikke få oppmerksomhet, er ikke lenger så stressa om jeg er på en konferanse el.l og ingen snakker til meg. Jeg kan snakke til andre om jeg vil, ellers lar jeg det være.

 

Men jeg blir lett sjalu når jeg opplever at andre får mer oppmerksomhet enn meg, eller oppmerksomhet som jeg mener jeg skulle hatt.

 

Jeg trenger fremdeles å lære meg å "gire ned" etter at jeg har vært sosial, jeg sliter en del meg "bondeanger" og skyldfølelse fordi jeg tror at jeg har vært påtrengende, hensynsløs og uhøflig. Men jeg synes det går bedre, det også.

 

Jeg sliter med å få "oversikt" over hele situasjonen, men det er nok noe som jeg alltid vil ha problemer med pga autismen.

 

(Jeg har nok glemt noe, men dette får holde i denne omgang... )

[lille_myyy]

Hei!

Var ikke meg du spurte om atferd, men jeg svarer for jeg har endret Mye atferd:

1) sier jeg elsker deg hver dag til min mann og stiller spørsmål om hans jobb og kollegaer.

( jeg trodde før han hadde bra, men viktig at jeg viser interesse)

2) jeg/ vi, har begynt å invitere mennesker/ venner hjem til oss, når min mann vil se fotball med venner, lager jeg mat, det gleder han.

( i følge Dr Nils Håvard Dahl er det noe flere bør gjøre)

3) jeg repiterer mindre, når jeg får høre at jeg har sagt en setning feks 5 ganger, slutter jeg.

4) jeg viser interesse for min mann og sitter stille og lytter når vi skal " snakke"( jeg misliker det!! Men jeg har funnet min måte, hvis jeg er enig og forstår, slipper samtalen å vare så lenge)

5) vi reiser til utlandet hvert år, og jeg har bestemt meg for at det er kjempekoselig. ( selv om jeg har det like koselig på fjellet)

6) jeg setter av 10 min hver dag der jeg forsøker SE barna Dvs direkte øyekontakt.

7) jeg avslutter mine gjøremål hvis barna slår seg/ trenger meg/ jeg har trent på dette og trener enda, det er vanskelig.

Man får det bedre om man justerer seg og endrer atferd, da blir omgivelsene mer fornøyde.

 

Ok - tusen takk Eneste jeg kan komme på når det gjelder adferd i såfall er:

1) Ikke fortell alle venninnene mine alt jeg ikke er stolt over, eller trenger en "bekreftelse" på at jeg gjør riktig.

2) Stol på meg selv, og de valgene jeg velger å gjøre (fy fader, den kommer jeg aldri til å lære) 

3) Lære å si nei om jeg allerede har 4 andre planer den samme kvelden (helst før det kommer til at jeg har 4 planer fra før, da). Dette sier jeg forsåvidt hvert år at jeg skal lære meg, men jeg har ikke klart det hittill.

4) Se på klokka, og opprettholde de planene jeg har valgt. 

5) Ikke prate i munnen på noen andre (vet, det er helt sykt at jeg som voksen ikke har lært det enda...)

6) Prate mindre? Vet ikke, føler jo jeg har noe fornuftig å komme med. Og syns det er synd å endre hele personligheten min for at enkelte ikke liker prating Jeg er som sagt den jeg er... Prøver jo hver dag å bli mindre synlig og brautene. 

7) Ikke prate så mye OM MEG SELV til de i rundt meg.

8) Ikke vær så glad og positiv? 

9) Lær å si NEI.

10) Ikke unnskylde at jeg er til, og gjør meg selv smålig.

 

Æsj, nå mistet jeg iallefall troen på den jeg er... Tusen takk for tilbakemeldinger, setter utrolig stor pris på det.

[lille_myyy]

Nå bagatelliserer du også dette. Men om jeg var din venn ville jeg blitt støtt om du bestandig kom for sent til våre møter, når jeg samtidig visste at du kunne rekke det om du måtte. Og det skjønner du sikkert hvis du tenker deg om. Med enkle midler som alarm på mobilen bør du klare å være presis også til avtaler som ikke er helt presserende.

Ja....    Av og til klarer jeg ikke å tenke tidsperspektiv om du skjønner. Sånn at jeg tror jeg har bedre tid enn jeg har, også vimser jeg/soser jeg bort tiden på andre ting. Blir fort sliten i hverdagen når jeg må konsentrere meg om å nå viktige møter/jobb osv, derfor "slapper" jeg litt mer av i hverdagen.

 

Og forstår at du syns det er vanskelig å skjønne, og at det virker som jeg ikke respekterer andres tid (for det er jo det det handler om). De andre kommer tidsnok, jeg kommer for sent. Kanskje har de stått i flere timer å laget mat, også klarer jeg ikke komme til den tiden det er avtalt..   De må være utrolige glade i meg, som fortsatt har lyst til å tilbringe tid med meg. Så heldig jeg er!

Super idé med alarm på telefonen, satt nettopp på alarm nå nettopp! Det med å komme tidsnok skal ikke være så vanskelig, må bare gå inn i meg selv.. 

[Madelenemie]

Ja.... Av og til klarer jeg ikke å tenke tidsperspektiv om du skjønner. Sånn at jeg tror jeg har bedre tid enn jeg har, også vimser jeg/soser jeg bort tiden på andre ting. Blir fort sliten i hverdagen når jeg må konsentrere meg om å nå viktige møter/jobb osv, derfor "slapper" jeg litt mer av i hverdagen.

Og forstår at du syns det er vanskelig å skjønne, og at det virker som jeg ikke respekterer andres tid (for det er jo det det handler om). De andre kommer tidsnok, jeg kommer for sent. Kanskje har de stått i flere timer å laget mat, også klarer jeg ikke komme til den tiden det er avtalt.. De må være utrolige glade i meg, som fortsatt har lyst til å tilbringe tid med meg. Så heldig jeg er!

Super idé med alarm på telefonen, satt nettopp på alarm nå nettopp! Det med å komme tidsnok skal ikke være så vanskelig, må bare gå inn i meg selv..

Hei!

Kanskje du skal lese om ADHD .

De har mye av det du skriver om.

:-)

[lille_myyy]

Hei!

Kanskje du skal lese om ADHD .

De har mye av det du skriver om.

:-)

Skal til utredning for det nå til høsten (eget iniativ). Håper på et vis at det er det jeg har, føler det får forklart en del. Men samtidig vet jeg ikke om det spiller nå rolle å få en diagnose eller ikke. Jeg har iallefall personlighetstrekk som er lik ADHD. Både positivt og negativt... 

[Madelenemie]

Skal til utredning for det nå til høsten (eget iniativ). Håper på et vis at det er det jeg har, føler det får forklart en del. Men samtidig vet jeg ikke om det spiller nå rolle å få en diagnose eller ikke. Jeg har iallefall personlighetstrekk som er lik ADHD. Både positivt og negativt...

Hei

Da får du medisiner og ting blir nok lettere :-)

Du minner meg om en venn med ADHD :/)

Snill, men slitsom, holder ikke avtaler.