Hvor langt er det riktig å strekke seg for familie?

[AnonymBruker]

Utsatt for overgrep av et familiemedlem som barn, nå voksen med egne barn.

Overgrepssituasjonen har aldri vært et tema i familien, men flere vet om det. Det stilles fremdeles høye krav til deltakelse i familiesammenkomster der overgriper er tilstede.

Hvor langt skal den utsatte strekke seg for å opprettholde den "normale" familiebalansen? Uttrykk for at man ikke ønsker å møte opp i familiesammenkomster der han også skal være blir ikke møtt med forståelse, men med press om at man svikter veldig mange dersom man ikke stiller opp.

Skal man strekke seg så langt for familien? Eller er det mer riktig å ta hensyn til seg selv nå hele kroppen stritter imot å være med, selv om det vil få konsekvenser for andre familiemedlemmer? Anonymous poster hash: aaf4b...735

[FGT]

Dette høres merkelig ut ? Det er ikke lett å stille opp for noen og en hver der en skal late som ingen ting og ting blir bare feid under teppet. Først må du/dere ordne opp med alvorlige ting , før noen inviterer til selskapelig sammenkomster, der alt skal være i orden for de fleste. mens andre lider pga tidligere overgrep av noen som er til stede,

for eksempel.

[AnonymBruker]

Dette høres merkelig ut ? Det er ikke lett å stille opp for noen og en hver der en skal late som ingen ting og ting blir bare feid under teppet. Først må du/dere ordne opp med alvorlige ting , før noen inviterer til selskapelig sammenkomster, der alt skal være i orden for de fleste. mens andre lider pga tidligere overgrep av noen som er til stede,

for eksempel.

Vet ikke helt om jeg forstod svaret ditt.

Det er ingen som kommer til å "ordne opp" her. Men folk fortsetter å bli både 60, 70 og 80 år selv om ingen "ordner opp". Folk gifter seg og jul kommer hvert år selv om ingen "ordner opp". Familiesammenkomster blir arrangert selv om ingen ordner opp og forventningen til at man skal stille blir i alle fall ikke mindre når man selv får barn - tvert imot.

Spørsmålet er hvor langt det normalt sett er forventet at man skal strekke seg for å delta i og opprettholde en normal familiefasade. Anonymous poster hash: aaf4b...735 Anonymous poster hash: aaf4b...735

[Madelenemie]

Utsatt for overgrep av et familiemedlem som barn, nå voksen med egne barn.

Overgrepssituasjonen har aldri vært et tema i familien, men flere vet om det. Det stilles fremdeles høye krav til deltakelse i familiesammenkomster der overgriper er tilstede.

Hvor langt skal den utsatte strekke seg for å opprettholde den "normale" familiebalansen? Uttrykk for at man ikke ønsker å møte opp i familiesammenkomster der han også skal være blir ikke møtt med forståelse, men med press om at man svikter veldig mange dersom man ikke stiller opp.

Skal man strekke seg så langt for familien? Eller er det mer riktig å ta hensyn til seg selv nå hele kroppen stritter imot å være med, selv om det vil få konsekvenser for andre familiemedlemmer? Anonymous poster hash: aaf4b...735

Hei!

 

Du bør ikke være i tvil, du skal ta hensyn til deg selv!!

 

Jeg håper du finner styrken i deg til å sette grensene der de ikke bare behøves, men er riktige objektivt sett. Du er den som lider, ingen andre, de andre skal bare ti stille.

 

Hent frem sinne i deg, det er mange ganger riktig å være sint, særlig når man erfarer andres dumhet.

 

Håper for din del at du står på det som er rett for deg, både fordi du kjenner det i deg, og forsi jeg og mange forstår følelsene i deg på dette området.

[FGT]

Vet ikke helt om jeg forstod svaret ditt.

Det er ingen som kommer til å "ordne opp" her. Men folk fortsetter å bli både 60, 70 og 80 år selv om ingen "ordner opp". Folk gifter seg og jul kommer hvert år selv om ingen "ordner opp". Familiesammenkomster blir arrangert selv om ingen ordner opp og forventningen til at man skal stille blir i alle fall ikke mindre når man selv får barn - tvert imot.

Spørsmålet er hvor langt det normalt sett er forventet at man skal strekke seg for å delta i og opprettholde en normal familiefasade. Anonymous poster hash: aaf4b...735 Anonymous poster hash: aaf4b...735

forstår jeg deg rett at det er du som har vært offer for et overgrep ? I tilfelle så forstår jeg godt at du ikke vil komme i et slikt familiesammenkomst hvis overgriperen er til stede der. Hvis ikke overgriperen hadde vært der, hadde vel saken vært noe annerledes ?  Uansett, så må en tenke over hvem en er der for, hvis en ikke har noe lyst til å være der selv.

[Joanas]

Du kan ikke velge hvem du er i familie med, men du kan velge hvem du ønsker å tilbringe tid sammen med.

Jeg har brutt med det meste av min familie, og det gir meg ro til å jobbe med å finne ut hvem jeg er, og hva jeg trenger.

