Ansvar og unnvikelse

[AnonymBruker]

Jeg leser flere steder at jeg må ta ansvar og selv gjøre noe for å forbedre min livssituasjon.

Jeg lurer imidlertid på om det ikke også kan være å ta ansvar å trekke seg tilbake fra ting som en vet at en sannsynligvis ikke ville klart uansett for å beskytte andre.

 

Jeg har opp gjennom livet trukket meg unna mange ting av hensyn til andre mennesker. Jeg velger ofte å unngå å møte andre i sosiale sammenhenger, da jeg tenker at det er bedre for dem at jeg ikke er der, enn at jeg sitter der full av redsel og ikke klarer å si noe som helst. Det er bedre for en eventuell fremtidig partner at jeg ikke møter ham, da jeg bare ville påført han en byrde og gjort livet verre for han uansett. Det er også bedre for mine medstudenter at jeg ikke kommer på universitetet, men heller sitter hjemme, for da slipper de å se på meg. Jeg har heller ingenting å tilføre andre, er verken spesielt smart, morsom eller har andre kvaliteter som jeg kan bidra med i forhold til andre mennesker.

 

Jeg ønsker jo ikke være en byrde for noen, men denne måten å leve livet på har ført til at jeg i stor grad isolerer meg selv, og jeg forstår jo at dette ikke er bra det heller. Men er ikke dette til en viss grad også å ta ansvar for andre? Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme ut av denne dårlige spiralen uten at jeg blir en byrde på andre som må være i mitt selskap.

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

[stiften]

Om det er å ta ansvar for andre?

 

Å nekte de å møte deg? Å ikke la de se deg smile? Å ikke gi de sjanse til å bli kjent med deg? 

 

Å ta ansvar for egen situasjon er noe annet. Du må velge hvilket type liv du ønsker ha, og så handler du utfra det. Ønsker du leve i fullstendig ensomhet, så gjør du som skissert. Ikke si det er å ta ansvar for andre- for det er det IKKE. 

Ønsker du annet type liv - så handler du annerledes.

 

I studentsammenhenger, og også andre sosiale sammenhenger, er det FLOTT å også ha med individer - som ikke absolutt skal snakke hele tiden. De som elsker snakke høyt og mye, TRENGER tilhørere/tilskuere. Individer som ikke absolutt vil snakke hele tiden er suverene tilhørere. Særlig dersom de smiler og nikker i blant    . Da hjelper de stor-snakkeren til å føle anerkjennelse.

 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Enten er du alvorlig deprimert, og disse tankene er en del av depresjonen.

 

Hvis ikke, er dette meget dårlige unnskyldninger for å unngå å ta ansvar.

 

Ta eksemplet med evt partner. Det må være opp til denne selv å avgjøre om du er bra for han eller ikke. Det ansvaret verken kan eller skal du overta.

[AnonymBruker]

Kanskje ansvar er et feil ord, men ønsker ikke at andre skal bli belemret med mitt selskap. Jeg har lite å bidra med i sosiale og faglige sammenhenger, og blir i de få tilfellene jeg forsøker å henge meg på, sittende uten å si noe. Tror ikke de andre har så mye glede av at jeg sitter og smiler, nikker og følger med. Jeg kløner også til hvert eneste tilfelle der jeg forsøker å si noe selv.

 

Jeg tenker at dersom jeg ikke kan bidra med noe i forhold til andre mennesker, er det vel bedre å ikke ta kontakt. Jeg ønsker jo ikke at personer skal bli irriterte på meg eller å gjøre deres dag dårlig. Samtidig er jeg jo nødt å ta meg sammen, da jeg jo ikke kan sitte inne å studere for alltid. Hvis jeg skal få meg en jobb, må jeg jo nesten uansett være sammen med andre mennesker på en eller annen måte.

 

Jeg tviler vel litt på at jeg er deprimert, da jeg har noen ting i livet som gir meg glede, jeg kan for eksempel nyte en god fotballkamp og en god bok i ny og ne.

 

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

[stiften]

''Jeg tenker at dersom jeg ikke kan bidra med noe i forhold til andre mennesker, er det vel bedre å ikke ta kontakt. ''

 

DU tenker dette. De andre tenker kanskje helt motsatt- at det er hyggelig med flere mennesker rundt bordet. 

 

 

[frosken]

Jeg leser flere steder at jeg må ta ansvar og selv gjøre noe for å forbedre min livssituasjon.

Jeg lurer imidlertid på om det ikke også kan være å ta ansvar å trekke seg tilbake fra ting som en vet at en sannsynligvis ikke ville klart uansett for å beskytte andre.

