Uro

[AnonymBruker]

Hei!

Er indre uro et depresjonssymptom?

Det er mange andre symptomer som tyder på alvorlig depresjon, men lurer spesielt på indre uro, , men person går og går og forsøkte ta sitt liv, tilfeldig fikk vite pga av sa at må til legevakt.

Sa ikke noen ord, men psykiater sa at dose dødelig men pga av kastet opp gikk bra,

Psykiater ville legge inn, men fordi far sa han har kontroll, og avtale ble inngått, fikk vi dra hjem. Jeg likte psykiater, jeg ringte han nå.

Uro enda, jeg redd, sier lite, smiler, men smil ikke bra.

Det positive er at jeg ,

Anonymous poster hash: 84696...986

[frosken]

Slik jeg tenker om uro, så kan det være tegn på at vedkommende ikke klarer å falle til ro, ikke klarer å få en ok følelse inne i seg. Uro kan være tegn på sterk psykisk smerte.

 

Hvis han selv sa at han ville til legevakt, så tyder det i det minste på ambivalens og kanskje ikke nødvendigvis et ønske om å dø. Sover h*n om natten? Jeg tror det er svært viktig at vedkommende sover om natten fordi da blir døgnet mer overkommelig.

 

Også håper jeg det er avtalt oppfølgning og videre behandling etter det som skjedde. Jeg synes ikke det er riktig at foreldre skal gis ansvaret for å følge opp uten at helsevesenet er involvert og lett tilgjengelig ved behov.

[AnonymBruker]

Slik jeg tenker om uro, så kan det være tegn på at vedkommende ikke klarer å falle til ro, ikke klarer å få en ok følelse inne i seg. Uro kan være tegn på sterk psykisk smerte.

 

Hvis han selv sa at han ville til legevakt, så tyder det i det minste på ambivalens og kanskje ikke nødvendigvis et ønske om å dø. Sover h*n om natten? Jeg tror det er svært viktig at vedkommende sover om natten fordi da blir døgnet mer overkommelig.

 

Også håper jeg det er avtalt oppfølgning og videre behandling etter det som skjedde. Jeg synes ikke det er riktig at foreldre skal gis ansvaret for å følge opp uten at helsevesenet er involvert og lett tilgjengelig ved behov.

Hei!

 

Jeg finner ikke hjelp noe sted:-(

 

Jeg kjørt rundt i går, mange steder, ikke finner hjelp.

 

Psykiater forklarte oss hva som skjer når man blir lagt inn fordi jeg spurte, det skjer ikke noe på akuttpsykiatrisk sa han, dessverre, kanksje noen samtaler, korte.

 

Jeg forklarte at det som hjelper er å ha tingene sine rundt seg, kunne gjør små ting inni mellom, dette forstod psykiateren, og han mente derfor til slutt at det var ok at vi dro hjem, men han satt lenge og snakket, da han sa at gutten snakker ikke, og at han tilfeldigvis forstod likegyldigheten han hadde til livet, det lå bak og under, og litt gjemt, men da psykiteren fikk tak i det, så han svært alvorlig på det.

Da gutten ville slippe fort ut, gjorde avtale med psykiater, sa psykiater at "dessverre når man så lett gjør en avtale for å komme seg fort hjem/ut, må jeg holde deg litt tilbake for å se at dette ikke er suicidalatferd".

 

Det positive var at psykiater sa at siden han er så ærlig og oppriktig når blir stilt spørsmål er det gode muligheter for hjelp, men disse må jeg finne, før han tar livet sitt. Psykiateren har stilt mange konkrete spørsmål og da vår sønn ikke kan lyve har han svart konkret på alt  det er trist lesning:-(

Derfor våkner jeg hver natt med skrekk og svette og kvalme, også løper jeg til rommet hans og åpner døren forsiktig og ser inn. Det er dumt han skvetter til og jeg beklager at jeg vekker han, så sier han "neida mamma det går fint, jeg sover ikke", han smiler til meg, og jeg smiler tilbake, og har ingen ord til trøst eller hjelp.  Men også vil han ikke snakke sier han til meg, det skjønner jeg, for når man har kommunikasjonsvansker blir det bare enda mer sorgtungt, han har sagt til psykiateren at han strever og at han ikke får til det sosiale, hvor sliten han er, hvor mislykket han føler seg, men dette fordi psykiateren stilte mer konkrete spørsmål. Nå vil han ikke snakke mer, bare med meg, men jeg prøver nå å spore opp psykiateren som nådde inn til han.

