Ufør i selskapslivet - what to say?

[AnonymBruker]

Jeg skal i selskap...hjelp...!!!

Hva svarer jeg best for å komme meg unna det kjedelige faktum at jeg nå er uføretrygdet (pga psykisk lidelse)? Hvordan stopper jeg velmenende personer som vil dra i gang en samtale om hva jeg driver med?

Jeg gruer meg så veldig at jeg vurderer å holde meg hjemme...men hvis jeg har en god setning i bakhånd så vil jeg føle meg tryggere.

Alle forslag tas i mot med stor takk!

Anonymous poster hash: d6faf...867

Anonymous poster hash: d6faf...867

[XbellaX]

Jeg skal i selskap...hjelp...!!!

Hva svarer jeg best for å komme meg unna det kjedelige faktum at jeg nå er uføretrygdet (pga psykisk lidelse)? Hvordan stopper jeg velmenende personer som vil dra i gang en samtale om hva jeg driver med?

Jeg gruer meg så veldig at jeg vurderer å holde meg hjemme...men hvis jeg har en god setning i bakhånd så vil jeg føle meg tryggere.

Alle forslag tas i mot med stor takk!

Anonymous poster hash: d6faf...867

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Hvorfor kan du ikke si at du er uføretrygdet? Akkurat diagnose synes skal få være privat, men å si at " Du, jeg ble uføretrygdet i 2013", synes jeg er helt ok, følg gjerne på med  litt mer vomfyll, hva du evt driver med i hverdagen, hva som holder deg opptatt, hva som engasjerer deg.

 

Flott at du tenker igjennom dette på forhånd, en offisiell forklaring kan være til stor støtte.

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke si at du er uføretrygdet? Akkurat diagnose synes skal få være privat, men å si at " Du, jeg ble uføretrygdet i 2013", synes jeg er helt ok, følg gjerne på med  litt mer vomfyll, hva du evt driver med i hverdagen, hva som holder deg opptatt, hva som engasjerer deg.

 

Flott at du tenker igjennom dette på forhånd, en offisiell forklaring kan være til stor støtte.

Takk for forslag!

Jeg hadde ikke tenkt å unnlate å si at jeg var uføretrygdet, det jeg trengte var en god setning som inkluderer det men som understreker "end of story" for min del.

Jeg gruer meg så veldig, og problematiserer kanskje mer enn nødvendig, men jeg er skikkelig usikker kjenner jeg. Trenger det virkelig skåret ut i papp!!!

Anonymous poster hash: d6faf...867

[XbellaX]

Takk for forslag!

Jeg hadde ikke tenkt å unnlate å si at jeg var uføretrygdet, det jeg trengte var en god setning som inkluderer det men som understreker "end of story" for min del.

Jeg gruer meg så veldig, og problematiserer kanskje mer enn nødvendig, men jeg er skikkelig usikker kjenner jeg. Trenger det virkelig skåret ut i papp!!!

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Er det ufør pga det psykiske du opplever blir vanskelig, og som du gjerne ikke ønsker å utbrodere til andre?

[AnonymBruker]

Er det ufør pga det psykiske du opplever blir vanskelig, og som du gjerne ikke ønsker å utbrodere til andre?

Ja, jeg tror jeg ville oppleve det lettere dersom det var en fysisk lidelse jeg hadde. Jeg synes det er veldig problematisk at det er en psykisk lidelse...sorry...men det synes jeg altså...Jeg er redd for at de blir mer satt ut av det hvis de forstår at det er psykisk enn at det er et ryggproblem eller noe i den retning. Jeg har opplevd at pesoner har spurt meg hva det er jeg feiler, det er skikkelig guffent og jeg føler meg presset til å være oppriktig. Noen er veldig nysgjerrige eller impulsive, og plutselig så har de fått en psykoseliselse eller annet i fanget...det er en skikkelig ubehagelig situasjon for begge parter, tror jeg...

Anonymous poster hash: d6faf...867

[XbellaX]

Ja, jeg tror jeg ville oppleve det lettere dersom det var en fysisk lidelse jeg hadde. Jeg synes det er veldig problematisk at det er en psykisk lidelse...sorry...men det synes jeg altså...Jeg er redd for at de blir mer satt ut av det hvis de forstår at det er psykisk enn at det er et ryggproblem eller noe i den retning. Jeg har opplevd at pesoner har spurt meg hva det er jeg feiler, det er skikkelig guffent og jeg føler meg presset til å være oppriktig. Noen er veldig nysgjerrige eller impulsive, og plutselig så har de fått en psykoseliselse eller annet i fanget...det er en skikkelig ubehagelig situasjon for begge parter, tror jeg...

