Selvhat og virkelighetsflukt.

[frosken]

Jeg tror du trenger hjelp til å se at du ikke kan bruke angsten som målestokk på om noe er bra for deg eller ikke på litt lengre sikt. Det kan nesten sammenlignes med at man slutter å trene fordi man blir andpusten når man løper.

 

Bra at du har fått sendt mailen.

 

Når det gjelder det med å samarbeide under innleggelsen, så klarer du det hvis du bestemmer deg for det. Det betyr ikke at det kommer til å oppleves som problemfritt, bare at når noe blir vanskelig så må du jobbe med deg selv slik at du forholder deg mest mulig konstruktivt til det.

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger hjelp til å se at du ikke kan bruke angsten som målestokk på om noe er bra for deg eller ikke på litt lengre sikt. Det kan nesten sammenlignes med at man slutter å trene fordi man blir andpusten når man løper.

 

Bra at du har fått sendt mailen.

 

Når det gjelder det med å samarbeide under innleggelsen, så klarer du det hvis du bestemmer deg for det. Det betyr ikke at det kommer til å oppleves som problemfritt, bare at når noe blir vanskelig så må du jobbe med deg selv slik at du forholder deg mest mulig konstruktivt til det.

 

Takk for svar.   

 

Du har som vanlig noen gode forklaringer på ting jeg ikke helt ser selv, eller ser på en annen måte enn deg. Jeg er vel klar over at det vil bli utfordrende å skulle holde ut og stå i ubehag, men at det er det jeg må presse meg selv til å gjøre for å oppnå endring. Jeg bare gruer meg litt "i god tid" ser du, jeg har startet alt nå, så får håpe det ikke blir alt for lenge til jeg skal dit, for da blir det desto lengre tid å bekymre seg på...     

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[frosken]

 

_{Takk for svar.}   

 

_{Du har som vanlig noen gode forklaringer på ting jeg ikke helt ser selv, eller ser på en annen måte enn deg. Jeg er vel klar over at det vil bli utfordrende å skulle holde ut og stå i ubehag, men at det er det jeg må presse meg selv til å gjøre for å oppnå endring. Jeg bare gruer meg litt "i god tid" ser du, jeg har startet alt nå, så får håpe det ikke blir alt for lenge til jeg skal dit, for da blir det desto lengre tid å bekymre seg på...}     

_{Anonymous poster hash: 67f41...6c5}

 

 

_{Jeg tenker at du er godt i gang med prosessen allerede, og denne prosessen du har gjennomgått på forhånd gjør deg godt forberedt til innleggelsen:-)}

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått mange gode svar. Jeg vil legge til en liten, men viktig ting.

Dine problemer er ganske store, og de har vart lenge.

Oppholdet på DPS er av begrenset varighet, og du kan derfor ikke ha forventninger om at det meste av dine problemer kan ordnes på denne korte tiden.

Jeg ønsker at mine pasienter skal tenke over hva som er aller viktigst å oppnå akkurat nå/under dette oppholdet. Kun ved å fokusere på et eller noe få aller mest viktige utfordringer, kan en ha håp om å nå målene. Det er viktigere å nå et lite delmål enn å ikke nå alt for mange og store mål.

[AnonymBruker]

Du har fått mange gode svar. Jeg vil legge til en liten, men viktig ting.

Dine problemer er ganske store, og de har vart lenge.

Oppholdet på DPS er av begrenset varighet, og du kan derfor ikke ha forventninger om at det meste av dine problemer kan ordnes på denne korte tiden.

Jeg ønsker at mine pasienter skal tenke over hva som er aller viktigst å oppnå akkurat nå/under dette oppholdet. Kun ved å fokusere på et eller noe få aller mest viktige utfordringer, kan en ha håp om å nå målene. Det er viktigere å nå et lite delmål enn å ikke nå alt for mange og store mål.

 

Tusen takk for svar.

 

Det skal jeg ta med meg på veien videre, for jeg har alt for mange ganger gått på den samme feilen det er så lett å gjøre, gape over alt/for mye på en gang. Jeg skal prøve å tilpasse mine forventninger til hva som er realistisk å oppnå, slik at jeg ikke blir skuffet over meg selv så lett.

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[AnonymBruker]

Jeg vet at det jeg spør om nå er litt på siden av temaet for denne tråden, men jeg må bare spørre.

