Kan noen her inne hjelpe, trenger deres meninger og råd.

[AnonymBruker]

Jeg har lyst til å hjelpe andre mennesker, bety noe for noen og gi omsorg (det gjør at jeg selv føler jeg gjør noe bra og meningsfullt med mitt eget liv) og jeg har derfor en tanke om å melde meg på som telefonvakt for en av hjelpe/krisetelefonene. I mitt fylke starter de i høst opp med nye kurs og søker nå frivillige.

 

Saken er den at jeg selv i perioder sliter med mitt, har tilbakevendende depresjoner og en form for sosial angst som forsterker seg i perioden hvor jeg er dårlig. Jeg har aldri før gjort noe lignende, så jeg vet ikke hva jeg bør forvente å møte der eller hvordan jeg vil reagere på det jeg hører andre fortelle meg, men blant mine venner er jeg den de vet de kan komme til med sine problemer, at de kan stole på meg og som de ønsker råd/hjelp fra, så jeg tror vel på en måte jeg kan passe inn.

 

Er det noen her inne som har erfaring som telefonvakt og som kanskje kan fortelle meg litt om hva jeg kan komme til å møte og som har noen mening om hvorvidt jeg bør prøve eller om det er best jeg holder meg unna på grunn av min bakgrunn? Om det har noe å si så har jeg selv aldri benyttet meg av slike hjelpetelefoner.   

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[Marie Mel]

Hei, 

Så bra du ønske å bidra i andres liv!

For å jobbe med andre i krise må en være "ferdig" med egne utfordringer, i den forstand at egne utfordringene ikke påvirker svarene, følelsene kommer i veien eller en begynner å prate om seg selv. "Akkurat slik har jeg hatt det også..... Det kjenner jeg meg så godt igjen i, og jeg hadde det som deg.. osv.." ( i andre fora er dette akseptabelt ) 

 

Det er flott med egen erfaring om en kan fortelle veien ut av utfordringene og klarer å forholde seg objektivt til problemstillingen.

 

Det finnes mange måter å hjelpe mennesker på. Krisetelefoner drives av ulike organisasjoner og det er ulik alder og problemstillinger de da får av henvendelser. Du vil lære på kurs at andre kan overvåke samtalene pga opplæring eller annet, og du må være trygg i den rollen du da innehar. Jeg tror at du vil finne ut etter kurs og samtaler om du vil og kan dette, og organisasjonen vil finne ut om de vil bruke deg.   

[AnonymBruker]

Hei, 

Så bra du ønske å bidra i andres liv!

For å jobbe med andre i krise må en være "ferdig" med egne utfordringer, i den forstand at egne utfordringene ikke påvirker svarene, følelsene kommer i veien eller en begynner å prate om seg selv. "Akkurat slik har jeg hatt det også..... Det kjenner jeg meg så godt igjen i, og jeg hadde det som deg.. osv.." ( i andre fora er dette akseptabelt ) 

 

Det er flott med egen erfaring om en kan fortelle veien ut av utfordringene og klarer å forholde seg objektivt til problemstillingen.

 

Det finnes mange måter å hjelpe mennesker på. Krisetelefoner drives av ulike organisasjoner og det er ulik alder og problemstillinger de da får av henvendelser. Du vil lære på kurs at andre kan overvåke samtalene pga opplæring eller annet, og du må være trygg i den rollen du da innehar. Jeg tror at du vil finne ut etter kurs og samtaler om du vil og kan dette, og organisasjonen vil finne ut om de vil bruke deg.   

 

Tusen takk for svar!

 

Det du skriver om i første avsnitt om ikke å blande egne erfaringer og følelser inn i samtalen forstår jeg jo at er viktig. I en slik rolle er det jo den i andre enden av telefonen det handler om, men jeg tror også at å ha litt egne erfaringer kan være med på å forstå andres situasjon på en bedre måte. Jeg tror jeg skal klare å la vær å prate om meg selv (for det er noe jeg ikke er glad i uansett  ), men om jeg klarer å legge følelsene til side er jeg mer usikker på og jeg er på en måte også litt redd for at det kan påvirke meg negativt i forhold til egen helse…

 

''Jeg tror at du vil finne ut etter kurs og samtaler om du vil og kan dette, og organisasjonen vil finne ut om de vil bruke deg.''

