Løgner

[Kayia]

Takk. Jeg synes virkelig dette er et problem, og jeg forsøker å stoppe meg selv, jeg blir bare så redd. Det er også et problem at dette også gjelder i forhold til mine nærmeste venner, de vet jo strengt tatt veldig lite om meg, og det er jo ene og alene min skyld. For min del føles det nesten like vanskelig å fortelle at jeg liker pizza, at jeg alltid tar bussen en time før jeg skal noe og at jeg enkelte dager ligger på sengen å ser på TV-serier, som at jeg ofte spiser veldig mye mat og kaster det opp igjen. Jeg klarer ikke denne grensen mellom det som skal være privat og det som egentlig ikke er særlig privat. Det ser helt grusomt ut å se det på trykk, men slik er det altså. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette best mulig.

Dette høres vondt ut, og du gjør det bare værre for deg selv med å bli en løgner. Har du en veninne du stoler på og kan snakke om dette med? Jeg ville hatt en helt annen forståelse for problemet ditt om jeg fikk vite det du sier her.

[Kayia]

Takk for ærligheten i alle fall. Slike spørsmål har jeg aldri fått, så vet ikke helt hvordan jeg hadde reagert på det. Men hvis jeg ikke gjør noe nummer ut av det, bare sitter stille og svarer på spørsmål som du vet er løgnaktige, men som ikke påvirker noen andre, vil det ikke være bedre å ikke pirke borti? Det kan jo ødelegge så mye.

Årsaken til at jeg kunne funnet på å stille deg til veggs er at jeg på den måte kunne signalisert at "jeg vet at du lyver" til deg, i håp om at det å være avslørt kunne få deg til å slutte.

 

Om du var min venninne og jeg mistenkte at din løgnaktighet var patologisk ville jeg prøvd å snakke med deg om årsakene til det, og da ville du kanskje fortalt det du skrev lenger her oppe? Du har jo et virkelig problem som du prøver å gjemme ved å gjøre alt ved deg usynlig og smått med å lyve deg til å være en helt gjennomsnittlig Hvermansen, sant.

[AnonymBruker]

Dette høres vondt ut, og du gjør det bare værre for deg selv med å bli en løgner. Har du en veninne du stoler på og kan snakke om dette med? Jeg ville hatt en helt annen forståelse for problemet ditt om jeg fikk vite det du sier her.

Jeg har jo et par venninner, som er helt fantastisk flotte mennesker og som jeg har veldig stor respekt for. Men jeg kan jo ikke fortelle dem at jeg driver å lyver for dem hele tiden? Jeg har alltid tenkt på mitt forhold til andre som et sete i et fly, der er det jo veldig trangt om plassen i utgangspunktet, og hvis jeg sitter helt stille og forsøker å ikke puste, vil ikke setet lene seg bak mot de bak meg. Da kan jeg fortsette i vennegjengen. Det er slik jeg oppfatter løgnene, som en måte å holde settet i ro på. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

Årsaken til at jeg kunne funnet på å stille deg til veggs er at jeg på den måte kunne signalisert at "jeg vet at du lyver" til deg, i håp om at det å være avslørt kunne få deg til å slutte.

 

Om du var min venninne og jeg mistenkte at din løgnaktighet var patologisk ville jeg prøvd å snakke med deg om årsakene til det, og da ville du kanskje fortalt det du skrev lenger her oppe? Du har jo et virkelig problem som du prøver å gjemme ved å gjøre alt ved deg usynlig og smått med å lyve deg til å være en helt gjennomsnittlig Hvermansen, sant.