 

Hvorfor er det slik at jeg reagerer på utsagn som dette? "Dine problemer er ganske store, og de har vart lenge". Jeg reagerer på lignende ting i RL også, for eksempel når noen påpeker ting jeg ikke klarer på lik linje som andre eller at måter jeg handler/tenker på er unormale eller lite hensiktsmessige.

 

Tror de ikke jeg er klar over det fra før??

 

Hvorfor må det påpekes hele tiden, det føles som at de "gnir salt i såret". Jeg reagerer med både sorg og sinne - sorgen holder jeg for meg selv, mens sinne kan jeg gi uttrykk for med at jeg sier noe sårende tilbake og "stenger andre ute". Jeg synes ofte mange tenker seg lite om før de sier noe, men vet også at jeg muligens tolker ting som blir sakt litt feil også fordi jeg er litt overfølsom når det gjelder kritikk... 

 

Er det flere som ville reagert på det samme som meg og på samme måte? Jeg vet at jeg muligens reagerer noe sterkere enn hva som er normalt i forhold til det som blir sakt (konkret eksempel over), men er det fordi jeg har et dårligere selvbilde enn andre eller er dette en del av de engstelige/usikre personlighetstrekkene mine?

 

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[frosken]

 

Jeg vet at det jeg spør om nå er litt på siden av temaet for denne tråden, men jeg må bare spørre.

 

Hvorfor er det slik at jeg reagerer på utsagn som dette? "Dine problemer er ganske store, og de har vart lenge". Jeg reagerer på lignende ting i RL også, for eksempel når noen påpeker ting jeg ikke klarer på lik linje som andre eller at måter jeg handler/tenker på er unormale eller lite hensiktsmessige.

 

Tror de ikke jeg er klar over det fra før??

 

Hvorfor må det påpekes hele tiden, det føles som at de "gnir salt i såret". Jeg reagerer med både sorg og sinne - sorgen holder jeg for meg selv, mens sinne kan jeg gi uttrykk for med at jeg sier noe sårende tilbake og "stenger andre ute". Jeg synes ofte mange tenker seg lite om før de sier noe, men vet også at jeg muligens tolker ting som blir sakt litt feil også fordi jeg er litt overfølsom når det gjelder kritikk... 

 

Er det flere som ville reagert på det samme som meg og på samme måte? Jeg vet at jeg muligens reagerer noe sterkere enn hva som er normalt i forhold til det som blir sakt (konkret eksempel over), men er det fordi jeg har et dårligere selvbilde enn andre eller er dette en del av de engstelige/usikre personlighetstrekkene mine?

 

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

Jeg tror en like vanlig reaksjon ville være at man tenkte at det var godt at andre forsto at ens problemer ikke var bagatellmessige men ganske omfattende. Jeg tror at mange ville føle at de ble forstått når andre formulerte seg på den måten.

[AnonymBruker]

Jeg tror en like vanlig reaksjon ville være at man tenkte at det var godt at andre forsto at ens problemer ikke var bagatellmessige men ganske omfattende. Jeg tror at mange ville føle at de ble forstått når andre formulerte seg på den måten.

 

Jeg forstår jo at logisk sett så var ikke den setningen NHD kom med i innlegget sitt ment å være sårende, men det er slik jeg oppfatter det likevel. Men det er jo mitt problem...

 

Det du skriver her, ville jeg aldri kommet på å tenke selv.

 

Føler innimellom at mine reaksjoner ødelegger relasjonen til min familie, jeg klarer ikke forklare hvordan jeg tenker (og har det), det eneste jeg gjør er å bli sur og "utilgjengelig" når de forsøker å snakke med meg. De har jo ikke mulighet til å forstå hva de gjør "feil" engang, ikke rart vi kommuniserer så dårlig. Ønsker jo ikke at noen skal behandle meg (snakke til meg) noe annerledes enn til andre, det jeg ønsker er å finne ut hvordan jeg kan klare å håndtere slike situasjoner litt bedre. Jeg forsøker å beklage i ettertid om jeg har sakt noe jeg angrer på i sinne, men det hjelper ikke så mye når dette gjentar seg gang på gang dessverre.        

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er rimelig sikker på at jeg i den setningen du siterte, ga et relativt korrekt sammendrag av det du selv har skrevet om deg selv i denne og forrige tråd.

Det at du reagerer negativt på at noen oppsummerer det du selv har skrevet om det selv, er i seg selv et problem som lett gir negative følger i relasjoner. Det beskriver du selv. Hva det kommer av, tror jeg en må kjenne deg bedre for å uttale seg om.