  

Det er selvfølgelig en mulighet at jeg ikke passer inn/klarer det selv etter å ha tatt et slik kurs, men føler samtidig det blir litt feil av meg å starte opp med noe jeg ikke fullfører, for det er jo meningen at vi skal blir satt opp på minimum et par vakter i måneden eller noe slikt etter å ha tatt kurset… Blir det feil av meg å i det hele tatt prøve og bør jeg informere om at jeg har erfaringer gjennom egen sykdom (ønsker helst ikke det)?

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[Bella Dotte]

Jeg stusser bare bittelitt over at du ønsker å jobbe på et sted for folk som sliter psykisk og manner seg opp til å be om hjelp, mens du ikke tør(?) å fortelle at arbeidsplassen som gir denne hjelpen skal vite at du selv sliter/har slitt psykisk...

[Marie Mel]

AnonymBruker, 

 

Det er ikke galt å gå på kurs for å se om dette er noe for deg, eller få tips om andre ting du kan bidra med som passer bedre. 

Du kjenner deg selv best. Det er umulig for oss andre å vite om du er normalt usikker eller langt mer usikker enn vanlig og er det i det fleste situasjoner. Det er normalt å være usikker på om nye ting er noe for en selv. Det hører med til forberedelsen og tenke gjennom ting og lure på hva som kan skje og hva en selv vil kunne bidra med. 

 

Det finnes informasjonsmøter og folk som kan si mer om slike kurs. 

[AnonymBruker]

Jeg stusser bare bittelitt over at du ønsker å jobbe på et sted for folk som sliter psykisk og manner seg opp til å be om hjelp, mens du ikke tør(?) å fortelle at arbeidsplassen som gir denne hjelpen skal vite at du selv sliter/har slitt psykisk...

Det er snakk om kun frivillig arbeid så jeg ser ikke på det som en vanlig arbeidsplass, er mer en frivillig organisasjon. At jeg sliter selv i perioder ønsker jeg ikke skal være i fokus, jeg ønsker bare å kunne bidra med noe positivt ;o)

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker, 

 

Det er ikke galt å gå på kurs for å se om dette er noe for deg, eller få tips om andre ting du kan bidra med som passer bedre. 

Du kjenner deg selv best. Det er umulig for oss andre å vite om du er normalt usikker eller langt mer usikker enn vanlig og er det i det fleste situasjoner. Det er normalt å være usikker på om nye ting er noe for en selv. Det hører med til forberedelsen og tenke gjennom ting og lure på hva som kan skje og hva en selv vil kunne bidra med. 

 

Det finnes informasjonsmøter og folk som kan si mer om slike kurs. 

Jeg er nok mer usikker på nye ting (og på en måte også på meg selv) enn gjennomsnittet av befolkningen, så her har du rett.

 

Tror jeg skal sende en mail og spørre om noen ting jeg lurer på før jeg evt. melder meg på, men syns du jeg bør være åpen om at jeg sliter selv?

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[Marie Mel]

Jeg vet ikke hvor grensen går i enhver situasjon på åpenhet, kontra det å beskytte seg selv. Integritet er viktig. Hvor grensen går tror jeg er avhengig av om du trenger hjelp fra andre.  

 

Om du skulle tatt imot fosterbarn eller tatt på deg en alvorlig og stor oppgave, så må man være åpen om eget liv. Om en besøker andre når en selv har gode perioder, så ser jeg ingen grunn til at noen skal vite om dine utfordringer om de da ikke kommer i veien for utførelsen av jobben. Så er diagnoser ulike. Dette må være svært individuelt. En skal være trygg på de en prater med og at de har kunnskap nok til å forstå. Ikke alle er pålagt taushetsplikt en gang. Din eventuelle psykolog kan svare bedre ut i fra å kjenne deg.  

[frosken]

 

Jeg er nok mer usikker på nye ting (og på en måte også på meg selv) enn gjennomsnittet av befolkningen, så her har du rett.

 

Tror jeg skal sende en mail og spørre om noen ting jeg lurer på før jeg evt. melder meg på, men syns du jeg bør være åpen om at jeg sliter selv?