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Kan du si du ble ufør pga sterke psykopatiske tendenser kombinert med ++++( fyll inn selv), mens du smiler søtt? :-)

 

 

Jeg har ikke problemer med å forstå at du gruer deg, det er noe annet med nære venner enn med fjerne bekjente og helt ukjente i et selskap.

 

Tenk igjennom diagnosen din og husk at du ikke trenger si alt, deler av sannheten kan iblant være redningen.

Kanskje går det ann å si du møtte veggen, -det er helt ufarlig, flere kan relatere seg til det, og hvordan du møtte den er din sak. (ala, "jeg møtte veggen i 2009, jeg gikk på en durabelig smell og bruker egentlig fortsatt tid på å komme meg"). 

[AnonymBruker]

Takk igjen for svar! Det med å ha møtt veggen kjennes langt bedre enn forslaget om "psykopatiske" tendenser. Synes det er litt vanskelig å spøke med akkurat det. Dessuten kommer jeg til å være nervøs og lite fleksibel det vet jeg. Da er man ikke god på punch lines og er nok ikke så slagferdig som jeg skulle ønske. Men det med veggen kan funke. Men jeg tenker samtidig at folk kanskje vil stille spørsmål til det å bli uføretrygdet pga å ha møtt veggen. Det skal jo mye til å bli ufør, og er det sannsynlig å bli ufør etter å ha gått på en smell?

Anonymous poster hash: d6faf...867

[XbellaX]

Takk igjen for svar! Det med å ha møtt veggen kjennes langt bedre enn forslaget om "psykopatiske" tendenser. Synes det er litt vanskelig å spøke med akkurat det. Dessuten kommer jeg til å være nervøs og lite fleksibel det vet jeg. Da er man ikke god på punch lines og er nok ikke så slagferdig som jeg skulle ønske. Men det med veggen kan funke. Men jeg tenker samtidig at folk kanskje vil stille spørsmål til det å bli uføretrygdet pga å ha møtt veggen. Det skal jo mye til å bli ufør, og er det sannsynlig å bli ufør etter å ha gått på en smell?

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Jeg vet ikke hva du sliter med i utgangspunktet, derfor blir det vanskelig å hjelpe deg konkret, men jeg skal ta et eksempel. Jeg tenker at depresjoner og angst er begge diagnoser som andre "forstår". Diagnosene er helt ufarlige og det vanlige mennesket har en grei basic forståelse av hva det dreier seg om, du trenger med andre ord ikke "greie ut om" og risikerer ikke at det trigger 10 nye spørsmål. 

[AnonymBruker]

Jeg har en psykoselidelse (schizofreni). Fungerer greit sosialt, men har fallt utenfor arbeidslivet pga kognitive problemer. Jeg opplever at andre ikke ser at jeg sliter, kanskje fordi jeg er så dårlig på å kommunisere dette.

Anonymous poster hash: d6faf...867

[XbellaX]

Jeg har en psykoselidelse (schizofreni). Fungerer greit sosialt, men har fallt utenfor arbeidslivet pga kognitive problemer. Jeg opplever at andre ikke ser at jeg sliter, kanskje fordi jeg er så dårlig på å kommunisere dette.

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Da skjønner jeg bedre at du strever med åpenhet. Jeg ville nok vært sparsom med detaljer selv, annet enn til nære/kjente. De fleste vanlige mennesker har dessverre ikke kunnskap nok enda til å forstå, dvs jeg tror det vil kreve mer ufarligjøring i en dialog enn "depresjon/angst" gjør.

Jeg tror faktisk jeg ville gått for: "Du, jeg ble ufør i `99, jeg møtte veggen og fikk endel depresjoner og angst som jeg fortsatt strever med". Det er ikke løgn, angst og depresjon er jeg sikker på at du har hilst på med jevne mellomrom, du gir dem noe, men ikke alt.

Et forslag i hvertfall. 

[AnonymBruker]

Thanks...

Anonymous poster hash: d6faf...867

[Bunny]

De fleste spør jo for å få vite noe om deg, slik at man har noe å snakke videre om. Så jeg ville øvd inn et svar som leder dere mot å snakke om noe du synes er ok.

