Ekspertsvar Revurdere diagnose?

[TulleKoppen]

Nei, det har egentlig ingenting å si hva som feiler meg. Men det er jo greit å vite og for så vidt.

 

Det er vel hva du selv føler som har noe å si. Hvis du sliter med f.eks. stemmer, så er det jo det som feiler deg. Om man blir kvalm av å gå på butikken er det det som feiler en. En diagnose trenger ikke ha så mye med deg å gjøre, det er mange med samme diagnose som er ganske forskjellige, mens mange med ulike diagnoser er like. Min erfaring, i alle fall.

 

Det jeg sliter med er uvissheten om det jeg opplever er normalt eller ikke normalt. Jeg har gått bort i fra tanken om at diagnoseforståelse kan hjelpe meg med slike spørsmål.

 

For det er jo aldri diagnosen som fører til at du er slik og slik, det er alltid omvendt - det er at du er slik og slik som fører til diagnosen.

[Mirabell]

Hei!

Egentlig så tror jeg man har krav på en så tydelig gjennomgang av hvorfor de setter en diagnose.

Slik at man får fred.

Jeg tror jeg skal være mye tydeligere med min psykiater spørre om hun kan gi meg feks 5 grunner til at hun er 100% sikker på at jeg har Asperger.

Si at det ikke holder med to grunner, og grunnene må være såpass konkrete og hentet fra hennes erfaring med meg og ikke fra skjemaer som er vanskelige/ delvis umulige å fylle ut.

Jeg mener jeg absolutt en gang kvalifiserte til diagnosen Asperger , men nå syns jeg min utadvendte kontakthenvendte god og god på spontanitet blir vanskelig å forene med tydelig Asperger. Likevel, barna har jo arvet dette fra noen og den noen er jo meg, men jeg syns ikke lenger jeg oppfører meg adpergerisk slik min psykiater tidligere har ment.

Er det en ny runde med tvil igjen, nå? Det er helt sikkert at du har AS fortsatt, du har bare mindre problemer med det enn før. Pga. målrettet jobbing og en flink psykiater. I de tidligere tvilsrundene, konkluderte du jo også med at du har det, kanskje du finner linkene.

[stjernestøv]

Det er vel hva du selv føler som har noe å si. Hvis du sliter med f.eks. stemmer, så er det jo det som feiler deg. Om man blir kvalm av å gå på butikken er det det som feiler en. En diagnose trenger ikke ha så mye med deg å gjøre, det er mange med samme diagnose som er ganske forskjellige, mens mange med ulike diagnoser er like. Min erfaring, i alle fall.

 

Det jeg sliter med er uvissheten om det jeg opplever er normalt eller ikke normalt. Jeg har gått bort i fra tanken om at diagnoseforståelse kan hjelpe meg med slike spørsmål.

 

For det er jo aldri diagnosen som fører til at du er slik og slik, det er alltid omvendt - det er at du er slik og slik som fører til diagnosen.

Skal prøve å ikke bry meg så mye om det. Men en som har diabetes må jo ta hensyn til sin diagnose, føler jeg må det og. Ta medisiner så jeg ikke blir syk i alle fall, gjør jo det nå da.

[TulleKoppen]

Skal prøve å ikke bry meg så mye om det. Men en som har diabetes må jo ta hensyn til sin diagnose, føler jeg må det og. Ta medisiner så jeg ikke blir syk i alle fall, gjør jo det nå da.

 

Men de med diabetes tar jo ikke medisin fordi de har en diabetes-diagnose, men fordi blodsukkeret blir feil om de ikke gjør det... akkurat som deg, du tar ikke antipsykotika fordi du har en schizofrenidiagnose (?), men fordi du vet at du blir dårligere om du ikke tar dem...

[stjernestøv]

Men de med diabetes tar jo ikke medisin fordi de har en diabetes-diagnose, men fordi blodsukkeret blir feil om de ikke gjør det... akkurat som deg, du tar ikke antipsykotika fordi du har en schizofrenidiagnose (?), men fordi du vet at du blir dårligere om du ikke tar dem...

Ja det er jo symptomene man behandler med medisin, riktig det

[TulleKoppen]

Ja det er jo symptomene man behandler med medisin, riktig det

 

Ja. Vi må rett og slett spørre oss selv hva vi skal med en annen diagnose. Jeg har lenge tenkt at hvis jeg fikk en annen (og riktig) diagnose, så ville alt løse seg for meg. Jeg har funnet ut at det ikke er sånn det fungerer. Jeg vet at medisinene jeg tar bedrer psyken min, og jeg prøver å nøye meg med det. 

