Det gikk opp et lys!

[AnonymBruker]

Jeg har, samme hva det har vært, måtte klare meg selv uten en mor som har kunnet bidra så mye. Det er jeg som har måttet ta meg av henne.

I går kveld så jeg en film hvor en mor fortalte sin datter om vanlige ting som skjer i livet, noe som liksom hver en person bør få vite av sine foreldre. Det slo meg hvor forferdelig mye jeg har savnet det å ha en mor og støtte meg på. Få lov til å gråte, fortelle når ting har vært vanskelige, istedet for å ha fått innlært at det er best tie stille.

Det slo meg at jeg aldri har hatt en familie å støøte meg på, det er de som støtter seg på meg. Det gjelder trøst, ta seg av sosiale tng, fysiske ting. Jeg gikk på butikken å handlet inn mat da jeg var veldig liten.

Den filmen fikk meg til å lure på om jeg hadde vært annerledes idag hvis jeg hadde fått inn de kunnskaper jeg burde ha på et tidligere stadium? Kanskje hadde jeg da visst hvor grensene mine burde gå, ikke blitt utnyttet sånn som jeg har blitt opp igjennom årene. Jeg visste jo ikke hva som var normalt og ikke.

Hva mener dere? Blir man annerledes enn andre av en slik oppvekst? Det er slik jeg føler meg, jeg bor på min egen planet.

Anonymous poster hash: 1c72f...2d9

[mrxx]

Jeg mener at det et uten tvil at dette har påvirket deg. Vi blir ett produkt av det livet vi lever de første årene vi lever.

Det er foreldrene som skal stille opp og gi støtte og trygghet og ikke motsatt, så jeg skjønner godt at du savner dette i livet ditt. Det er foreldrene som skal være de sterke og få sine barn opp og frem.

[Gjest]

Jeg har, samme hva det har vært, måtte klare meg selv uten en mor som har kunnet bidra så mye. Det er jeg som har måttet ta meg av henne.

I går kveld så jeg en film hvor en mor fortalte sin datter om vanlige ting som skjer i livet, noe som liksom hver en person bør få vite av sine foreldre. Det slo meg hvor forferdelig mye jeg har savnet det å ha en mor og støtte meg på. Få lov til å gråte, fortelle når ting har vært vanskelige, istedet for å ha fått innlært at det er best tie stille.

Det slo meg at jeg aldri har hatt en familie å støøte meg på, det er de som støtter seg på meg. Det gjelder trøst, ta seg av sosiale tng, fysiske ting. Jeg gikk på butikken å handlet inn mat da jeg var veldig liten.

Den filmen fikk meg til å lure på om jeg hadde vært annerledes idag hvis jeg hadde fått inn de kunnskaper jeg burde ha på et tidligere stadium? Kanskje hadde jeg da visst hvor grensene mine burde gå, ikke blitt utnyttet sånn som jeg har blitt opp igjennom årene. Jeg visste jo ikke hva som var normalt og ikke.

Hva mener dere? Blir man annerledes enn andre av en slik oppvekst? Det er slik jeg føler meg, jeg bor på min egen planet.Anonymous poster hash: 1c72f...2d9

For meg er det helt klart og tydelig at en hadde vært annerledes om en hadde en normal oppvekst.

Man blir på en måte oppdratt på nytt og man får en støttespiller i behandleren underveis slik man burde fått av sine foreldre i terapi. Tror jeg da..

[stjernestøv]

Det er klart du har blitt påvirket av oppveksten, det blir vi alle. Det skal være trygt og godt i et barndomshjem, men for de fleste er det ikke sånn. Det viktigste er å lære noe av det, sånn at vi kan gi våre barn en god oppvekst.

[AnonymBruker]

Hva mener dere? Blir man annerledes enn andre av en slik oppvekst? Det er slik jeg føler meg, jeg bor på min egen planet.

Anonymous poster hash: 1c72f...2d9

Noen blir annerledes som følge av en slik oppvekst, andre klarer seg merkelig bra. Det er også en del som blir akkurat like annerledes, selv om de har hatt en ok oppvekst.

Anonymous poster hash: 41c9b...1cc

[AnonymBruker]

Noen blir annerledes som følge av en slik oppvekst, andre klarer seg merkelig bra. Det er også en del som blir akkurat like annerledes, selv om de har hatt en ok oppvekst.

Anonymous poster hash: 41c9b...1cc

Ja, du har sikkert rett i det. Kanskje hadde jeg også greid meg bedre om jeg ikke hadde blitt mobbet på skolen fordi jeg var annerledes. I tillegg er det kanskje lettere å misbruke barn som aldri har med voksne ute blant folk?

Anonymous poster hash: 1c72f...2d9

[AnonymBruker]

Jeg mener at det et uten tvil at dette har påvirket deg. Vi blir ett produkt av det livet vi lever de første årene vi lever.

Det er foreldrene som skal stille opp og gi støtte og trygghet og ikke motsatt, så jeg skjønner godt at du savner dette i livet ditt. Det er foreldrene som skal være de sterke og få sine barn opp og frem.

Ja, litt slitsomt egentlig å være redd for hva mor kan finne på hele tiden. Være redd hele tiden når du er på skolen for at mor skal ligge død i sengen når du kommer hjem. Det å føle at du hele tiden må være på vakt og i beredsskap. Kanskje er det derfor jeg føler meg som en nitti- åring, selv om jeg bare har kommet halvveis?

Anonymous poster hash: 1c72f...2d9