[AnonymBruker]

forstår jeg deg rett at det er du som har vært offer for et overgrep ? I tilfelle så forstår jeg godt at du ikke vil komme i et slikt familiesammenkomst hvis overgriperen er til stede der. Hvis ikke overgriperen hadde vært der, hadde vel saken vært noe annerledes ?  Uansett, så må en tenke over hvem en er der for, hvis en ikke har noe lyst til å være der selv.

Ja.

Jeg er der først og fremst for moren min, for at hun skal slippe spørsmål om hvorfor jeg ikke er der, hvorfor jeg ikke stiller opp o.l. Det hadde tatt knekken på henne om jeg fremover skal melde meg ut.

Samtidig kjenner jeg tydeligere enn noen gang at det ikke lar seg gjøre å kombinere det å ta meg selv på alvor med å være med og opprettholde familiefasaden. Derfor er det også vanskeligere enn noen gang å bli med på disse sammenkomstene.

Samvittigheten ovenfor moren min vinner likevel hver gang og jeg føler veldig tydelig at de andre mener det er en selvfølge at jeg skal stille opp. Derfor lurer jeg på om det er like selvfølgelig for "alle andre" at man strekker seg så langt for familien sin. Anonymous poster hash: aaf4b...735

[Kayia]

Ja.Jeg er der først og fremst for moren min, for at hun skal slippe spørsmål om hvorfor jeg ikke er der, hvorfor jeg ikke stiller opp o.l. Det hadde tatt knekken på henne om jeg fremover skal melde meg ut.Samtidig kjenner jeg tydeligere enn noen gang at det ikke lar seg gjøre å kombinere det å ta meg selv på alvor med å være med og opprettholde familiefasaden. Derfor er det også vanskeligere enn noen gang å bli med på disse sammenkomstene.Samvittigheten ovenfor moren min vinner likevel hver gang og jeg føler veldig tydelig at de andre mener det er en selvfølge at jeg skal stille opp. Derfor lurer jeg på om det er like selvfølgelig for "alle andre" at man strekker seg så langt for familien sin. Anonymous poster hash: aaf4b...735

Din mor burde vel heller ta hensyn til deg, dersom hun vet at du er utsatt for overgrep?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I dette/slike tilfelle skal du i hovedsak ta hensyn til deg selv.

[gullfisk]

Ja.

Jeg er der først og fremst for moren min, for at hun skal slippe spørsmål om hvorfor jeg ikke er der, hvorfor jeg ikke stiller opp o.l. Det hadde tatt knekken på henne om jeg fremover skal melde meg ut.

. Anonymous poster hash: aaf4b...735

Hvorfor skal det ikke eventuelt ta knekken på moren din at du har blitt utsatt for overgrep? Har hun ikke tatt det innover seg til nå, er det ingen grunn til at du skal fortsette å hjelpe henne med å fortrenge det. Konsekvensen av at du har blitt det, er at du (og dine barn) ikke stiller i familieselskap. Sånn er den harde virkeligheten, og hun/resten av familien kan ikke kreve at du skal "ofre deg"/stille opp for dem, for å opprettholde en fasade.

Er det så grusomt for din mor at du ikke er tilstedet at hun "knekker", kan hun bare la være å be overgriperen selv. Det er vel mer det at hvis du melder deg ut, så kommer sannheten tydeligere for en dag, andre spør om hvorfor osv, og det blir tungt for din mor. Det må hun tåle, og gjør hun ikke det, ja da gjør hun ikke det. Det er overgriperens sitt ansvar, det er h*n som har fått forårsaket situasjonen, ikke du.

Endret 29. oktober 2013 av gullfisk

[MMT123]

Du må tenke på deg selv og ditt eget beste og handle utifra det. Det er jo tydeligvis ingen andre som gjør det og da er det desto viktigere at du gjør det ellers undergraver du deg selv og hvem er tjent med det, din mor fordi hun ikke skal knekke? Det er ikke din feil det som skjedde. Det er ikke din feil om du velger å ikke komme i familiebesøk hvor han er tilstede. Ansvaret ligger på overgriperen. At folk føler seg sviktet fordi man ikke kommer når det er slike ting som ligger til grunn så er jo det klart at når de ikke kan se andre enn seg selv så hvorfor skal du måtte ofre deg for de? Hvem tar hensyn til deg? Du er minst like viktig som alle andre og hvis de andre i familien ikke kan se det, så er det desto viktigere at du tar vare på deg selv, for din egen og dine barn sin del.

Endret 29. oktober 2013 av 123Nille

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg setter veldig stor pris på det.<br /><br />Hva med barna mine? Jeg tar fra dem muligheter til å være sammen med andre barn i familien dersom vi ikke kommer i familiesammenkomster. Er det likevel riktig å la være å komme?<br /><br />Jeg har et søsken med barn som allerede har trukket seg ut av familien for flere år siden uten å oppgi noen årsak til det. Det har vært så belastende for moren min at jeg ikke klarer å finne det i hjertet mitt å gjøre det samme.<br />Samtidig føler jeg litt sinne for mitt søsken som har forlatt familien og lar meg sitte igjen med alt alene.