Jeg har opp gjennom livet trukket meg unna mange ting av hensyn til andre mennesker. Jeg velger ofte å unngå å møte andre i sosiale sammenhenger, da jeg tenker at det er bedre for dem at jeg ikke er der, enn at jeg sitter der full av redsel og ikke klarer å si noe som helst. Det er bedre for en eventuell fremtidig partner at jeg ikke møter ham, da jeg bare ville påført han en byrde og gjort livet verre for han uansett. Det er også bedre for mine medstudenter at jeg ikke kommer på universitetet, men heller sitter hjemme, for da slipper de å se på meg. Jeg har heller ingenting å tilføre andre, er verken spesielt smart, morsom eller har andre kvaliteter som jeg kan bidra med i forhold til andre mennesker.

Jeg ønsker jo ikke være en byrde for noen, men denne måten å leve livet på har ført til at jeg i stor grad isolerer meg selv, og jeg forstår jo at dette ikke er bra det heller. Men er ikke dette til en viss grad også å ta ansvar for andre? Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme ut av denne dårlige spiralen uten at jeg blir en byrde på andre som må være i mitt selskap.

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

Jeg synes ikke dette er å ta ansvar, dette er å unnvike alt som du opplever som ubehagelig og angstvekkende. Hadde du vært en i min omgangskrets hadde jeg syntes at din strategi var vanskelig å forholde seg til.

[tjohei1]

Jeg leser flere steder at jeg må ta ansvar og selv gjøre noe for å forbedre min livssituasjon.Jeg lurer imidlertid på om det ikke også kan være å ta ansvar å trekke seg tilbake fra ting som en vet at en sannsynligvis ikke ville klart uansett for å beskytte andre. Jeg har opp gjennom livet trukket meg unna mange ting av hensyn til andre mennesker. Jeg velger ofte å unngå å møte andre i sosiale sammenhenger, da jeg tenker at det er bedre for dem at jeg ikke er der, enn at jeg sitter der full av redsel og ikke klarer å si noe som helst. Det er bedre for en eventuell fremtidig partner at jeg ikke møter ham, da jeg bare ville påført han en byrde og gjort livet verre for han uansett. Det er også bedre for mine medstudenter at jeg ikke kommer på universitetet, men heller sitter hjemme, for da slipper de å se på meg. Jeg har heller ingenting å tilføre andre, er verken spesielt smart, morsom eller har andre kvaliteter som jeg kan bidra med i forhold til andre mennesker. Jeg ønsker jo ikke være en byrde for noen, men denne måten å leve livet på har ført til at jeg i stor grad isolerer meg selv, og jeg forstår jo at dette ikke er bra det heller. Men er ikke dette til en viss grad også å ta ansvar for andre? Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme ut av denne dårlige spiralen uten at jeg blir en byrde på andre som må være i mitt selskap.Anonymous poster hash: 363e8...6a8 Anonymous poster hash: 363e8...6a8

Jeg har ikke lest alt, men mener at det å innse sine begrensinger og å være åpen om dette er en måte å ta ansvar på.

[AnonymBruker]

Det kan godt være at min strategi er vanskelig å forholde seg til, og at dette også gir de rundt meg byrder. Jeg tror likevel at det er like vanskelig for folk å forholde seg til meg de gangene jeg klarer å være med, og da ikke bidrar med noe, og er redd noen skal spørre meg direkte spørsmål. Det må da vel være verre å forholde seg til for andre? Jeg ser jo at jeg tåler slikt ubehag for dårlig, men jeg vil ikke være til bryderi for mennesker når jeg "øver" meg på å være i sosiale og faglige sammenhenger.

 

Jeg ser som tjohei1 på dette litt som at jeg innser mine begrensninger, og tar konsekvensene av dette. Jeg ser imidlertid ikke hvordan dette skal kunne fortsette hvis jeg noengang skal kunne få meg en jobb.

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

[AnonymBruker]

Jeg tviler på om "de andre" merker noen særlig forskjell om du er der eller ikke er der. Det er i hvert fall ikke slik at de blir negativt påvirket av at du er der. Antageligvis legger de ikke merke til deg engang hvis du er veldig stille og ikke sier noe. Det er kun deg selv dette eventuelt går ut over, at du ikke velger å være der, og evt at du er veldig stille hvis du er der. Ta din rettmessige plass her i livet - det er ingen som anklager deg for det. Tvert imot.

Anonymous poster hash: 7e42f...261

[AnonymBruker]

Takk for beroligende tilbakemeldinger. Jeg skjønner jo at det kan være slik du skisserer, og godt er det. I grupper er det jo også litt lettere å gjemme meg bort, det samme er sikkert også tilfellet på lesesalen, selv om jeg der vil ta opp plass. Kanskje jeg skal forsøke meg litt mer på dette.

 

Imidlertid er det vanskeligere hvis man kun er sammen med noen få. Da legges det jo merke til at man ikke bidrar til samtalen, at man er svært ukomfortabel osv. Da vil jeg nok irritere folk, og de vil nok føle seg brydd i mitt selskap. Det samme er jo også tilfellet dersom man møter noen man vet hvem er tilfeldig på butikken f.eks.  

