Løgner

[AnonymBruker]

Slutt å lyg da og fortell sannheten, du er god nok som du er Det fine er at du ser det selv og vil gjøre noe med det, det blir ikke feil uansett hva du gjør....

Noe vil sikkert bli forandret hvis jeg begynner å si ting som er sant, folk rundt meg vil nok forandre sin holdning til meg, men det er kanskje til det beste, jeg vet ikke jeg. Jeg får forsøke å fortelle i alle fall de enkleste tingene først, og se hvordan det går, og hvordan folk reagerer på det. Det er på en måte fint å få ærlige tilbakemeldinger også.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[Madelenemie]

 

Hei

Jeg har et problem som jeg lurte på om andre også kan kjenne seg igjen i. 

Jeg har så lenge jeg kan huske løyet om små ting, når jeg snakker om meg selv.

 

Dette er små ting som egentlig ikke har noen betydning, eksempelvis når jeg tok bussen, hva jeg hadde til middag, om jeg har sett et tv-program osv. Disse løgnene kommer automatisk, og uten at jeg egentlig tenker over at det ikke er sant, i alle fall ikke før etterpå.

 

Jeg lyver ikke om store og alvorlige ting, men er litt bekymret for at folk skal "oppdage meg". Jeg liker egentlig ikke at folk vet ting om meg, og holder mye for meg selv, men når folk spør må jeg jo svare.

 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvis ikke, hadde dere blitt sure dersom dere oppdaget at en venn av dere drev å løy om småting, som egentlig ikke var av særlig betydning?

Anonymous poster hash: 30c68...76c

 

Hei!

 

Før hadde jeg blitt sur.

 

Nå er jeg likegyldig, Jeg tenker alle mennesker bare kan lyve så mye de vil, å være menneske er nesten synonymt med løgn, så derfor la menneske lyve.

 

jeg har kuttet ut alle mennesker jeg kjenner, i betydning venn, der er redusert til diverse andre kategorier, mer presise der de hører hjemme og ønsker ingen venn mer.

 

Da kan de lyve så mye de vil, for jeg bryr meg lite om noe annet enn feks fuglekvitter, og mine daglige plikter. Plikter som selvsagt betyr å kjøre naboen dit den skal, eller innfri andre fprpliktelser, men jeg holder meg for meg selv, mentalt.

 

Jeg kan ikke komme på noe verre skjellsord enn ordet "menneske".

 

Takk for at jeg har rekreasjon og glede i andre arter.

[christensen1365381166]

Jeg kan ikke komme på noe verre skjellsord enn ordet "menneske".

 

Står det så ille til?

[Madelenemie]

Står det så ille til?

Ja:-D

[christensen1365381166]

Ja:-D

 

Uff.da!

[Madelenemie]

Uff.da!

Takk!

 

Sympati er ilant hyggelig, formell eller fra instinkter.(særlig ovet nettet)

 

Jeg fikk sympati fra min katt en natt, vi er like vi to, og jeg slapp den ut i hagen etter en strund og kjente hvordan jeg på en måte både er en katt av natur, og akkurat som den bare ønsket å løpe avgårde i den svale natten.

 

Søren tenkte jeg og ønsket meg striper og hale,

 

søren søren søren.

 

om en mnd må jeg mobilisere krefter til å treffe ca 60 løgnere av egen art, men jeg skal bruke min autisme da, som beskyttelse, la alle forstå at "hygge dere med hverandre, la meg være i fred".

 

Jeg gruer meg, men dette er en plikt, så derfor gjennomfører jeg, fordi et egetprodusert elskelig vesen har en stor dag. 

[AnonymBruker]

Hei!

 

Før hadde jeg blitt sur.

 

Nå er jeg likegyldig, Jeg tenker alle mennesker bare kan lyve så mye de vil, å være menneske er nesten synonymt med løgn, så derfor la menneske lyve.

 

jeg har kuttet ut alle mennesker jeg kjenner, i betydning venn, der er redusert til diverse andre kategorier, mer presise der de hører hjemme og ønsker ingen venn mer.

 

Da kan de lyve så mye de vil, for jeg bryr meg lite om noe annet enn feks fuglekvitter, og mine daglige plikter. Plikter som selvsagt betyr å kjøre naboen dit den skal, eller innfri andre fprpliktelser, men jeg holder meg for meg selv, mentalt.