[stjernestøv]

Ja. Vi må rett og slett spørre oss selv hva vi skal med en annen diagnose. Jeg har lenge tenkt at hvis jeg fikk en annen (og riktig) diagnose, så ville alt løse seg for meg. Jeg har funnet ut at det ikke er sånn det fungerer. Jeg vet at medisinene jeg tar bedrer psyken min, og jeg prøver å nøye meg med det. 

Ja like greit å nøye seg med det. Livet ruller videre uansett hvilke diagnose man har, det er jo ikke noe man trenger å tenke på i hverdagen

[TulleKoppen]

Ja like greit å nøye seg med det. Livet ruller videre uansett hvilke diagnose man har, det er jo ikke noe man trenger å tenke på i hverdagen

 

Det jeg hadde hatt (aller) mest nytte av er i alle fall til å bli flinkere til å gjøre det konstruktive. Jeg kunne for eksempel trent meg mer på å ha et normalt sosialt liv, utfordret meg mer, i stedet for å velge isolasjonen. Det ville kanskje lønnet seg på (veldig) lang sikt... tror ikke en annen diagnose ville endre medisiner og behandling generelt. De (terapeutene) snakker jo til meg for den jeg er som person, ikke for diagnosen min.

[stjernestøv]

Det jeg hadde hatt (aller) mest nytte av er i alle fall til å bli flinkere til å gjøre det konstruktive. Jeg kunne for eksempel trent meg mer på å ha et normalt sosialt liv, utfordret meg mer, i stedet for å velge isolasjonen. Det ville kanskje lønnet seg på (veldig) lang sikt... tror ikke en annen diagnose ville endre medisiner og behandling generelt. De (terapeutene) snakker jo til meg for den jeg er som person, ikke for diagnosen min.

Min behandler er også veldig flink til å se meg, så jeg er jo heldig der. Vi er jo ikke diagnoser heller.

[TulleKoppen]

Min behandler er også veldig flink til å se meg, så jeg er jo heldig der. Vi er jo ikke diagnoser heller.

 

 

Jeg har spurt min behandler hva han mente om diagnoser, hvilken verdi han tilla dem. Han mente det kun hadde verdi hvis han måtte uttale seg ovenfor andre instanser (som f.eks. NAV). Virket ikke som han brukte det i andre sammenhenger...

 

Kanskje man kan se på det som en slags "ingress" i en artikkel. Altså det korte sammendraget på toppen. I noen artikler får man et bilde av "saken" ved å lese den, men i de fleste tilfellene er det vel egentlig bare fordummende.

[Madelenemie]

Men tok ikke du medisiner? Kanskje det har noe å si?

Hei!

Jo et hormon, oxytocin, det hjelper, men snart tar min psykiater det vekk.

Det har endret mye og gjort meg bedre i sosial kontakt, jeg er nesten slik som da jeg var gravid og ammet :-)

Da var jeg bedre enn før jeg fikk barn.

Min psykiater tror ikke oxytocin virker i særlig grad, hun mener jeg har utviklet meg og at endringen vil vedvare også når hun fjerner hormonet. Jeg er lei meg for at hun tar det fra meg, jeg vil ikke være med på noen studie, det er tvang.

Men til saken: jeg tror diagnosen var riktig og sikkert er det enda, men det at andre merker det bedre enn meg selv fører til undring/forundring kanskje mer enn direkte tvil. Nå minner jeg meg selv ofte på barna og jeg vet jo hvorfor de har asperger :-)

[Madelenemie]

Er det en ny runde med tvil igjen, nå? Det er helt sikkert at du har AS fortsatt, du har bare mindre problemer med det enn før. Pga. målrettet jobbing og en flink psykiater. I de tidligere tvilsrundene, konkluderte du jo også med at du har det, kanskje du finner linkene.

Hei!

Ja jeg sliter med det, jeg mer undertrykker tvilen og godtar diagnosen fordi jeg har bestemt meg.

Jeg tviler ikke helt lenger, jeg er mer forundret over at andre ser det bedre enn meg, også ønsket jeg vel at noen eller min psykiater sa at nå er jeg nok ikke typisk for diagnosen.

Isteden viser min psykiater oftebtil diagnosen og forklarer ting ut i den.

Noe som kjennes trygt, forutsigbart osv... Men jeg glemmer ofte delene og den helheten, og nå som jeg snakker lett med alle, tenker jeg det er jo utrolig at jeg har asperger.

