Ekspertsvar Nytt forhold og psykisk lidelse

[Gondor]

Nå føler jeg at jeg har breiet meg over disse sidene en god stund, men tar sats, for det er noe jeg lurer på.

 

Når dere innledet et forhold til en dere virkelig var foresket i og glad i, hvor lang tid tok det da før dere opplyste om at dere hadde en psykisk lidelse? Jeg tenker at det må skje ganske kjapt sånn at han eller hun får muligheten til å avslutte forholdet før de blir så forelsket at de sitter fast.

 

Hvis man skammer seg over sin psykiske lidelse, er flau og for alt i verden ikke vil prate om det, kan man da skrive et kort brev for å informere, med en bønn om at vedkommende gjør det slutt på en verdig måte?

 

Jeg vil jo ikke være et problem, et kasus, for en eventuell fremtidig kjæreste. Jeg ville skjønt meget godt om den elskende skygget unna.

 

Jeg ville nok skrevet at jeg først og fremst er en normal kvinne med normale drømmer, ønsker og behov. At jeg står på medisiner og er sånn nogen lunde stabil. At jeg ikke har hatt noen bipolare manifestasjoner på 7 år.Fortalt at jeg fikk hjelp av både psykiater, psykolog og fastlege. Det brevet ville kankskje ikke blitt så kort allikevel.

 

Nå er ikke dette aktuelt for meg ennå, men kanskje det blir det.

 

Til dere som har erfaring med dette: hvordan har dere taklet det?

[XbellaX]

Nå føler jeg at jeg har breiet meg over disse sidene en god stund, men tar sats, for det er noe jeg lurer på.

 

Når dere innledet et forhold til en dere virkelig var foresket i og glad i, hvor lang tid tok det da før dere opplyste om at dere hadde en psykisk lidelse? Jeg tenker at det må skje ganske kjapt sånn at han eller hun får muligheten til å avslutte forholdet før de blir så forelsket at de sitter fast.

 

Hvis man skammer seg over sin psykiske lidelse, er flau og for alt i verden ikke vil prate om det, kan man da skrive et kort brev for å informere, med en bønn om at vedkommende gjør det slutt på en verdig måte?

 

Jeg vil jo ikke være et problem, et kasus, for en eventuell fremtidig kjæreste. Jeg ville skjønt meget godt om den elskende skygget unna.

 

Jeg ville nok skrevet at jeg først og fremst er en normal kvinne med normale drømmer, ønsker og behov. At jeg står på medisiner og er sånn nogen lunde stabil. At jeg ikke har hatt noen bipolare manifestasjoner på 7 år.Fortalt at jeg fikk hjelp av både psykiater, psykolog og fastlege. Det brevet ville kankskje ikke blitt så kort allikevel.

 

Nå er ikke dette aktuelt for meg ennå, men kanskje det blir det.

 

Til dere som har erfaring med dette: hvordan har dere taklet det?

 

Jeg skulle ønske mennesker med psykiske lidelser sto stødigere i seg selv før de involverte seg, kvittet seg med flauhet og skam over å være syk, men jeg forstår det er naivt. 

Jeg tror ikke det er mulig å svare generelt på dette spørsmålet, mye avhenger av hvor kraftig den psykiske lidelsen griper inn i din hverdag, her og nå. 

Dersom ikke lidelsen er nærmest invalidiserende, synes jeg du skal gå rolig frem, gi det tid, du trenger tross alt ikke gift deg neste uke. La vedkommende bli kjent med hvem du er og la den samtalen komme gradvis. 

Alle har en eller annen form for bagasje, alt handler om hvordan du forvalter den bagasjen.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tenker lite i det daglige på at jeg har asperger syndrom, på studiet er ikke det noe tema.

Jeg liker ikke snakke om dette, det dreier seg ikke om å skjule heller, bare snakke om relevante ting.

De få gangene noen vet dette, har jeg ingen ting å si om " hvordan er det å ha asperger syndrom?"