[frosken]

 

Jeg vet at det jeg spør om nå er litt på siden av temaet for denne tråden, men jeg må bare spørre.

 

Hvorfor er det slik at jeg reagerer på utsagn som dette? "Dine problemer er ganske store, og de har vart lenge". Jeg reagerer på lignende ting i RL også, for eksempel når noen påpeker ting jeg ikke klarer på lik linje som andre eller at måter jeg handler/tenker på er unormale eller lite hensiktsmessige.

 

Tror de ikke jeg er klar over det fra før??

 

Hvorfor må det påpekes hele tiden, det føles som at de "gnir salt i såret". Jeg reagerer med både sorg og sinne - sorgen holder jeg for meg selv, mens sinne kan jeg gi uttrykk for med at jeg sier noe sårende tilbake og "stenger andre ute". Jeg synes ofte mange tenker seg lite om før de sier noe, men vet også at jeg muligens tolker ting som blir sakt litt feil også fordi jeg er litt overfølsom når det gjelder kritikk... 

 

Er det flere som ville reagert på det samme som meg og på samme måte? Jeg vet at jeg muligens reagerer noe sterkere enn hva som er normalt i forhold til det som blir sakt (konkret eksempel over), men er det fordi jeg har et dårligere selvbilde enn andre eller er dette en del av de engstelige/usikre personlighetstrekkene mine?

 

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

Hei:-)

 

Jeg kom plutselig til å tenke på deg, lurer på hvordan det går? Har du kommet i gang med innleggelsen eller venter du fortsatt?

 

Fortsatt god søndag:-)

[AnonymBruker]

Hei:-)

 

Jeg kom plutselig til å tenke på deg, lurer på hvordan det går? Har du kommet i gang med innleggelsen eller venter du fortsatt?

 

Fortsatt god søndag:-)

 

Det skjer ikke så mye og jeg er hjemme fremdeles.    Har heller ikke fått beskjed om når jeg skal dit, bare at jeg er sikret plass innen utgangen av juli, som er fire måneders ventetid fra jeg fikk plassen og sikkert det jeg må regne med å vente... 

 

Skal snart i gang med oppfølging av kommunen igjen, forsøkte dette en periode i fjor høst, men det fungerte ikke så bra så jeg sa det fra meg etter kort tid. Planen er vel at dette skal komme i gang før jeg reiser, for at jeg skal ha klar videre oppfølging når jeg kommer hjem, men alt tar så lang tid å få satt i gang her jeg bor. Det ble søkt om oppfølging fra kommunen i februar og først forrige uke fikk jeg vedtaket, men har ikke satt opp tid for møte enda, så det går sikkert et par uker til...minst!

 

Jeg har lite sosial omgang med andre utenom den dagen jeg er i gruppe og jeg er glad jeg fremdeles deltar der, selv om jeg ikke alltid er like sikker på om jeg skal fortsette eller ikke. Heldigvis har jeg vanskelig med å ta valg og derfor har jeg ikke slutta enda 

 

Jeg har også jobbet litt i det siste, har en ekstrahjelp/lørdagshjelp stilling i en butikk, stort sett dreier det seg bare om noen lørdager innimellom, men i det siste har jeg jobbet noen kvelder ved behov. Har begynt å bekymre meg for hva jeg skal si i forhold til innleggelsen til jobben. Er spurt om jeg vil jobbe litt mer i sommerferien, men har ikke svart enda fordi jeg er redd dette skal komme i konflikt med innleggelsen. Uansett så er jeg nok regnet med for å få "ansattkabalen" til å gå opp i helgene og er derfor nødt til å gi beskjed når jeg blir utilgjengelig for jobbing over en lengere periode. Jeg vet bare ikke hva jeg skal si, har jo ikke lyst til å si hvor jeg skal og det er vel vanlig å ha en "naturlig årsak" til et lengere fravær...?  Har til og med vært inne på tanken om å slutte i jobben for å slippe å si noe til dem (selv om det er en jobb jeg har hatt lenge og trives i), men vet at det er å rømme unna problemet. Så hvis noen har noen tips til hva jeg kan si, så er jeg veldig takknemlig for innspill!   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[AnonymBruker]

 

Det skjer ikke så mye og jeg er hjemme fremdeles.    Har heller ikke fått beskjed om når jeg skal dit, bare at jeg er sikret plass innen utgangen av juli, som er fire måneders ventetid fra jeg fikk plassen og sikkert det jeg må regne med å vente... 