Jeg aner faktisk ikke hva jeg hadde gjort hvis du hadde stilt meg til veggs. Det kommer vel sikkert an på hvordan du hadde gjort det. Bare tanken på at noen av mine venninner kommer til å gjøre dette, gjør meg veldig redd. Jeg har ikke akkurat for vane å knekke sammen, men hvis jeg hadde blitt stilt til veggs for dette, vet jeg sannelig ikke. Det har jo vært en del av meg så lenge, og det ville virkelig vært et dypt nederlag hvis noen hadde konfrontert meg med dette. Men kanskje det allikevel hadde vært litt godt i ettertid, i og med at dette faktisk bekymrer meg så mye som det gjør.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Kayia]

Jeg har jo et par venninner, som er helt fantastisk flotte mennesker og som jeg har veldig stor respekt for. Men jeg kan jo ikke fortelle dem at jeg driver å lyver for dem hele tiden? Jeg har alltid tenkt på mitt forhold til andre som et sete i et fly, der er det jo veldig trangt om plassen i utgangspunktet, og hvis jeg sitter helt stille og forsøker å ikke puste, vil ikke setet lene seg bak mot de bak meg. Da kan jeg fortsette i vennegjengen. Det er slik jeg oppfatter løgnene, som en måte å holde settet i ro på.

 

Jeg aner faktisk ikke hva jeg hadde gjort hvis du hadde stilt meg til veggs. Det kommer vel sikkert an på hvordan du hadde gjort det. Bare tanken på at noen av mine venninner kommer til å gjøre dette, gjør meg veldig redd. Jeg har ikke akkurat for vane å knekke sammen, men hvis jeg hadde blitt stilt til veggs for dette, vet jeg sannelig ikke. Det har jo vært en del av meg så lenge, og det ville virkelig vært et dypt nederlag hvis noen hadde konfrontert meg med dette. Men kanskje det allikevel hadde vært litt godt i ettertid, i og med at dette faktisk bekymrer meg så mye som det gjør.

Om jeg var din venninne hadde jeg ønsket at du hadde fortalt meg dette. De fleste mennesker opererer med stor takhøyde i et godt vennskap, og slik du beskriver dem her vil jeg tro at disse vil møte det du sier på en god måte.

 

De fleste mennesker liker imidlertid dårlig å bli holdt for narr, og det er den ilden du leker med når du lyver. Dersom det er slik at de vet at du lyver uten å konfrontere deg med det, vil jeg tro at du har mye å vinne på å være ærlig og rydde opp i dette. Du trenger ikke avsløre a l l e dine innerste hemligheter og tanker, men start med å si at det ikke alltid føles lett å være deg, at du prøver å ta så lite plass som mulig og at du bruker mye energi på å ikke irritere andre.

 

Dersom de ikke vet at du lyver kan du fortelle at du har tatt noen bløffer, og gi noen eksempler uten å avsløre alt. Om de får en forståelse for at du går langt for ikke å skille deg ut vil jeg tro at dere som venninnegjeng vokser på dette.

 

Dette sier jeg med forbehold om at du kjenner at disse jentene er kloke og til å stole på. Om du er i tvil om de greier å håndtere at du har tungt for å ta plass og strever, ville jeg tatt en prat med fastlege om jeg var deg. Sånn som du har det er det for vondt å ha det over år vettu.

 

Hvor gammel er du forresten?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skjønt hvorfor noen mennesker lyver om meningsløse ting og bagateller...Hvorfor lyve om slikt? Hva får du/de egentlig ut av det?

Anonymous poster hash: 7f059...d19

[AnonymBruker]

Om jeg var din venninne hadde jeg ønsket at du hadde fortalt meg dette. De fleste mennesker opererer med stor takhøyde i et godt vennskap, og slik du beskriver dem her vil jeg tro at disse vil møte det du sier på en god måte.

 

De fleste mennesker liker imidlertid dårlig å bli holdt for narr, og det er den ilden du leker med når du lyver. Dersom det er slik at de vet at du lyver uten å konfrontere deg med det, vil jeg tro at du har mye å vinne på å være ærlig og rydde opp i dette. Du trenger ikke avsløre a l l e dine innerste hemligheter og tanker, men start med å si at det ikke alltid føles lett å være deg, at du prøver å ta så lite plass som mulig og at du bruker mye energi på å ikke irritere andre.

