Ekspertsvar Psykiater - tror ikke det vil hjelpe

[xxløvetannxx]

Jeg har snart min andre time med psykiater på poliklinikken. Kjenner jeg ikke har noe form for håp angående dette samarbeidet. Er det da vits i at jeg går der? Jeg får vel legge til at jeg har gått i behandling mer eller mindre kontinuerlig de siste 12 årene. Noen ting kan ikke repareres. Ptsd symptomer vil jeg vel alltid ha. Burde jeg heller gi plassen der til nestemann på lista?

[TulleKoppen]

Tenk på ditt eget beste. Det er sånn systemet er designet; meningen er at alle skal si fra om nøyaktig det de føler de trenger.

[frosken]

Jeg har snart min andre time med psykiater på poliklinikken. Kjenner jeg ikke har noe form for håp angående dette samarbeidet. Er det da vits i at jeg går der? Jeg får vel legge til at jeg har gått i behandling mer eller mindre kontinuerlig de siste 12 årene. Noen ting kan ikke repareres. Ptsd symptomer vil jeg vel alltid ha. Burde jeg heller gi plassen der til nestemann på lista?

Snakk med psykiateren om nettopp dette. Sammen kan dere komme frem til hva som være best for deg i tiden som kommer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Enig med frosken.

 

Hva mener du selv er årsaken til så liten fremgang på 12 år? Inkompetent terapeut eller feil metode? Fortale du ting slik de virkelig var, eller pyntet du på sannheten? Var du aktiv i timene? Gjorde du hjemmeleksene og møtte forberedt? Møtte du i rett tid til timene - hver gang?

[Madelenemie]

Enig med frosken.

Hva mener du selv er årsaken til så liten fremgang på 12 år? Inkompetent terapeut eller feil metode? Fortale du ting slik de virkelig var, eller pyntet du på sannheten? Var du aktiv i timene? Gjorde du hjemmeleksene og møtte forberedt? Møtte du i rett tid til timene - hver gang?

Hei!

Det som er rart for meg er at ikke flere psykiatere gir konkrete hjemmelekser. Eks. Skriv til neste time hvorfor du... ( også det psykiateren vil ha svar på)

Det var ikke psykiaterne på Ullevål universitetssykehus som bad meg skrive, jeg skrev fordi jeg ikke klarte snakke ord.

( nå klarer jeg imidlertid snakke spontant, men ikke da)

Men jeg tror nå skriving er viktig for mange flere og vil kunne bidra til raskere og bedre utvikling og effekt av behandling/ hjelp.

Det blir jo mer effektivt på timene og psykiateren ser jo konkret selv også hvor mye menneske lirer på og strever med, og jobber med.

[xxløvetannxx]

Jeg har ikke hatt liten fremgang tror jeg. Jeg har gått fra å være sterkt traumatisert til å ha symptomer. Symptomer jeg kan leve med, selv om de i noen tilfeller ødelegger for meg. Jeg møtte til hver eneste samtale, gjorde leksa mi, snakket fra levra og alt annet etter boka. Men nå føler jeg meg for "frisk" til at denne type hjelp kan være konstruktivt. Det er de mellommenneskelige relasjonene mine som er skadet. Disse ser jeg for meg at jeg alltid må leve med.

[Nycora]

Jeg har ikke hatt liten fremgang tror jeg. Jeg har gått fra å være sterkt traumatisert til å ha symptomer. Symptomer jeg kan leve med, selv om de i noen tilfeller ødelegger for meg. Jeg møtte til hver eneste samtale, gjorde leksa mi, snakket fra levra og alt annet etter boka. Men nå føler jeg meg for "frisk" til at denne type hjelp kan være konstruktivt. Det er de mellommenneskelige relasjonene mine som er skadet. Disse ser jeg for meg at jeg alltid må leve med.

Jeg tror at man, etter så mange år, kommer til et punkt hvor terapi ikke har så mye mere for seg. Annet enn noen å støtte seg på da.

 

Selv har jeg vært uten terapi i sommer. Jeg prøver å stå på mine egne bein. Har også ptsd, denne er vel vedvarende, kanskje livet ut. Dette tolker jeg sånn at jeg må leve med en del symptomer. Jeg må takle at jeg er sliten i perioder, mistenksom til andre mennesker, angst og depresjonssymptomer. Tror det er viktig å innse og godta at livet kanskje blir sånn videre. Når jeg har godtatt dette, slapper jeg også mere av i forhold til det. Jeg kjemper ikke hele tiden for å bli friskere. Ja, jeg jobber med symptomer og hvordan jeg tenker i forhold til andre mennesker. Samtidig godtar jeg at jeg har dager og uker hvor jeg er sykere. Innimellom har jeg også dager som er veldig bra. Da kommer det en dårlig samvittighet snikende: Fortjener jeg å ha det så bra som nå? Jeg har ikke hatt det bra på veldig mange år og når det dukker opp sånne gode dager, blir jeg skeptisk. Når skjer det noe nytt? Jeg er jo vant med at det skjer litt traumatiske ting sånn jevnt over. Når disse blir fraværende lurer jeg på hvordan jeg skal takle å ha det så bra? Tørr jeg tro på at dette kan vare? Fortjener jeg å ha det bra?

 

Det er nå jeg er klar for å leve livet mitt uten støtte fra psykiatrien. (om ikke jeg blir veldig syk da). Det er nå jeg skal forsøke og takle livet selv, huske det jeg har lært og utøve dette i praksis. Så får jeg se hvor jeg er om ett år, to år osv. Jeg blir aldri frisk, men jeg er bedre og det er til å leve med. Ser at et større mål kan jeg ikke forvente. For 10 år siden trodde jeg ikke at dette var mulig. Ønsker deg også lykke til, prøv deg selv i små perioder og se om du greier deg uten terapi. Om det butter imot, så prøv å bruk det du har lært, prøv å takle symptomene selv og se hvordan det går. Lær deg å stå i smertene og symptomene i noen dager, uker, før du oppsøker hjelp. Kanskje ser du at du faktisk greier å komme igjennom det selv. Dette gir følelse av mestring og neste gang takler du det kanskje enda bedre.  Det kan faktisk gå bra  .

[frosken]

Jeg har ikke hatt liten fremgang tror jeg. Jeg har gått fra å være sterkt traumatisert til å ha symptomer. Symptomer jeg kan leve med, selv om de i noen tilfeller ødelegger for meg. Jeg møtte til hver eneste samtale, gjorde leksa mi, snakket fra levra og alt annet etter boka. Men nå føler jeg meg for "frisk" til at denne type hjelp kan være konstruktivt. Det er de mellommenneskelige relasjonene mine som er skadet. Disse ser jeg for meg at jeg alltid må leve med.

Slik jeg ser det, så har du alt å vinne og intet å tape på å diskutere denne problemstillingen med din nye behandler. Det kan godt hende at det vil være bra for deg å slutte i terapi nå, men jeg ser ingen grunn til at dette skal en avgjørelse du tar uten å gjennomdrøfte den med din behandler siden du har vært i kontakt med behandlingsapparatet så lenge.