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

 

Jeg synes du bør være åpen om at du sliter selv i en slik sammenheng. Jeg har vanskelig for å forestille meg at du vil være trygg i rollen dersom du har ting å skjule, dvs. at du er redd for at de skal "avsløre" deg. Men du kan jo godt få mest mulig informasjon før du evt. velger å si noe mer om deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør være åpen om at du sliter selv i en slik sammenheng. Jeg har vanskelig for å forestille meg at du vil være trygg i rollen dersom du har ting å skjule, dvs. at du er redd for at de skal "avsløre" deg. Men du kan jo godt få mest mulig informasjon før du evt. velger å si noe mer om deg selv.

Du har nok rett i at jeg ikke vil føle meg trygg om jeg går rundt og er redd for at andre skal få vite noe om meg, på en måte så mister jeg litt kontroll over situasjonen om de finner det ut selv, for da vet jeg ikke hva de tror. Kanskje bedre å bare være åpen om det fra starten, men da er jeg også redd for at jeg ikke får lov å hjelpe til, at de forhåndsdømmer meg og at de tror at jeg på grunn av min sykdom ikke kan fungere i jobben. Er selv klar over at jeg ikke kan gjøre en innsats når jeg selv er dårlig, men håper at det å ha noe som betyr noe for meg selv og andre vil gjøre at jeg ikke blir like dårlig som jeg har vært tidligere, at det gir meg en opplevelse av å bety noe for andre mennesker.

 

Frustrerende å være så usikker på denne situasjonen som jeg er nå, har jo bare lyst til å gjøre det riktig! Det tar nesten fra meg all motivasjonen til å forsøke, når det skal være så vanskelig, selv om dette er noe jeg har tenkt på lenge og som jeg interesserer meg for og har et ønske om å gjøre. Mulig jeg ikke er klar enda, at siden jeg fremdeles selv mottar hjelp så er det for tidlig for meg å skulle gjøre dette i det hele tatt...(?) 

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[frosken]

 

Du har nok rett i at jeg ikke vil føle meg trygg om jeg går rundt og er redd for at andre skal få vite noe om meg, på en måte så mister jeg litt kontroll over situasjonen om de finner det ut selv, for da vet jeg ikke hva de tror. Kanskje bedre å bare være åpen om det fra starten, men da er jeg også redd for at jeg ikke får lov å hjelpe til, at de forhåndsdømmer meg og at de tror at jeg på grunn av min sykdom ikke kan fungere i jobben. Er selv klar over at jeg ikke kan gjøre en innsats når jeg selv er dårlig, men håper at det å ha noe som betyr noe for meg selv og andre vil gjøre at jeg ikke blir like dårlig som jeg har vært tidligere, at det gir meg en opplevelse av å bety noe for andre mennesker.

 

Frustrerende å være så usikker på denne situasjonen som jeg er nå, har jo bare lyst til å gjøre det riktig! Det tar nesten fra meg all motivasjonen til å forsøke, når det skal være så vanskelig, selv om dette er noe jeg har tenkt på lenge og som jeg interesserer meg for og har et ønske om å gjøre. Mulig jeg ikke er klar enda, at siden jeg fremdeles selv mottar hjelp så er det for tidlig for meg å skulle gjøre dette i det hele tatt...(?) 

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

 

Hvis du fortsatt går i behandling, så foreslår jeg at du drøfter temaet med din behandler.

 

Du bør kanskje også tenke gjennom om det vil være greit for deg at andre overhører dine samtaler, da dette jo pleier å være en del av den kvalitetssikring som foregår. Er du trygg nok til at det er greit for deg at andre hører på hva du sier?

[AnonymBruker]

Hvis du fortsatt går i behandling, så foreslår jeg at du drøfter temaet med din behandler.

 

Du bør kanskje også tenke gjennom om det vil være greit for deg at andre overhører dine samtaler, da dette jo pleier å være en del av den kvalitetssikring som foregår. Er du trygg nok til at det er greit for deg at andre hører på hva du sier?

Den sosiale angsten i meg synes selvfølgelig dette høres vanvittig skummelt ut!

