Når andre mennesker gjør en flau...

[umakenverdt]

Jeg har et problem med å forholde meg til andre mennesker. Jeg føler meg alltid så pinlig berørt i deres selskap. Jeg får et stort ubehag og ønsker stort sett bare å synke i jorden hele tiden. Jeg rødmer svært lett, og synes det er vanskelig å se på folk.

 

For kort tid siden tok jeg mot til meg og bestilte time hos en psykolog som studentsamskipnaden gir tilbud om. Da jeg kom dit, snakket vi stort sett bare om studiene, og hvordan de var. Men det er vel kanskje meningen at man kun skal snakke om studiene til disse, da man kun får et par timer og det er i tilknytning til studiet. Men det er jo ikke disse som er årsaken til at jeg bestilte en time.

 

Men dette påvirker jo også studiene, da jeg synes det er vanskelig å snakke med de andre studentene, og spørre om ting jeg lurer på. Er dette noe jeg burde ta opp med psykologen, eller er det litt utenfor det jeg skal snakke med ham om?

[Bella Dotte]

Jeg får ikke helt tak på hva du spør om. Er du flau over andre mennesker og deres oppførsel, eller blir du flau over deg selv når du er sammen med andre mennesker? Psykologer har riktignok god utdannelse, men de kan ikke lese tanker, du må selv si hva det er du vil ha hjelp med. 

[umakenverdt]

Hei

Jeg føler meg brydd i andres selskap, antar at det har noe med meg å gjøre, men klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Kanskje det er selve situasjonen, samtalen og alt. Jeg har det også i en del tilfeller slik når jeg ser på tv, blir brydd, ønsker å synke ned i jorden, og må dermed skru av TV. Men det er desidert verst når jeg faktisk er sammen med andre mennesker. Jeg klarer ikke helt se hva det er jeg selv, eller andre gjør, som fører til at det føles slik.

 

Det jeg imidlertid lurer på er om dette er noe jeg burde ta opp med psykologen på universitetet, da jeg jo uansett bare har et par timer med ham. Hans mål er vel kanskje bare å få meg gjennom studiet, og da er det kanskje bedre å kun ta opp studierelaterte problemer. Jeg har forstått det slik at man ikke burde holde ting tilbake i terapi eller lignende, men hvis målet er å få meg gjennom studiet, vil det kanskje vært bedre å holde dette for seg selv. Jeg ønsker jo også sterkt å komme meg gjennom studiet.

[InMyPlace]

Kanskje det er lurt å fortelle dette til psykologen. Fra mine samtaler med psykolog ved studentsamskipnad, pluss en kamerat som også gikk til slike samtaler, så vet jeg at det ikke bare snakkes om ting vedrørenede studier.

 

Hvis det er som i Trondheim(var, for noen år siden i hvert fall), så kan du bli henvist videre når du har brukt opp timene.

 

Det virker jo som om dette er et reelt problem for deg, som kanskje hemmer livsutfoldelsen?

[umakenverdt]

Kanskje det er lurt å fortelle dette til psykologen. Fra mine samtaler med psykolog ved studentsamskipnad, pluss en kamerat som også gikk til slike samtaler, så vet jeg at det ikke bare snakkes om ting vedrørenede studier.

 

Hvis det er som i Trondheim(var, for noen år siden i hvert fall), så kan du bli henvist videre når du har brukt opp timene.

 

Det virker jo som om dette er et reelt problem for deg, som kanskje hemmer livsutfoldelsen?

 

Takk! Du har nok rett. Jeg visste ikke om man bare skulle snakke om studiene og problemer relatert til dette. Det ble jo slik i første time, men det kan vel være at det var jeg som peislet samtalen inn på dette. Usikker på om jeg gjorde det.

 

Det er jo et reelt problem for meg, og da burde jeg vel ta det opp. Han sier vel det hvis han mener at dette ikke er noe som skal snakkes om sikkert...