Løgner

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har et problem som jeg lurte på om andre også kan kjenne seg igjen i. 

Jeg har så lenge jeg kan huske løyet om små ting, når jeg snakker om meg selv.

 

Dette er små ting som egentlig ikke har noen betydning, eksempelvis når jeg tok bussen, hva jeg hadde til middag, om jeg har sett et tv-program osv. Disse løgnene kommer automatisk, og uten at jeg egentlig tenker over at det ikke er sant, i alle fall ikke før etterpå.

 

Jeg lyver ikke om store og alvorlige ting, men er litt bekymret for at folk skal "oppdage meg". Jeg liker egentlig ikke at folk vet ting om meg, og holder mye for meg selv, men når folk spør må jeg jo svare.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvis ikke, hadde dere blitt sure dersom dere oppdaget at en venn av dere drev å løy om småting, som egentlig ikke var av særlig betydning?

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[stjernestøv]

 

Hei

Jeg har et problem som jeg lurte på om andre også kan kjenne seg igjen i. 

Jeg har så lenge jeg kan huske løyet om små ting, når jeg snakker om meg selv.

 

Dette er små ting som egentlig ikke har noen betydning, eksempelvis når jeg tok bussen, hva jeg hadde til middag, om jeg har sett et tv-program osv. Disse løgnene kommer automatisk, og uten at jeg egentlig tenker over at det ikke er sant, i alle fall ikke før etterpå.

 

Jeg lyver ikke om store og alvorlige ting, men er litt bekymret for at folk skal "oppdage meg". Jeg liker egentlig ikke at folk vet ting om meg, og holder mye for meg selv, men når folk spør må jeg jo svare.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvis ikke, hadde dere blitt sure dersom dere oppdaget at en venn av dere drev å løy om småting, som egentlig ikke var av særlig betydning?

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Kjenner til noen folk som minner om det du beskriver her, og må si det er ganske irriterende at de lyger meg midt i trynet gang på gang....selv om det er om småting. Forstår ikke poenget? Men det er vel noe som heter lytsløgnere?

[frosken]

 

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvis ikke, hadde dere blitt sure dersom dere oppdaget at en venn av dere drev å løy om småting, som egentlig ikke var av særlig betydning?

 

 

 

Ja, jeg hadde blitt sur for dette.

[AnonymBruker]

Kjenner til noen folk som minner om det du beskriver her, og må si det er ganske irriterende at de lyger meg midt i trynet gang på gang....selv om det er om småting. Forstår ikke poenget? Men det er vel noe som heter lytsløgnere?

Huff, ja det er vel det jeg er redd for, at folk merker det og irriterer seg over det. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker. Jeg synes bare det er så skummelt at folk får vite slike ting om meg, det er mye lettere at de ikke vet noe om meg. Ellers har jeg ikke noe glede av å fortelle slike løgner. Det kommer som sagt veldig naturlig i en samtale, og jeg kan gå rundt i lang tid etterpå å synes at jeg er slem for det jeg har sagt. Men hvordan hadde du reagert hvis noen hadde kommet i ettertid, sagt at de løy og beklaget det, hadde vel vært litt pinlig og irriterende det også? Jeg ønsker ikke å være slik.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Kayia]

(...) hadde dere blitt sure dersom dere oppdaget at en venn av dere drev å løy om småting, som egentlig ikke var av særlig betydning?

Sur, næsj, det tror jeg ikke. Jeg ville imidlertid tenkt at du alltid serverer historier med et snev av bløff, uten at jeg hadde giddet bruke en kalori på å skillle sant fra usant. Jeg ville ganske enkelt sluttet å lytte til det du sa.

