Ekspertsvar NHD: Diagnosen F33.2

[sportyjente 26]

Hei !

 

Har vært veldig deprimert den siste tida, og er vel mer eller mindre i en slags kronisk depresjon. Tidligere har eg hatt diagnosen F33.1, men igår skrev psykiateren min F33.2 på punch-arket som skal leveres i skranken.

Vet ikke om jeg føler meg noe mer deprimert nå enn andre ganger. Men det kan hende psykiateren min ser og observerer ting. 

 

Hva er forskjellen på F33.1 og F33.2?

Hvilke symptom er det som avgjør den ene eller andre diagnosen?

Kan du si litt om dette Nils Håvard?

 

Setter pris på svar!

[TulleKoppen]

Begge er tilbakevendende depresjon, men det har gått fra moderat til alvorlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er korrekt som TK skriver. Det er kun en gradsforskjell.

[ISW]

Forskjellen er jo alvorlighetsgraden.

 

F33.1 er tilbakevendende depresjon, aktuell episode moderat depresjon. F33.2 er det samme, men alvorlig depresjon i stedet for moderat.

 

Om en depresjon er alvorlig eller moderat kommer jo an på symptomene og hvor mye de påvirker livskvalitet og evner. Men generelt er det vel slik at dersom det forekommer alvorlige selvmordstanker, så har man en alvorlig depresjon. Ut fra postene du har skrevet her i sommer høres det jo ganske alvorlig ut.

[sportyjente 26]

Takk for svar!

 

Har hatt alvorlige selvmordstanker lenge, så da er kansje det grunnen til den gradsforskjellen. Behandleren min spurte om jeg ønsket en kriseseng på DPS, noe jeg takket nei til. Spurte også om jeg ønsket å bli innlagt. Takket nei til det også. Skal litt mot til for å kunne takke ja til slike tilbud. 

[frosken]

Takk for svar!

 

Har hatt alvorlige selvmordstanker lenge, så da er kansje det grunnen til den gradsforskjellen. Behandleren min spurte om jeg ønsket en kriseseng på DPS, noe jeg takket nei til. Spurte også om jeg ønsket å bli innlagt. Takket nei til det også. Skal litt mot til for å kunne takke ja til slike tilbud. 

Hvorfor trenger du mot til å takke ja? Ønsker du at du klarte å si ja?

[sportyjente 26]

Skulle ønske jeg klarte å takke ja til det. Hadde sikkert gjort godt for en periode. Vanskelig å gå å skjule ting for de nærmeste hele tiden. Det også er noe av grunnen til at jeg ikke ønsker å bli innlagt.

Går med disse tingene helt alene hele tiden, tek på meg en maske og prøver å være mest mulig oppegående, blid og hyggelig. Og inne i meg er det helt svart! Lever et dobbeltliv!!

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg klarte å takke ja til det. Hadde sikkert gjort godt for en periode. Vanskelig å gå å skjule ting for de nærmeste hele tiden. Det også er noe av grunnen til at jeg ikke ønsker å bli innlagt.

Går med disse tingene helt alene hele tiden, tek på meg en maske og prøver å være mest mulig oppegående, blid og hyggelig. Og inne i meg er det helt svart! Lever et dobbeltliv!!

Jeg har hatt det på samme måte som deg. Gikk i vår med sterke selvmordstanker og var redd hva jeg kunne finne på å gjøre. Til slutt var det eneste jeg «overlevde» natten på var å vite at jeg skulle til behandler igjen morgenen etter og når det på grunn av en fridag og møtedag gikk bort to hele dager og jeg ikke skulle dit før om tre dager igjen «raknet» det for meg. Jeg var veldig fortvilet og redd og husker i realiteten ikke så mye fra det hele for jeg var ikke helt «tilstede» i situasjonen. Enden på visa var at jeg ble lagt inn på akuttavdelingen.