 

Skal snart i gang med oppfølging av kommunen igjen, forsøkte dette en periode i fjor høst, men det fungerte ikke så bra så jeg sa det fra meg etter kort tid. Planen er vel at dette skal komme i gang før jeg reiser, for at jeg skal ha klar videre oppfølging når jeg kommer hjem, men alt tar så lang tid å få satt i gang her jeg bor. Det ble søkt om oppfølging fra kommunen i februar og først forrige uke fikk jeg vedtaket, men har ikke satt opp tid for møte enda, så det går sikkert et par uker til...minst!

 

Jeg har lite sosial omgang med andre utenom den dagen jeg er i gruppe og jeg er glad jeg fremdeles deltar der, selv om jeg ikke alltid er like sikker på om jeg skal fortsette eller ikke. Heldigvis har jeg vanskelig med å ta valg og derfor har jeg ikke slutta enda 

 

Jeg har også jobbet litt i det siste, har en ekstrahjelp/lørdagshjelp stilling i en butikk, stort sett dreier det seg bare om noen lørdager innimellom, men i det siste har jeg jobbet noen kvelder ved behov. Har begynt å bekymre meg for hva jeg skal si i forhold til innleggelsen til jobben. Er spurt om jeg vil jobbe litt mer i sommerferien, men har ikke svart enda fordi jeg er redd dette skal komme i konflikt med innleggelsen. Uansett så er jeg nok regnet med for å få "ansattkabalen" til å gå opp i helgene og er derfor nødt til å gi beskjed når jeg blir utilgjengelig for jobbing over en lengere periode. Jeg vet bare ikke hva jeg skal si, har jo ikke lyst til å si hvor jeg skal og det er vel vanlig å ha en "naturlig årsak" til et lengere fravær...?  Har til og med vært inne på tanken om å slutte i jobben for å slippe å si noe til dem (selv om det er en jobb jeg har hatt lenge og trives i), men vet at det er å rømme unna problemet. Så hvis noen har noen tips til hva jeg kan si, så er jeg veldig takknemlig for innspill!   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

 

Anonymous poster hash: 18ec0...cd9

[AnonymBruker]

 

Det skjer ikke så mye og jeg er hjemme fremdeles.    Har heller ikke fått beskjed om når jeg skal dit, bare at jeg er sikret plass innen utgangen av juli, som er fire måneders ventetid fra jeg fikk plassen og sikkert det jeg må regne med å vente... 

 

Skal snart i gang med oppfølging av kommunen igjen, forsøkte dette en periode i fjor høst, men det fungerte ikke så bra så jeg sa det fra meg etter kort tid. Planen er vel at dette skal komme i gang før jeg reiser, for at jeg skal ha klar videre oppfølging når jeg kommer hjem, men alt tar så lang tid å få satt i gang her jeg bor. Det ble søkt om oppfølging fra kommunen i februar og først forrige uke fikk jeg vedtaket, men har ikke satt opp tid for møte enda, så det går sikkert et par uker til...minst!

 

Jeg har lite sosial omgang med andre utenom den dagen jeg er i gruppe og jeg er glad jeg fremdeles deltar der, selv om jeg ikke alltid er like sikker på om jeg skal fortsette eller ikke. Heldigvis har jeg vanskelig med å ta valg og derfor har jeg ikke slutta enda 

 

Jeg har også jobbet litt i det siste, har en ekstrahjelp/lørdagshjelp stilling i en butikk, stort sett dreier det seg bare om noen lørdager innimellom, men i det siste har jeg jobbet noen kvelder ved behov. Har begynt å bekymre meg for hva jeg skal si i forhold til innleggelsen til jobben. Er spurt om jeg vil jobbe litt mer i sommerferien, men har ikke svart enda fordi jeg er redd dette skal komme i konflikt med innleggelsen. Uansett så er jeg nok regnet med for å få "ansattkabalen" til å gå opp i helgene og er derfor nødt til å gi beskjed når jeg blir utilgjengelig for jobbing over en lengere periode. Jeg vet bare ikke hva jeg skal si, har jo ikke lyst til å si hvor jeg skal og det er vel vanlig å ha en "naturlig årsak" til et lengere fravær...?  Har til og med vært inne på tanken om å slutte i jobben for å slippe å si noe til dem (selv om det er en jobb jeg har hatt lenge og trives i), men vet at det er å rømme unna problemet. Så hvis noen har noen tips til hva jeg kan si, så er jeg veldig takknemlig for innspill!   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

Oi jeg fikk ikke skrevet noe før den postet...

