ADHD diagnose - Voksen

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å formulere denne problemstillingen på en kortfattet måte, så ønsk meg lykke til. 
 
Jeg har den siste tiden vært inne til en utredning av muligheten for ADHD/ADD. Dette kom som et resultat av at jeg tilfeldigvis leste en liste over symptomer, og innså at det meste med barndom og nåtid stemte godt overens med dette.
 
Et av problemene er at jeg, til tross for dette, har bestått skolegang t.o.m videregående skole, og har fremstått som en ganske gjennomsnittlig elev. Det som dermed ikke kommer fram er at jeg aldri har klart å lagt noe arbeid inn i verken lekser eller undervisning, og har for det meste surfet på bruddstykker jeg har plukket opp og en naturlig evne til resonnering og logisk tenkning. Det psykolog/psykiater (husker aldri) dermed har en teori om - til tross for at jeg scorer høyt på tester for ADHD - er at jeg har en lenge voksende "personlighetsforstyrrelse" som innebærer leveregler som baserer seg på manglende interesse og respekt for skole, arbeid og planlegging.  
 
Noe som også bør nevnes er at jeg har en IQ på ~135+ SD15, målt gjennom forskjellige prøver på nett og gjennom test arrangert av Mensa. Derfor lurer jeg på om jeg kan ha vært et såkalt twice exeptional barn, og at dette har vært med på å skjule diagnosen i barndommen, og fortsatt gjør det svært vanskelig å komme frem til en diagnose den dag i dag.   

 

Det bør sikkert også legges til at jeg nå har en rekke andre psykiske plager (relativt mild sosial angst, hyppige depresjoner), så jeg forventer uansett ikke en quick fix, men jeg frykter at om man overser en diagnose som man med medisiner kan gjøre langt bedre, kan føre til at jeg heller ikke har evnen til å gjennomføre den terapien og de forandringene som kreves for å reparere helheten.

 

Siden ADHD/ADD ikke kan bli 100% bekreftet ved medisinske tester, og tester indikerer at det er godt mulig jeg har det, antar jeg at det er umulig å utelukke det, selv om det finnes andre teorier. Derfor lurer jeg også på hvordan det fungerer med å forsøke medisinering i en periode, og se om det har en positiv effekt. Jeg liker ikke tanken på at det er mulig de f.eks er 70% sikker på at jeg ikke har, og at det dermed er 30% sjanse for at jeg går glipp av en mulighet til å lette på mye av trykket og kaoset jeg føler på hver dag.

 

Jeg skal få en second opinion av en annen fagperson om noen uker, men hadde lyst å høre om det kommer noen interessante teorier og tanker her, siden ventetiden er ganske uutholdelig. Dette er selvsagt svært kortfattet, men klarer ikke å skrive mer om temaet nå, men det er bare til å stille spørsmål om noe er svært uklart.

Anonymous poster hash: 257ec...2db

[Sillicious]

Er jo veldig inviduelt med denne doagnosen da. Jeg fikk den som 17-åring, har alltid vært en gjennomsnittlig elev jeg også, fullført 3 år på vgs og et fagbrev, holder nå på med mitt andre. 

Men har alltid på en måte følt meg litt annerledes enn andre uten å helt kunne sette ord på hvordan, men er personligheten min tror jeg, jeg snakker mye, fikler med ting, er mye trøtt og uopplagt og blir veldig fort sliten. Gir alt for mye av megselv iløpet av en dag, uten å kunne noe for det.

 

Kjenner meg igjen mtp kaoset du er i da, jeg har dager der jeg depper litt, noen ganger i mnd, trenger ikke å være noen grunn heller, jeg bare har noen sånne dager, og jeg tenker for mye. 

Skjønner så godt at du er utålmodig altså!!

Lykke til isåfall.

[lille_myyy]

Jeg har nettopp fått diagnosen som 25-åring (altså voksen), og har klart å gjennomføre skole og jobb. Men jeg har i likhet med Silicious alltid følt med annerledes. Har alltid pratet mye, lett urolig, flikler ofte med ting, eller skifter sittestilling. Blir raskt ukonsentrert hvis jeg må sitte å høre på et tema over lengre tid, "fader" ut, og får ikke allitd med meg samtaler hvis jeg har mye annet å tenke på. Jeg har også soveperioder, der jeg blir helt tom for energi, og trenger å sove. I disse periodene har jeg vanskeligheter med å opprettholde avtaler.