 

Jeg hadde også en sterk motvilje mot å bli lagt inn fordi jeg ikke hadde vært åpen om hvor ille jeg hadde det (selvfølgelig så de at jeg ikke hadde det bra) og dermed kom jeg bare ikke hjem igjen en dag. Det ble mange ubesvarte anrop og meldinger, så noen «hvite løgner» fra meg (som selvfølgelig ble gjennomskuet), før jeg etter noen dager klarte jeg å gi litt slipp på «kontrollen» og fikk personalet til å gi beskjed om hvor jeg var for at de skulle slippe å være så redd for meg (hadde veldig dårlig samvittighet for disse dagene hvor de ikke visste noe, men klarte ikke si det selv). I ettertid har det blitt lettere å forholde meg til familien min, for selv om vi ikke snakker sammen om mine problemer, så slipper jeg å gå rundt å skjule det hele tiden. Ble mye lettere etter dette og selv om jeg har et stykke igjen før jeg klarer å være litt åpen om meg selv til folk jeg kjenner, så er det veldig befriende å slippe å bære «masken» hele tiden, nå kan jeg faktisk si at jeg har en dårlig dag og de lar meg være i fred.

 

Jeg anbefaler deg å ta i mot dette tilbudet om du har det vanskelig. Selv om jeg ikke ville legges inn og var veldig fortvilet når jeg ikke fikk reise hjem igjen etter timen min på DPS, så ser jeg i ettertid at det nok var det riktige der og da. Tror du vil føle det som en lettelse å bli passet på, det gjorde i hvert fall jeg, for jeg var ikke trygg på meg selv og å bo alene i den situasjonen jeg var i var ikke holdbar i lengden.

 

Håper du vil klare å ta imot den hjelpen du har fått tilbud om, det klarer du og jeg tror ikke du vil angre på det senere. Lykke til videre hva enn du velger!     

Anonymous poster hash: bea6d...262

[sportyjente 26]

 

Jeg har hatt det på samme måte som deg. Gikk i vår med sterke selvmordstanker og var redd hva jeg kunne finne på å gjøre. Til slutt var det eneste jeg «overlevde» natten på var å vite at jeg skulle til behandler igjen morgenen etter og når det på grunn av en fridag og møtedag gikk bort to hele dager og jeg ikke skulle dit før om tre dager igjen «raknet» det for meg. Jeg var veldig fortvilet og redd og husker i realiteten ikke så mye fra det hele for jeg var ikke helt «tilstede» i situasjonen. Enden på visa var at jeg ble lagt inn på akuttavdelingen.

 

Jeg hadde også en sterk motvilje mot å bli lagt inn fordi jeg ikke hadde vært åpen om hvor ille jeg hadde det (selvfølgelig så de at jeg ikke hadde det bra) og dermed kom jeg bare ikke hjem igjen en dag. Det ble mange ubesvarte anrop og meldinger, så noen «hvite løgner» fra meg (som selvfølgelig ble gjennomskuet), før jeg etter noen dager klarte jeg å gi litt slipp på «kontrollen» og fikk personalet til å gi beskjed om hvor jeg var for at de skulle slippe å være så redd for meg (hadde veldig dårlig samvittighet for disse dagene hvor de ikke visste noe, men klarte ikke si det selv). I ettertid har det blitt lettere å forholde meg til familien min, for selv om vi ikke snakker sammen om mine problemer, så slipper jeg å gå rundt å skjule det hele tiden. Ble mye lettere etter dette og selv om jeg har et stykke igjen før jeg klarer å være litt åpen om meg selv til folk jeg kjenner, så er det veldig befriende å slippe å bære «masken» hele tiden, nå kan jeg faktisk si at jeg har en dårlig dag og de lar meg være i fred.

 

Jeg anbefaler deg å ta i mot dette tilbudet om du har det vanskelig. Selv om jeg ikke ville legges inn og var veldig fortvilet når jeg ikke fikk reise hjem igjen etter timen min på DPS, så ser jeg i ettertid at det nok var det riktige der og da. Tror du vil føle det som en lettelse å bli passet på, det gjorde i hvert fall jeg, for jeg var ikke trygg på meg selv og å bo alene i den situasjonen jeg var i var ikke holdbar i lengden.

 

Håper du vil klare å ta imot den hjelpen du har fått tilbud om, det klarer du og jeg tror ikke du vil angre på det senere. Lykke til videre hva enn du velger!     

Anonymous poster hash: bea6d...262

 

Tusen takk for et flott svar!! kjenne meg veldig igjen slik du beskriver det.

[AnonymBruker]

Tusen takk for et flott svar!! kjenne meg veldig igjen slik du beskriver det.

