grensepsykose?

[dedalo]

Av og til i livet har jeg innbilt meg mye rart. Selv om jeg vet med fornuften at det er urealistisk, tror jeg likevel på det, klarer ikke å la være. Dette har skjedd i perioder der jeg har kjent sterkt på et savn, dvs ensomhet og fortapthet. Da har disse fantasiene fungert som en trøst antaglig, for de har fått meg til å føle at jeg ikke er aleine likevel, selv om jeg er helt aleine og fryktelig ensom.

Min far hadde det samme, han trodde at sykepleiersken var Mossad-agent (han hadde vært "vaktmester" på ei hytte som tilhørte noen jøder tidligere i livet). Dette fortalte han hjemme i fullt alvor. Det var jo innelysende at det var en fantasi, for han var bare en helt vanlig mann.Jeg husker jeg spurte ham om hvordan han kunne vite det, jo, fordi hun hadde svarte strømpebukser..he he..

Kan dette kalles grensepsykose? Jeg tror jo faktisk på det, selv om jeg vet at det er for sprøtt til å være sandt.

[iAnonym]

Er det ikke paranoide vrangforestillinger da?

 

En kan jo være paranoid psykotisk uten å være schizofren. Det kan være vrangforestillinger på et veldig snevert felt/område. Den som er rammet kan fremstå som frisk...

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Delusional_disorder

 

Bare tipper jeg, altså.  Jeg er jo bare en helt vanlig mann jeg og, hehe. 

[AnonymBruker]

Er det ikke paranoide vrangforestillinger da?

 

En kan jo være paranoid psykotisk uten å være schizofren. Det kan være vrangforestillinger på et veldig snevert felt/område. Den som er rammet kan fremstå som frisk...

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Delusional_disorder

 

Bare tipper jeg, altså.  Jeg er jo bare en helt vanlig mann jeg og, hehe. 

 

Hvorfor bytter du nick hver uke 

Anonymous poster hash: 16e99...cd8

[dedalo]

Er det ikke paranoide vrangforestillinger da?

 

En kan jo være paranoid psykotisk uten å være schizofren. Det kan være vrangforestillinger på et veldig snevert felt/område. Den som er rammet kan fremstå som frisk...

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Delusional_disorder

 

Bare tipper jeg, altså.  Jeg er jo bare en helt vanlig mann jeg og, hehe. 

Ja, det hørtes riktig ut, har alltid tenkt på ham som paranoid, har bare ikke sett likheten til mine egne innbilninger, men jeg tror dessverre at vi begge ble sånn i perioder fordi vi hadde behov for å gjøre oss selv viktige. Så trist egentlig, å måtte utvikle paranoide vrangforestillinger for å overleve, men men, c'est la vie

takk for svar:-)