 

Jeg sliter også med veldig lav selvfølelse, og egenverdi. Vet ikke om det har noe med diagnosen i seg selv å gjøre, eller det at jeg ofte har følt meg mislykket i forhold til alle andre. Problemer med å bryte tanker, og tenker generelt for mye. Da blir jeg veldig sliten, og føler jeg sliter ut de rundt meg. Da trekker jeg meg litt unna, og føler ingen har lyst til å være rundt meg.

 

Utålmodig har jeg alltid vært, så forstår deg veldig godt!

 

I forhold til medisineringen, så vet jeg ikke hvordan det blir å prøve det ut for en periode. Jeg er i opptrappingsfasen selv (som er på rundt 1 mnd), og har ikke følt noe særlig effekt enda. Verken virkning eller bivirkninger. Har lest det er veldig individuelt, og at enkelte har effekt allerede etter første tablett. Så det skader jo ikke å prøve for en periode, tenker jeg. 

 

Lykke til, håper du finner ut av det!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har sans for medisinutprøving over en periode på 3-6 mnd med grundig evaluering.

 

Hos barn gjør en uavhengig evaluering fra tre kanter: Personen selv, foreldrene og skolen (lærer).

Jeg synes det er klart best om en kan få til noe lignende også for voksne f.eks bruke en partner og en god venn/venninne evt arbeidsgiver/kollega..

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Manglende respekt for skole, arbeid og planlegging. Gjorde aldri lekser. Visstnok veldig høy IQ, men mistet interessen for skolearbeid. Det løste seg delvis ved å ta fatt på en krevende utdanning hvor det ikke holder å være smart, og hvor det som skal læres faktisk er interessant. Men selv da er det vanskelig å strukturere seg.

 

Gjelder dette deg: Tomhetsfølelse, sorg, problemer med forhold til de rundt deg? Noe spesielt som skjedde i barndommen? 

Anonymous poster hash: ed483...b9d

[AnonymBruker]

Ja, ja, ja og tja. Ikke noe spesielt som skjedde i barndommen, men har vel gjennom hele barndommen og voksenlivet (er 24) stadig startet på nye omfattende prosjekt, men gitt opp nærmest umiddelbart pga manglende evne til å gjennomføre, noe som etterhvert har ført til et mindreverdighetskompleks (min teori). Jeg lærte meg aldri forståelig håndskrift, så i 8. klasse ga læreren opp og ga meg en pc. Begynte på realfag på videregående, men til tross for å være "kjent" for svært gode matematiske evner helt fra barnehagealder, endte det opp med karakteren 2, pga totalt mangel på evne systematisk arbeid med formler etc. Kan egentlig ikke summere alt jeg har mislykket med opp gjennom årene, men kort sagt føler jeg at jeg hele mitt livet har sittet på store ambisjoner, men ingen verktøy til å gjennomføre. Har hatt en relativt lite turbulent barndom, så kan ikke skylde på den, tror jeg.

 

Takk for svar Dahl. Det er en slik prøveperiode jeg forventer at det må være mulig å få til, i og med at det virker som det er mye som taler for diagnosen, selv om hun på første vurdering var i sterk tvil.         

Anonymous poster hash: 257ec...2db

[AnonymBruker]

Hei, jeg vet ikke helt hva spørsmålet ditt er. Under utredning om ADHD for mitt eget barn, tenkte jeg 'er det ikke sånn alle har det ??' når jeg ser kriteriene for diagnosen.

 

Forøvrig opplever jeg det helt som deg. Jeg har høyere utdannelse, høy IQ, men har ikke jobbet noe som helst for det, jeg klarer ikke planlegge noe som helst, skal jeg levere noe, holde foredrag eller annet blir jeg sittende siste 'natta' og klarer ikke gjøre noe før det er 'siste sjans'

 

Jeg opplever det ikke som noe viljesak, og har fått høre hele livet at jeg er sløv,lat, klarer ikke planlegge, glemsk etc. Jeg kamuflerer mye av dette bort, 'faker' mye med div triks. (høres rart ut, hva ??)