 

Jeg kan ikke komme på noe verre skjellsord enn ordet "menneske".

 

Takk for at jeg har rekreasjon og glede i andre arter.

Huff, det høres jo helt fryktelig ut å ha det slik. Jeg kan på mange måter forstå at mennesker blir sure eller irriterte hvis andre lyver til dem, og jeg er lei meg hvis jeg fører til at andre blir lei seg eller sure. Imidlertid er det jo ikke ment å være noe vondt i det, jeg ønsker ikke være slem med noen. Mennesker flest prøver jo det beste de kan, mange feiler, men det gjør dem vel ikke til dårligere enn andre arter, bare annerledes. Vit i alle fall at alle som lyver ikke gjør dette av ondskap eller for å såre andre.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[slabbedask]

 

Jeg gruer meg, men dette er en plikt, så derfor gjennomfører jeg, fordi et egetprodusert elskelig vesen har en stor dag. 

 

Konfirmasjon?

[stjernestøv]

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg kan ikke komme på noe verre skjellsord enn ordet "menneske".

 

 

Det er jo trist siden det finnes mange gode mennesker....

[AnonymBruker]

Jeg lyver også av og til, men det er mer fordi jeg vil si det jeg tror de vil høre, eller at jeg later som om jeg er enig mens jeg egentlig er uenig. Det handler vel mest om manglende identitet,, jeg tar over identiteten til den jeg er med/snakker med. Pluss frykt for avisning, jeg vil så gjerne at de skal like meg og tro godt om meg (ironisk nok mtp at jeg lyger) sånn at de ikke tenker stygt om meg osv.

Anonymous poster hash: 5c03f...881

[AnonymBruker]

 

Jeg lyver også av og til, men det er mer fordi jeg vil si det jeg tror de vil høre, eller at jeg later som om jeg er enig mens jeg egentlig er uenig. Det handler vel mest om manglende identitet,, jeg tar over identiteten til den jeg er med/snakker med. Pluss frykt for avisning, jeg vil så gjerne at de skal like meg og tro godt om meg (ironisk nok mtp at jeg lyger) sånn at de ikke tenker stygt om meg osv.

Anonymous poster hash: 5c03f...881

 

Slik er det nok for min del også, det er blitt så innebygd refleks at jeg svarer det jeg tror folk vil høre i stedet for det som er sant. Jeg pleier ikke tenke over at det er løgn før etter at jeg har sagt det. Men man må vel bare øve seg på å tenke over det før man snakker, og arbeide hardt med å si det som er sant. Det kan også være at det henger sammen med identitet, jeg har også en sterk tendens til å mene det samme som de jeg er sammen med. Dette vet jeg imidlertid ikke om jeg vil kalle løgn, dette er mer at jeg ikke egentlig vet hva jeg mener og dermed faller for alle andres argumenter og synspunkter.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[AnonymBruker]

Jeg hadde en vennine som serverte meg løgner som jeg faktisk trodde på, men når sannheten kom fram klarte jeg henne ikke mere. Ho led av paranoid schizofreni og trudde folk spurte for å være vonde. Jeg sier bare at vil du ha venner så prøv å være troverdig allefall.

Anonymous poster hash: cf300...0fd

[AnonymBruker]

Jeg hadde en vennine som serverte meg løgner som jeg faktisk trodde på, men når sannheten kom fram klarte jeg henne ikke mere. Ho led av paranoid schizofreni og trudde folk spurte for å være vonde. Jeg sier bare at vil du ha venner så prøv å være troverdig allefall.Anonymous poster hash: cf300...0fd

Det beste er å snakke sant. Da får man i allefall flere venner

Anonymous poster hash: cf300...0fd

[påskelilje]

Jeg har lest hele tråden, og forstår at du lyver fordi du er usikker på deg selv, og for å bli likt av andre. Må innrømme at jeg blir veldig irritert på mennesker som lyver, tror det ligger dypt inne i meg at en ikke skal lyve, og når noen gjør det, krasjer det så fundamentalt med de verdier jeg har, at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg til det.

 

Jeg jobbet sammen med en som stadig vekk la på det han fortalte - han smurte tjukkere på - ofte var det kanskje ikke direkte løgn, men alt var liksom enda flottere, eller enda dårligere, enn virkeligheten. Det irriterte meg veldig - og jeg husker jeg sa i fra et par ganger, når jeg visste at han ikke snakket sant.

