"Gal" uten å vite det?

[Gjest]

Mine tankerekker var i en stressbetont periode ( oppstart i ny jobb)preget av at jeg ikke ville holde, at ingen likte meg, at de så på meg som ikke god nok, at et kritisk brev gjaldt bare meg ( stemte ikke, var myntet på hele personalet ), jeg gråt for " ingenting" og hadde krisefølelse i kroppen- ventet på katastrofe skjønte ikke spøk ( trodde den var for å henge meg ut, noe jeg vanligvis skiller ellers. Er dette dårlig selvtillit, paranoid beredskap el innslag av patologisk periodisk paranoia? ( psykotisk ?)Har papirene " i orden" , høg utd, ble ansatt etter intervju og de var så positive til meg. Hadde mao ikke grunn til alle disse tankespinnene men de slo meg ut. Kjente ikke meg selv igjen ( DVs jeg lot angsten få ta full overhånd på en svært ubehagelig måte. Holdt i sjakk før- selv om jeg har blitt sliten og nedrykt og noen ganger verbalt lammet av den tidligere. Forfulgt meg men ikke lamslått tankene- alltid sagt til meg selv at dette går seg til før,, noe det ofte hat gjort m trygghet og tid...Gjorde deler av jobben på forventet vis d gang og,men det jeg tenkte om st andre fordømte meg fikk bestemme... Ble satt sånn ut av spill til slutt at jeg måtte sykemelde meg. Rømte!!!!!!Folk ble sjokkert ( sikkert sinte og!) og jeg kjente meg håpløs og at de trodde jeg var unnasluntrer. Skjønner ,for dette tankegodset syntes ikke så godt utenpå.Grusom følelse! Ingen " god" bedring ønsker:(Sitter ribbet igjen og lurer på hvorfor jeg ikke hadde krefter til å kampere m alt dette irrasjonelle i meg. Ja vet at noen kan være kritiske til deg til en hver tid, men jeg lot meg styre av denne redselen.Lurer på om jeg noen sinne tør komme ut i samfunnet igjen - skammer meg-får (kanskje )hjelp av en psykolog jeg ikke trives spesielt godt med , men prøver å være lydhør og ærlig ....sukk råd? Er besatt av grublerier rundt dette, vanskelig å legge bak seg, knekt - oppførte meg så dumt og destruktivt:((

[Gjest]

-/ og samfunnet vil vel kanskje heller ikke havet slikt menneskevrak?! Noen som har kommet seg opp og frem etter slike opplevelser her " på forumet"?! Har egentlig ikke lyst til å være ferdig og sjakk matt i arbeidslivet , men frykter dette blir utgangen om jeg ikke får urkrefter på no vis?! Og hvor åpen skal en være om egen psykdom i møte med potensielle arbeidsgivere?! Skylde på fysisk sykdom? Blir glad om noen vil dele sine erfaringer . Ser nav har " massive" muligheter for "tilbakeføring " og meningsfull aktivitet .... Men må innrømme jeg selv ser mørkt på og pakkes inn i bomull og virke på kun på deres premisser. Kanskje blir jeg satt til å male en låve....om de i det hele tatt tror at mine problemer er problemer-- akk og ved - og jeg vil føle meg enda sykere og " galere" og mer stigmatisert på denne klode. Vil jo klare meg selv:( !!! Et nattjeremiade fra et hode som nesten sprenges av frustrasjon og fortvilelse - folks diskursive forestillinger om psykdom gjør at jeg kjenner m fortapt ... Og slik jeg ordlegger meg er jeg vel kanskje selv en del av dem...?! Vil ikke svartmale på andres vegne- dette er min opplevelse

[dedalo]

Mine tankerekker var i en stressbetont periode ( oppstart i ny jobb)preget av at jeg ikke ville holde, at ingen likte meg, at de så på meg som ikke god nok, at et kritisk brev gjaldt bare meg ( stemte ikke, var myntet på hele personalet ), jeg gråt for " ingenting" og hadde krisefølelse i kroppen- ventet på katastrofe skjønte ikke spøk ( trodde den var for å henge meg ut, noe jeg vanligvis skiller ellers. Er dette dårlig selvtillit, paranoid beredskap el innslag av patologisk periodisk paranoia? ( psykotisk ?)Har papirene " i orden" , høg utd, ble ansatt etter intervju og de var så positive til meg. Hadde mao ikke grunn til alle disse tankespinnene men de slo meg ut. Kjente ikke meg selv igjen ( DVs jeg lot angsten få ta full overhånd på en svært ubehagelig måte. Holdt i sjakk før- selv om jeg har blitt sliten og nedrykt og noen ganger verbalt lammet av den tidligere. Forfulgt meg men ikke lamslått tankene- alltid sagt til meg selv at dette går seg til før,, noe det ofte hat gjort m trygghet og tid...Gjorde deler av jobben på forventet vis d gang og,men det jeg tenkte om st andre fordømte meg fikk bestemme... Ble satt sånn ut av spill til slutt at jeg måtte sykemelde meg. Rømte!!!!!!Folk ble sjokkert ( sikkert sinte og!) og jeg kjente meg håpløs og at de trodde jeg var unnasluntrer. Skjønner ,for dette tankegodset syntes ikke så godt utenpå.Grusom følelse! Ingen " god" bedring ønsker:(Sitter ribbet igjen og lurer på hvorfor jeg ikke hadde krefter til å kampere m alt dette irrasjonelle i meg. Ja vet at noen kan være kritiske til deg til en hver tid, men jeg lot meg styre av denne redselen.Lurer på om jeg noen sinne tør komme ut i samfunnet igjen - skammer meg-får (kanskje )hjelp av en psykolog jeg ikke trives spesielt godt med , men prøver å være lydhør og ærlig ....sukk råd? Er besatt av grublerier rundt dette, vanskelig å legge bak seg, knekt - oppførte meg så dumt og destruktivt:((