 

Jeg har 'indre' uro, og ikke så eksplosiv utagering, men sitter jeg i møte som varer mer en 5 min begynner det å bli ulidelig tortur å måtte sitte høre på.

 

Jeg trengte henvisning fra fastlegen for utredning, (jeg prøvde være ærlig å si som det var at jeg fucker til samliv og jobb, samt egen følelse å gjøre noe nytting), jeg sa at jeg var milesvis unna å nå det potensiale jeg kunne hatt. Legen mente det ikke kunne være ADHD fordi jeg hadde høere utdannelse (.. høyere utdannelse my ass, jeg var totalt 20 timer på forelesning over 3 år tipper jeg, total arbeidsinsats var noen ukers lesing før eksamen en gang i året).

 

Han skrev en halvhjertet forespørsmål til voksenpsyk, som etter noen uker sendte meg beskjed om at fastlegen ikke hadde henvendt på riktig måte, så var avvist.

 

Javel, det får være det tenkte jeg da.

 

Men, jeg scorer 'topp' på den ARS-I (en av spørsmålene er midt på treet, de øvrige er 'alltid' på DIVA 2.0 er svarene 'ja, har ikke alle det sånn ?' på omtrent hvert eneste spørsmål, også fra barndom, + har ett barn med ADHD.. you do the math.

 

Men det var meg, det virker som du er i 'bedre hender', håper det går greit og så kan det være greit for deg å vite at du er ikke alene, være avvikene fra 'mainstream' er en ganske stor påkjenning for selvbildet.

Anonymous poster hash: 8c0b5...07c

[lille_myyy]

Jeg har også høyere utdanning, selv om jeg har fått diagnosen ADHD, så den var litt tynn fra fastlegen sin side. Høres ut som han er litt lei av henvendelser/henvisniger til ADHD, da det virket som om det var en populær diagnose å få en liten periode.. Skift fastlege, eller gå til en privat psykiatriker? Virker absolutt som det kan ligge noe der. 

 

Når det er sagt, så må man tenke gjennom hvorfor man søker en diagnose, og om man har noen problemer i hverdagen. Personlighet og diagnose er en gråsone, og det kan i enkelte tilfeller være vanskelig å vite hva som er hva. Hvis man tenker en rett linje, for diagnosen ADHD er til høyre, og ikke ADHD til venstre, vil mange falle på ulike plasser på den rette linjen (haha, det var vanskeligere å forklare enn jeg trodde..)

 

Uansett, poenget mitt er at man må finne ut om hva og hvorfor man syns man sliter i hverdagen, og søke etter hjelp derfra. Man får jo en diagnose med seg for resten av livet, så man bør jo tenke igjennom hva som veier størst og minst

[Baen]

Jeg fant denne tråden mens jeg leita etter informasjon om ADHD hos voksne, og håper det er greit om jeg henger meg på. Jeg har ikke noe å bidra med til trådstarter, men lurer litt på diagnose-prosessen for voksne.

 

Jeg har ingen ADHD-diagnose, men kjenner meg veldig igjen og vurderte tanken allerede da jeg som fersk student slet veldig med å følge med i forelesninger. Jeg har en venninne som studerer medisin og som ba meg ta en ADHD-test hun som student hadde tilgang til, og den var egentlig ganske utvetydig. Jeg vurderer å gå til fastlegen for å finne ut om det kan være noe i det, men jeg er veldig redd for at jeg ikke skal bli tatt på alvor, og litt usikker på om det har noen hensikt for meg uansett. Etter mange år med roting har jeg tross alt klart å fullføre en 5-års utdannelse innen realfag (dog bare såvidt, og med elendige karakterer) og har en god jobb. Jeg er over gjennomsnittet intelligent (testet til 140) og fungerer godt i hverdagen. 

 

Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om det har noen praktisk betydning med en diagnose, selv om den treffer veldig nært. Jeg er ikke en person som sliter. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan verden er på den "andre siden".  Jeg er redd for at jeg skal fortsette å underprestere i ny jobb som jeg har gjort i studiene, jeg er lei av å føle at jeg aldri får ut det jeg kan, og jeg kunne så veldig ønske meg en av-knapp...