Jeg ser ikke andre lett i øynene, men jeg gjør det inni mellom og virker således upåfalende.

Takk for påminnelsen :-)

[serenity777]

For meg betyr diagnose mye. Og det var faktisk ganske godt og få p. schiz diagnose igjennom top-prosjektet. Det gjorde att jeg slapp å gruble over det noe mer. Men det varte bare noen få år, nå tviler jeg igjenn. Det er jo uansett ganske like diagnoser som jeg har hatt. Det har stått mellom schizotyp lidelse med OCD versus Schizofreni med OCD. Så den helt store forskjellen er det ikke.

 

Men jeg føler meg evig snytt for att første gangen jeg var i psykiatrien, att jeg ikke fikk ett seriøst opplegg, men ble innlagt på ett sykehjem uten videre behandling annet enn altformye haldol. Det virket som om det bare gjalt å holde meg til de kunne lovlig tvangsmedisinere meg, og så stue meg bort.

[TulleKoppen]

For meg betyr diagnose mye.

 

Ja, men kan du med fornuften din si at det betyr mye?

[serenity777]

Ja, men kan du med fornuften din si at det betyr mye?

Selvfølgelig, diagnose viser veien for hvilken behandling man skal følge. Og gir en forklaring på manglende funksjon osv..

[Bella Dotte]

Jeg er kjempeglad for at jeg fikk diagnose. Nå skjønner jeg hvorfor jeg er så rar!

[Madelenemie]

Jeg er kjempeglad for at jeg fikk diagnose. Nå skjønner jeg hvorfor jeg er så rar!

Hei!

Jeg ble også glad/lettet, men så kom tvilen, for diagnosen er så lite konkret.

Og når andre oppdager det, før deg selv, eller når andre ser tydelig din diagnose og ikke du selv, kanskje man da lettere tviler? Jeg vet ikke.

Men jeg tror feks jeg har diagnosen, jeg leser jo og oppdaget jo at alt passer.

Men mye burde ikke være så opplagt for andre, det dreier seg om usynlige ting mener jeg, og før min psykiater viste om min barnejournal mente feks begge psykiaternevat jeg hadde aspergerbsyndrom?

Ja men nå kom jeg på redegjørelsen jeg skrev og sendte dem før jeg møtte til utredning, man leser muligens hvordan situasjonen er fra mine tekster og før var jeg ikke klar overvant feks tider, datoer og detaljer kan gi denne mistanke. I dag har jeg endret måte å skrive på etter Århus blitt gjort oppmerksom på visse forhold.

Jeg skriver heller ikke i parentes spørsmål om mennesker forstår. Og jeg er blitt mer spontan.

Jeg syns asperger syndrom er upresis og en vanskelig diagnose å sette og være sikker på, det virker det ikke som min psykater syns, men hun syns den settes for ofte og på feil grunnlag og hun ser frem til en innstramming.

[TulleKoppen]

Det er feil at diagnoser forklarer hvorfor du er som du er. De forklarer bare hvordan (du er), men for å stille en diagnose må man uansett på forhånd ha innblikk i hvordan man er (diagnosen settes jo etter observasjoner om hvordan man er).

 

Så jeg ser ikke helt det store med diagnoser. For meg så finnes det i alle fall ingen diagnose som passer. Vrakgods fra fortiden er det.

[Madelenemie]

Hei!

For meg når jeg leste boken min psykiater ga meg om asperger passet alt.

Det føltes deilig, jeg bare klarer ikke å beholde oversikten når mennesker ikke sier det, eller jeg ikke har teksten foran meg, da må eg alltid tenke og skrive for å liksom nøste meg frem, og etter en stund tenker jeg, " jamen jjeg har jo asperger syndrom" det er nesten som om det sier pling og kommer en lyspære over hodet mitt, sånn som i Donald Duck.

[TulleKoppen]

Hei!

For meg når jeg leste boken min psykiater ga meg om asperger passet alt.

Det føltes deilig, jeg bare klarer ikke å beholde oversikten når mennesker ikke sier det, eller jeg ikke har teksten foran meg, da må eg alltid tenke og skrive for å liksom nøste meg frem, og etter en stund tenker jeg, " jamen jjeg har jo asperger syndrom" det er nesten som om det sier pling og kommer en lyspære over hodet mitt, sånn som i Donald Duck.

 

Det med hvordan endel pasienter tenker om diagnosen blir litt som forholdet mange kristne har til Bibelen. Der er svaret på alt, selv om dogmene er fra fortiden.