[Gjest]

HeiJeg har et problem som jeg lurte på om andre også kan kjenne seg igjen i. Jeg har så lenge jeg kan huske løyet om små ting, når jeg snakker om meg selv. Dette er små ting som egentlig ikke har noen betydning, eksempelvis når jeg tok bussen, hva jeg hadde til middag, om jeg har sett et tv-program osv. Disse løgnene kommer automatisk, og uten at jeg egentlig tenker over at det ikke er sant, i alle fall ikke før etterpå. Jeg lyver ikke om store og alvorlige ting, men er litt bekymret for at folk skal "oppdage meg". Jeg liker egentlig ikke at folk vet ting om meg, og holder mye for meg selv, men når folk spør må jeg jo svare. Er det noen som kjenner seg igjen? Hvis ikke, hadde dere blitt sure dersom dere oppdaget at en venn av dere drev å løy om småting, som egentlig ikke var av særlig betydning? Anonymous poster hash: 30c68...76c

Jeg ville blitt irritert, skuffet og mistet tiltroen til deg.

Men jeg skjønner at dette er problem for deg, selv om det er vanskelig å forstå. Jeg tror du bør søke hjelp hvis du ikke klarer å slutte med det på egen hånd. Det vil ødelegge forholdet til andre mennesker så lenge du fortsetter med løgnene.

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde blitt sur for dette.

Hadde du vært like sur dersom jeg hadde kommet i ettertid å beklaget? Eller hadde det bare vært rart? Det kommer på mange måter ganske naturlig i en samtale, jeg har gjort det så lenge at jeg ikke tenker over det før etterpå, men da får jeg ofte svært dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[frosken]

 

Hadde du vært like sur dersom jeg hadde kommet i ettertid å beklaget? Eller hadde det bare vært rart? Det kommer på mange måter ganske naturlig i en samtale, jeg har gjort det så lenge at jeg ikke tenker over det før etterpå, men da får jeg ofte svært dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

 

 

Hadde du vært like sur dersom jeg hadde kommet i ettertid å beklaget? Eller hadde det bare vært rart? Det kommer på mange måter ganske naturlig i en samtale, jeg har gjort det så lenge at jeg ikke tenker over det før etterpå, men da får jeg ofte svært dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Jeg tenker at du først må bestemme deg for å slutte med lyvingen før det er noen vits i å si noe til andre om det.

[AnonymBruker]

Sur, næsj, det tror jeg ikke. Jeg ville imidlertid tenkt at du alltid serverer historier med et snev av bløff, uten at jeg hadde giddet bruke en kalori på å skillle sant fra usant. Jeg ville ganske enkelt sluttet å lytte til det du sa.

Takk, det er vel slik jeg har tenkt at folk reagerer hvis de oppdager det, og det har på en måte vært greit for meg (og kanskje også noe jeg synes er bra på en eller annen måte). Men dette er som sagt noe jeg gjør når jeg blir spurt spørsmål, jeg lager ikke historier selv. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt irritert, skuffet og mistet tiltroen til deg.

Men jeg skjønner at dette er problem for deg, selv om det er vanskelig å forstå. Jeg tror du bør søke hjelp hvis du ikke klarer å slutte med det på egen hånd. Det vil ødelegge forholdet til andre mennesker så lenge du fortsetter med løgnene.

Okey, jeg ser at det kanskje er flere enn jeg trodde som ville ha en slik reaksjon. Det er som sagt når jeg blir spurt om noe at jeg lyver, jeg lager ikke historier selv. Noen ganger svarer jeg det jeg tror andre vil høre for eksempel. Jeg tør for eksempel ikke si at jeg har sett en film på tv, at jeg tok en tidlig buss, at jeg var alene hjemme for eksempel. Jeg føler ikke selv at dette er "slemme" løgner, men det er vel kanskje alltid slemt å lyve mye.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Kayia]

Takk, det er vel slik jeg har tenkt at folk reagerer hvis de oppdager det, og det har på en måte vært greit for meg (og kanskje også noe jeg synes er bra på en eller annen måte).

Om man blir sur er det big deal for deg altså, men om man avslører deg, dvs vet at du er en notorisk løgner man ikke gidder konsentrere seg om å lytte til er det greit?

 

Hm. Pussige greier syns jeg.

 

Mistenker nesten at du lyver nå....

Endret 2. mai 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du først må bestemme deg for å slutte med lyvingen før det er noen vits i å si noe til andre om det.