Jeg stiller meg like spørrende til det selv. Det hender jeg kommer på noe sånt som bokstavelig og konkret oppfattelse, men samtalen stopper fort, som med tannlegen her om dagen, jeg foretrekker å snakke om noe jeg kan svare helt konkret på.

Hvis ikke en mann viste/ oppdaget at jeg hadde asperger ville jeg likevel valgt å si det når han fridde.

Da først tenker jeg det er noe man bør opplyse om, jeg regner likevel ikke det som noe avgjørende for om en mann ville gifte seg med meg, men det griper jo inn på flere måter, da jeg er tydelig mer taus og trenger stillhet og egentid, noe flere andre uten asperger også setter pris på.så det er jo ikke et problem, også er jeg klart mindre empatisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fokuset må være begrensninger.

Hvilke begrensninger i livet må din kommende partner regne med?

 

Diagnoser, medisiner og behandlere er mindre interessant.

[Gondor]

Jeg skulle ønske mennesker med psykiske lidelser sto stødigere i seg selv før de involverte seg, kvittet seg med flauhet og skam over å være syk, men jeg forstår det er naivt. 

Jeg tror ikke det er mulig å svare generelt på dette spørsmålet, mye avhenger av hvor kraftig den psykiske lidelsen griper inn i din hverdag, her og nå. 

Dersom ikke lidelsen er nærmest invalidiserende, synes jeg du skal gå rolig frem, gi det tid, du trenger tross alt ikke gift deg neste uke. La vedkommende bli kjent med hvem du er og la den samtalen komme gradvis. 

Alle har en eller annen form for bagasje, alt handler om hvordan du forvalter den bagasjen.

 

Takk for svar! Det du skriver om at alle har en eller annen form for bagasje, var fint. Du har helt rett. Alle har vi våre sår og lyter, psykisk syk eller ikke. Kanskje vi alle har noe inni oss som vi nødig vil skal komme ut i lyset.

 

Det er fullstendig prematurt for meg å spørre om dette selvfølgelig i og med at jeg overhode ikke har noen i sikte. Allikevel gjør jeg det altså. Jeg skal til psykologen min på onsdag. Det er på tide å se på skammen over å ha en psykisk lidelse.

[Gondor]

Hei!

Jeg tenker lite i det daglige på at jeg har asperger syndrom, på studiet er ikke det noe tema.

Jeg liker ikke snakke om dette, det dreier seg ikke om å skjule heller, bare snakke om relevante ting.

De få gangene noen vet dette, har jeg ingen ting å si om " hvordan er det å ha asperger syndrom?"

Jeg stiller meg like spørrende til det selv. Det hender jeg kommer på noe sånt som bokstavelig og konkret oppfattelse, men samtalen stopper fort, som med tannlegen her om dagen, jeg foretrekker å snakke om noe jeg kan svare helt konkret på.

Hvis ikke en mann viste/ oppdaget at jeg hadde asperger ville jeg likevel valgt å si det når han fridde.

Da først tenker jeg det er noe man bør opplyse om, jeg regner likevel ikke det som noe avgjørende for om en mann ville gifte seg med meg, men det griper jo inn på flere måter, da jeg er tydelig mer taus og trenger stillhet og egentid, noe flere andre uten asperger også setter pris på.så det er jo ikke et problem, også er jeg klart mindre empatisk.

 

 Takk for svar Madelenemie! Det er alltid interssant å lese dine innlegg. Jeg har veldig lite lyst til å snakke om dette med kreti og pleti. Jeg går heller ikke rundt og tenker på min diagnose til daglig. Gjør man det blir man fryktelig sykdomsorientert, og det er ikke bra for noen.

[Gondor]

Fokuset må være begrensninger.

Hvilke begrensninger i livet må din kommende partner regne med?

 

Diagnoser, medisiner og behandlere er mindre interessant.

 

 Takk for svar! Jeg har lagt merke til at du ofte snakker om funksjon på de forskjellige arena i livet, og ikke så mye om diagnose. Det høres fornuftig ut.