Et svar kan være : "jeg er utdannet innen økonomi på handelshøyskolen i Bergen, og har jobbet lenge i kommunen med økonomi og administrasjon. Så jobbet jeg noen år i samme firma som Liv (vertinnen i selskapet). De siste årene har jeg ikke kunnet jobbe på grunn av sykdom, men jeg driver med mye fotografering.."

Da kan dere snakke videre om hvordan det var å være student i Bergen, eller kommuneøkonomi, eller Liv, eller fotografering.. Har du barn kan du si noe om dem ( eldste sønnen min går i klassen til sønnen til Liv)..

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk for et supert svar! Nå kan jeg gjøre det lettere for den andre og for meg selv å komme videre i samtalen, og samtidig være sannferdig. Nettopp det å gi ut posivtiv info om seg selv og sin utdannelse, jobberfaring og interesser er glimrende. Da føler jeg meg heller ikke som noen taper, og samtalepartneren skjønner hvilken relasjon jeg har til vertskapet. Takk :0)

Anonymous poster hash: d6faf...867

[Madelenemie]

De fleste spør jo for å få vite noe om deg, slik at man har noe å snakke videre om. Så jeg ville øvd inn et svar som leder dere mot å snakke om noe du synes er ok.

Et svar kan være : "jeg er utdannet innen økonomi på handelshøyskolen i Bergen, og har jobbet lenge i kommunen med økonomi og administrasjon. Så jobbet jeg noen år i samme firma som Liv (vertinnen i selskapet). De siste årene har jeg ikke kunnet jobbe på grunn av sykdom, men jeg driver med mye fotografering.."

Da kan dere snakke videre om hvordan det var å være student i Bergen, eller kommuneøkonomi, eller Liv, eller fotografering.. Har du barn kan du si noe om dem ( eldste sønnen min går i klassen til sønnen til Liv)..

Hei!

Det var bra svart. Jeg har sagt noe lignende men enklere, ikke snakket om utdanning først, men sagt, " jeg er ikke i lønnet arbeide for tiden, men driver egne kartleggingsprogrammer."

Da har samtalen gått på disse og videre inn i spennende temaer og interesser, det er jo det andre ønsker også når de spør om jobb.

[Inner self]

Jeg er og ufør grunnet schizofreni. Og jeg svarer kjapt, dersom noen spør att jeg er trygdet, og så sier jeg hva jeg pleide å jobbe med.

 

Hvis noen spør hvorfor jeg er ufør, så svarer jeg ikke. Folk flest vet lite eller ingenting annet om schizofreni, enn negative ting.

[ColaZero]

Jeg skal i selskap...hjelp...!!!

Hva svarer jeg best for å komme meg unna det kjedelige faktum at jeg nå er uføretrygdet (pga psykisk lidelse)? Hvordan stopper jeg velmenende personer som vil dra i gang en samtale om hva jeg driver med?

Jeg gruer meg så veldig at jeg vurderer å holde meg hjemme...men hvis jeg har en god setning i bakhånd så vil jeg føle meg tryggere.

Alle forslag tas i mot med stor takk!

Anonymous poster hash: d6faf...867

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Jeg er kjapp med svaret i slike situasjoner. Jeg sier det samme hver gang og er IKKE interessert i å informere mennesker om min psykiske sykdom. Kall det gjerne "feigt"...for meg er det et bevisst valg. Om jeg hadde hatt en fysisk lidelse og av den grunn var uføretrygdet hadde jeg antagelig ikke opplyst om hva slags type sykdom heller Synes det blir for personlig.

 

Det jeg sier er følgende (om jeg får direkte spørsmål om hva jeg arbeider med): Jeg er for tiden syk, men håper på å snart komme tilbake til jobb. Og du da? Hva jobber du med - dette hvis personen ikke selv har opplyst om hva denne jobber med. Om personen først har fortalt om sitt yrke og deretter spør meg, svarer jeg det samme og går direkte til et annet tema - f.eks. : og du da, bor du på samme sted? Eller: hva driver du med på fritiden da?

 

Håper ikke dette ble rotete. Skjønner du hva jeg mener?

 

På en måte serverer jeg en hvit løgn. Samtidig håper jeg jo at jeg på et eller annet tidspunkt muligens kan begynne å jobbe litt. Så helt feil synes jeg det ikke blir.