 

Dersom de ikke vet at du lyver kan du fortelle at du har tatt noen bløffer, og gi noen eksempler uten å avsløre alt. Om de får en forståelse for at du går langt for ikke å skille deg ut vil jeg tro at dere som venninnegjeng vokser på dette.

 

Dette sier jeg med forbehold om at du kjenner at disse jentene er kloke og til å stole på. Om du er i tvil om de greier å håndtere at du har tungt for å ta plass og strever, ville jeg tatt en prat med fastlege om jeg var deg. Sånn som du har det er det for vondt å ha det over år vettu.

 

Hvor gammel er du forresten?

Jeg er i midten av 20- årene, ganske patetisk. Jeg vet ikke helt hvordan de ville tatt det, de er som sagt flotte mennesker som jeg er glad for å få lov til å være sammen med. Jeg har imidlertid (naturlig nok) aldri delt særlig mange private ting med dem, og kanskje de ikke ønsker å ødelegge gruppen slik den er nå. Hvis de vet at jeg lyver mye har de jo allerede på en måte godtatt dette litt ved at de lar meg være med dem på ulike ting. De spør jo om jeg vil være med på ulike ting, så de kan jo ikke hate meg så sterkt. Jeg vil jo gjerne ha noen venninner som jeg kan gjøre ting sammen med en gang i blant, jeg vil ikke miste dem. Jeg tror jeg må tenke litt mer på hva jeg skal gjøre overfor dem, jeg er veldig takknemlig for at du tok deg tid til å svare meg skikkelig, selv om dette er ganske skummelt å skrive.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

 

Jeg har aldri skjønt hvorfor noen mennesker lyver om meningsløse ting og bagateller...Hvorfor lyve om slikt? Hva får du/de egentlig ut av det?

Anonymous poster hash: 7f059...d19

 

Jeg kan bare svare for meg selv, og vet lite om hva andre får ut av det. Jeg selv synes ikke dette er noe kjekt, og får ofte dårlig samvittighet av det. Jeg svarer imidlertid ofte det jeg tror folk ønsker å høre, uavhengig av om det er sant eller ikke. For andre blir dette sikkert bare teit, men jeg synes i alle fall det er utrolig vanskelig å slutte med det, og at det er vanskelig å innrømme. Så det jeg ønsker å få ut av det er vel at folk ikke skal synes jeg er en forferdelig person som de ikke vil være sammen med.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Gjest Annve]

 

Jeg kan bare svare for meg selv, og vet lite om hva andre får ut av det. Jeg selv synes ikke dette er noe kjekt, og får ofte dårlig samvittighet av det. Jeg svarer imidlertid ofte det jeg tror folk ønsker å høre, uavhengig av om det er sant eller ikke. For andre blir dette sikkert bare teit, men jeg synes i alle fall det er utrolig vanskelig å slutte med det, og at det er vanskelig å innrømme. Så det jeg ønsker å få ut av det er vel at folk ikke skal synes jeg er en forferdelig person som de ikke vil være sammen med.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Når jeg leste innlegget ditt satt jeg igjen med en følelse av undring over hvorfor du velger å lyve om bagateller som når du tar bussen, hva du ser på tv osv. Disse tingene betyr stort sett ikke noen ting, og er bare en del av det daglige mellomspillet mellom mennesker.

Men så leser jeg tråden og får litt andre tanker. Du virker veldig sensitiv ovenfor andres reaksjoner, kanskje også følelser. Jeg tror du svarer det du tror andre ønsker å høre for å please dem. Jeg tror du har et ønske om å bli likt og akseptert, og du tror ikke du er bra nok. Du sier heller det du tror andre vil høre enn det som faktisk handler om deg og din hverdag og valgene du tar i det daglige. Er du redd andre ikke vil like deg eller være sammen med deg hvis du viser dem hvem du er?

Jeg hadde nok først blitt sur og irritert med en gang hvis jeg oppdaget det hos en venninne, hvis jeg ikke samtidig visste grunnen til hvorfor. Hvis du skal si noe til de du lyver for og be om unnskylding synes jeg samtidig du skal fortelle dem om redselen du har for å vise hvem du er, Jeg tror du lettere vil møte forståelse da.