 

Min attenårige sønn sa her forleden at alle mine barn vet om min lidelse, men at de aldri tenker over det siden det ikke synes på meg. Jeg har tidvis korte depressive perioder med selvmordstanker og overbevisning om at barna ville få det bedre i fosterhjem. De legger merke til det, spør meg hvordan jeg har det og da er jeg ærlig å sier at jeg er lei meg. De spør hvorfor og da svarer jeg at alle mennesker er lei seg innimellom Også voksne. I de periodene må jeg ta meg kraftig sammen for å få gjort noe som helst. Jeg sier til barna at nå må de hjelpe meg, og det gjør de.

 

Psykiateren min er veldig flink til å dirigere meg inn på riktig spor. Når jeg går derfra føler jeg meg alltid som en sunn og verdig kvinne.

 

Jeg er så opptatt av å bli kjent med en god mann, at jeg tar alle sorgene på forskudd. Jeg burde nok heller være opptatt av å gjøre det beste ut av hver dag og være fornøyd med all jeg tross alt har.

[Togli]

Jeg ville ikke sagt noe om psykisk lidelse til et menneske jeg f.eks. aldri hadde truffet før (dating på nett f.eks.). Da tror jeg at jeg ville backa ut før jeg ga oss sjansen til å treffes.

 

Hvis jeg hadde truffet vedkommende og følt at han var en mann jeg likte meget godt, så ville jeg ikke droppa ham ene og alene pga en psykisk lidelse. Det ville handla mye mer om hvordan han fungerte i hverdagen og om vi kunne fått et bra liv sammen på tross av hans sykdom.

[Gondor]

Jeg ville ikke sagt noe om psykisk lidelse til et menneske jeg f.eks. aldri hadde truffet før (dating på nett f.eks.). Da tror jeg at jeg ville backa ut før jeg ga oss sjansen til å treffes.

 

Hvis jeg hadde truffet vedkommende og følt at han var en mann jeg likte meget godt, så ville jeg ikke droppa ham ene og alene pga en psykisk lidelse. Det ville handla mye mer om hvordan han fungerte i hverdagen og om vi kunne fått et bra liv sammen på tross av hans sykdom.

 

Takk for svar! Du har omtrent de samme synspunktene som nhd. Jeg skjønner nå at jeg må dirigere hode mitt i en annen retning.

 

Her er det ikke en mann i sikte så jeg burde droppe all engstelse. Snakk om å lage unødvendig hodebry for seg selv!

 

Jeg lever i en fantasiverden stort sett hele tiden. (bortsett fra når det gjelder barna. Da lander jeg på morder jord). Etter at jeg sluttet med fluanxol (ap) og bare tar det tidvis når jeg får ubehagelige symptomer, har jeg trukket meg mer og mer inn i meg selv. Jeg nevnte dette for min psykiater og han spurte meg om jeg følte at jeg ble fullstedig borte fra verden. Dette benektet jeg. Han ba meg være litt obs.

 

Bla, bla. Nå prater jeg meg fullstendig bort.

 

Jeg setter pris på svaret ditt.

[Togli]

Takk for svar! Du har omtrent de samme synspunktene som nhd. Jeg skjønner nå at jeg må dirigere hode mitt i en annen retning.

 

Her er det ikke en mann i sikte så jeg burde droppe all engstelse. Snakk om å lage unødvendig hodebry for seg selv!

 

Jeg lever i en fantasiverden stort sett hele tiden. (bortsett fra når det gjelder barna. Da lander jeg på morder jord). Etter at jeg sluttet med fluanxol (ap) og bare tar det tidvis når jeg får ubehagelige symptomer, har jeg trukket meg mer og mer inn i meg selv. Jeg nevnte dette for min psykiater og han spurte meg om jeg følte at jeg ble fullstedig borte fra verden. Dette benektet jeg. Han ba meg være litt obs.

 

Bla, bla. Nå prater jeg meg fullstendig bort.

 

Jeg setter pris på svaret ditt.