Anonymous poster hash: aaf4b...735

[Mirabell]

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg setter veldig stor pris på det.<br /><br />Hva med barna mine? Jeg tar fra dem muligheter til å være sammen med andre barn i familien dersom vi ikke kommer i familiesammenkomster. Er det likevel riktig å la være å komme?<br /><br />Jeg har et søsken med barn som allerede har trukket seg ut av familien for flere år siden uten å oppgi noen årsak til det. Det har vært så belastende for moren min at jeg ikke klarer å finne det i hjertet mitt å gjøre det samme.<br />Samtidig føler jeg litt sinne for mitt søsken som har forlatt familien og lar meg sitte igjen med alt alene.Anonymous poster hash: aaf4b...735

Det er ikke riktig å si at du tar fra barna muligheten til å være sammen med familien, men du reduserer den. Du kan stille opp de gangene han ikke er med, og du kan ta initiativ til sammenkomster hvor du selv inviterer de du ønsker. Det enkleste er kanskje å være åpen om grunnen?

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt en del på samme problemstilling. Jeg har valgt å kutte ut all kontakt med min far men slipper ikke unna alltid. Det er tradisjon at han og hans nye kone inviteres til middag 1.juledag f.eks., mine søsken oppfordrer meg ofte til å ta kontakt (stikke innom på besøk når vi er i området, ringe og gratulere med bursdag og farsdag osv). Min mor vet om overgrep men det har aldri blitt snakket om, jeg har ikke villet si noe for å ikke ødelegge mine søskens forhold til ham. Det hjelper litt at jeg har bosatt meg i en annen del av landet, men jeg syns det er vanskelig at de andre ikke kan respektere mitt ønske om å ikke ha ham som en del av mitt liv.

Anonymous poster hash: d77d9...8af

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme problemstilling før min overgriper døde, på en måte var det en lettelse selv om det var min bror. Det var forferdelig å late som ingenting når alle visste om det, jeg ville hatt minst mulig med dem å gjøre. Men forstår at det er vanskelig, jeg klarte ikke å ta hensyn til meg selv for jeg tenkte også på min mor. Men hvorfor gjorde hun ikke noe da jeg vokste opp, hvordan kunne hun vite uten å gjøre noe?

Anonymous poster hash: 491bf...c46

[Madelenemie]

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg setter veldig stor pris på det.<br /><br />Hva med barna mine? Jeg tar fra dem muligheter til å være sammen med andre barn i familien dersom vi ikke kommer i familiesammenkomster. Er det likevel riktig å la være å komme?<br /><br />Jeg har et søsken med barn som allerede har trukket seg ut av familien for flere år siden uten å oppgi noen årsak til det. Det har vært så belastende for moren min at jeg ikke klarer å finne det i hjertet mitt å gjøre det samme.<br />Samtidig føler jeg litt sinne for mitt søsken som har forlatt familien og lar meg sitte igjen med alt alene.

Anonymous poster hash: aaf4b...735

Hei!

 

Lær av ditt søsken, vedkommende har fornuft og styrke.

 

Ingen grunn til å ikke sette grenser for overgripere og deres støttespillere, det er sjelden en overgriper uten at mange vet om det, og tier. De som tier samtykker. De syns jeg er like ille som de som forgriper seg, ynkelige feiginger. Og de som setter sine barn i fare for overgrep er like ynkelige og burde aldri få ha foreldreansvar, men bli fratatt barna, øyeblikkelig.

[AnonymBruker]

Tusen takk, dere som deler av egne erfaringer. Det er ikke så enkelt som å bare snu seg å gå.

Jeg ønsker ikke å miste kontakt med moren min. Jeg er glad i henne. Samtidig ser jeg at hun ikke sørget for min sikkerhet og at hun i dag styrer meg med samvittighet. Akkurat nå ser jeg ikke hvordan det skal løses og at vi fremdeles har en positiv kontakt. Anonymous poster hash: aaf4b...735 Anonymous poster hash: aaf4b...735

[Kayia]

Tusen takk, dere som deler av egne erfaringer. Det er ikke så enkelt som å bare snu seg å gå.

Jeg ønsker ikke å miste kontakt med moren min. Jeg er glad i henne. Samtidig ser jeg at hun ikke sørget for min sikkerhet og at hun i dag styrer meg med samvittighet. Akkurat nå ser jeg ikke hvordan det skal løses og at vi fremdeles har en positiv kontakt. 

Du kan ikke invitere din mor og sine søsken hjem til deg da?

[AnonymBruker]

Kayia, on 29 Oct 2013 - 21:18, said:

Du kan ikke invitere din mor og sine søsken hjem til deg da?

Mor og søsken har ikke kontakt.

Når mine barn har familiebursdag kommer ikke søsken og søskenbarn fordi mine foreldre også er invitert. (Så vi har igrunn ikke noen familiebursdag.) Anonymous poster hash: aaf4b...735

[Kayia]

Mor og søsken har ikke kontakt.

Når mine barn har familiebursdag kommer ikke søsken og søskenbarn fordi mine foreldre også er invitert. (Så vi har igrunn ikke noen familiebursdag.) 

Men du har kontakt både med mor og med søsken? Sånn at du kan invitere dem hver for seg evt?