 

Jeg vet jo selv panikken og fortvilelsen det er å sitte på en stol, stilt ovenfor krav som "snakk nå", "si noe nå", "Ja jeg venter" osv... Da stivner man for man vet ikke hva man skal si, hva er det menneske der på stolen vil vite? Mye lettere med spørsmål, sånne spørsmål man kan forstå, også videre sånn.

Han svarte på alle spørsmål, helt ærlig, som han er.   

 

Jeg har sett han inn i pupillene, når jeg ser, selv om jeg syns ikke lett, rykker pupillene, han ser ikke mye i øynene heller så kanskje han syns ekkelt, men jeg ser for jeg leter etter noe, men jeg vet ikke hva.

Han sier han hviler, men da sa jeg at når man ligger på en seng og er så stiv at hendene er ca 3-5 cm over madrassen og med knyttede nevner , da er det egentlig ikke å hvile. Jeg hvilte selv sånn før, men da ble jeg sendt til fysioterapaut.

 

Da jeg fikk beskjed på BUP at de hadde dårlig tid i går, da jeg kom med hastebrevet fra psykiateren, begynte jeg å kjenne uro og kaos, jeg snakket om mye rart, alt hadde en mening, men for de hørtes det nok kaotisk ut, de svarte meg ikke heller, og jeg skjønte at de forstår ikke, og da sa jeg mange ganger unnskyld og beklager, også tenkte jeg når jeg kom ut "huff så skummelt". Jeg skriver nå brev, jeg klarer jo ikke gjør meg forstått særlig godt, så jeg må skrive. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 84696...986

[påskelilje]

Kjære kjære deg!

Den smerten du har når du forstår at barnet ditt har det så inderlig vondt, må være helt fryktelig!

 

Jeg kjenner ikke til hjelpesystemet, og har ingen konkrete råd som kan hjelpe deg.

Tenker bare at nå må det være viktig at du og mannen din står sammen om dette, å hjelpe dette barnet, og hjelpe de andre barna, og hjelpe hverandre.

 

Klem, hvis du vil ha!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, indre uro er at typisk symptom ved depresjon. Det er item 3 i skalaen MADRS.

[AnonymBruker]

Kjære kjære deg!

Den smerten du har når du forstår at barnet ditt har det så inderlig vondt, må være helt fryktelig!

 

Jeg kjenner ikke til hjelpesystemet, og har ingen konkrete råd som kan hjelpe deg.

Tenker bare at nå må det være viktig at du og mannen din står sammen om dette, å hjelpe dette barnet, og hjelpe de andre barna, og hjelpe hverandre.

 

Klem, hvis du vil ha!

Hei!

 

Jeg fikk ta i legevaktpsykiateren :-)

 

Han hadde ventet på at jeg skulle ringe kl 11.00:-)

 

For jeg ringte i går og forklarte hvem jeg var, men da var han opptatt hele dagen sa de på kontoret.

 

Vi snakket lenge, og han sa til meg, da jeg sa at jeg sikkert ikke klarte formidle skikkelig problemstillingen på BUP i går at jeg formulerte meg klart og tydelig nok og det kunne han ikke forstå. han likte ikke det de sa til meg sa han. Jeg ble glad og smilte, han så ikke det, men jeg kjente håp, og så at været ute stemte nå mer med inni meg. (det er sol i dag) Så sa han noe  mer hyggelig han sa "jeg er så glad den sønnen deres har to så flotte foreldre som stiller sånn opp for han". 

 

Også tok han alle detaljer og sa at vi kan henvise til han, og at han skal skrive brev hvorfor han ønsker og mener han kan hjelpe vår sønn, også sa han at vi i tillegg skulle få fastlegen til å bekrefte dette. Han sa han allerede i dag tar kontakt med inntaksteamet, også forklarte han strenge regler og at han ikke rår og bestemmer over dette, men i tilfelle avslag skulle vi klage, og han var glad for å snakke med meg.