Det høres ut som dårlig selvtillit for meg. Jeg har opplevd noe lignende, og har i dag en dårlig betalt deltidsjobb, fordi jeg måtte slutte i en forholdsvis godt betalt jobb som ikke var fast, bare ekstra, men trygg nok (helsevesenet). Kunne altså ikke sykemelde meg, og var nødt til å finne noe annet. Der er du på en måte heldig (selv om du ikke føler det sånn), du hadde retten til å sykemelde deg, dermed slipper du å bekymre deg for økonomien i hvert fall.

Men jeg skjønner at det føles som et nederlag, du er nok din egen verste fiende der...Du har nok en vei å gå med deg selv i forhold til hvordan du tolerer dine egne vanskelige følelser og reaksjoner.

Gå i terapi, det kan være mye trøst i å ha en forståelsesfull terapeut. Lær deg selv å kjenne, dine svakheter og dine styrker. Jeg er sterkere i dag enn jeg var den dagen jeg ikke klarte mer. Det kan komme noe godt ut av noe vondt, bare vent og se:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Gal er du ikke, men det er mye selvhenføring og paranoid beredskap i tillegg til sannsynligvis lav selvfølelse/selvtilit.

 

Du vil ha stor nytte av en moderat dose antipsykotika i tillegge til psykoterapien.

 

Seroquel depot 300 mg vil dempe selvhenføringene, virke antidepressivt og dempe det tankekjør og grublerier du strever med.

[Gjest]

Barerør: takk for deling av dine erfaringer / tanker; samt noen doser optimisme ikke bare rør håper og tenker ,jeg ) sikkert rett i at mye bunner i selvtillit, tror ikke en formes kun kraft av seg selv- omgivelsene og de erfaringene en sanker bidrar Inn og produserer tankekart og tankebanet som kan sette seg, og som kanskje henger med bevisst el ubevisst, frivillig el ufrivillig med inn i nye erfaringeringer og livsfortolkninger..håper psykolog kan hjelpe til med å få øynene opp for hvordan alt dette virker -- og hvordan denne kunnskapen kan brukes konstruktivt istedet for defansivt. Kinkig situasjon og ingen god følelse å kjenne at en underyter på en måte, men kanskje bedre enn å ikke yte i det hele tatt... lykke til, tipper du klarer det du vil klare når du er klar mentalt! Til NHD: liker at du svarer meg direkte og at det konkretiseres med medisinske råd, får noe å tenke på -kan kanskje være gode å ta seriøst i min situasjon, selv om de får meg til å føle meg gruvekkende " psyk"...Spørsmål er om jeg tørr, og om det er pest el plage jeg har å velge i mellom. El et bedre liv?Redd for å bli avflatet og ikke fungere i familien / ekteskap med medisin du anbefaler- ( lest bivirkninger)-midt oppi nervøse innfall kjenner jeg meg jo sv og til oppe og kreativ sammensatt som menneske, kan derfor fremstå forskjellig avhengig av dagsform , blir dette / les slike sterke følelser/ opplevelser dempet ned med medisin?! Hvor legge vektskålen?!Redd for neddoping må vite...men bør kanskje prøve...

[iAnonym]

Ingen medisin er uten "bivirkning"... jeg mener, et stoff vil alltid virke inn (på kroppen/hjernen) på flere måter enn kun den som er tilsiktet... en må nesten bare prøve seg frem. Sjekke hva som er det beste alternativet - om det gir deg et bedre eller dårligere liv å starte med medisiner.

 

Hadde det vært meg, hadde jeg absolutt gitt det et forsøk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle evt bivirkninger er reversible. Blir du ikke fornøyd etter 4-6 ukers utprøving, er det jo bare å slutte.

[Gjest]

Overvant en terskel da jeg forsøkte cipralex , ble først merkbart bedre- i alle fall iniativmessig og ik mentalt,for så å kræsjlande etter en tid,som etter en god vinrus. Vin ( hvit) kan gjøre at jeg letter ( faktisk et par dager av ca en flaske på en kveld...)- men dette er jo ik anbefalt:( og bannlyst måte å få opp humør og virketrang på i det daglige- forbeholdt helg)---kanskje foreta et slikt medisinsk eksperiment ... Er jo på randen uansett... Takk igjen