Når det er sagt synes jeg ikke du behøver å be om unnskylding for dette. Det viktige her er at du selv ønsker en forandring og jobber med deg selv for å endre adferd.

Du virker til å være veldig snill, jeg tror du ønsker å gi andre det de ønsker selv om det betyr at du må servere dem små løgner. Men jeg kjenner deg jo ikke, og får bare noen tanker ut i fra det du skriver her inne. Lykke til videre.

[Kayia]

Jeg er i midten av 20- årene, ganske patetisk. Jeg vet ikke helt hvordan de ville tatt det, de er som sagt flotte mennesker som jeg er glad for å få lov til å være sammen med. Jeg har imidlertid (naturlig nok) aldri delt særlig mange private ting med dem, og kanskje de ikke ønsker å ødelegge gruppen slik den er nå. Hvis de vet at jeg lyver mye har de jo allerede på en måte godtatt dette litt ved at de lar meg være med dem på ulike ting. De spør jo om jeg vil være med på ulike ting, så de kan jo ikke hate meg så sterkt. Jeg vil jo gjerne ha noen venninner som jeg kan gjøre ting sammen med en gang i blant, jeg vil ikke miste dem. Jeg tror jeg må tenke litt mer på hva jeg skal gjøre overfor dem, jeg er veldig takknemlig for at du tok deg tid til å svare meg skikkelig, selv om dette er ganske skummelt å skrive.

Det er hverken uvanlig eller patetisk å ha det vondt eller vanskelig. Mange opplever dette i løpet av livet, så det å ha det som deg er hverken unikt eller "noe man skal holde skjult". Skal se dine venninner også har opplevelser eller tanker de så langt har holdt skjult?

 

Om jeg var deg ville jeg øvd meg både på å droppe løgnene, på å stå fram med et tydeligere "deg", og jeg ville tatt en prat med fastlegen. Om jeg hadde følt at det var trygt ville jeg dessuten lettet på sløret til (en eller flere av) de nærmeste venninnene, uten å fortelle "alt" og stå igjen naken og avkledd etterpå. Det er lov (og vanlig) å holde tilbake og være privat også vettu, også om man kommer med intime betroelser. Selv merker jeg at jeg prater om ulike ting til ulike veninner, alt etter hvordan jeg tror at de kan bidra til å hjelpe meg. Kanskje en av dine venninne kan forstå dette med mat foreksempel, mens en annen bedre forstår det å føle seg utrygg (selv om de to tingene også naturligvis henger sammen)?

[Kayia]

Jeg har aldri skjønt hvorfor noen mennesker lyver om meningsløse ting og bagateller...Hvorfor lyve om slikt? Hva får du/de egentlig ut av det?

Om du leser tråden og ikke bare åpninginnlegget kommer det godt fram hvorfor ts tyr til løgner.

[stjernestøv]

 

Huff, ja det er vel det jeg er redd for, at folk merker det og irriterer seg over det. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker. Jeg synes bare det er så skummelt at folk får vite slike ting om meg, det er mye lettere at de ikke vet noe om meg. Ellers har jeg ikke noe glede av å fortelle slike løgner. Det kommer som sagt veldig naturlig i en samtale, og jeg kan gå rundt i lang tid etterpå å synes at jeg er slem for det jeg har sagt. Men hvordan hadde du reagert hvis noen hadde kommet i ettertid, sagt at de løy og beklaget det, hadde vel vært litt pinlig og irriterende det også? Jeg ønsker ikke å være slik.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Hvis de hadde kommet i ettertid og beklaget det, og innrømmet at det var løgn da hadde jeg sakt det var greit men lurt på hvorfor de gjorde det. Hvis du hadde fortalt om det med dine grunner hadde jeg bedt deg om å søke hjelp,du er redd folk skal vite ting om deg. Hvorfor det? Virker litt paranoid, og det finnes det nok hjelp for. Lykke til

[AnonymBruker]

Når jeg leste innlegget ditt satt jeg igjen med en følelse av undring over hvorfor du velger å lyve om bagateller som når du tar bussen, hva du ser på tv osv. Disse tingene betyr stort sett ikke noen ting, og er bare en del av det daglige mellomspillet mellom mennesker.