Han hilste til min sønn, og jeg kjente meg så glad at jeg lo litt og tok en spøk, jeg hadde googlet han og funnet ut at han har verdens vanligste navn, han lo, og da tenkte jeg " så fint han har humor, og det liker min sønn". Så tullet han litt med meg, for hver informasjon jeg ga sa han " og nå er jeg klar for neste nummer". Jeg liker sånne hyggelig vanlige ukompliserte mennesker.

 

Han sa "jeg vil hjelpe han, med utredning, oppfølging og behandling", og selv om han ikke har makt til å bestemme over inntakstemaet så har jeg godt håp nå og jeg gleder meg til å fortelle min sønn, for han vil bare snakke med denne psykiateren. Det er forståelig, da man skjønner alt han sier.

 

Veien frem er likevel "lang", men håp om at det fins løsning og god hjelp og mennesker spm bare snakker ord man forstår, og ler litt, og er ærlige, det gjør at vi nå får håp :-) men nå skal jeg kjøre hjem.

Anonymous poster hash: 84696...986

[AnonymBruker]

Ja, indre uro er at typisk symptom ved depresjon. Det er item 3 i skalaen MADRS.

Hei!

 

Takk.

 

Håper du leser at jeg fikk tak i legevaktpsykiateren som jobber på et annet sykehus.

 

Og at han vil hjelpe sønnen vår:-) Han er sånn som tenker flere tanker på en gang, det merket jeg meg da vi snakket med han, snakket og snakket og snakket der på legevakten, han og min mann snakket mye kan man si. Jeg stilte mer spørsmål.

 

Det som er tankevekkende er at han i løpet av , ja kanskje 45 min alene med vår sønn, fikk frem skumlerier, og grums, og sorg og ord om vansker, og fortvilelse, og selv om jeg ikke helt tror du forstår dette, så er dette min erfaring, psykologer vil at pasientene skal snakke, som om alle er der at man vet hva som er problemer, eller at alle liker snakke ord, ord som for mange er vanskelige. Psykiatere er mer konkrete, jeg tror det, de stiller spørsmål, og tar tak på måter som i vertfall for oss med snakke-sette-ord-på-følelser-problemer er vanskelig. Jeg er glad i psykiatere, de skjønner i vertfall jeg ordene til, og jeg tror de har større vektøy/utstyrssett, for åpne opp og forstå de mer ordløse.

 

 

 

Anonymous poster hash: 84696...986

[AnonymBruker]

Kjære kjære deg!

Den smerten du har når du forstår at barnet ditt har det så inderlig vondt, må være helt fryktelig!

 

Jeg kjenner ikke til hjelpesystemet, og har ingen konkrete råd som kan hjelpe deg.

Tenker bare at nå må det være viktig at du og mannen din står sammen om dette, å hjelpe dette barnet, og hjelpe de andre barna, og hjelpe hverandre.

 

Klem, hvis du vil ha!

Hei!

 

Sånne klemmer går fint, takk:-)

 

Vi står veldig sammen, vi er skikkelig flinke til å samarbeide om barna.

 

Han er veldig glad i meg også, merker i det siste at han gjør sånne ting han gjorde før, jeg liker det, han tror jeg ikke liker det, og beklager det hver gang. Jeg har savnet det inni meg, og jeg blir bare glad, men det vet han ikke tydeligvis.

 

Jeg sa for et par dager siden, " Jeg elsker deg mer enn du noen gang vil vite", jeg var da på "passe avstand", han kom etter, og jeg gikk fort ut. Jeg ble så lei meg av å si de ordene at jeg måtte forte meg å gjøre noe for å ikke la tårer vippe over kanten. Jeg tenkte da mens jeg bar dekkbark og jord, at tenk å elske noen så høyt, så høyt at tårer stadig vil vippe ut, også vet ikke han det.  

 

Takk for omtanken.

Anonymous poster hash: 84696...986

[påskelilje]

Veldig bra du fikk snakket med psykiateren i dag! Godt å høre at du og mannen din har det bedre.

[Kayia]

Så vondt å lese at han har det så vondt, men godt å lese at dere står sammen og at dere får hjelp. Klem fra meg også!

 

Ps. Det du sier her syns jeg forresten du skal fortelle din mann, om du ikke allerede har gjort det.