Alt i orden   Å gruble for mye har sjelden noe godt for seg Jeg er tilhenger av at man prøver å leve livet så godt man kan og ikke tar problemene på forskudd (ikke lett selv for meg, men jeg jobber stadig med saken )

 

Selv er jeg jo døv, og etter et 23 år langt forhold var jeg ute på singelmarkedet igjen. Jeg har nok "skremt" flere menn som ikke har truffet meg live, men aldri "skremt" noen av de jeg traff i virkeligheten. De så jo at jeg fungerte godt med min døvhet og at kommunikasjonen mellom oss ikke var noe problem. Nå snakker jeg så og si normalt talespråk da, men jeg opplevde også menn som sa rett ut at dersom vi ikke hadde kunnet kommunisere godt på talespråk, så hadde gått inn for å lære seg tegnspråk   Jeg tror at når man liker noen godt, så handler det mer om kjemien mellom partene enn om eventuelle "avvik" fra "normalen"    Lykke til med dating

[Gondor]

Alt i orden   Å gruble for mye har sjelden noe godt for seg Jeg er tilhenger av at man prøver å leve livet så godt man kan og ikke tar problemene på forskudd (ikke lett selv for meg, men jeg jobber stadig med saken )

 

Selv er jeg jo døv, og etter et 23 år langt forhold var jeg ute på singelmarkedet igjen. Jeg har nok "skremt" flere menn som ikke har truffet meg live, men aldri "skremt" noen av de jeg traff i virkeligheten. De så jo at jeg fungerte godt med min døvhet og at kommunikasjonen mellom oss ikke var noe problem. Nå snakker jeg så og si normalt talespråk da, men jeg opplevde også menn som sa rett ut at dersom vi ikke hadde kunnet kommunisere godt på talespråk, så hadde gått inn for å lære seg tegnspråk   Jeg tror at når man liker noen godt, så handler det mer om kjemien mellom partene enn om eventuelle "avvik" fra "normalen"    Lykke til med dating

 

Så smart du er! Jeg sitter nå og tenker at jeg må rive meg selv ut av min egen boble og finne fotfeste igjen. Minstemann lurer på hvem det er jeg snakker med hele tiden. Kanskje jeg burde slutte å være så manneorientert. Jeg blir helt sprø av fysisk lyst og lengselen etter kjærlighet.

[Togli]

Så smart du er! Jeg sitter nå og tenker at jeg må rive meg selv ut av min egen boble og finne fotfeste igjen. Minstemann lurer på hvem det er jeg snakker med hele tiden. Kanskje jeg burde slutte å være så manneorientert. Jeg blir helt sprø av fysisk lyst og lengselen etter kjærlighet.

Øøøh, jeg tror jeg er ganske normalt smart

 

Husk at det er lov å flørte og være intim med en mann du liker godt selv om du ikke vet om dere blir kjærester Lev livet og bruk tid på å nyte singellivet fram til du finner den rette

[Madelenemie]

Takk for svar Madelenemie! Det er alltid interssant å lese dine innlegg. Jeg har veldig lite lyst til å snakke om dette med kreti og pleti. Jeg går heller ikke rundt og tenker på min diagnose til daglig. Gjør man det blir man fryktelig sykdomsorientert, og det er ikke bra for noen.

Hei!

Hyggelig du syns :-)

Ja de eneste gangene feks vansker er greit å snakke om er i asperger gruppen, men da lytter jeg, både fordi jeg liker få bekreftelsen fra andre, får nye tanker , samt får tilbakemeldinger, det siste litt lite da jo alle sitter mye i sine egne tanker. Men mest har jeg fått venner :-)( tror jeg)

Men jeg hygger meg, slapper av og praten skjer konkret og på mer mine premisser. Ellers må jeg jo tilpasse meg andres diffuse prat, det er mer slitsomt.

Men tror det er bra du ikke snakker om din diagnose i begynnelsen.:-)

Lykke til med kjærligheten :-)

[Gondor]

Hei!