Men på en annen side vil jo kanskje dette føre til at jeg får mindre angst selv og at det vil hjelpe meg i andre sosiale situasjoner. Jeg går i behandling fremdeles og har lært meg teknikker for å roe ned angsten, men har ikke vært så lett å trene på dette da jeg ikke er så mye ute blant folk og da hjelper det jo ikke stort. Jeg ønsker så veldig å komme videre i livet mitt og for å klare dette har jeg innsett at jeg må utfordre meg selv enda mer enn jeg har gjort til nå slik at jeg kan klare å nå mine mål. Det er derfor jeg har sett på dette som noe jeg ønsker å prøve, selvfølgelig sammen med et ønske om å kunne bidra med noe positivt i samfunnet.     

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[AnonymBruker]

Har tenkt mye i natt (siden jeg ikke har fått sovet stort uansett) og kommet frem til at det sannsynligvis er for tidlig for meg å ta på meg dette nå siden jeg fremdeles sliter selv. At det er mer modent av meg å vente, selv om jeg har veldig lyst til å hjelpe noen (ikke la mitt eget «behov» gå foran, men å faktisk være i stand til å gjøre en god jobb). Har i stedet funnet ut at jeg heller skal begynne å kommentere i andres tråder her inne på Dol. Har vært med en stund nå og fått god hjelp av dere flere ganger, men sjeldent kommentert i andres tråder, dette av frykt for å si noe galt og lite tro på meg selv og mine meninger.

 

Da får jeg jo oppfylt mitt ønske om å være til hjelp, samtidig som jeg får trent meg på rollen som en god samtalepartner og medmenneske. Har allerede begynt i det små og det gleder meg veldig når mine svar blir satt pris på og kan komme til nytte!

 

Har etter omleggingen av Dol ikke turt å signere noe jeg har skrevet med fast «Nick» (før dette igjen hadde jeg flere alternativer jeg byttet på, slik at det skulle være helt sikkert at ingen kunne kjenne meg igjen i RL), så første steg videre nå er kanskje å underskrive med min faste «signatur» i stedet for kun Anonym Bruker…? Kanskje dere vil se mer til meg i «ny drakt» fremover, må tenke litt på om jeg er klar for å ta steget ut av den tryggheten jeg føler det gir meg å være helt anonym her inne.

 

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[Rikke 2]

Synes du klarer deg fint jeg

Hva om å melde deg som støttekontakt? Du kan selv velge kjønn,alder ol på den du evt bestemmer deg for. Kansje du kunne bidratt med medmenneskelighet til en som har samme problemene du beskriver at du har. Og i tillegg få en liten slump betaling for det.

[AnonymBruker]

Synes du klarer deg fint jeg

Hva om å melde deg som støttekontakt? Du kan selv velge kjønn,alder ol på den du evt bestemmer deg for. Kansje du kunne bidratt med medmenneskelighet til en som har samme problemene du beskriver at du har. Og i tillegg få en liten slump betaling for det.

 

Takk for svar, det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt så kanskje det kunne vært noe for meg.

Det eneste er at jeg ikke er sikker på om jeg klarer det, har en del "mentale sperrer" enda for hvor jeg kan kjøre, sitte på cafe og spise og blir veldig stresset om jeg må finne frem selv på et nytt sted, blant annet og det blir jo litt feil om jeg skal være den "trygge" av oss to (brukeren og støttekontakten) om jeg ikke klarer disse tingene. Blir jo litt for dumt om støttekontakten skal sette begrensninger for det brukeren av tjenesten ønsker å gjøre...     

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

[Rikke 2]

 

Takk for svar, det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt så kanskje det kunne vært noe for meg.

Det eneste er at jeg ikke er sikker på om jeg klarer det, har en del "mentale sperrer" enda for hvor jeg kan kjøre, sitte på cafe og spise og blir veldig stresset om jeg må finne frem selv på et nytt sted, blant annet og det blir jo litt feil om jeg skal være den "trygge" av oss to (brukeren og støttekontakten) om jeg ikke klarer disse tingene. Blir jo litt for dumt om støttekontakten skal sette begrensninger for det brukeren av tjenesten ønsker å gjøre...     

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

 

Som støttekontakt kan du velge hvilke type aktiviteter som passer deg. Bruker av tjenesten kan søke til ulike tjenester. Man kan være sosial også hjemme hos hverandre...se film,lage noe godt å spise,sy,strikke,male,prate... you name it. I noen tilfeller å bare være. Det er heller ikke krav hos enkelte at du skal være den trygge. Men kun en som kommer og går etter brukers ønske.