 

Denne måten å gjennomføre dette temaet er fint for meg. Håper du finner en god måte. Psykiske sykdommer er fremdeles et vanskelig tema, uføretrygd kanskje enda verre. Jeg vil ikke være den personen som fronter dette for å gjøre det mindre tabubelagt. Dessverre 

[AnonymBruker]

Jeg er og ufør grunnet schizofreni. Og jeg svarer kjapt, dersom noen spør att jeg er trygdet, og så sier jeg hva jeg pleide å jobbe med.

 

Hvis noen spør hvorfor jeg er ufør, så svarer jeg ikke. Folk flest vet lite eller ingenting annet om schizofreni, enn negative ting.

Takk for svaret ditt. Jeg tror kanskje også det er greit å pense samtalen over på noe man har jobbet med før, meningen er jo at man skal kunne holde en hyggelig samtale gående.

Jeg er forøvrig helt enig i at det er uklokt å slenge rundt seg med diagnose.

Anonymous poster hash: d6faf...867

[AnonymBruker]

Jeg er kjapp med svaret i slike situasjoner. Jeg sier det samme hver gang og er IKKE interessert i å informere mennesker om min psykiske sykdom. Kall det gjerne "feigt"...for meg er det et bevisst valg. Om jeg hadde hatt en fysisk lidelse og av den grunn var uføretrygdet hadde jeg antagelig ikke opplyst om hva slags type sykdom heller Synes det blir for personlig.

 

Det jeg sier er følgende (om jeg får direkte spørsmål om hva jeg arbeider med): Jeg er for tiden syk, men håper på å snart komme tilbake til jobb. Og du da? Hva jobber du med - dette hvis personen ikke selv har opplyst om hva denne jobber med. Om personen først har fortalt om sitt yrke og deretter spør meg, svarer jeg det samme og går direkte til et annet tema - f.eks. : og du da, bor du på samme sted? Eller: hva driver du med på fritiden da?

 

Håper ikke dette ble rotete. Skjønner du hva jeg mener?

 

På en måte serverer jeg en hvit løgn. Samtidig håper jeg jo at jeg på et eller annet tidspunkt muligens kan begynne å jobbe litt. Så helt feil synes jeg det ikke blir.

 

Denne måten å gjennomføre dette temaet er fint for meg. Håper du finner en god måte. Psykiske sykdommer er fremdeles et vanskelig tema, uføretrygd kanskje enda verre. Jeg vil ikke være den personen som fronter dette for å gjøre det mindre tabubelagt. Dessverre 

Tusen takk for fyldig svar fra deg!

Jeg tror jeg skjønner hva du mener - jeg opplevde ikke svaret ditt som rotete )

Ja, som deg synes jeg det er vanskelig å oute meg selv i forhold til sykdom, jeg er ikke tøffere i trynet enn som så.

Jeg vil gjerne ha hyggelig samtaler med andre, men da om noe som er mer positivt og oppløftende enn psykdom.

Det å kunne snakke om sin arbeidserfaringer fra tidligere tider er jo ok, og da føler en seg straks mer som normen. Det beste er jo å føle seg trygg nok til at samtalen blir fleksibel og harmonisk, og at en ikke hele tiden sitter og er redd for neste utspill.

Anonymous poster hash: d6faf...867

[Høstløv]

Jeg er ufør pga en fysisk lidelse og bruker rullestol, jeg liker heller ikke å snakke om sykdommen min og min rullestolhverdag, så jeg parerer gjerne slike spørsmål med motspørsmål.

De fleste vil helst snakke om seg og sitt, så det fungerer stort sett hver gang.

[AnonymBruker]

Den 3/28/2014 at 23.33, AnonymBruker skrev:

Jeg skal i selskap...hjelp...!!!

 

Hva svarer jeg best for å komme meg unna det kjedelige faktum at jeg nå er uføretrygdet (pga psykisk lidelse)? Hvordan stopper jeg velmenende personer som vil dra i gang en samtale om hva jeg driver med?

 

Jeg gruer meg så veldig at jeg vurderer å holde meg hjemme...men hvis jeg har en god setning i bakhånd så vil jeg føle meg tryggere.

 

Alle forslag tas i mot med stor takk!

 

Anonymous poster hash: d6faf...867

 

Anonymous poster hash: d6faf...867

Nok tryggest å holde seg hjemme.

Anonymkode: 58af7...6d9