Men så leser jeg tråden og får litt andre tanker. Du virker veldig sensitiv ovenfor andres reaksjoner, kanskje også følelser. Jeg tror du svarer det du tror andre ønsker å høre for å please dem. Jeg tror du har et ønske om å bli likt og akseptert, og du tror ikke du er bra nok. Du sier heller det du tror andre vil høre enn det som faktisk handler om deg og din hverdag og valgene du tar i det daglige. Er du redd andre ikke vil like deg eller være sammen med deg hvis du viser dem hvem du er?

Jeg hadde nok først blitt sur og irritert med en gang hvis jeg oppdaget det hos en venninne, hvis jeg ikke samtidig visste grunnen til hvorfor. Hvis du skal si noe til de du lyver for og be om unnskylding synes jeg samtidig du skal fortelle dem om redselen du har for å vise hvem du er, Jeg tror du lettere vil møte forståelse da.

Når det er sagt synes jeg ikke du behøver å be om unnskylding for dette. Det viktige her er at du selv ønsker en forandring og jobber med deg selv for å endre adferd.

Du virker til å være veldig snill, jeg tror du ønsker å gi andre det de ønsker selv om det betyr at du må servere dem små løgner. Men jeg kjenner deg jo ikke, og får bare noen tanker ut i fra det du skriver her inne. Lykke til videre.

Jeg tenker at det kanskje har noe med å bli godtatt og ikke bli utstøtt å gjøre ja. Så lenge jeg kan svare ting som andre ikke reagerer negativt på, vil de kanskje godta min nærvær. Jeg vet jo også at mennesker ikke går rundt å hater andre fordi de gjør ting de i en ideell verden ikke skulle gjort, men jeg blir bare så redd for at de ikke skal like meg, at jeg står på kanten av å ikke lenger være en person andre vil være sammen med og at det dermed bare trengs en liten dråpe for at det skal renne over. Jeg har fått mye å tenke på ved deres innlegg. Takk for at du tar deg tid til å svare meg, det setter jeg stor pris på.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

Det er hverken uvanlig eller patetisk å ha det vondt eller vanskelig. Mange opplever dette i løpet av livet, så det å ha det som deg er hverken unikt eller "noe man skal holde skjult". Skal se dine venninner også har opplevelser eller tanker de så langt har holdt skjult?

 

Om jeg var deg ville jeg øvd meg både på å droppe løgnene, på å stå fram med et tydeligere "deg", og jeg ville tatt en prat med fastlegen. Om jeg hadde følt at det var trygt ville jeg dessuten lettet på sløret til (en eller flere av) de nærmeste venninnene, uten å fortelle "alt" og stå igjen naken og avkledd etterpå. Det er lov (og vanlig) å holde tilbake og være privat også vettu, også om man kommer med intime betroelser. Selv merker jeg at jeg prater om ulike ting til ulike veninner, alt etter hvordan jeg tror at de kan bidra til å hjelpe meg. Kanskje en av dine venninne kan forstå dette med mat foreksempel, mens en annen bedre forstår det å føle seg utrygg (selv om de to tingene også naturligvis henger sammen)?

Takk for gode råd, jeg setter utrolig stor pris på å få tilbakemelding og råd, da jeg synes dette er litt vanskelig å ta opp. Selv om dette er på internett kjennes det litt godt å skrive det, og sette litt ord på det som oppleves vanskelig, så tusen takk for at jeg får lov til det. Jeg har på ingen måte tenkt å ta opp alt med de rundt meg, det tror jeg ikke jeg hadde klart. Dette med mat tror jeg ikke at jeg tør ta opp med noen overhodet, det er mitt eneste fristed, og jeg tror ikke jeg hadde orket at noen hadde visst det. Men denne utryggheten får jeg forsøke å ta opp med en venninne, har en venninne som ikke bor her og ikke er en del av venninnegjengen, som alltid har vært utrolig god mot meg, kanskje jeg skal prøve å si det til henne. Jeg skal også forsøke å være mer ærlig, jeg vil jo bli et bedre menneske.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