Ja, du har vel rett i det. Jeg aner jo heller aldri hvem som vet og hvem som ikke vet. Det er ingen som har fortalt meg at de synes jeg lyver mye, men det er vel kanskje ikke så vanlig. Jeg får forsøke å arbeide med dette, selv om det gjør meg fryktelig redd at andre skal vite så mye om meg. Takk for ærlig tilbakemelding.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[frosken]

 

Ja, du har vel rett i det. Jeg aner jo heller aldri hvem som vet og hvem som ikke vet. Det er ingen som har fortalt meg at de synes jeg lyver mye, men det er vel kanskje ikke så vanlig. Jeg får forsøke å arbeide med dette, selv om det gjør meg fryktelig redd at andre skal vite så mye om meg. Takk for ærlig tilbakemelding.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Hva er det du ikke ønsker at andre skal vite om deg?

[AnonymBruker]

Om man blir sur er det big deal for deg altså, men om man avslører deg, dvs vet at du er en notorisk løgner man ikke gidder konsentrere seg om å lytte til er det greit?

 

Hm. Pussige greier syns jeg.

 

Mistenker nesten at du lyver nå....

Kanskje jeg forklarer meg dårlig, unnskyld det er absolutt ikke meningen. Jeg skal forsøke å forklare bedre. Jeg synes det er vanskelig at folk skal ha en mening om meg, og det at folk er sure på meg klarer jeg ikke å håndtere. Jeg må også presisere at jeg ikke lyver om store ting, eller finner opp historier for at folk skal synes jeg er interessant, jeg vil gjerne blende inn. Hvis folk stiller meg spørsmål, så svarer jeg ofte det jeg oppfatter at de vil høre/ det som gjør at jeg ikke oppfattes som unormal selv om dette er en løgn, noe det ofte er. Hvis folk finner ut at dette er en løgn, slutter å spørre meg og ikke tenker mer over det, er dette mye bedre enn dersom de blir sure på meg. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Gjest]

Okey, jeg ser at det kanskje er flere enn jeg trodde som ville ha en slik reaksjon. Det er som sagt når jeg blir spurt om noe at jeg lyver, jeg lager ikke historier selv. Noen ganger svarer jeg det jeg tror andre vil høre for eksempel. Jeg tør for eksempel ikke si at jeg har sett en film på tv, at jeg tok en tidlig buss, at jeg var alene hjemme for eksempel. Jeg føler ikke selv at dette er "slemme" løgner, men det er vel kanskje alltid slemt å lyve mye. Anonymous poster hash: 30c68...76c

Vennskap bygges på tillit. Hadde jeg visst det du skriver her om hvorfor du lyver ville jeg kanskje ikke vært irritert lenger. Men jeg ville ikke stolt på deg. Hvis du lyver på grunn av at du svarer det du tror andre vil høre og at du ikke tør å være ærlig så har du et stort problem. Jeg forstår at du ikke gjør det for å være slem, men du ødelegger forholdet ditt til andre mennesker hvis du fortsetter slik. Det er lov å si at dette ønsker jeg ikke å snakke om hvis noen spør deg om noe du absolutt ikke vil snakke om. Men å svare på enkle ting uten å lyve må du trene deg på.

Endret 2. mai 2014 av eller

[AnonymBruker]

Hva er det du ikke ønsker at andre skal vite om deg?

Alt egentlig, hva jeg gjør og ikke gjør, hva jeg liker og ikke liker osv. Det er så mye lettere hvis de tenker jeg er en helt gjennomsnittlig person, som ikke er spesiell på noen måter. Derfor er det lettere å si ting som ikke er sant hele tiden. Gjennomsnittlige svar krever ofte ikke oppfølging på en måte.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Kayia]

Kanskje jeg forklarer meg dårlig, unnskyld det er absolutt ikke meningen. Jeg skal forsøke å forklare bedre. Jeg synes det er vanskelig at folk skal ha en mening om meg, og det at folk er sure på meg klarer jeg ikke å håndtere. Jeg må også presisere at jeg ikke lyver om store ting, eller finner opp historier for at folk skal synes jeg er interessant, jeg vil gjerne blende inn. Hvis folk stiller meg spørsmål, så svarer jeg ofte det jeg oppfatter at de vil høre/ det som gjør at jeg ikke oppfattes som unormal selv om dette er en løgn, noe det ofte er. Hvis folk finner ut at dette er en løgn, slutter å spørre meg og ikke tenker mer over det, er dette mye bedre enn dersom de blir sure på meg.