[frosken]

 

Takk for svar, det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt så kanskje det kunne vært noe for meg.

Det eneste er at jeg ikke er sikker på om jeg klarer det, har en del "mentale sperrer" enda for hvor jeg kan kjøre, sitte på cafe og spise og blir veldig stresset om jeg må finne frem selv på et nytt sted, blant annet og det blir jo litt feil om jeg skal være den "trygge" av oss to (brukeren og støttekontakten) om jeg ikke klarer disse tingene. Blir jo litt for dumt om støttekontakten skal sette begrensninger for det brukeren av tjenesten ønsker å gjøre...     

Anonymous poster hash: ccf6a...d07

 

Jeg tror du har rett i at det er for tidlig for deg til å melde deg som både telefonvakt og støttekontakt.

 

Støttekontaktrelasjonen er ofte vanskelig å få til å fungere. For at det overhodet skal ha mulighet til å fungere godt, så må støttekontakten selv ha lite vansker med relasjoner og sosiale aktiviteter. Det blir feil å bruke det å være støttekontakt som en måte å få dekket egne sosiale behov som du ikke får dekket ellers.

 

Hvis du har lyst til å både treffe litt mennesker og være hjelpsom, så kan det hende at frivillighetssentralen kan være et godt startssted. Der kan du begynne med å finne noen aktiviteter du kan delta på, og etter hvert som du blir tryggere kan du også tilby deg å hjelpe til med begrensede oppdrag (følge noen til lege, gå og handle for noen osv. ).

 

Andre måter å treffe folk på. kan være gjennom ulike former for frivillige organisasjoner eller hobbyaktiviteter. F.eks. synge i kor eller være med som hjelpetrener i en idrett du har drevet med selv tidligere, Røde kors osv. osv.

 

Synes også det er en god ide det du sier om å begynne å skrive under fast nick her på dol. Da får du trening i å stå frem som en person og vil kunne motta mer tilbakemeldinger fra andre på godt og vondt ;-)

[frosken]

Som støttekontakt kan du velge hvilke type aktiviteter som passer deg. Bruker av tjenesten kan søke til ulike tjenester. Man kan være sosial også hjemme hos hverandre...se film,lage noe godt å spise,sy,strikke,male,prate... you name it. I noen tilfeller å bare være. Det er heller ikke krav hos enkelte at du skal være den trygge. Men kun en som kommer og går etter brukers ønske.

Som støttekontakt skal du være med på de aktiviteter brukeren ønsker (selvfølgelig innen rimelighetens grenser). Det er ikke støttekontakten som skal velge hva som passer for vedkommende. Det vil vanligvis være et krav om at man er frisk nok psykisk sett til at man kan gjøre vanlige sosiale aktiviteter, og at man er trygg nok i relasjoner til at det ikke blir vanskelig som følge av støttekontaktens problemer.

[Marie Mel]

Det er ikke så galt det Rikke sier. En sier til kommunens ansatte hva en selv har av erfaring og kan bidra med, og så forsøker en å koble det med søkers behov.

Om en sier at jeg bidrar gjerne et barn/ungdom/voksen til å gå på kino, fast i svømmehall, sykle gå tur, lage mat hjemme, men ikke å gå på ski... så kan en være tydelig på det. For mange avtaler legges det en forutsigbar plan for aktiviteter, men slik er det ikke alltid. Ofte er det slik Rikke beskriver også. 

[Rikke 2]

Det er en helt vanlig missoppfatning at en støttekontakt skal være med på masse aktiviteter. Eller være utdannet og frisk og rask. Om man deler opp ordet støttekontakt så blir det "støtte" "kontakt". Det er mange ensomme mennesker med forskjellige plager som bare ønsker å vite at det er en der ute for meg. En som har det likedan som meg. En som forstår. En som kommer i morgen.

 

Jeg har et ordtak som jeg alltid bruker...She belived she could-so she did!

 

Kun ved å prøve finner man ut om dette er noe for meg. Å det går fint ant å skredder sy jobben slik at det passer begge.