Bare hyggelig det!

Håper du velger å ta imot hjelp nå og at det snart blir bedre, ikke godt å gå rundt å ha det slik som du beskriver...

Anonymous poster hash: bea6d...262

[sportyjente 26]

 

Bare hyggelig det!

Håper du velger å ta imot hjelp nå og at det snart blir bedre, ikke godt å gå rundt å ha det slik som du beskriver...

Anonymous poster hash: bea6d...262

 

Har mista håpet i grunnen, slitt i mange mange år og kommer på en måte ikke videre uansett hva jeg prøver. Føler jeg kjemper meg gjennom hver dag.

 

Det er grusomt smertefullt å gå rundt å ha det slik, tenke på døden, begravelse og alle dissa tinga der! Det er ikke slik livet skal være!!

Tiden vil vise hvor langt/ikke langt jeg kommer!! 

[AnonymBruker]

Har mista håpet i grunnen, slitt i mange mange år og kommer på en måte ikke videre uansett hva jeg prøver. Føler jeg kjemper meg gjennom hver dag.

 

Det er grusomt smertefullt å gå rundt å ha det slik, tenke på døden, begravelse og alle dissa tinga der! Det er ikke slik livet skal være!!

Tiden vil vise hvor langt/ikke langt jeg kommer!! 

 

Jeg har siden i fjor sommer jobbet mot å bli klar for å ta opp igjen studie nå i høst, har noen runder med mislykkede forsøk og tilsvarende dårlige perioder bak meg, så er veldig reservert mot å starte på noe jeg ikke fullfører, det orker jeg ikke gå igjennom en gang til! Så selv om jeg nå har kommet inn på det studiet jeg vil, har jeg endelig tatt et valg om å utsette det et år, jeg er dessverre ikke så mye lengere enn jeg var i fjor sommer og selv om det var et vanskelig valg, føler jeg at jeg tok en riktig avgjørelse.

 

Det jeg skal fram til med å fortelle deg alt dette er at du ikke må gi opp håpet om å bli bedre og at det er vårt ansvar som «pasienter» å sørge for at vi tar imot den behandlingen vi tilbys og at vi jobber med oss selv for å komme i mål. Jeg har innsett at jeg ikke kom dit jeg ville med det året som har gått og har derfor satt meg som mål å øke min framgang med å ta i mot de tilbudene jeg har, samt å oppsøke steder og aktiviteter som kan bidra, at jeg må satse alt på å bli bedre. Jeg jobber derfor i disse dager med å planlegge hva jeg skal gjøre kommende år, alt fra å komme meg i fysisk aktivitet, ta opp igjen en gammel hobby jeg har hatt lyst til, men ikke klart enda og få bedre rutiner på søvn og mat, til å bytte behandler (føler jeg har stått fast en stund nå og trenger «nye øyne») og å prioritere å delta på de tilbudene som jeg har innen DPS og kommunen i stedet for kun å være på «jobbtiltaket» jeg har, for det hjelper meg ikke på den måten, det er mer for å ha noe å fylle tiden med, slik at jeg ikke blir gående for mye hjemme for da stopper det helt opp for meg etter en stund og jeg kommer meg ikke ut av huset engang.    

 

Du må også finne ut av hva du trenger for å få det bedre og gi alt for å komme dit og med det mener jeg at du bør ta imot det tilbudet du nå har fått samt å fortelle behandleren din at du trenger mer oppfølging enn kun samtaler en gang i uka. De skal ha oversikt over hvilke tilbud som finnes i kommunen din og som kan være aktuelle for deg blant annet eller om det finnes andre tilbud innen DPS systemet du kan delta på i tillegg til det du har i dag. Nå vet jo ikke jeg hva du gjør ellers, om du jobber, går på skole eller bare er hjemme, men sørg for å komme deg i en eller annen form for «aktivitet» (NAV kan hjelpe deg med et arbeidstiltak for eksempel) for isolasjon øker bare depresjonen din.  Lykke til fremover og invester så mye du kan i ditt eget liv for å få det bedre!