 

"(...) merker i det siste at han gjør sånne ting han gjorde før, jeg liker det, han tror jeg ikke liker det, og beklager det hver gang. Jeg har savnet det inni meg, og jeg blir bare glad, men det vet han ikke tydeligvis."

Endret 23. april 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Så vondt å lese at han har det så vondt, men godt å lese at dere står sammen og at dere får hjelp. Klem fra meg også!

 

Ps. Det du sier her syns jeg forresten du skal fortelle din mann, om du ikke allerede har gjort det.

 

"Han er veldig glad i meg også, merker i det siste at han gjør sånne ting han gjorde før, jeg liker det, han tror jeg ikke liker det, og beklager det hver gang. Jeg har savnet det inni meg, og jeg blir bare glad, men det vet han ikke tydeligvis."

Hei!

Der er sorgen min, det er meg sånn :-( når jeg elsker han går jeg ut og bærer barksekker og jord, og når han spør om jeg vil se film/komme inn Etc... Smiler jeg og sier, jada skal bare... Også bærer jeg litt til, til huset er mørkt og jeg sitter i en kald stol ute og tenker på han jeg elsker og som savner meg og som jeg elsker.

Og som være brutal og ærlig og riste meg, og vanlig før, det er ingen annen vei, men for tiden er han bare sånn, myk og forståelsesfull, kjærlig, og omtenksom, snill og forsiktig, sier unnskyld og ser ikke min ensomhet, mine tårer fordi de vipper sjelden ut, barksekker er en slags barriere mot det.

Det er fint med de som skjønner realiteten, og dualiteten og fortvilelsen, som ligger i å streve med nærhet, og sørge alene med det.

Anonymous poster hash: 84696...986

[Kayia]

Der er sorgen min, det er meg sånn :-( når jeg elsker han går jeg ut og bærer barksekker og jord, og når han spør om jeg vil se film/komme inn Etc... Smiler jeg og sier, jada skal bare... Også bærer jeg litt til, til huset er mørkt og jeg sitter i en kald stol ute og tenker på han jeg elsker og som savner meg og som jeg elsker.

Og som være brutal og ærlig og riste meg, og vanlig før, det er ingen annen vei, men for tiden er han bare sånn, myk og forståelsesfull, kjærlig, og omtenksom, snill og forsiktig, sier unnskyld og ser ikke min ensomhet, mine tårer fordi de vipper sjelden ut, barksekker er en slags barriere mot det.

Det er fint med de som skjønner realiteten, og dualiteten og fortvilelsen, som ligger i å streve med nærhet, og sørge alene med det.

Jeg ser på måten du skriver at du er sliten, og tror ikke jeg skal si så mye nå. De der hjemme trenger deg, og vi på dol skal ikke kreve din tid. Det eneste jeg vil si er at jeg tror han vil bli glad for å høre at du legger merke til - og liker - at han er som han var før. Dette har han sagt at han savner, og her kan du dekke hans behov, slik han dekker ditt ved å være hensynsfull, snill og forsiktig.

 

En ting: Jeg skjønner at han blir frustrert og blir brutalt ærlig innimellom, men jeg håper at han ikke rister deg, for det skal ikke partnere gjøre mot hverandre.

[AnonymBruker]

Ja, indre uro er at typisk symptom ved depresjon. Det er item 3 i skalaen MADRS.

Det sliter jeg med - ligger der hele tida. Men velfungerende utad da - bortsett fra periodene jeg ikke sover. Mener du at det kan være nok plager til å prøve ad?

Anonymous poster hash: aebbe...99d

[Madelenemie]

Jeg ser på måten du skriver at du er sliten, og tror ikke jeg skal si så mye nå. De der hjemme trenger deg, og vi på dol skal ikke kreve din tid. Det eneste jeg vil si er at jeg tror han vil bli glad for å høre at du legger merke til - og liker - at han er som han var før. Dette har han sagt at han savner, og her kan du dekke hans behov, slik han dekker ditt ved å være hensynsfull, snill og forsiktig.

 

En ting: Jeg skjønner at han blir frustrert og blir brutalt ærlig innimellom, men jeg håper at han ikke rister deg, for det skal ikke partnere gjøre mot hverandre.

Hei!

:-D

Han ristet meg sånn som jeg rister babyer når jeg ikke vil de skal gråte!