Hyggelig du syns :-)

Ja de eneste gangene feks vansker er greit å snakke om er i asperger gruppen, men da lytter jeg, både fordi jeg liker få bekreftelsen fra andre, får nye tanker , samt får tilbakemeldinger, det siste litt lite da jo alle sitter mye i sine egne tanker. Men mest har jeg fått venner :-)( tror jeg)

Men jeg hygger meg, slapper av og praten skjer konkret og på mer mine premisser. Ellers må jeg jo tilpasse meg andres diffuse prat, det er mer slitsomt.

Men tror det er bra du ikke snakker om din diagnose i begynnelsen.:-)

Lykke til med kjærligheten :-)

 

Takk for svar igjen! Jeg er ikke i noen diskusjonsgruppe for bipolare og ikke vil jeg det heller. Jeg var en gang på et kurs for bipolar 1 (jeg er bipolar 2), men psykologen på dps insisterte på at jeg var bipolar 1 og at jeg dessuten hadde 4 personlighetsforstyrrelser. Dust. Jeg hadde null tiltro til ham.

 

Hvorom allting er; jeg ble med på kurset. Noe så fullstendig mislykket. Det var to manikere der som pratet som en foss absolutt hele tiden og domierte totalt. Møtelederne hadde overhode ikke kontroll. Jeg fikk noian og måtte løpe ut i gangen for å få igjen pusten og roe meg ned. Skrekk og gru.

 

En annen gang var jeg med på et kurs i min bydel for de som lever med en psykisk lidelse. Det var bedre og møtelederne hadde erfaring. Allikevel var det en med adhd der som tok over hele showet. Møtelederne hadde sitt svare strev med å få han til å holde kjeft innimellom slik at andre kunne komme til. Men jeg likte ham godt. Han var morsom og intelligent.  De med depresjoner satt selvfølgelig med bøyde hoder, helt stille, uten å si et ord. Lurer på hva de fikk ut av det.

 

Men tilbake til tema. Man får vel føle seg frem. Det er umulig å si på forhånd hva som er det smarteste. Jeg burde la være å tenke på dette. Jeg synes jeg fungerer utmerket, bortsett fra de korte, depressive periodene hvor jeg ligger helt nede. Da kan jeg ikke gi så veldig mye. Jeg har angstproblematikk også, men har alltid en pakke Sobril liggende i medisinskapet. Er jeg flink og tar det med en gang jeg føler at noe er i gjære, går det bra. Jeg har det aldri med i vesken når jeg går ut, så hvis jeg blir angrepet da må jeg bare holde ut. Men jeg går ikke rundt og tenker på dette.

 

Jeg er for det meste glad i livet og vil gå så langt som å si at jeg er et lykkelig menneske.

 

Ha en riktig god dag, Madelenemie! Kanskje du vil få deg en fin overraskelse i dag. Man vet jo aldri.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg fikk meg en fin overraskelse og utfordring i dag :-)

Stå i valgbod for piratpartiet:-) kult!

Jeg går på møter, men orker ikke forholde meg til visse menneskers følelser og gjetteleker.

Den sier det, jeg tror mente det, HERREGUD så tåpelig , dette skjer i min Asperger gruppe og jeg skjønte da hvorfor jeg avlyser det meste sosialt med dem.

De burde bli behandlet for sine paranoide vrangforestillinger og neste gang kommer jeg til å si det. Det er befriende, venner er jeg kun med de ærlige, de paranoide gidder jeg ikke kaste bort tid på.

Men det er mange ok og ukompliserte i gruppen, men de paranoide burde vel hatt en annen diagnose!

[XbellaX]

"Snakk om å lage unødvendig hodebry for seg selv!" Skriver du. Tvert imot. Jeg synes dette er klokt av deg å gripe fatt i, men, ikke kun for en fremtidig partner men og for en fremtidig venn/venninne/bekjente osv. Har du laget deg en offisiell forklaring? Altså en forklaring som ikke serverer diagnosen din på et sølvfat med inkluderende bønner (det med bønnen synes jeg var søtt, jeg håper aldri i verden du gjennomfører det. Det er ikke din feil at du er syk,du trenger ikke be om tilgivelse), men en forklaring som har elementer av sannhet i seg uten som sagt å si alt. En forklaring som gjør at du står endel stødigere i deg selv.