Ok. Jeg ville som sagt tenkt at du var et litt stusselig løgnaktig vesen jeg ikke gadd høre særlig på - men se ikke bort fra at jeg ved tilfelle ville stille noen avslørende oppfølgingspørsmål på ren purf om jeg var i det infame hjørnet....

[AnonymBruker]

Vennskap bygges på tillit. Hadde jeg visst det du skriver her om hvorfor du lyver ville jeg kanskje ikke vært irritert lenger. Men jeg ville ikke stolt på deg. Hvis du lyver på grunn av at du svarer det du tror andre vil høre og at du ikke tør å være ærlig så har du et stort problem. Jeg forstår at du ikke gjør det for å være slem, men du ødelegger forholdet ditt til andre mennesker hvis du fortsetter slik. Det er lov å si at dette ønsker jeg ikke å snakke om hvis noen spør deg om noe du absolutt ikke vil snakke om. Men å svare på enkle ting uten å lyve må du trene deg på.

Takk. Jeg synes virkelig dette er et problem, og jeg forsøker å stoppe meg selv, jeg blir bare så redd. Det er også et problem at dette også gjelder i forhold til mine nærmeste venner, de vet jo strengt tatt veldig lite om meg, og det er jo ene og alene min skyld. For min del føles det nesten like vanskelig å fortelle at jeg liker pizza, at jeg alltid tar bussen en time før jeg skal noe og at jeg enkelte dager ligger på sengen å ser på TV-serier, som at jeg ofte spiser veldig mye mat og kaster det opp igjen. Jeg klarer ikke denne grensen mellom det som skal være privat og det som egentlig ikke er særlig privat. Det ser helt grusomt ut å se det på trykk, men slik er det altså. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette best mulig.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

Ok. Jeg ville som sagt tenkt at du var et litt stusselig løgnaktig vesen jeg ikke gadd høre særlig på - men se ikke bort fra at jeg ved tilfelle ville stille noen avslørende oppfølgingspørsmål på ren purf om jeg var i det infame hjørnet....

Takk for ærligheten i alle fall. Slike spørsmål har jeg aldri fått, så vet ikke helt hvordan jeg hadde reagert på det. Men hvis jeg ikke gjør noe nummer ut av det, bare sitter stille og svarer på spørsmål som du vet er løgnaktige, men som ikke påvirker noen andre, vil det ikke være bedre å ikke pirke borti? Det kan jo ødelegge så mye.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Gjest]

Takk. Jeg synes virkelig dette er et problem, og jeg forsøker å stoppe meg selv, jeg blir bare så redd. Det er også et problem at dette også gjelder i forhold til mine nærmeste venner, de vet jo strengt tatt veldig lite om meg, og det er jo ene og alene min skyld. For min del føles det nesten like vanskelig å fortelle at jeg liker pizza, at jeg alltid tar bussen en time før jeg skal noe og at jeg enkelte dager ligger på sengen å ser på TV-serier, som at jeg ofte spiser veldig mye mat og kaster det opp igjen. Jeg klarer ikke denne grensen mellom det som skal være privat og det som egentlig ikke er særlig privat. Det ser helt grusomt ut å se det på trykk, men slik er det altså. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette best mulig. Anonymous poster hash: 30c68...76c

Når jeg leser alt du skriver her så tror jeg du trenger hjelp for å komme ut av det. Du trenger hjelp til å våge å slippe folk litt mer inn på deg. Vi skal ikke si alt til andre. Men vi sier stort sett mer om selv til gode venner enn det andre trenger å vite om oss.