Man risterav kjærlighet, ikke sinne, sikkert babyer som skjønner sånt.

Jeg savner at han rister meg, det er sånn at det man blir vant med er ok, forandring er ikke spesielt hyggelig.

Dessuten har jeg funnet ut at å riste, samt gå fort, fort frem og tilbake med babyer, får dem i bedre humør, det er som om de ikke da husker hva som plager dem. jeg vet ikke, dette er gjetninger, om mennesker uten ord, likevel, mennesker som jeg har en sterk beskyttertrang ovenfor.

[frosken]

Hei!

:-D

Han ristet meg sånn som jeg rister babyer når jeg ikke vil de skal gråte!

Man risterav kjærlighet, ikke sinne, sikkert babyer som skjønner sånt.

Jeg savner at han rister meg, det er sånn at det man blir vant med er ok, forandring er ikke spesielt hyggelig.

Dessuten har jeg funnet ut at å riste, samt gå fort, fort frem og tilbake med babyer, får dem i bedre humør, det er som om de ikke da husker hva som plager dem. jeg vet ikke, dette er gjetninger, om mennesker uten ord, likevel, mennesker som jeg har en sterk beskyttertrang ovenfor.

Jeg tror at når du sier "riste", så ville de fleste av oss si "vugge".  Når man sier at noen "rister" et barn, da tenker vi at barnet blir mishandlet, men det du snakker om er å bevege barnet på en slik måte at det blir trøstet og får en bedre følelse inne i seg.

[Madelenemie]

Jeg tror at når du sier "riste", så ville de fleste av oss si "vugge".  Når man sier at noen "rister" et barn, da tenker vi at barnet blir mishandlet, men det du snakker om er å bevege barnet på en slik måte at det blir trøstet og får en bedre følelse inne i seg.

Hei!

Ok ok ok:-D

Jeg beveger barnet.

Men i mitt hodet, følelse, er dette desperat risting, ordene inni meg er, " nei nei stopp slutt ikke spis opp papiret, ikke ødelegg mine ting , slutt og skrik, hva er problemet ditt, her er melk, drikk, vil du ha pizza kjærlighet på pinne eller cola? Bare ro deg ned, jeg skaffer.

Jeg takler ikke gråt, jeg blir så fortvilt, og jeg tar om så er med en baby på megazone, Peppes pizza, museum og det meste og mest kreative bare jeg får fred fra skrik inn i ørene, , det takler jeg i dårlig, og jeg vet ikke helt riktig hvorfor.

Men jeg tror ofte små barn sommSkriker, lider fælt , på sykehuset sa jeg feks " nei nei dette klarer jeg ikke mer" på et møte, Det var som om jeg ble terrorisert og følte sterk uvellfølelse av en barnehråt stort sett jeg hørte.

Jeg ble frustrert og sa til legen " det går en grense"

Han hørte tydeligvis ikke lyden.

Slik at jeg hører på en annen måte visse lyder på en skrekkfull måte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det sliter jeg med - ligger der hele tida. Men velfungerende utad da - bortsett fra periodene jeg ikke sover. Mener du at det kan være nok plager til å prøve ad?

Anonymous poster hash: aebbe...99d

Det må være en totalvurdering av om du har en depresjon. Da må en også vurdere de andre items. Hvis du har en depresjon i dag, er det fornuftig å prøve AD.

[Kayia]

Han ristet meg sånn som jeg rister babyer når jeg ikke vil de skal gråte!

Dette var godt å høre. Jeg kaller forresten dette å vugge

Endret 23. april 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Det må være en totalvurdering av om du har en depresjon. Da må en også vurdere de andre items. Hvis du har en depresjon i dag, er det fornuftig å prøve AD.

Ok:) Er som sagt, kronisk stresset og uro og blir ikke bedre, men føles likevel som jeg ikke er syk nok til ad.

Anonymous poster hash: aebbe...99d

[frosken]

Ok:) Er som sagt, kronisk stresset og uro og blir ikke bedre, men føles likevel som jeg ikke er syk nok til ad.

Anonymous poster hash: aebbe...99d

I såfall ville jeg ha prøvd mindfulness, se http://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/mindfulness-based-stress-reduction-mbsr-for-improving-health-quality-of-life-and-social-functioning-in-adults