Anonymous poster hash: bea6d...262

[AnonymBruker]

Disse to avsnittene skulle også være med i svaret mitt til deg, men de ble dessverre ikke det. Det er innledningen på det forrige svaret mitt til deg:

 

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver her, jeg også har slitt store deler av livet og dessverre gikk det veldig lenge før jeg fikk hjelp. Har til nå gått i behandling i litt over 3 år og i starten var jeg veldig utålmodig, trodde jeg skulle bli «frisk» etter kort tid, men har nå innsett at slik er det ikke. I perioder kjenner jeg veldig på det at jeg ikke har fått til noe som helst i livet mitt til nå, jeg er i en fase av livet hvor de på min alder stifter familie og er ferdig med utdanninger osv. mens jeg ikke har noe, ikke utdanning, ikke jobb, er alene og sliter med mitt.

 

Dette og at jeg mest sannsynligvis er genetisk disponert for depresjoner gjør at jeg i perioder er langt nede, men i stedet for å synes synd på meg selv og tenke at alt er håpløst har jeg nå tenkt å ta tak i en del ting.

Anonymous poster hash: bea6d...262

[ISW]

 

Jeg har siden i fjor sommer jobbet mot å bli klar for å ta opp igjen studie nå i høst, har noen runder med mislykkede forsøk og tilsvarende dårlige perioder bak meg, så er veldig reservert mot å starte på noe jeg ikke fullfører, det orker jeg ikke gå igjennom en gang til! Så selv om jeg nå har kommet inn på det studiet jeg vil, har jeg endelig tatt et valg om å utsette det et år, jeg er dessverre ikke så mye lengere enn jeg var i fjor sommer og selv om det var et vanskelig valg, føler jeg at jeg tok en riktig avgjørelse.

 

Det jeg skal fram til med å fortelle deg alt dette er at du ikke må gi opp håpet om å bli bedre og at det er vårt ansvar som «pasienter» å sørge for at vi tar imot den behandlingen vi tilbys og at vi jobber med oss selv for å komme i mål. Jeg har innsett at jeg ikke kom dit jeg ville med det året som har gått og har derfor satt meg som mål å øke min framgang med å ta i mot de tilbudene jeg har, samt å oppsøke steder og aktiviteter som kan bidra, at jeg må satse alt på å bli bedre. Jeg jobber derfor i disse dager med å planlegge hva jeg skal gjøre kommende år, alt fra å komme meg i fysisk aktivitet, ta opp igjen en gammel hobby jeg har hatt lyst til, men ikke klart enda og få bedre rutiner på søvn og mat, til å bytte behandler (føler jeg har stått fast en stund nå og trenger «nye øyne») og å prioritere å delta på de tilbudene som jeg har innen DPS og kommunen i stedet for kun å være på «jobbtiltaket» jeg har, for det hjelper meg ikke på den måten, det er mer for å ha noe å fylle tiden med, slik at jeg ikke blir gående for mye hjemme for da stopper det helt opp for meg etter en stund og jeg kommer meg ikke ut av huset engang.    

 

Du må også finne ut av hva du trenger for å få det bedre og gi alt for å komme dit og med det mener jeg at du bør ta imot det tilbudet du nå har fått samt å fortelle behandleren din at du trenger mer oppfølging enn kun samtaler en gang i uka. De skal ha oversikt over hvilke tilbud som finnes i kommunen din og som kan være aktuelle for deg blant annet eller om det finnes andre tilbud innen DPS systemet du kan delta på i tillegg til det du har i dag. Nå vet jo ikke jeg hva du gjør ellers, om du jobber, går på skole eller bare er hjemme, men sørg for å komme deg i en eller annen form for «aktivitet» (NAV kan hjelpe deg med et arbeidstiltak for eksempel) for isolasjon øker bare depresjonen din.  Lykke til fremover og invester så mye du kan i ditt eget liv for å få det bedre!

Anonymous poster hash: bea6d...262

 

 

Fantastisk svar! Velkommen til DOL hvis du er ny

[AnonymBruker]

Fantastisk svar! Velkommen til DOL hvis du er ny

 

Tusen takk!

Jeg er ikke ny her inne, men har brukt forumet frem til nå stort sett til å lese andres tråder med temaer jeg kan relatere meg til, samt å stille spørsmål selv. Har nå planer om å "gi litt tilbake" og følte jeg kunne oppmuntre trådstarter med min erfaring.

Anonymous poster hash: bea6d...262