 

Sjefen din har vel krav til å vite hvorfor, men kollegaene dine har jo ikke det. Du kan jo bare si at du skal eller har vært vekke en stund pga personlige grunner. De fleste spør vel ikke videre da.

Anonymous poster hash: 18ec0...cd9

[AnonymBruker]

 

Oi jeg fikk ikke skrevet noe før den postet...

 

Sjefen din har vel krav til å vite hvorfor, men kollegaene dine har jo ikke det. Du kan jo bare si at du skal eller har vært vekke en stund pga personlige grunner. De fleste spør vel ikke videre da.

Anonymous poster hash: 18ec0...cd9

 

 

Har hun krav på å vite noe om jeg bare gir beskjed om at jeg er utilgjengelig for jobbing i en periode fremover? Har ikke fast stillingsprosent, jobber kun etter butikkens behov - hvis det har noe å si i forhold til om hun har krav på å vite noe eller ikke...

 

Synes det er veldig vanskelig å få spørsmål jeg ikke ønsker å svare på og føler at om jeg ikke gir noen forklaring på mitt fravær, så vil jeg bli "snakket om" av de andre som jobber der. Vet av erfaring at det er slik de "snakker om/bryr seg med/sladrer om" seg imellom, da jeg av og til selv får høre ting om andre jeg strengt tatt ikke har noe behov for å vite om folk jeg kun kjenner gjennom jobben. Det er nok litt av "kulturen" der jeg jobber dessverre, selv om det også finnes unntak heldigvis - folk som bryr seg om og ikke med.   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[AnonymBruker]

Hei:-)

 

Jeg kom plutselig til å tenke på deg, lurer på hvordan det går? Har du kommet i gang med innleggelsen eller venter du fortsatt?

 

Fortsatt god søndag:-)

 

Har fremdeles blandede følelser for og mye usikkerhet knyttet til denne innleggelsen. Både av ren praktisk begrunnelse - som når jeg skal dit og hvor lenge det er snakk om, men også om det er "riktig av meg" å dra dit.

 

Det jeg vet er at jeg på de årene jeg har vært i poliklinisk behandling, både individuelt og i gruppe ikke har klart å få "tilstrekkelig bedring" sett i forhold til det arbeidet som er blitt gjort og de tiltak som til nå er prøvd og at det er derfor de nå mener at dette er verd å prøve. Selv er jeg nok litt skeptisk til det hele, ser liksom ikke helt for meg at det vil fungere så mye bedre enn det andre jeg har prøvd, men samtidig er jeg redd for å si i fra meg en mulighet til å bli bedre (fungere bedre), hvis det faktisk skulle vise seg å hjelpe.  

 

Jeg vet at det vil bli utfordrende for meg og jeg ser ikke fram til å reise dit. Helst vil jeg holde meg hjemme og fortsette med de "trygghetstiltakene" jeg har skapt for å fungere, men det jeg frykter mest av alt er om det er slik som livet mitt har blitt - med de begrensninger, utfordringer og sorger det medfører, det skal være for resten av mitt liv. Føler meg i grunn ganske lite motivert for å være ærlig og lurer stadig på om det er riktig av meg å dra dit. Om gevinsten av oppholdet vil være verdt ubehaget og angsten jeg vil måtte kjenne på, men det er det vel ingen som kan svare meg på... 

 

Det er så mye som skulle vært annerledes og jeg føler at å rette på noen få ting ikke vil være nok for meg til å bli fornøyd, vet ikke om jeg kommer i mål noen gang og heller ikke hva jeg realistisk sett kan forvente meg å nå med en slik innleggelse. Har så lett for å lage meg litt for høye krav og ønsker til meg selv, og jeg føler derfor at jeg stort sett mislykkes i det jeg gjør. Har tatt det opp med behandler, men har ikke satt ned noen konkrete forslag til hva som er realistisk å kunne forvente av et slikt opplegg og jeg har derfor litt vanskelig for å se for meg at jeg vil føle det er verdt alle anstrengelsene.   

 

 

Anonymous poster hash: 67f41...6c5