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å være stille og lite skravlete vil være en foretrukket egenskap hos > 80% av norske menn :-)

[laban]

Å være stille og lite skravlete vil være en foretrukket egenskap hos > 80% av norske menn :-)

Vi vil ha en drømmedame

en effen, fjeng og fin dame

En sånn som man kan se på kino

En dame man er stolt av å ha med

En kom-å-se-på-meg-dame

som ikke trenger å si no

 

[cathlin]

 

Jeg leser flere steder at jeg må ta ansvar og selv gjøre noe for å forbedre min livssituasjon.

Jeg lurer imidlertid på om det ikke også kan være å ta ansvar å trekke seg tilbake fra ting som en vet at en sannsynligvis ikke ville klart uansett for å beskytte andre.

 

Jeg har opp gjennom livet trukket meg unna mange ting av hensyn til andre mennesker. Jeg velger ofte å unngå å møte andre i sosiale sammenhenger, da jeg tenker at det er bedre for dem at jeg ikke er der, enn at jeg sitter der full av redsel og ikke klarer å si noe som helst. Det er bedre for en eventuell fremtidig partner at jeg ikke møter ham, da jeg bare ville påført han en byrde og gjort livet verre for han uansett. Det er også bedre for mine medstudenter at jeg ikke kommer på universitetet, men heller sitter hjemme, for da slipper de å se på meg. Jeg har heller ingenting å tilføre andre, er verken spesielt smart, morsom eller har andre kvaliteter som jeg kan bidra med i forhold til andre mennesker.

 

Jeg ønsker jo ikke være en byrde for noen, men denne måten å leve livet på har ført til at jeg i stor grad isolerer meg selv, og jeg forstår jo at dette ikke er bra det heller. Men er ikke dette til en viss grad også å ta ansvar for andre? Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme ut av denne dårlige spiralen uten at jeg blir en byrde på andre som må være i mitt selskap.

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

 

Herregud, menneske. Hvordan klarer du å leve på denne måten? Du kommer til å bli sprø før eller senere. Kom deg ut og vær en byrde for harde livet.

 

Minner litt om mine tanker om miljøvern, jeg kom frem til at i ytterste konsekvens måtte jeg ta livet av meg for å ikke være en belastning for miljøet siden den største trusselen for jorda i dag er overbefolkning. Ahh, så deprimerende å tenke slik. Jeg måtte innse at så miljøvennlig klarer jeg ikke å være. Jeg har nesten gitt opp hele miljøverngreia. Ikke kildesortering engang. Huff. Grusomt.

 

Du må nesten trene deg i å bli mer egoistisk og slutte å skulle ta overdrevent ansvar for andre. Drit nå i de andre. Du vet ikke hva det er de vil. Tenk på hva det er du har lyst til.

 

Det er ingen som klarer å være så hensynsfulle og ansvarsfulle og hvem vet hva man er full av.

[AnonymBruker]

Takk for positivt innputt. Men hvis man ikke sier noe særlig, bidrar man vel strengt tatt ikke med noe i forhold til andre mennesker heller tenker jeg? Det er greit at en del mennesker trives sammen med mennesker som ikke er skravlete, men hvis man sier lite, hva kan man da bidra med for andre mennesker?

 

Men jeg synes selv at det er interessant å høre på hva andre mennesker forteller (og jeg lærer mye av det), er bare redd de skal synes jeg "snylter" dersom jeg bare er tilstede og hører på dem...

De kaster meg vel kanskje ut (og slutter å snakke til meg) hvis de blir lei. Så du har kanskje rett på den måten Cathlin. Takk for gode råd i alle fall.

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

[AnonymBruker]

Vi vil ha en drømmedame

en effen, fjeng og fin dame

En sånn som man kan se på kino

En dame man er stolt av å ha med

En kom-å-se-på-meg-dame

som ikke trenger å si no

 

Hehe, hadde alt bare vært så vel Tviler vel på at jeg hadde falt inn under noen av disse kategoriene, og da trenger man vel å si noe. Men det beviser vel at man så absolutt kan forbedre seg på andre områder, dersom man ikke klarer å få frem noe fornuftig

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

[laban]

Hehe, hadde alt bare vært så vel Tviler vel på at jeg hadde falt inn under noen av disse kategoriene, og da trenger man vel å si noe. Men det beviser vel at man så absolutt kan forbedre seg på andre områder, dersom man ikke klarer å få frem noe fornuftig

Anonymous poster hash: 363e8...6a8

 

Det sitatet var mest et sleivspark til NHDs kommentar om at menn foretrekker tause damer, ikke noe råd til deg om væremåte.

 

Jeg tror den tilbaketrukne taktikken du beskriver, er mer negativ for deg enn den er "positiv" for dem du lar være å omgås.