 

Jeg tror ikke du trenger å si så mye om det som har vært, men prø å være sannferdig fremover. Det betyr IKKE at du skal si alt om deg selv til alle - men la det du sier være sant. Forstår du forskjellen? Det er ikke noe vits i å lyve om hvilken buss du har tatt, eller om du liker gulrøtter - det finnes ikke noe fasitsvar på det, og dermed er det verken riktig eller feil å like gulrøtter, og ingen vil bry seg. Men de vil kanskje se rart på deg dersom du knasker gulrøtter når du har sagt at du ikke liker det... ;-)

 

Som andre sier, det har med tillit å gjøre. Gi et par av venninnene dine tillit, og du skal se at vennskapene deres blir enda sterkere enn det de er i dag :-)

[AnonymBruker]

Jeg har lest hele tråden, og forstår at du lyver fordi du er usikker på deg selv, og for å bli likt av andre. Må innrømme at jeg blir veldig irritert på mennesker som lyver, tror det ligger dypt inne i meg at en ikke skal lyve, og når noen gjør det, krasjer det så fundamentalt med de verdier jeg har, at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg til det.

 

Jeg jobbet sammen med en som stadig vekk la på det han fortalte - han smurte tjukkere på - ofte var det kanskje ikke direkte løgn, men alt var liksom enda flottere, eller enda dårligere, enn virkeligheten. Det irriterte meg veldig - og jeg husker jeg sa i fra et par ganger, når jeg visste at han ikke snakket sant.

 

Jeg tror ikke du trenger å si så mye om det som har vært, men prø å være sannferdig fremover. Det betyr IKKE at du skal si alt om deg selv til alle - men la det du sier være sant. Forstår du forskjellen? Det er ikke noe vits i å lyve om hvilken buss du har tatt, eller om du liker gulrøtter - det finnes ikke noe fasitsvar på det, og dermed er det verken riktig eller feil å like gulrøtter, og ingen vil bry seg. Men de vil kanskje se rart på deg dersom du knasker gulrøtter når du har sagt at du ikke liker det... ;-)

 

Som andre sier, det har med tillit å gjøre. Gi et par av venninnene dine tillit, og du skal se at vennskapene deres blir enda sterkere enn det de er i dag :-)

Tusen takk for mange gode råd og kommentarer. Jeg har forstått ut fra de kommentarene jeg har fått at det er mange som reagerer negativt på at mennesker rundt dem lyver. Da er det jo forsåvidt komplett idiotisk å lyve for at folk skal akseptere en. Det henger jo ikke på greip egentlig. Det er rart hvor meningsfullt enkelte ideer høres ut i ens eget hode, men hvor meningsløst det høres ut når man forsøker å forklare det til andre.

 

Jeg ser at det er en forskjell mellom det å lyve og det å holde en del ting for seg selv. Imidlertid synes jeg det er vanskelig å si også småting om meg selv, som du sikkert har rett i at ingen egentlig bryr seg om. Men det er vel kanskje slik at det å trene på å si sannheten er bra, og at det vil gå lettere etter hvert. Man kan  ikke holde all informasjon om seg selv for seg selv, man må jo svare når folk spør om noe. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[frosken]

Tusen takk for mange gode råd og kommentarer. Jeg har forstått ut fra de kommentarene jeg har fått at det er mange som reagerer negativt på at mennesker rundt dem lyver. Da er det jo forsåvidt komplett idiotisk å lyve for at folk skal akseptere en. Det henger jo ikke på greip egentlig. Det er rart hvor meningsfullt enkelte ideer høres ut i ens eget hode, men hvor meningsløst det høres ut når man forsøker å forklare det til andre.

 

Jeg ser at det er en forskjell mellom det å lyve og det å holde en del ting for seg selv. Imidlertid synes jeg det er vanskelig å si også småting om meg selv, som du sikkert har rett i at ingen egentlig bryr seg om. Men det er vel kanskje slik at det å trene på å si sannheten er bra, og at det vil gå lettere etter hvert. Man kan  ikke holde all informasjon om seg selv for seg selv, man må jo svare når folk spør om noe. 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

Jeg tenker at du trenger å trene på å "ta plass", å orke å være synlig. Hvis du hadde vært student, så ville jeg foreslått at du skulle ha meldt deg på kurs på studiestedet som har til hensikt å hjelpe folk med dette. Kanskje kunne du også hatt utbytte av noen samtaler med en psykolog for å ikke bli hengende fast i ditt mønster mht uærlighet.