Hvis de hadde kommet i ettertid og beklaget det, og innrømmet at det var løgn da hadde jeg sakt det var greit men lurt på hvorfor de gjorde det. Hvis du hadde fortalt om det med dine grunner hadde jeg bedt deg om å søke hjelp,du er redd folk skal vite ting om deg. Hvorfor det? Virker litt paranoid, og det finnes det nok hjelp for. Lykke til

Ja, det blir sikkert dumt å komme i ettertid å beklage, det var en dum tanke fra min side. Tror ikke jeg er paranoid, det er bare at jeg er så redd for å ha folk nær meg, og at de har kunnskaper om meg gjør at de kommer nærmere. I tillegg føler jeg det er bedre hvis jeg forteller folk det jeg tror de vil høre i stedet for hva som er sant. Jeg vil være helt ordinær og gjennomsiktig, hvis det gir noen mening. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[frosken]

 

Ja, du har vel rett i det. Jeg aner jo heller aldri hvem som vet og hvem som ikke vet. Det er ingen som har fortalt meg at de synes jeg lyver mye, men det er vel kanskje ikke så vanlig. Jeg får forsøke å arbeide med dette, selv om det gjør meg fryktelig redd at andre skal vite så mye om meg. Takk for ærlig tilbakemelding.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Hvis du går i terapi, så er dette et tema du bør ta opp i terapien.

[AnonymBruker]

Hvis du går i terapi, så er dette et tema du bør ta opp i terapien.

Jeg går ikke i terapi. Dette er ikke akkurat noe jeg har sagt til noen. Men jeg skal forsøke å bli en bedre person, gjennom å være litt ærligere mot folk rundt meg. Jeg har jo ikke lyst til å gå rundt å lyve til folk, det er jo ikke helt bra det skjønner jeg. Men personlig synes jeg altså dette er vanskelig, og jeg er kjempe takknemlig for alle råd jeg har fått, det betyr mye for meg akkurat nå.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[stjernestøv]

 

Ja, det blir sikkert dumt å komme i ettertid å beklage, det var en dum tanke fra min side. Tror ikke jeg er paranoid, det er bare at jeg er så redd for å ha folk nær meg, og at de har kunnskaper om meg gjør at de kommer nærmere. I tillegg føler jeg det er bedre hvis jeg forteller folk det jeg tror de vil høre i stedet for hva som er sant. Jeg vil være helt ordinær og gjennomsiktig, hvis det gir noen mening. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Forstår at du sliter men likevel er det ikke fint å lyge om ting, og det er jo du selv som tror du ikke er god nok. Hvis det er ekte venner er du god nok for dem, enig med frosken i at dette passer i terapitime.

[AnonymBruker]

Forstår at du sliter men likevel er det ikke fint å lyge om ting, og det er jo du selv som tror du ikke er god nok. Hvis det er ekte venner er du god nok for dem, enig med frosken i at dette passer i terapitime.

Du har helt rett i at det å lyve ikke er en fin ting, men en ting som i seg selv kan gjøre at andre ikke vil være sammen med meg. Det blir en ond sirkel dette her, og det blir feil uansett hva jeg gjør. Men tusen takk for dine råd, det setter jeg stor pris på.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[stjernestøv]

 

Du har helt rett i at det å lyve ikke er en fin ting, men en ting som i seg selv kan gjøre at andre ikke vil være sammen med meg. Det blir en ond sirkel dette her, og det blir feil uansett hva jeg gjør. Men tusen takk for dine råd, det setter jeg stor pris på.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Slutt å lyg da og fortell sannheten, du er god nok som du er Det fine er at du ser det selv og vil gjøre noe med det, det blir ikke feil uansett hva du gjør....