Enig i at det er stor forskjell på å ikke fortelle "alt" og det å lyve.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du trenger å trene på å "ta plass", å orke å være synlig. Hvis du hadde vært student, så ville jeg foreslått at du skulle ha meldt deg på kurs på studiestedet som har til hensikt å hjelpe folk med dette. Kanskje kunne du også hatt utbytte av noen samtaler med en psykolog for å ikke bli hengende fast i ditt mønster mht uærlighet.

Enig i at det er stor forskjell på å ikke fortelle "alt" og det å lyve.

Takk for råd. Jeg vet ikke om dette med psykolog eller lignende er så enkelt å få til. Jeg forstår det slik at det er ganske dyrt å gå til en privat psykolog, og det har jeg dessverre ikke råd til nå. Det synes også rart å gå til legen og fortelle at jeg har problemer med å være ærlig og at jeg dermed lyver for mange mennesker. Jeg har vært lite hos fastlegen, og jeg kjenner han nesten ikke, så det ville nok vært en rar samtale.

Jeg føler nå at dette ikke kan fortsette på samme måte lengre. Jeg blir veldig frustrert av situasjonen slik den er nå, og opplever at jeg lever på andres nåde. Jeg ser på deres kommentarer at det faktisk er mange som blir irriterte på personer som lyver, selv om dette bare gjelder småting som de sikkert egentlig ikke bryr seg om. Jeg får forsøke å banke det inn i hodet at det ikke er bedre å lyve for andre, det vinner hverken jeg eller andre noe på. 

 

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[frosken]

Kanskje du kan starte med å velge deg ut en eller to personer som du snakker med dette om. Det blir vanskeligere for deg å fortsette å lyve i forhold til disse menneskene dersom du først har fortalt om problemstillingen.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan starte med å velge deg ut en eller to personer som du snakker med dette om. Det blir vanskeligere for deg å fortsette å lyve i forhold til disse menneskene dersom du først har fortalt om problemstillingen.

Takk for råd. Jeg synes imidlertid dette er vanskelig, da mitt forhold til mine venninner ikke er preget av at jeg tar opp ekte problemer eller lignende. Jeg vet ikke helt hvordan jeg rent faktisk kan ta opp dette med dem. At jeg er så uærlig er en veldig dårlig egenskap, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme inn på det. Jeg kan vel ikke bare nevne det i forbifarten, da det vil kunne gi et veldig dårlig inntrykk. Imidlertid er det ikke likt meg å ta en skikkelig samtale med venninnene mine der jeg tar opp alvorlige tema.

Du behøver ikke å svare, du har gitt meg mange gode råd allerede og jeg er kjempe takknemlig for det, men hva tenker du er den beste fremgangsmåten? Hvordan kan jeg fortelle dette til en venninne uten at hun vil hate meg for den jeg har vært? Ville du tekt det var rart hvis en venninne som sjelden snakket om seg selv plutselig fortalte deg at hun var uærlig? Jeg har lyst til å ta det opp med en venninne, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan gjøre dette, uten å risikere å miste henne.

Anonymous poster hash: 30c68...76c

[frosken]

Du kan fortelle om dette problemet på samme måten som du gjorde her i tråden, når du begynte å svare på spørsmål fra andre. Da fikk du tydelig frem at dette handler om at du er redd for å bli synlig, at du blir engstelig hvis andre får vite mye om deg - og at du for å bli likt, ofte svarer det du tror den andre forventer.

 

Innenfor en slik ramme, så er det lett å forstå at du griper til usannheter uten å bli sur på deg for det. Du lyver ikke for å oppnå noe annet enn å ikke bli altfor synlig, du lyver ikke for å oppnå at andre gir deg noen fordeler.

 

Jeg håper at du tar tak i dette problemet, for jeg tenker at du nok på flere måter unnviker å komme i kontakt og være synlig for andre mennesker, og at det kan gi deg en ikke ubetydelig følelse av ensomhet i lengden.

 

Hvis du ikke har noen i din omgangskrets - verken søsken, venner eller familie - som du kan snakke med dette om, så synes jeg du skal be fastlegen din om en henvisning til psykolog. Det koster ikke mye å gå til psykologer som har avtale med ditt helseforetak.